Så langt har høsten kommet i Bergen, når vi sier farvel til september |
I dag hadde jeg en dag hvor jeg lot tur kameratene mine gjøre andre ting, og la i vei på en tur i terreng som tar 3,5 time.
Jeg bestemte meg for å ikke snakke på denne tiden, men forsøke å "tenke ferdig" det som måtte dukke opp, før jeg gikk videre. Det er ikke lett dette, men en utrolig god øvelse i å holde fokus. Jeg opplever også at jeg får "ryddet" litt i topplokket, og blir på en måte ferdig med en del ting.
Det var ikke mange mennesker ute i ruskeværet i dag, men allikevel opplevde jeg at de tre første menneskene jeg traff, stoppet meg og begynte å prate. Så med 15 minutters mellomrom, tre ganger på rad røk altså forsettet mitt om å ikke prate.
Folk er veldig flinke å hilse i disse ikke så veldig bynære byfjellene, men jeg har aldri opplevd at noen har stoppet meg for å prate. Hvorfor akkurat i dag, som jeg ikke skulle prate? Rart...
Turen ble lang og tung for stien var fylt med vann og lignet ikke på en sti lenger. Myrene var tilsvarende superblaute, og vanskelig å komme seg forbi. Når vinden i tillegg var så kraftig at det måtte planlegges hvor neste steg skulle settes i forhold til vind og blautaskit, ja, da tar det sin tid.
Jeg kjente det godt på musklene i hele kroppen at jeg hadde fått en ekstra utfordring, på denne eller så velkjente turen fra Hjortland - Vikinghytten (nesten) - eggen bort til Storsåta og ned til Rolland.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar