Sommerboken av Tove Jansson

Vi som er oppvokst med historiene fra Mummidalen, synes kanskje det er litt rart å skulle lese Tove Jansson sine voksenromaner. I disse romanene kommer Jansson sin milde og reflekterte stemme enda bedre frem. Jeg leste boken i et idyllisk hjørne av campingplassen, og fikk en sterk opplevelse av denne farmor/barnebarn-relasjonen.

Forlaget om handlingen: 
Sommerboken er historien om Sophia, en seks år gammel nysgjerrig og vitebegjærlig jente, og hennes farmor. De tilbringer sommeren på en liten øy i den finske skjærgården. 

Sammen streifer de rundt på øya, svømmer i dypt, forbudt vann, bygger båter av bark og blader, studerer insekter og blomster, tegner og skriver - men først og fremst følger de hver især deres egne luner og innfall, og snakker om tilværelsen og naturens små og store mysterier og undere.

Forlag: Heinesen
Utgitt: 1972/min utgave 
Oversatt: William Heinesen
Sider: 187
Kilde: Kjøpt selv

For en nydelig roman Sommerboken er! jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har lest den før. Jeg har lest Det usynlige barnet, og de to sakprosabøkene Billedhuggerens datter og Paul Gravett sin bok om Illustratøren Tove Jansson. 

Selv om jeg ergrer meg over alskens spinoffprodukter med mummi på, så vil jeg gjerne lære mer om denne spennende kunstneren, og litteraturen hun har etterlatt seg.

Romanen består av 22 kapitler, som hver tar for seg en situasjon, et tema eller en hendelse. Selv om dette høres ut som en samling småfortellinger, så har boken allikevel noe av romanen i seg. Streken til Tove Jansson er mettet med følelser, se bare på forsidebildet! Det er mange små illustrasjoner gjennom boken, hvis betydning trer frem gjennom teksten.

Farmor er over åtti og Sophia er seks. Det dveles ikke ved det, men vi forstår at mammaen er død, mens pappaen er på øya. Han passer nok på, men i likhet med mummipappa er han opptatt med sine egne greier, og tar ikke mye plass. Noen få andre karakterer har gjesteopptredener, men stort sett er det farmor og Sophia som boltrer seg i fantasi og lek på den lille øyen.

Farmoren sin helse nevnes helt kort i nesten alle historiene, uten at temaet får stor plass. Livets gang skildres på en måte gjennom aldersutfordringene til begge to, i tillegg til øyas skiftende årstider og vær. Sophia kommer med dype spørsmål til farmor, og hun kommer med svar, som ofte biter overraskende godt fra seg. Hun jatter ikke med, eller forskjønner, og mange ganger gir ikke farmor muntlig svar, men gir den lille jenta rom til å tenke selv.

I den første historien våkner Sophia til synet av farmor som står på terrassen og kikker over gjerdet. Hun leiter etter gebisset som hun har mistet ned i gresset mellom peonene. Sophia finner det til henne, og sier "sett dem inn".

        Men du må ikke seg på, sa farmoren. Dette er privat.
       Sophia holdt tennene på ryggen. Jeg vil se på, sa hun. Da satte farmoren hennes gebisset på plass med et schmokk, det gikk glatt og var egentlig ikke noe å snakke om.
        Når dør du? spurte barnet.
        Og hun svarte: Snart. Men det har du slett ikke noe med. 
        Hvorfor ikke? Spurte barnet.
        Hun svarte ikke, hun gikk ut på knausen og fortsatte videre mot kløften. 

Har du lyst å lese deg inn i et miljø helt uten klisjèer, oppleve undring og naturlig samkvem på tvers av generasjonene, da er Sommerboken noe for deg. 

Jeg likte Tove Janssons Sommerbok veldig godt, og lar den ligge i campingvognen som fast følge på turene våre fremover ⚄