Et lite søk på bloggen viste meg at jeg til nå har lest fire av Helene Uri sine romaner, med litt ulike terningkast. Derfor var det med spenning jeg satte i gang med årets utgivelse, vil jeg komme til å like denne?
En enslig middelaldrende mann bestemmer seg for å leie ut sokkelleiligheten i huset sitt. En ung alenemor flytter inn med datteren. De tre utgjør snart et slags familiefellesskap: Han hjelper dem med stort og smått, hun bringer liv inn i tilværelsen hans. De går turer i skogen og feirer jul sammen, han passer datteren hennes.
Femten år senere sitter de i retten. Han på tiltalebenken, hun med den grusomme innsikten om at tryggheten var en illusjon. Hvordan kom de hit?
I mitt lune hi er en elegant, forførende og urovekkende skildring av to mennesker som tar seg til rette i hverandres liv. Det handler om selvbedrag og overskridelse, i en historie med utgangspunkt i virkelige hendelser.
At utgangspunktet for det som skjer i denne romanen også skjer i den virkelige verden, det tviler jeg ikke et sekund på. Når det er sagt, så vil jeg påstå at naiviteten til begge hovedpersonene er så stor, at det aldri ville kommet så langt.
Her møter vi to ensomme mennesker, Bjørn trenger å fylle huset sitt med liv etter at moren døde fra ham. Han flytter opp i mors del av huset, pusser opp leiligheten nede, og velger Anne Marie og datteren som leietakere.
Anne Marie på den annen side er en hardt prøvet alenemor, uten en skikkelig jobb og mulighet for å ta vare på seg selv og datteren. Hun utnytter hans behov for selskap, takker ja til middagsinvitasjoner, barnepass og alt hun trenger hjelp til.
Det er faktisk ganske koselig i begynnelsen, men historien fortelles fra alle kanter på en gang, så jeg vet jo at de sitter i retten, han som tiltalt og hun som den fornærmede. Gjennom hyppig vekslende synsvinkler kommer vi sakte men sikkert frem til sakens kjerne. Vi får høre dialogene som foregår med deres respektive advokater, samtidig som vi får høre deres egne tanker, dem de ikke sier til advokaten.
Denne måten å fortelle historien på er glimrende utført, det høres kanskje forvirrende ut, men det er skrevet på en ryddig måte som er lett å henge med på.
Jeg ergret meg over at Bjørn er så ærlig, han nekter å unnskylde seg, men advokaten hans gjør sitt beste for å finne formildende omstendigheter til rettssaken. Han skammer seg veldig over det han har gjort, så det han sier til advokaten er strippet for bakgrunn og følelser, noe leseren derimot får, og som bidrar til at det er mulig å synes synd på ham.
Anne Marie holder skjult det hun har gjort, til venninnene, psykologen og advokaten sier hun noe helt annet, enn det som kommer frem gjennom refleksjonene hun gjør seg når hun tenker tilbake på hvordan hun har oppført seg, og hvordan Bjørn må ha oppfattet det.
I mitt lune hi er en glimrende skrevet roman hvor leseren hele tiden får undre seg over hva som egentlig har hendt. Den er skrevet med stor innsikt i menneskepsyken, med en skriveteknikk og språkføring som passer perfekt. Selv om jeg hadde stor sympati for livssituasjonen Anne Marie befant seg i, så er det ikke tvil om at mitt hjerte var hos Bjørn på tiltalebenken.
Har du lyst å lese en roman med karakter
anbefaler jeg gjerne I mitt lune hi ⚄
Forlag: Gyldendal
Helt enig med deg- når det gjelder å trykke Bjørn tettest til brystet. Litt rart egentlig siden Uri har skrevet romanen i sympati med ofrene i saken, samtidig som de blir satt i et litt "uheldig" lys. Eller kanskje det rette ordet er mer "menneskelig".
SvarSlettDu skriver at naiviteten hos begge hovedpersonene i romanen er så stor at det ikke ville kommet så langt, men nå er jo hele utgangspunktet for romanen en dom fra virkeligheten og hun har basert sin roman på den eksakte saken og de involverte partene.
