To ting på en gang - Bok på vent og en oppsummering

Det er travle tider, og nå skal alt fixes og ordnes før neste store ferie. Dagene har vært krakilsk travle, og torsdag flyr vi til Milano for å tilbringe 13 dager ved Gardasjøen og ved kysten sør for Genova. Når en skal på tur er det store spørsmålet, hvilke bøker skal få være med?? Det blir mine bøker på vent denne gangen.

Vil du ha flere tips til lesing, ta turen innom Beathes bokhylle idag!

Det pleier å være mye om og men når jeg skal velge meg bøker til tur, men denne gangen skar jeg gjennom og la frem den tjukkeste boken i hyllen, en som har stått og vansmektet en stund, Maorienes sang av Sarah Lark. Det er selvfølgelig ikke nok med en eneste bok, selv om den er tykk, så jeg puttet denne i kofferten og la en tynn pocket i håndbagasjen, Velkommen til oss av Eivind Hofstad Evjemo. Den siste boken er Cecilia Samartin sin siste bok Los Peregrinos.
Tre bøker som har ventet en stund, som nå trakk vinnerloddet og ble med dit de andre bokvennene ikke kan snike i køen. Jeg har noen dristige planer om å kjøpe Agnes Ravatn sin Operasjon sjølvdisiplin på Flesland, så mulig det kommer en liten sniker. Jeg har også to bøker på iPad`en, det er Victoria Hislop`s nyeste Soloppgang, og Dan Takle sin helt nye bok Struts. Er jeg riktig heldig får jeg meg en bok på iPhonen også :)

Selv om vi reiser til Gardasjøen for å være fjellgeiter, skjønner dere sikkert at underbevisstheten allerede har boikottet de gode forsettene om mye trim og frisk luft. (Hvis ikke Operasjon sjølvdisiplin gjør underverker med hodet mitt da)

Siden jeg er godt i gang med multitasking, og ukens Boken på vent kom på siste dagen i måneden, slenger jeg på oppsummeringen min samtidig:

1. Frode Eie Larsen - Du skal lide - 5
2. Eivind Larssen - Ingen savner Edward Niema - 4
3. Sarah Jio - Morgengry - 4
4. Carl-Johan Vallgren - Skyggegutten - 4
5. Håkon Øvreås - Brune - 5
6. Harlan Coben - Jegeren - 4
7. Unni Lindell - Brudekisten - 5
8. Caterina Cattaneo - Jeg sluttet å telle dager - 6
9. Bjørn Godøy - Ti tusen skygger - 5
10. Amin Maalouf - De forvillede - 5
11. Vigdis Hjorth - Et norsk hus - 5
12. Birte Svatun - Rett eller galt & Hva er følelser? - 5
13. Jan-Erik Fjell - Rovdyret - 5
14. D.C. Danielssen, en kjempe for sin tid - Karen B. Helle - 5
15. Gro Dahle og Kaia D. Nyhus - Krigen - 5

Det ble litt færre bøker enn vanlig denne måneden, men allikevel mer enn nok. September bar preg av mitt prosjekt om spedalske, som gjorde at jeg leste en roman og to sakprosabøker som gjorde inntrykk på meg. 
Jeg har ikke lest fra 1001 boken, ikke nynorsk, ikke engelsk og ikke noveller, så det har vært svært lite fokus på mine egne utfordringer. (Håper ting bedrer seg etter å ha lest Ravatn i høstferien) 

Det jeg har lest er noen flotte barnebøker, hvorav to er nominert til Nordisk Råd pris, og 8 av 15 bøker er norske av året!

Pass opp alle sammen kakemennene har gjort sitt inntog, 

så nå nærmer julen seg med storskritt. 

Ha en super oktober i leseland!

Torsdag flyr vi sørover, men pc`en er med så jeg forsvinner ikke helt. Får håpe jeg kan legge ut noen herlige bilder fra late dager ved Lake Garda etterhvert. 
Ha en super tirsdag dere!

D.C. Danielssen En kjempe for sin tid av Karen B. Helle

Etter å ha lest to bøker om spedalskhet denne måneden, var det med en viss entusiasme jeg begynte lesingen av Karen Helle sin ferske utgivelse om svigerfaren til Dr. Armauer Hansen.

Dette sier forlaget om boken:
Daniel Cornelius Danielssen (1815–1894) var berømt som lege langt utenfor Norges grenser. Han var en foregangsmann i utforskningen av den spedalske sykdommen.

Boken tegner et bilde av en sjelden evnerik vitenskapsmann, men også av et engasjert samfunnsmenneske og en sjenerøs kulturpersonlighet. 
Boken vil glede lesere med interesse for så vel medisinsk og naturvitenskapelig vitenskapshistorie som for politikk, teater og kultur i Bergen i siste halvdel av 1800-tallet.



Forfatteren Karen B. Helle er professor emeritus i generell fysiologi ved Universitetet i Bergen. (Forleggeren var så grei å forklare meg at professor emerita betyr "professor-pensjonist". Greit med lesere som må ha det inn med teskje.)  Karen B. Helle er altså fylt 80 år, når hun i år kommer ut med denne boken. Se her og her. Fantastisk bra!

Det var da Fagbokforlaget introduserte bøkene sine for høsten, jeg plutselig sperret opp ørene. Han nevnte Armauer Hansen, en personlighet jeg etter to bøker begynner å få grep om, og mine "må lese" vibber satte igang. Som sagt så gjort, ikke lenge etter var jeg i full gang med boken.
Dette er et portrett av en personlighet som har gjort mye for Bergen, veldig mye, og som jeg ikke hadde hørt om i det hele tatt. Husker jeg rett har han ikke fått en gate oppkalt etter seg en gang. Her får vi høre om urmakersønnen, vitenskapsmannen, politikeren, organisatoren, kulturentreprenøren, og kunnskapsformidleren Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894) Han levde og virket i og for Bergen hele sitt liv, bortsett fra noen studieturer og perioder på Stortinget (1859-1876).

Bergen Museum står sentralt i D.C. Danielssens liv - det ville gledet ham å se at det er under oppussing

Det vanskeligste med å skrive om denne boken, er å fatte seg i korthet.
D.C. Danielssen var selv utdannet lege, og svigerfar til den mer kjente Dr. Gerhard Armauer Hansen, oppdageren av leprabasillen. Det var dette som gjorde at jeg ville lese boken, men jeg fikk så mye mer på kjøpet. Grunnen til at jeg la søndagsturen om Bergen Museum for å ta et ferskt bilde, var at boken viser at museet ikke hadde vært det det er i dag uten Danielssens ukuelige innsats. Det er Wilhelm Frimann Koren Christie som står stivt foran museet, (og har en gate oppkalt etter seg), men det var Danielssen som gjorde arbeidet. Jeg gleder meg til å besøke museet når det åpner i 2016.

