Teater på DnS`s Småscene: "Lughnasa - en irsk sensommerdans"

”Lughnasa - en irsk sensommerdans” har sin handling fra Irland på 1930 tallet. Dramaet gir et rørende innblikk i en katolsk familie og deres skjebne. Stykket er skrevet av en av de viktigste engelskspråklige dramatikere, Brian Friel. Stykket har blitt fremført over hele verden, og har vunnet priser for beste teaterstykke både i England og USA. Det er også laget en filmversjon hvor Meryl Streep spilte hovedrollen.
Forfatteren tar opp alvorlige tema som kontraster mellom fattig og rik og makten til den katolske kirken. Samtidig er historien full av humor, dans, moden sensualitet og lystig irsk folkemusikk.

Dette er hentet fra DnS`s side: (egenhendig oversatt fra nynorsk av undertegnede)
Handlingen er satt til den fiktive byen Ballyberg i Irland, hjemlandet til forfatteren. Her ser den voksne Michael tilbake på sommeren da han var syv år og på en oppvekst med en enslig mor og fire tanter. Bakteppet for historien er den årlige Lughnasafestivalen - en irsk innhøstingsfest med røtter i keltiske riter. 

Handlingen starter en seinsommerdag i 1936. Fem ugifte og isolerte søstre, Maggie, Agnes, Christina, Rose og Kate drømmer om kjærligheten og lengter etter eventyr. Broren deres, Jack har akkurat kommet hjem fra et opphold som misjonsprest i Afrika, der han har pådratt seg malaria. Fader Jack er sterkt preget av årene ute og strever med å finne tilbake til sin prestegjerning og sin plass som patriark i blant søstrene. 

En ny strikkefabrikk åpner i byen, og truer inntektene til kvinnene. Samtidig fører den katolske kirken sin strenge moral, til store konsekvenser for Mundy familien.  

Stykket gir en flott skildring av en gruppe voksne kvinner, deres håp og deres drømmer.
Etterpå: Mine tre følgesvenner og jeg famlet litt da vi skulle sette ord på hva vi syntes. For min del blir dette et teaterstykke som føyer seg inn i mengden. Jeg kommer sikkert ikke til å huske det om et halvt år. Det var ikke kjedelig, for all del, men en rolig forestilling uten utfordringer. Den fryktede nynorsken ble heller ikke en utfordring, siden det hørtes mer ut som dialekt. En enkel scene og enkle sceneskift pleier ikke å være et minus, ei heller her. Høydepunktet for min del var Garry, denne kjekkasen var spilt av Martin Karelius Østensen, endelig i et kostyme som  ga ham kredd.
Jeg syntes Rose, den yngste søsteren var alt for ung for rollen, mens Christina spilt av Ane Skumsvoll gjorde en veldig flott rolle. Hva poeng og handling angår har jeg ingen mening,  for jeg følte ikke å ha fått med meg hva forfatteren Brian Friel har villet.