Paulo Coelho`s nye bok Alef

Det begynner å bli lenge siden jeg leste Alkymisten og de andre bøkene til Coelho, men jeg kan trygt påstå at Alef holder seg helt i de samme baner, som de andre bøkene. Handlingen i boken er Coelhos egne opplevelser. Vi følger ham på en tur med Den Transsibirske jernbanen.Han hadde mistet kontakten med seg selv, og trengte en reise for å bli herre i sin egen verden igjen. Som alltid er vi med Coelho inn i flere virkeligheter, flere verdener og derfor blir romanen så mye mer enn bare en skildring av en 9288 km lang togtur.

Det er ikke lett å sette ord på det jeg har lest, men boken beveget meg til tårer, og spilte på noen av mine strenger som trengte å bli klimpret på. Tør du å leve i nuet? Tør du å tilgi der du føler for å hate?  Tør du gå ut av komfortsonen for å eksperimentere, oppdage, tro på dine drømmer og erobre det ukjente?
Tittelen på boken er ”Alef” noe som også blir betegnet som Qi, altså livsenergien i oss. Med Alef utvider han begrepet til også gjelde rom og møte med andre mennesker. Jeg sitter igjen med en deilig, rolig følelse etter å ha lest boken. Jeg vil lese mer, for jeg føler jeg har oppfattet ”noe”, som mitt bevisste sinn ikke helt klarer å få grep om.  Som om jeg ikke har skjønt hva han prøver å si, bare at det er veldig viktig. Tror jeg må plukke ned Alkymisten og de andre titlene hans fra hyllen, og lese litt om igjen.