Den gode Danielssen levde i en spennende tid. Mange steder, og bygninger vi ikke reflekterer over i dag, som dette museet, DnS, Bergensbanen, BT, og alle gatene som er oppkalt etter folk vi ikke aner hvem var, kom fra denne tiden. Jeg frydet meg mens jeg leste, over ny lærdom, som gjorde Bergen enda mer kjent og kjær enn det byen allerede er for meg.

Etter avsluttende eksamen i 1838 arbeidet Danielssen ved St. Jørgens Hospital, og begynte her og spesialisere seg i den spedalske sykdom. Sammen med tre andre samtidige bergensere, Ole Bull, Johan Sebastian Welhaven og Michael Sars, setter han virkelig preg på byen, selv om det ikke er disse bergenserne han samarbeider mest med. Han samarbeider tett med professor Carl Wilhelm Boeck og når de i 1855 får en prestisjefylt fransk pris, for sitt banebrytende verk Om Spedalskhed, er det den første internasjonale anerkjennelse av noen norsk lege.

Denne biografien er et oppkomme av kjente navn, og jeg må få nevne noen til evt. bergenske lesere: C. Sundt, Friele, Løberg, Jebsen, Christian Michelsen, Beyer, Grieg.
Viste du at Lyder Sagen var overlærer? Jacob Neumann var biskop? og August Konow var kjøpmann? Alle disse navnene er kjente gater i Bergen, og innsikten fra denne boken gir meg et helt nytt syn på byen og dens gatenavn.

Ole Bull

Det er spennende å lese om vitenskapsmannen og lepralegen Danielssen, men det er når vi går over til politikeren Danielssen, at det virkelig blir spennende. (... og jeg som ikke interesserer meg for politikk).
Som lege brenner han for byens sanitære forhold, for drikkevannsforsyningen og for badeanlegg for almenheten. Etter at Lungegaardshospitalet brant ned få år etter det var åpnet, ble også vakt- og brannvern en sak han satt på dagsorden.
Det var Ole Bull som hentet unge Bjørnstjerne Bjørnson til teateret, som avløser for Hernrik Ibsen, som inspektør ved byens teater. Ole Bull er den som grunnla teateret men mye stridigheter rundt driften gjorde at han var lite inne i bildet, og i 1858 ga han endelig fra seg teaterbygningen til et as som skulle overta gjelden og betale lønninger til personalet.


I kapitlet som omtaler organisatoren Danielssen, får vi høre om tilblivelsen av Bergen Museum. Hvordan de var avhengige av donatorer. Offentlige bevilgninger var nærmest umulig å få, så tre store donatorer kom på banen: Friele, Børs og Sundt. Har du hørt navnene før? Museets administrasjon besto av flere direksjonsmedlemmer og de var kapteiner, adjunkter, konsuler, tollbetjent, rektor, landskapsmaler, overlege, amtmann, assessor og cand. theol.
cand.philos. Fritjof Nansen blir også nevnt blant bragdene hans, da han greide å fylle en ledig konservatorstilling ved museet med denne personligheten som skulle bli så kjent.

Henrik Ibsen

Han hadde en finger med i spillet når det gjaldt mange anliggender: Den marinbiologiske stasjonen på Marineholmen, Fiskerimuseet, Bergen Billedgalleri, Det Nyttige Selskab, Det Dramatiske Selskab, Foreningen av 22. December, og Det norske Theater for å nevne noen. Det virket som han klarte å gjøre gull av gråsten hvorhen han snudde seg. Han satt som preses (sjef) for to av byens betydeligste virksomheter, Bergen Museum og Det Nyttige Selskab i 18 år.

Danielssen var kjent for sin store arbeidskapasitet, sitt elskverdige vesen og sin overtalelsesevne. Han kunne være oppfarende men aldri langsint eller hevngjerrig. Han ble sett på som en myndig sjef og en fortreffelig administrator.

Det finnes lite dokumentasjon som bekrefter de private anliggender til Danielssen. Han giftet seg i 1839 med Berthe Marie Olsen. De fikk tre jenter og en gutt, og det er datter nummer to, Fanny som i 1873 giftet seg med den kjente Dr. Armauer Hansen. Det finnes ikke bilder eller korrespondanse av betydning, ei heller informasjon om skolegang for de tre jentene. Henrik og Rikke døde i tyveårene av tuberkolose, mens de to andre jentene fulgte bare noen år etter, død av samme sykdom.

Danielssen sjokkerte tidlig de rundt seg med sitt ateistiske livssyn. Siden kremasjon ikke var lov i Norge i 1894, og Bergen Ligbrændingsovn ikke sto klar før i 1907, ble han fraktet til Gøteborg og kremert der. Asken hans kom tilbake til Bergen i en urne, som ble plassert i sokkelen til bysten av ham, som står i forhallen til Bergen Museum.

Bjørnstjerne Bjørnson

Forlag: Fagbokforlaget
Utgitt: 2014
Sider: 185
Kilde: Leseeksemplar

Bergen Museum var forløperen til Universitetet i Bergen, som ble stiftet så sent som i 1946. Danielsen og Christie er de som står som grunnleggere av museet og altså også UiB. Om ikke lenge kommer det også en bok om Christie.


Les gjerne omtalene mine av de to andre bøkene,
en roman og en sakprosa
Jeg sluttet å telle dager
Ti tusen skygger

Street art in Bergen - endelig slipper de flinke til!

Grafitti og tagging er ting som stort sett forsøpler, men det dukker om dagen opp flere og flere kunstverk som har absolutt høy kvalitet. Dette kalles vel ikke tagging men Street art, og har en helt annen agenda enn taggingen som bare er stygt. Her har nok kunstnerne fått lov, og fått stå i fred både for ordensmakten og andre som vil ødelegge prosessen.

Denne ser du i begynnelsen av Kong Oscarsgate

Dette bildet er malt liggende, og jeg hadde veldig lyst til å snu det da jeg satt med fotoshop og skulle gjøre bildet klar for bloggen. Det går jo selvfølgelig ikke an å overstyre kunstneren på den måten, men jeg kjenner at det at det ligger, gjør noe med meg. Dette fotoet ble forøvrig tatt for to uker siden, og da vi var bortom kunstverket i dag, var det helt urørt av sprittusjer og spraybokser. Jeg blir så glad når sånt får stå i fred.

I Sverresgate mellom teateret og kinoen har det blitt riktig lekkert på fasaden til teaterkebabb`en

Denne er også i Sverresgate

Og denne :)

Søndagsturen gikk fra Bryggen til Rakkarhaugen hvor jeg skulle fotografere det, for tiden stengte Bergen Museum. Deretter gikk vi ned til Sverresgate og bort forbi Skostredet hvor det i tillegg til paraplyer, også har kommet masse fin kunst i gatene.
Da vi hadde gjort unna all kulturen, speedet vi opp og la i vei opp til Fløyen og videre til Brushytten. Det regnet nesten hele tiden, men det gjorde ingenting, når vi var godt kledd.

