Elizabeth Strout er en amerikansk skribent og romanforfatter. Jeg har ikke lest noen av bøkene hennes, men flere av titlene lyder veldig kjent. Forfatteren har vært nominert til Bookerprisen og vunnet Pulitzerpris, så det er ingen hvemsomhelst dette her.
Artie Dam tilbringer dagene med å undervise amerikansk historie på videregående, korrigere elevenes uvitenhet og gi et vennlig ord til de som trenger det mest. Han tilbringer fritiden med å seile i vakre Massachusetts Bay, eller være sammen med sin voksne sønn og kona han har vært gift med i mer enn tre årtier. Men så en dag blir en hemmelighet avslørt for Artie, en hemmelighet som snur hele hans verden opp ned.
Med utsøkt prosa og dyp innsikt tar Elizabeth Strout for seg én enkelt manns frykt og ensomhet og gjør den universell – og fanger i samme åndedrag den urokkelige kjærligheten som opprettholder og bærer oss alle.
For en nydelig roman! Rammefortellingen som forlaget skisserer over her, er underholdende i seg selv, men det er de flotte holdningene hovedpersonen har til andre mennesker som gjorde sterkest inntrykk på meg.
Artie Dam går og grubler på dette med fri vilje, og gjennom elevene han underviser, får han daglig eksempler på hvor utfordrende det er å skulle være seg selv helt og holdent.
Hva om fri vilje ikke finnes? hvem vet hvorfor ting skjer? Artie føler at noe ondt er i vente, men allikevel greier han å gi elevene sine håp for fremtiden. Han reflekterer over ting som har skjedd, noe har vekket ham, sånn at han først nå i ettertid føler på hvordan enkelte hendelser har formet ham.
Romanen har et skråblikk på dagens amerikanske samfunn, men går ikke detaljert inn i politikken. Her skildres heller, hvordan endringer i samfunnet preger menneskene på et dypere plan. Det blir vanlig blant folk som møtes, å unngå å snakke politikk, hvis de ikke vet hvilken side de andre er på.
"Valget kom og gikk, halve landet var lamslått, den andre halvparten jublet."
"Tenk alt vi ikke vet om hverandre, før var andres skjulte hemmeligheter ufarlig, men nå har vi ingen å snakke med om hva som skjer i landet"
Jeg tror det er mange, selv her i Norge som kan kjenne seg igjen i betraktningene som Elizabeth Strout gjør seg i denne romanen. Det er fantastisk å kunne lese om en lærer som jobber på og opplever forskjellige ting, og selv sitte igjen med en bevisstgjøring rundt hva som egentlig foregår i samfunnet.
Du har nok allerede forstått at jeg er begeistret, overfor språk og skrivemåte, plott og fremføring. Jeg kan gå så langt som å si at jeg skammer meg over å ikke har funnet frem til denne amerikanske forfatteren tidligere. Åh, William og Lucy Barton here I come!
Det vi aldri sier må du få med deg ⚄
Forlag: Press
Ingenting å skamme seg over fordi du ikke har lest noe av henne før nå, men når det er sagt så er det kjekt å se at du likte denne så godt og at du har fått en liten smak på forfatterskapet til Elisabeth Strout, skal se du ender opp med å bli en Stroutie du òg.
SvarSlettJeg har lest bøkene om Olive Kitteridge for en del år siden, de likte jeg veldig godt, og har lest flere i Amgash-serien som er universet hvor Lucy Barton befinner seg.
Ha en fin søndag, Tine :-)
Jeg tenkte å lese Åh, William nå, fikk den på Biblio uten ventetid. Noterer meg anbefalingene dine, takk Beathe!
SlettHar sittet og skrevet om Den siste fyrstikken nå, lenker til deg :)
Nyt søndagen du også!