Lang dags ferd mot natt

Kveldens forestilling er en jeg har gledet meg til lenge.
Riksteateret med Liv Ullmann i spissen, har vært på turnè og nå er det Bergen og DnS sin tur å få celebert besøk. Dette er en klassiker skrevet av Eugene O`Neill for lenge, lenge siden. Han så at likhetstrekkene med sin egen families tragedie var så stor, så han forbød oppsettning før 25 år etter sin død. Handlingen er lagt til et skjebnesvangert døgn hvor vi bivåner oppgjøret mellom to voksne sønner og deres foreldre. Med seg på scenen har Liv Ullman Bjørn Sundkvist som har spilt mange "ekle" roller, så det er med skrekkblandet fryd jeg går i teateret i dag.
Vi stiller heldigvis lettere bedøvet siden jentene og jeg skal møtes på Lille Escalon for å kose oss inn i rett stemning.
Denne fredagen, som de forrige startet på treningssenteret. Etter en dusj og en kopp te tar jeg en svipptur til byn og sikrer meg et par julegaver fra Sondres favorittbutikk. Hva resten av helgen vil by på er litt usikker. Jeg lever sammen med en stor og en liten, som har gått rundt seg selv den siste uken, for det går "rykter" om at nok snø har lagt seg ett eller annet sted... Hvis himmelen er blå, så kanskje jeg er med.
Etterpåklokskap: Oy, oy, oy... dette er desidert det beste jeg har sett noen sinne. At det er mulig. Siden jeg allerede krevde kvalitet av Liv Ullmann og Bjørn Sundkvist, så ble det ikke de som imponerte mest. Pål Christiansen Baasmo og Sverre Valheim Hagen som spilte sønnene Tyrone gjorde jobben med sånn ekthet at en glemte at dette bare er skuespill. Det var ingenting "teatralsk" over det, replikkene hørtes ikke ut som replikker men "ekte" snakk. Stykket er skrevet på 40 tallet, og det er den yngste sønnen som er O`Neill. Jeg kan godt skjønne at han ikke ville ha det fremført før han var blitt til jord. Problemene som blir tatt opp er like aktuell i dag, som de var dengang.