Han her ser du når du spasserer under paraplyene i Skostredet

Rovdyret av Jan-Erik Fjell - bok 4 i serien

Etter å ha lest de tre første bøkene i serien om Anton Brekke, var det med forventning jeg begynte på Rovdyret. Jeg ble ikke skuffet, han skriver bare bedre og bedre.
Dette er som vanlig en omtale uten "spoilers".

Forlaget om handlingen:
Oscar Fiva sitter fengslet på åttende året for drapet på sin venn Henrik Zahl. Fiva har alltid hevdet sin uskyld, og liket ble aldri funnet.
Når Zahl plutselig dukker opp igjen, er etterforskningsskandalen et faktum. For det politiet finner, er liket av en nylig myrdet mann. Anton Brekke beordres til å etterforske saken.
Samtidig kommer en fransk leiemorder til Norge. På oppdrag for en død mann. Anton kjemper mot større krefter enn han aner, mens et nytt drap planlegges.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014

Sider: 487

Kilde: Leseeksemplar

Vi møter Anton Brekke der vi slapp ham i forrige bok, en smule degradert og lite happy med livet. Heldigvis tar det seg fort opp, og han blir tatt inn i varmen igjen i Kripos. Brekke er en etterforsker som nå har ristet av seg lastene han hadde i de første bøkene. Han er edru, tillitsfull og meget fokusert på jobben han har blitt tiltrodd. Vi slipper unna alt viss vasset med den personlige historien, som så ofte tar brodden av en spennende krim.

Jan Erik Fjells måte å skrive på gjør at du blar og blar, og du blir sulten og plutselig er det mørkt ute. De korte setningene og de enda kortere kapitlene, som gjerne blir avsluttet av "cliffhangers" holder på leseren. Her er det ingen snodige tilfeldigheter eller godt utprøvde klisjèer, jeg fant faktisk ingenting å irritere meg over.

Mesteparten av historien foregår i nåtid, med noen avstikkere ti år tilbake i tid, til de hendelsene som danner grunnlag for det som skjer nå. Dette er godt merket men er samtidig flettet umerkelig inn i handlingen.

En smakebit:
Familien kunne ikke være langt unna. Han satte seg i bilen og startet motoren. Ble sittende og lytte til radioen. I sladrespeilet ble eksosen farget rød av lyset fra baklyktene. Noe rørte på seg i osen. Han så i side speilet. Hjertet slo plutselig hardt. Han kunne kjenne dunkene i hele kroppen. La hånden i korsryggen. Berørte det kalde våpenstålet før hånden grep rundt skjeftet. Personen kom opp på siden av bilen. 

Skal handlingen beskrives med to ord må det bli "narkotika" og "vennskap". Samholdet og vennskapet som Henrik og Oscar utvikler i ungdommen, og som preger dem resten av livet ligger som et bakteppe gjennom historien, uten at det får preg av "oppvekstroman". Plottet og kriminaliteten dreier seg om deres salg av kokain, og det er et intrikat mysterium Fjell har flettet inn i handlingen.

Jan-Erik Fjell har et herlig muntlig språk, og det er ikke fritt for humring (og et par spontane latterutbrudd) når jeg leser denne boken. Den er gjennomført spennende, og legger jeg litt godvilje til (og det må man jo når man leser krim) så stilte jeg ikke spørsmålstegn ved noe. Slutten kom ikke akkurat overraskende på, uten at jeg skal påberope meg at jeg ante det lenge før. Det ble uansett avsluttet med en "teaser" som gjør at jeg håper inderlig at Jan-Erik er godt i gang med neste bok. Rovdyret står støtt alene, men gå no ikke glipp av de andre bøkene i serien :)

Seriens rekkefølge:

Tysteren

Skyggerom

Hevneren

Rovdyret

Et norsk hus av Vigdis Hjorth

Det var med forventning jeg begynte å lese Vigdis Hjorth sin nye roman "Et norsk hus". Hun vant i år Amalie Skramprisen for sitt samlede forfatterskap, og siden jeg er medlem av Amalie Skramselskapet, var det litt ekstra stas å lese vinnerens ferskeste roman. Prisen ble delt ut på Amalie Skrams fødselsdag 22 august.

Hun hadde lengtet mot det ekstraordinære, men ikke skjønt at det var hennes 

syn på det vanlige som var hindringen.

Et norsk hus er en av de små men store romanene, som kan bite seg fast i sinnet ditt dersom du leser med et ettertenksomt sinn. Den generasjonen som først opplevde innvandring begynner nå å bli godt voksne. På tross av Janteloven som sier oss at "vi ikke skal tro at vi er noe", så mener jeg bestemt at mange har ganske så selvgode holdninger overfor utlendinger som kommer til Norge for å få seg et bedre liv. Dette tar Vigdis Hjorth et oppgjør med i Et norsk hus.

Vi møter tekstilkunstneren Alma, som er nyskilt og har nettopp flyttet inn i et forfallent tømmerhus på landet. På grunn av sine usikre inntekter ser hun seg nødt til å leie ut kjellerleiligheten. Etter mye om og men flytter det inn et ungt polsk ektepar med et barn på vei.


Det er mye viderverdigheter som omhandler dette leieforholdet, og hva  all usikkerheten gjør med Alma. Men, romanen har en annen side, som jeg synes utdyper spørsmålene hun stiller i boken sin på en genial måte.
Alma livnærer seg med å sy store utsmykninger til offentlige lokaler, faner til skolemusikken etc. En dag får hun en forespørsel om hun kan lage et veggbilde til sin gamle videregående skole, noe hun med skrekkblandet fryd sier ja til. Det var med begeistring jeg leste alt som hadde med Almas kunst å gjøre, hva hun leste inn i arbeidene sine, og hva hun ville si med dem, og hvordan hun jobbet. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene, og det er helt tydelig at det er en ekte kunstner som kan skildre dette arbeidet.

Alma lever ikke et konvensjonelt liv, med faste rutiner og en tid for alt. Både de to voksne barna hennes, deres familie og kjæresten hennes synes det er vanskelig å omgås henne, og de hakker hele tiden på livsførselen hennes. Hun er ikke sosial av natur, så å bli invitert med på fødselsdagsfeiringer og hytteturer, eller måtte pynte seg på 17-mai, er sånne ting hun ikke klarer.
Etterhvert får hun i oppdrag å lage et stort Grunnlovsbilde, og i forarbeidet med dette kommer hun over en pampflett som gir henne inspirasjon til bildet. Historien vi får her er litt på kanten av handlingen, men er en grusom skildring av kvinneundertrykkelse for 200 år siden. Dette lille sidesporet er med på å belyse hvordan Alma jobber med det store bildet, og passer perfekt inn i handlingen forøvrig.