Jeg skulle bare ønske at Uri hadde skrevet hele romanen selv og ikke blandet sammen virkelighet og fiksjon på den måten som ble gjort her.
Jeg har lyttet til en veldig god podcast på "Ubehaget i kulturen" som jeg anbefaler å lytte til. Med Bernhard Ellefsen, Ane Farsethås og tidligere redaktør i Gyldendal, Arne Borge.
https://open.spotify.com/episode/5VfW6sGoUemiAIpHcG1Z49?si=f314f65df4cd4915
Så godt å høre at jeg ikke var helt på viddene ang. Bjørn. Jeg har lest boken uten å skjenke virkeligheten en tanke, selv om det jo står svart på hvitt i introen fra forlaget.
SlettTakk for tips om podcast Beathe, den skal jeg lytte til :)
Jeg synes også dette var en god og spennende roman som viste mulig nyanser i en slik sak, på en god måte. Jeg hadde ingen problemer med å lese den som roman, selv om utdragene fra rettsprotokollen var ekte.
SvarSlettJeg stusset også over det Beathe over her, nevnte- "Du skriver at naiviteten hos begge hovedpersonene i romanen er så stor at det ikke ville kommet så langt". Skjønte ikke helt hva du mente med dette.
Ellers havnet også jeg med sympatien på Bjørns side, en stakkar som ble utnyttet i sin ensomhet, og gjorde ting som var ganske ille til slutt.
Det du stusser ved, er vel et bevis på at jeg ikke oppfattet dette som så tro til virkeligheten som historien faktisk var. Jeg får bare gi meg ende over hvor naiv det faktisk går an å være :)
SlettAnita: Hadde heller ikke problemer med å lese den som en roman selv om jeg leste den når det stormet som verst i media. Når jeg leser autofiktive bøker så leser jeg dem som romaner uten tanke for hva som eventuelt er sant eller ikke. Når det gjelder Uri sin bok så viser det seg nå i ettertid at flere av de såkalte "ekte" utdragene fra rettsprotokollen er endret ganske mye, samtidig som hun hadde mye fra dommen med inn i selve romanen som gikk på ikke kriminelle handlinger. Dette skrev jeg vel litt om i min omtale så jeg skal ikke komme med en lang avhandling her. For meg har dessverre boken tapt seg veldig men jeg var ikke superbegeistret for den i utgangspunktet heller, tror boken hadde blitt bedre om Uri hadde diktet alt selv og ikke støttet seg så mye på den virkelige saken som hun egentlig har gjort her. Ikke minst med tanke på personene som var involvert i den virkelige saken og som nå ble dratt inn igjen og utsatt for enda flere krenkelser.
SlettJeg liker jo Uri men jeg håper at hun dikter alt selv om hun kommer med flere romaner i fremtiden.
Jeg leste omtalen din og fulgte med i media, SoMe og all kritikken Uri fikk. Jeg leste også boka mens det sto på, men jeg greide ikke å se det som de som var mest kritiske så. Datteren selv hadde jo gått ut i media med intervju en stund før boka kom, så at de fikk rippet ting opp med ei bok, høres litt rart ut, siden hun selv hadde gått ut offentlig. Og selve romanen trengte de ikke å lese. Det gjorde vel ikke saken lettere at de gikk ut etter at boka kom heller? Det skal jo ekstremt mye til for at en bok blir stoppet. Det så vi jo i Høibys tilfelle hvor han ble sittende med regningen for saksomkostningene på 1,6 millioner etter å ha klaget inn Hvite striper, sorte får. Og det var en sakprosa, som det er mye strengere krav til enn en roman.
Slett.Jeg skjønner at det kan være vondt for dem hvis noen dikter en historie som de er en del av (men likevel er det ikke dem), selv om den er fiktiv basert på noe fakta, men det er heller ikke noe veldig uvanlig innen. skjønnlitteraturen. Vi har da mange eksempler på det, som Knausgård, Vigdis Hjorth, Gulliksen, Hanne Ørstavik med flere. Hvor virkeligheten blandes inn i fiksjon.
