Santana i Vestlandshallen

Høsten har innhentet oss, så noe fjelltur blir det ikke i helgen. Vi har istedet fylt alle tre dagene opp med kultur av ymse slag. I kveld blir det konsert med Santana. Han har vært i vinden siden jeg ble født, og vi får håpe han fremdeles kan grepene sine. Magnar tok initiativ og har skaffet oss billetter på "sitteområdet" så dette skal bli bra. Siden vi har gang-avstand fra Vestlandshallen, betyr det at vi runder av hjemme hos oss etterpå.
Bergen Live forteller: Gjennombruddet i rockehistoriens kanskje mest kreative periode kom med en smell: Da bandet med et brak spilte på Woodstockfestivalen i august 1969, stod folk og måpet. Maken til festfyrverkeri med en sylskarp kniv av en en sologitar, en kaskade av trommer og allslags perkusjonsinstrumenter (Michael Shrive m.fl.), svaiende orgel (berømte Gregg Rolie) og en sitrende bass (David Brown). Soul Sacrifice var hovedlåten på Woodstock, og congatrommene dannet skole for bruken av perkusjon i rocken siden. Dette var manna for livsbejaende fans. Musikk til å bli i godt humør av, til å danse til og juble over. Evil Ways var hit’en som brakte bandet på listene. En slitesterk perle fremdeles. Nye generasjoner omfavnet i 1999 hit’en Smooth med unge Rob Thomas på vokal..
Etterpå kan jeg bare si at konserten var en stor suksess. Vi satt/sto oss gjennom hele 2,5 time med rytmer og følelser. Mye perkusjon, rytmer, og 3 slagverk på scenen, gjorde det til tider vanskelig å sitte stille. Santana brillierte på gitar, men hadde med seg to frontfigurer til, som leverte en veldig variert forestilling.
Benny Rietveld målbandt oss med sin bass-solo, og fridde til publiken med strofer av Grieg.
BT`s anmelder ga konserten en 4`er, og kalte den ujevn og i perioder "dårlig smak". Det blir vel sånn når publikum ikke kjenner det nye og bare vil høre materiale av eldre årgang. Mitt konsertfølge og jeg var i alle fall helt enig om at vi hadde hatt en magisk stund.