Jeg følte sterkt med Alma da jeg leste, både mot familien som tok seg til rette og ikke hadde respekt for henne, og i hennes iver etter arbeidsro og inspirasjon, og problemene med de polske leietakerne. Hun er en sterk kvinne som greier å gå sine egne veier, på tross av motstanden hun møter. Jeg heiet på henne gjennom hele boken, samtidig som hennes tanker og handlinger fikk meg til å tenke.
Vigdis Hjorth har et språk som er lett å lese og her ligger mange små underfundigheter gjemt som får meg til å tenke og også humre til tider. Det er lett å kjenne seg igjen i frustrasjonene hennes, og det gjør det jo artig. Absolutt en bok jeg vil anbefale deg!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 191

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Her kan du lese juryens begrunnelse for å gi Hjorth Amalie Skramprisen 2014:
"Alltid med stor humor og ofte med utgangspunkt i egne livserfaringer behandler Vigdis Hjorth eksistensielle spørsmål: Vårt forhold til andre, klasseforskjeller, fordommer, individuell frihet, begrensninger av friheten og opprør mot de trange rammene andre, og vi selv, legger for vår livsutfoldelse. Som Amalie Skram viser Vigdis Hjorth stor toleranse og overbærenhet med alt det menneskelige, og som Skram er det særlig menneskenes svakhet og feilbarlighet hun er opptatt av: Det å ikke lykkes i livet - særlig i relasjon til andre."

Birte Svatun sine bøker Rett eller galt og Hva er følelser?

En av Anders Kaardal sine flotte illustrasjoner i boken Rett eller galt

Før sommeren fikk jeg øynene opp for forfatteren Birte Svatun og hennes flotte bøker for barn, og for voksne som omgås barn. Tenkeboka var den første jeg leste, en bok som kan hjelpe voksne med å komme i gang med filosofiske samtaler med barn.
Når jeg fikk tilbud om å titte litt på to andre bøker som forfatteren har skrevet, sa jeg selvfølgelig ja til dette.

Rett eller galt heter den ene som kom ut første gang i 2009. Det er Anders Kaardahl som har laget de skjønne illustrasjonene som følger med boken. I denne boken er det 21 fortellinger som setter søkelys på spørsmålet om rett eller galt. De korte fortellingene er ment som en innledning til en samtale, og spørsmålene som følger hver fortelling hjelper den voksne til å få barna på gli. Det er kjente situasjoner som tas opp, og blir belyst på en fin måte, uten pekefinger.

Hva er følelser er skrevet over samme lest som boken over. Den er illustrert av Bo Gaustad og kom første gang ut i 2007. Den kom i fjor ut i sitt 4. opplag, så den er heldigvis blitt populær.
Boken tar for seg ni følelser. Hvert tema er rikt illustrert, og har fått litt mer plass enn i den forrige boken. Hvert kapittel innledes med noen spørsmål, så kommer en spennende historie som barna garantert vil kjenne seg igjen i. Deretter åpnes det for diskusjon.


Disse bøkene er et utrolig bra hjelpemiddel for oss som snakker med barn hver dag. Vi sitter oss ofte ned i små grupper, eller har en samlingsstund, hvor hendelser fra hverdagen gjerne blir diskutert. En sånn innledning som disse bøkene representerer gjør det lett for den voksne å komme igang, og gjør at barna vil slappe av på en annen måte, enn om vi bare satt oss ned for å prate.

Fra Hva er følelser, illustrert av Bo Gaustad

Jeg har hatt samlingsstund med 5 barn mellom 2,5 og 3,5 år. Jeg tok utgangspunkt i historien med syltetøyet som ble tømt på gulvet, og med denne som utgangspunkt, hadde vi en fantastisk samtale i 25 minutter. De fleste barn på denne alderen assosierer noe voldsomt, og mange av kommentarene og innspillene gikk på (i mine øyne) helt andre ting. Poenget er jo å få dem til å snakke selv, å tørre å ta ordet, og klare å formulere setninger uten at det tar så lang tid at de andre blir urolige. 

Gleder meg til å teste boken ut på en gjeng med litt eldre barn :)

Jeg har lest De forvillede av Amin Maalouf

I helgen ble "har ikke lest hyllen" min helt full, dvs. rundt tredve bøker i kø, så det er nesten med litt motstand jeg satt meg ned med en biblioteksbok. Har jeg tid til dette? Lørdag kveld sa jeg til meg selv, les 50 sider og bestem deg da. Jeg hadde bestemt meg lenge før side 50, for dette er en tankevekkende bok om svik og idealer
- midt i blinken for meg!

Forlaget forteller om handlingen:
I Amin Maaloufs nye roman blir eksilforfatteren Adam oppringt i Paris av sin gamle bestevenn Mourad, som ligger for døden i Libanon. Adam har ikke vært hjemme på 26 år, men reiser straks av sted for å treffe vennen – men er for sent ute. Han bestemmer seg derfor i stedet for å prøve å samle resten av den gamle vennegjengen han ikke har sett på så lenge. De har alle gjort svært forskjellige valg og er spredt over store deler av verden: en jobber for Pentagon i USA, en er blitt mangemillionr i Jordan, en har gjort karriere i Brasil, en er blitt munk – og en er blitt radikal islamist.

Forlag: Pax

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 408

Når Adam hiver seg på flyet hjem til Libanon, tar han med seg noen gamle brev og en skrivebok. Historien er skrevet som en dagbok over 16 dager, og danner grunnlaget for historien som blir fortalt i denne nydelige romanen.
Vi blir i romanen kjent med en vennegjeng fra Israel, og selv om handlingen foregår i nåtid, er det som ungdommer vi lærer dem å kjenne. Det er en lavmælt stemme som preger det jeg leser, og religiøs bakgrunn og politisk ståsted er ikke det som blir lagt vekt på her. Den røde tråden som holder de mange historiene samlet, er enken Tanias ønske om en gjenforeningsfest for den gamle vennegjengen. Vennene vokste opp sammen, og hadde base i den avdøde Mourads hus. Vi blir kjent med dem som unge og sammensveisede etterhvert som Adam mailer til dem, og leser fra de gamle brevene de utvekslet da de brøt opp og flyttet hver til sitt for 26 år siden.

Denne gruppen mennesker var engasjerte og oppegående og da de hang sammen som unge hadde det ikke noe å si at noen var muslimer, noen jøder og noen kristne. De var først og fremst venner, og respekterte hverandres kultur fullt ut. I tillegg til den avdøde Mourad, hans kone Tania og deres venn Adam, blir vi kjent med Simiramis og brødrene Bilal og Nidal. Spesielt historien om Albert som en dag gikk ut for å ta sitt eget liv, blir kidnappet og danner et vennskap med kidnapperne sine, gjør inntrykk på meg.
Vi blir kjent med den rike ingeniøren Ramez og får høre hva som skjedde med ham og hans aller beste venn Ramzi. I bokens nåtid bor Ramez i Saudi Arabia og flyr rundt i egen jett, mens Ramzi har gått i kloster. De var de beste av venner i oppveksten, gikk på samme skole og startet ingeniørfirmaet som gjorde dem rike, sammen. Historien frem til tingenes tilstand i nåtid blir avdekket litt etter litt.