At Uri har brukt av offentlige dokumenter/rettsprokollen har hun vært åpen på hele veien.
Helt greit, og det er lov å være uenige, og det er jeg altså her. :)
Var til Beathe den kommentaren over her.:)
SlettTine: Vi ser jo stadig at virkeligheten overgår fantasien. Men forfatteren var ikke flue på veggen, så alt innenfor som ikke er nevnt i offentlige rettsdokumenter, er fiktion.
Ja, altså at de har gått ut i media selv er jo opp til dem selv, syntes ikke det gir Uri mer rett til å dra dem inn igjen i sin roman for da har hun tatt et valg for dem. Selv om hun mest sannsynlig har sitt på det tørre rent juridisk. Forskjellen på Uri sin roman og andre som skriver romaner som kommer innunder virkelighetslitteraturen som de du nevner her så er det blant annet at de skriver om ting basert på sitt eget liv, mens Uri ikke kjenner personene i den virkelige saken. Det stemmer heller ikke at alt som ikke er skrevet/basert på rettsdokumentene er fiksjon for hun har dratt virkeligheten inn i fiksjonen og omvendt gjennom store deler av verket.
SlettMen ok, vi får være uenige, det er helt greit,Anita 👍
De andre jeg nevner har også skrevet om , eller brukt andre virkelige personer i sine romaner. Ikke bare skrevet om eget liv. Litterært sett er det ingen forskjell i hvordan virkeligheten brukes i deres romaner. Bortsett fra at Uri har brukt utdrag fra rettsprotokoller.
SlettHilde Rød-Larsen har også skrevet romaner om makt og nettverk basert på hennes kjennskap gjennom samvær med sin far Terje Rød-Larsen, og utdrag fra presse, blant annet et om Epstein er brukt i "I Hvalens buk". Riktignok mer subtilt skrudd sammen, og lettere å skjønne i ettertid når vi vet det vi vet, men likevel et eksempel, som hun selv har dratt frem i et ganske ferskt intervju i Klassekampen. _ Sin egen far_ . Som Knausgård også har skrevet om onkel Gunnar, om farmoren- dog enda mer tydelig, og derav alt bråket i den saken også etter MinKamp 1.
For ikke å snakke om alle bøkene som kalles litterære fantasier basert på virkelige personer som har levd. Der fiktion og fakta blandes veldig. Kan nevne raskt Sara Stridsberg, og en nye om Sigrid Undset av LIv Jessen, en om Belle Gunnes, Mine menn av Victoria Kielland. Det er vel minst like problematisk.Selv om de lever, har de jo etterkommere.
Men vi er uenige, greit det:)
Forskjellen blir uansett at de skriver om folk de har rundt seg mens Uri har valgt å dra inn helt fremmede mennesker og dermed tatt valget for dem. Det gjør jo de forfatterne som skriver om folk de har rundt seg òg, men jeg syntes det er verre når man drar inn folk man ikke kjenner og som ikke på ingen måte forventet at livet deres skulle komme i en roman. At fiksjon og virkelighet sammenblandes er nok vanlig og noe man ikke tenker over når man leser en roman, men poenget mitt er at det ikke stemmer det hun skriver at det kun er rettsdokumentene som er autentiske, resten er fiksjon. Etter mitt syn hadde det da vært bedre om hun hadde basert romanen på saken på et mer generelt grunnlag og ikke blandet de autentiske dokumentene inn i romanen som hun likevel endrer for dramaturgisk effekt.
SlettSaken har jo roet seg for lenge siden i media og det er nok ikke det siste man har hørt om virkelighetslitteratur.
Man glemmer jo nesten hva romanen egentlig handler om, og den diskusjonen havner litt i bakgrunnen. Noe som egentlig er synd selv om jeg personlig ikke syntes dette var den beste romanen Uri har skrevet.
Ja, vi får være enige om å være uenige :-)