Den urolige mannen

Henning Mankell serverer en merkelig suppe i sin ferskeste bok. Forrige bok om Wallander kom for 9 år siden, så jeg hadde forsonet meg med at vi ikke får høre mer om hans spennende liv. At det nå kom en "avslutningsbok" har gjort meg mer lettet enn lei meg, for dette var dårlige greier.
Boken er egentlig ikke en krim, eller er det det? Det er mer en betraktning over hvordan det er å bli gammel. Wallander er 60 år og har dårlig helse. Han reflekterer mye over det å bli gammel, og skriver egentlig vakkert om det. Men, vi som har lest alle Wallander bøkene forventer jo spenning og mord og blod og gørr.
I sånne serier henviser jo forfatteren gjerne til tidligere bøker, men i denne tok det helt av. Er dette ment som en oppsummering av hele serien? Til stadighet tenker han tilbake på personer, hendelser og steder han har vært. Jeg synes det passer dårlig inn i den allerede syltynne "storyen" som jeg ikke fant spennende i det hele tatt. Jeg er glad jeg lånte den på biblioteket, for den får ikke plass på Mankell-hyllen min.
"Kineseren" som Mankell gav ut i fjor var kjempespennende, så han har det i seg. Mankell er selv 61 år, så han begynner kanskje å føle at han ikke er udødelig alikavel?