Vennegjengen er spredd over hele kloden, Adam i Paris, jøden Naim i Brasil, Albert i USA og Ramez i Amman. Bilals død får vi også høre om, og hans kjærlighetsforhold til Simiramis. Broren Nidal er en millitant radikaler, og bortsett fra det store sviket, som gjorde at den avdøde Mourad og fortelleren vår Adam aldri mer snakket sammen, så er det ikke mye storpolitikk i denne boken.
Slutten kom som en overraskelse, jeg viste jo at jeg bare hadde noen sider igjen, men det som bygget opp til den store gjenforeningen fikk en helt uventet vri.

Dette er en tankevekkende historie om vennskap og svik, om hvordan nostalgien kan slå til når en flytter fra landet sitt, og om hjemlengsel som sitter dypt i sjelen.
Absolutt en bok å anbefale!

To bloggere er sitert på forlagets side, ta gjerne en titt på 

Rose-Marie og Jeg leser sine flotte omtaler!

Medealand av Sara Stridsberg på DnS Teaterkjelleren

I hele år har jeg visst at dramatiseringen av Medealand står på trappene. I mai leste jeg boken, det vil si skuespillet, ført i pennen av Sara Stridsberg, noe som ikke gjorde at jeg følte meg mer forberedt. Medeamyten ble nevnt i kommentarene, og jeg prøvde å lese meg opp på den greske myten før jeg skulle i teateret i dag.

DnS sin oppsetning er bygget på Sara Stridsbergs moderne gjendiktning, som hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 2007. Stykket er oversatt av Cecilie Løveid. Det er Ida Cecilie Klem som har hovedrollen, og den fylte hun suverent. Aldri før har jeg kjent en kjærlighetssorg så brutalt som hennes. Hun spilte med overbevisende smerte, uten at det ble en tårepresse.

Den andre store rollen er Gudinnen, som ble spilt av Ane Skumsvoll, hun også gjorde denne rollen suverent. Hun hadde litt blikkontakt med publikum, og sto for den lille humoren som var i stykket.


Andre som var med:
Marianne Nielsen: Moren
Audun Sandem: Jason
Kim Kalsås: Kongen
Linn Pettersen: Prinsessen
Reny G. Folgerø: Barnepiken

Dette er dramatikk på høyt plan. Stykket varer i 1 time og 40 minutter uten pause, men det føltes ikke langt, for det var handlingsmettet og actionfylt hele tiden. Jeg hadde fryktet at det skulle bli for "ullent" til at jeg skulle forstå handlingen, men både handling og språket deres var tydelig. Stykket kan tolkes i moderne drakt, og paralleller kan dras til nåtidens utfordringer. Absolutt et stykke jeg vil anbefale deg å se!

Medea er en antikk gresk tragedie skrevet av Evripides basert på myten om Jason og Medeia. Hun er en kvinne fra Kolkis (i dagens Georgia), datter av kong Aietes, niese av trollkvinnen Kirke, og barnebarn av solguden Helios. Stykket ble første gang satt opp i 431 f.Kr.

Handlingen kort fortalt:
Handlingen foregår i Korint, der Medeia og Jason flyktet til etter at de hadde stjålet det gylne skinn i Kolkis fra Medeias far, kong Aietes. Jason har akkurat forlatt Medeia for å gifte seg med Glavke, datteren til kong Kreon av Korint, og handlingen spenner rundt hennes sorg og hevnplaner. Hun bestemmer seg for å drepe Glavke ved å forgifte en diadem av gull. Alt går som planlagt, og i tillegg dør kong Kreon da han prøver å redde datteren. For å straffe Jason ytterligere dreper hun også barna de har sammen.

BA hadde søndag en omtale av stykket som oppløftet meg, ta gjerne en titt!

VigmostadBjørke presenterte høstkatalogen sin i kveld

Tre bøker fikk vi i "goodiebag`en" pluss en jeg fikk fra Fagbokforlaget

I kveld var det forlaget VigmostadBjørke sin tur til å arrangere presentasjon av høstkatalogen 2014. Beathe og jeg lot oss invitere og stilte til "hjemme hos" fest i VB sine lokaler, sammen med massevis av bokhandleransatte.

Asbjørn Jaklin presenterer boken sin

Ingrid og Ingrid sto i bresjen for evenementet, ønsket velkommen og ga oss deilig middag og ditto drikke. Etter en pust i bakken var det tid for gjennomgang av bøkene. Først ut var det skjønnlitteratur etterfulgt av krim. Vi fikk en roman og to krimbøker med oss hjem i "godteposen". Før vi rundet av for pause kom forfatteren av Rød sone, Asbjørn Jaklin frem, og fortalte om boken sin. Asbjørn er tromsøværing, journalist i Nordlys og nå ute med sin andre bok om journalisten (i Nordlys) Alexander Winther. Denne nye boken har Mehamulykken i 1982 som bakteppe, og han kunne fortelle at han har skrevet et etterord som redegjør for de faktiske hendelsene. Måten han fortalte om hvordan hovedpersonen i bøkene faktisk jobber i samme redaksjon som ham, gjorde dette til bøker jeg har lyst å se nærmere på.

Etter en liten pause var det tid for sakprosa, og da dukket plutselig Frank Rossavik opp. Han er politisk redaktør i BT, og godt kjent i Bergen for sine freske fraspark. Han sa selv i dag at han vil med sine kommentarer utfordre leserne til å tenke en tanke de ikke har tenkt tidligere. Han presenterte sin nye bok Smilefjestyranniet og sjarmerte oss i salen med å fortelle hvordan han har trumfet inn et kapittel i epilogen, mens noe han har trumfet inn godt kunne vært uteglemt. Sånn kan det gå.... Spennende skal det bli å lese Rossavik sine kommentarer innrammet i harde permer.

Jeg lot meg sjarmere av denne kunnskapsrike men vittige fyren

Etterpå var det tid for Eduardo Andersen, kjent for bergensere og andre som Doddo. Han har skrevet en bok om Meningen med livet. Intet mindre. Han fylte 50 i fjor, og hadde han ikke begynt å reflektere over de store spørsmålene før, så kunne han fortelle at han fikk eksistensielle tanker etter han var med på en obduksjon.
Han har i boken sin intervjuet en rekke mennesker for å høre hva de mener om meningen med livet. Vi snakker jo bare om oppussing og ferier, det må jo være noe mer enn det?

Doddo leser fra boken sin, han lovet oss svar på det store spørsmålet: Hva er meningen med livet?

