Morgen i Jenin

Sterke saker, som jeg kunne ønske jeg hadde lest for lenge siden. Det at det er (eller kan være) en sann historie og at det pågår fremdeles, gjør det ekstra sterkt.

Palestina, 1941. I den lille landsbyen Ein Hod fører en patriark sitt følge med familiemedlemmer og arbeidere gjennom olivenlundene. Mens de går mellom trærne, faller de grønne fruktene til marken og velsigner folket med årets bugnende grøde.
1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod og blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal, patriarkens sønnedatter, som forteller om lillebroren som blir stjålet i kaoset som oppstår og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag står brødrene ansikt til ansikt.
Amals historie er både vakker og grusom. Den handler om stjålet barndom, om å være mor under umenneskelige forhold, om knuste drømmer og om tap - men mest av alt om forsoning og kjærlighet.
Noen ganger kan en bok forandre folks måte å tenke på. "Morgen i Jenin" er en slik bok.
Den forklarer Palestina-konflikten bedre enn noen annen bok. Og det gjør Susan Abulhawas roman først og fremst fordi debutanten lykkes i å veve Palestina og Israels historier sammen med skjebnen til enkeltmennesker på begge sider i konflikten."
Denne gripende, og godt oversatte, boken følger en familie gjennom flere generasjoner. Vi begynner i forkant av staten Israel og lever oss gjennom mange (alle?) viktige episoder i den palestinske tragedien. Det er menn og kvinner som trasser seg videre, knekker sammen, mister vettet, språket, alt de eier, barn, elskede.