Da VB var ferdige med å presentere bøkene sine, fikk Glenn J. Mangerøy fra Fagbokforlaget slippe til. Disse bøkene sto ikke i katalogen til VB, og jeg var nødt til å skrive så blekket sprutet. Han spøkte selv med at dette kunne bli knusktørt, men når han kom igang, viste det seg at han hadde mange godbiter på lur.
Her er det snakk om alt fra finans til Hardangersk regionshistorie i 3 bind. Når han begynte å snakke om Wilhelm F.K. Christie (som Christiesgate i Bergen er oppkalt etter) skjerpet jeg sansene. Han fortsatte med å snakke om Karen Helles nye bok om Christies etterfølger D.C. Danielsen, da satte jeg meg rett opp, for han var Dr. Armauer Hansens svigersønn! Woao, det er jo han jeg "har om" for tiden! (Unnskyld, to utropstegn på rappen)
Etter å ha sittet stille å hørt Mangerøy fortelle om de siste bøkene (Stortingets historie og Det norske demokratiet i den 21. århundre) var det takk og farvel. Jeg våget meg frem til nevnte markedskonsulent og spurte pent om han hadde et leseeksemplar på boken om D.C. Danielsen. Som du ser av bildet på toppen, så hadde han det :)

Forlaget har mange norske debutanter på listen sin, og flere kjent navn. Jeg skal i alle fall lese bok fire i Jan Guillou sin serie om 1900-tallet, Å ikke ville se, også må jeg ta en titt på boken som tok pusten fra Ingrid Det går ikke over av Jakob Arvola. Også Jeffrey Archer, og Silvia Henriksdottir sin nye. Vel, for å si det sånn, Ingrid`ene presenterte bøkene på en sånn måte at jeg får store problemer med å velge :)

Tusen takk til VigmostadBjørke (Ingrid og Ingrid) for et flott 
"hjemme hos" arrangement

 - herfra er det bare lovord å si om bevertning, forfatterbesøk og katalogen.

Og tusen takk til Beathe og Ellinor for koselig selskap...

Ti tusen skygger av Bjørn Godøy - sakprosa vs. roman

Ti tusen skygger er ikke en roman, men sakprosa med undertittel "En historie om Norge og de spedalske". Leser du denne boken kan jeg love deg opp til flere aha-opplevelser. Selv om jeg var forberedt på alt som hadde med sykdommen å gjøre, etter å ha lest "Jeg sluttet å telle dager", lærte jeg utrolig mye om hvem som fikk sykdommen og hvorfor. Her tar vi i liten grad del i skjebnene til de rammede, men lærer om hverdagslivet i Norge på 1800-tallet, og om levevilkårene til de som ble smittet.

Forlaget om handlingen:
Spedalskhet er en av de eldste og verste sykdommer som menneskeheten kjenner til. Tidlig på 1800-tallet gikk den blant annet under navnet Lepra borealis, Norvegica. Andre steder i Europa var spedalskhet utryddet for lengst. I Norge herjet sykdommen verre enn noensinne.

I førti år, mellom 1830 og 1870, fremsto spedalskhet som en av de største truslene mot folkehelsen i Norge. Sykdommen lenket landet fast til en dyster og primitiv fortid - i en periode da myndighetene mer enn noe ønsket å modernisere samfunnet. 

Ti tusen skygger er historien om en fryktelig sykdom, om norske myndigheters kamp for å utrydde trusselen, og om mennesker som ble ødelagt på grusomste vis. Det er også fortellingen om en komité som foreslo å kastrere alle menn i visse familier, om uregjerlige spedalske med draget på damene, og om leger som mente at Vestlandet simpelthen var helsefarlig.

Å bli smittet med leprabasillen var en tragedie for de som ble rammet. Det sykdommen gjorde med kroppen var en ting, men uhyggen, skammen og den frykten som omga sykdommen gjorde livet uutholdelig for de som ble syke. I denne boken forteller cand.philol. i historie Bjørn Godøy på en lettfattelig måte om hvordan befolkningen i Norge var delt i to, og hvordan det åpne, langstrakte østlandet ble sett på som "bedre" enn andre deler av landet.

Når 1800-tallets leger snakket om vestlendinger, tenkte de ikke på staselige hardangerbønder, men på gustne og stusslige typer fra Strilelandet, Sogn, Sunnfjord og Nordfjord. Grensen mellom sør og nord hadde riktignok sine hull. Det fantes vestlendinger også sør for Bergen. Voss lå lenger nord, og befolkningen der hadde en hang til å supe øl og stikke med kniv. Likevel tvilte få velutdannede mennesker på at vossingene holdt et relativt høyt kulturelt nivå, noe som blant annet ble tilskrevet det flate landskapet. Omgivelsene på Voss var nærmest østlandske. Lenger nord senket det kulturelle mørket seg for alvor. 
  Ute ved kysten bodde strilene, noen merkelige folk som ble oppfattet som en mellomting mellom molboer og neandertalere. 

Jeg kan ikke annet enn å reflektere over det med strilene, de blir jo fremdeles sett på som litt "under" den "fine" bergenser... Han påstår til og med at vi bergensere fortsatt er selvgode og arrogante, men at dette bare er sjarmerende. He? vi arrogante og selvgode? Hø!!

Ti tusen skygger er ikke medrivende på lik linje med en spenningsroman, men allikevel inneholder den så mange interessante fakta, at den holdt meg fast. Vi får høre om samfunns- og kulturforskeren Eilert Sundt som plottet alle røykovnstuene inn på et kart. Grenselinjene på dette kartet falt sammen med det epidemiologiske kartet som Bidenkap hadde laget, over hvor spedalskhet herjet som verst. De syntes dette var vanskelig å forklare, og brukte ordet "merkverdig" om dette og mange andre ting som kom frem i deres famlende forskning.

I boken får vi også høre Peder Olsen Feidies historie. Klagesangen som var en av fire han fikk publisert fikk vi høre fremført på bokbadet til Jeg sluttet å telle dager. Vi får også høre Kari Spitsøens historie, som også Cattaneo har med i romanen sin. I Bjørn Godøys bok er det ikke så mange pasientskildringer, det holdes fokus på samfunnet og den politikk som medførte at forholdene ble som de ble for de rammede.

Denne boken er ikke begrenset til Bergen eller vestlandet, men tar for seg problemet med de spedalske på et nasjonalt nivå. Det er allikevel mye fokus på det som skjedde i Bergen, siden det var denne regionen som fikk trøkken.
Det var utrolig kjekt å nettopp ha lest romanen til Caterina Cattaneo, og jeg frydet meg hver gang navn og hendelser fra den boken dukket opp i denne, bøkene utfyller hverandre perfekt!

Ti tusen skygger er ikke en lang bok men jeg brukte lengre tid på den, enn den andre som er 220 sider lengre. Til å være sakprosalitteratur, er den lettlest og uten dødpunkter. Språket og oppbyggingen av boken handler ikke om spenning og "cliffhangers", så det er din egen interesse for tema og de spennende historiske hendelsene, som driver deg videre. Absolutt en bok jeg vil anbefale til de som fascineres av Norge på 1800-tallet og denne grusomme sykdommen.

Nå gjenstår det bare å vente til Gunnar Vikane og Stig Amdam er ferdig med filmen sin om Dr. Armauer Hansen - den skal jeg se!

Forlag: Spartacus

Utgitt: 2014

Sider: 236

Sjanger: Sakprosa

Kilde: Leseeksemplar

Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo

Jeg sluttet å telle dager er en historisk roman fra St. Jørgens hospital i Bergen. Det er dramatisk og alvorlig, og selv om historien er oppdiktet er rammen rundt bygget på dokumenterte hendelser. Ganske tidlig i lesingen danner jeg meg et fargerikt bilde av hvordan det kan ha vært  å være leprasmittet på slutten av 1800-tallet.

Legg til bildetekst

April, 1879. En føringsjekte ankommer Bergen. Ombord sitter en samling sjeler med den spedalske syke. Blant dem er også Berly Marie Olsdatter.
Berly er henvist til St. Jørgens hospital. Hun tror ikke hun skal være der så lenge, bare til hun blir bedre.
Slik fortrenger hun virkeligheten hun møter på hospitalet. Hun blir imidlertid raskt innhentet av realitetene.
I løpet av bare noen år av Berlys nye liv blir dr. Gerhard Armauer Hansen del av norsk rettshistorie når han fradømmes rettes til å behandle pasienter, etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen.
Historien om Berly Marie Olsdatter er diktet over en reell del av vår nære historie. Den handler om personer som har levd, om de som kan ha levd og den er så virkelig som en roman kan bli.


På St. Jørgens hospital faller maskene. Bak alle knutene, de forvrengte ansiktene og kroppene, trer menneskene frem, på godt og ondt.
Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle.

Jeg var så heldig å fikk være tilstede da forfatteren lanserte boken sin, på selveste St.Jørgens. Her fortalte hun om tilblivelsen, hvordan hun i frustrasjon la vekk det godt påbegynte manuset da Victoria Hislop ga ut sin roman Øya. Nå har hun heldigvis skrevet ferdig, for hva er vel bedre enn å lese om den nære historie som kunne være vel så dramatisk som den Øya beskriver.

I historiens begynnelse er vi med Berly Marie når hun ankommer St. Jørgens. Hun er overveldet av inntrykk, og selv om hun hadde slått seg til ro med sin skjebne, var hun ikke forberedt på den fæle stanken som møtte henne, da hun steg over terskelen. De førte ukene av sitt liv på hospitalet, oppfører hun seg arrogant og hisser på seg de andre som bor der. Bare Kari ser gjennom fasaden og skimter det ensomme, redde mennesket på innsiden. De blir gode venner og etterhvert hjelper de hverandre gjennom dagene.

Berly Marie bærer med seg en sorg over å være utstøtt fra familien. Tidligere i livet begikk hun en stor feil, og når hun ble syk så mannen hennes sitt snitt til å forvise henne fra barna og gården under dekke av at de må unngå skammen, som sykdommen bringer med seg.
Denne skammen og angeren lever hun med, i tillegg til angsten for sykdommen som sakte men sikkert viser seg på kroppen hennes.
Ved å stille spørsmål om kuren Dr. Hansen jobber med, eller en behandling, viser hun at hun ikke setter sin lit til Gud og til botsgangen, men vil ha noe mer. Hun er overbevist om at hun har fått sykdommen på grunn av sine synder tidligere i livet, og at om hun lider nok, så vil hun ha sonet sin straff og bli frisk. Derfor blir et av de første møtene med Dr. Armauer Hansen nedslående, når han sier at det ikke finnes noen kur, men tilbyr årelating:

  - De kan gå nå. Årelatingen i morgen vil gjøre at De føler Dem bedre. 
  - Men jeg føler meg ikke dårlig. 
  - Motsetter De Dem behandling, fru Olsdatter?
Hun ville ikke ha streng stemme nå, hun ville ha myke, forsikrende ord.
Nei, på ingen måte, jeg ville bare påpeke...
Vi ses i morgen klokken åtte. 

Etter et sånt møte løper hun ut i rosehagen, med et sterkt behov for å snakke med Gud og be om tilgivelse.

Historien er spekket med små hendelser, og persongalleriet er beskrevet på en sånn måte at jeg raskt hadde dem på innsiden av øyelokkene. Sykdommen og alle dens tragedier med væskende sår, knuter, forkrøplinger og tuer av skabb er så godt beskrevet at jeg leser videre, med rynket nese og skrekkblandet fryd. Bilder av leprasmittede ser vi jo fra tid til annen, men de grusomme smertene sykdommen fører med seg, har jeg ikke forestilt meg før.
Det er godt beskrevet hvordan Berly Marie finner seg til rette, og ser de andre med nye øyne etterhvert som hun blir kjent med dem.
Andre viktige spørsmål blir også tatt opp i romanen, som kvalene rundt det å hjelpe noen med å dø, og etikken rundt fosterutdrivelser, som de kalte abort på den tiden. Bestevenninnen Kari som vi møter tidlig i historien er Kari Spidsøen, den første pasient som gikk til sak mot legen sin. Hun vant saken mot Dr. Armauer Hansen, og sikret seg en plass i historien. Dette er det veldig interessant og utrolig spennende å lese om. Det at det faktisk er sant, gjør det i tillegg litt (veldig) kreepy, og måten hun har bakt dette inn i romanen sin, er det bare å ta av seg hatten for!

Ute var det natt, selv om det ikke ble mørkt. Hospitalet var stille, men ikke den typen stillhet hun var vant til fra sine egne våkenetter. Det var en urolig stillhet, båret frem av de som ikke fikk sove. Nikolai hadde betydd noe for så mange. Alle var de vant til at noen døde, det skjedde hele tiden. 

Caterina Cattaneo har med romanen sin bidratt til folkeopplysning, både om Armauer Hansen og om Kari Spitzøen. Hun gir oss en godt skrevet, rivende spennende roman, som var veldig vanskelig å legge fra seg. Du trenger ikke være spesielt interessert i verken spedalske eller Bergensk lokalhistorie for å trykke denne romanen til ditt bryst, for dette er litteratur av høy kvalitet.  Anbefales uten blygsel, på det varmeste!

Er du bergenser og interessert i lokal historie, er romanen et funn for deg. Her navigeres vi i tid og sted blant kjente landemerker, f.eks. buekorpseksersis i Dreggen og byggingen av Kjøttbasaren, som fant sted på den tiden boken har sin handling. De virkelige hendelsene oppleves ikke belærende, men er sømløst flettet inn i handlingen, i det som hele veien er en roman og aldri bikker over mot faglitteratur.

Forlag: Juritzen

Utgitt: Sept. 2014

Sider: 450

Kilde: Leseeks

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Mens jeg holdt på med denne boken fikk jeg kloa mi i en annen fersk utgivelse som har de spedalske som tema, Ti tusen skygger av Bjørn Godøy. Jeg brukte lørdagen på å lese denne boken, så titter du innom i morgen kan du lese min lille omtale av den.

Jegeren er andre bok i Harlan Coben sin nye serie for ungdom

Den første boken kom ut i fjor og heter Beskytteren. Her blir vi kjent med nevøen til Myron Bolitar, som er gjennomgangsfiguren i en del av bøkene til Harlan Coben.
Hvis du vil lese hva jeg syntes om den første boken kan du klikke på linken.

Forlaget sier dette om handlingen:
Mickey jakter på spor som kan fortelle mer om organisasjonen Abeona Shelter og det mystiske dødsfallet til faren. Når noen skyter mot venninnen Rachel og moren hennes, befinner Mickey og vennene, Ema og Spoon, seg midt i et skremmende mysterium som viser seg å ha tråder helt tilbake til annen verdenskrig. Mickey må finne ut hvem som skjøt Rachel - uansett hva det koster.

Jegeren fortsetter der Beskytteren sluttet.


Harlan Coben har den samme skrivestilen i ungdomsromanene sine som i det han skriver for voksne. Her er det korte setninger og mange cliffhangers, som gjør det spennende fra første side. Persongalleriet i Jegeren er oversiktlig og plottet er, som en kan forvente i en bok beregnet på ungdom, enkelt, men det blir aldri gjennomsiktig eller banalt, til det er forfatteren alt for dreven i å skrive krim.
I denne boken plukker vi opp tråden umiddelbart etter der hvor bok 1. sluttet. Jeg husket boken veldig godt, så det ble litt mye repetisjon av hendelsene der.
Mickey var i forrige bok ny på skolen, og fant fort ut at han ville få problemer med å passe inn. Han blir allikevel venner med utskuddet Ema og den spesielle Spoon. Disse viser seg å bli gode venner, og sammen tar de ansvar for å finne ut hva som skjedde, når venninnen Rachel blir skutt på.
Myron Bolitar er bare delvis med i historien. Mickey bor i huset hans, siden faren er død og moren er på avrusing. De har kommet litt skjevt ut, så de prøver å unngå hverandre mest mulig, men han må tre støttene til når Mickey kommer i vanskeligheter.
I tillegg til krimhistorien, ligger spørsmålet om hva som skjedde med faren til Mickey da han døde. Mickey så selv at han ble båret livløs inn i sykebilen, og en sykepleier beklaget at han var død. I forrige bok dukket den eksentriske FatLady opp og hvisket ham i øret at faren ikke er død. I denne boken blir dette tatt litt videre, og Mickey får flere mysterier han må finne svar på.

Det som gir historien mest nerve er i mine øyne politisjef Taylor og problemene han og hans sønn lager for Mickey. Både Mickey og unge Taylor er ivrige basketballspillere, og siden Taylor senior har noe gammelt uoppgjort med onkel Myron, får Mickey pes fra dem begge.

Jeg synes Harlan Coben får det godt til, å skrive krim for ungdom. Mickey og onkel Myron er troverdige karakterer, mens vennene hans, og far/sønn Taylor, føles litt i overkant karikert. Det er uansett en spennende historie, som har alt som skal til for å gi ungdom (og ungdommelige voksne) en fin lesestund.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2014

Lyttetid: 7 timer og 44 min

Kilde: Lytteeksemplar

Ingen savner Edward Niema av Eivind Larssen

Eivind Larssen er et nytt bekjentskap, og det er ikke så rart for Ingen savner Edward Niema er hans første bokutgivelse. Det kommer nok ikke til å bli den siste, for 30 åringen har tydelig bevist at han kan skrive. En forfatter som får denne leseren til å humre og le gjennom en hel bok, kommer nok med flere bøker.

Forlaget røper dette om handlingen:
Samme dag som aktuar Edward Niema mister jobben i forsikringsselskapet, forteller hans kone at hun er alvorlig syk. Edward regner på sannsynligheten for at han får beholde henne noen år til, men etter bare noen uker er hun borte.
Da han oppsøker kirken for å avtale det praktiske rundt konens begravelse, oppdager han at alt allerede er tatt hånd om.
Den unge presten opplyser at Edward bare kan møte opp førstkommende lørdag. Det eneste han trenger å ta stilling til, er musikken – og slik møter han den livsglade organisten Arek, som alltid har en flaske vodka gjemt unna i den største orgelpipen.
Etter hvert blir det åpenbart for Edward at hans kone hadde hemmeligheter for ham, og han mottar et tilbud han ikke kan si nei til.

Dette er en lettlest liten bok, med korte kapitler og mange luftige avsnitt. Språk og handling bidrar til å gjøre den lett å lese, og mens jeg humrer og ler blir boken fort lest ferdig. Nå skal det sies at jeg sjelden synes morsomme bøker er morsom, men denne her passet meg midt i blinken.

Handlingen finner sted i Warszawa i den nære fortid som preges mer av telefonkiosker enn av mobiltelefoner. Edward Niema er en kontrollfreak som risikovurderer alt han foretar seg, og tar sjelden noen sjanser. Han har bodd i en liten leilighet med sin kone som nå er død, og levd et stille liv uten spenning og risiko. Når konen er død og han samtidig mister jobben i forsikringsselskapet han har jobbet i hele sitt voksne liv, blir det fryktelig stille rundt ham.
Det er når han finner en konvolutt merket "første konvolutt", i konens etterlatenskaper at ting begynner å skje. Etter mye om og menn overrasker han seg selv med å slå til på et tilbud som "er for godt til å være sant". Det er nå han får nyte godt av sin evne til å tenke taktisk, for å komme seg ut av knipen han blir satt i.

Historien er morsom på en litt underfundig måte, men den er også en skjønn historie om vennskap, tap og fristelser. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2014

Sider: 237

Kilde: Leseeksemplar

Hellemyrsfolket som musikal på DnS i Bergen

                                     DnS sitt bilde

Teater slår ut alt. PC, dataspill og film. Det er på teateret vi tar vare på magien, den barnslige fascinasjonen. Det er rett og slett magisk hva man kan skape på en scene. Og så er det levende. Ingen kan ta fra oss det.   - Julian Berntzen

Min første tanke da stykket var over, var "jeg er glad jeg skal se det to ganger til". Dette er noe av det beste jeg har sett på Den nationale scene. Her får vi skuespillerprestasjoner av ypperste klasse, og en god del av skuespillerne har fantastiske sangstemmer.

Rollelisten er formidabel. Det er Herborg Kråkevik og Kjersti Elvik som alternerer i rollen som Petra. Andrè Søfteland, opprinnelig fra Odda men bosatt i selveste New York spilte Sivert i alle aldre. Karoline Kruger er som kjent med, i rollen som den yndige Lydia. Andre karakterer som "Tippetue" og "Småfylla" spilles av kjente DnS fjes.

Julian Berntzen beskriver musikken som dramatisk, og ikke tro til 1800-tallet, med både klassisk og pop - vi ble lovet iørefallende musikk, og det fikk vi. Jeg vred fornøyd på meg flere ganger, og tok meg selv i å, på et tidspunkt (meget forsiktig) trampe takten. Både komponist og tekstforfatter har lagt seg i selen for at publikum skal forstå hva de synger, for det var tydelig og, til tider kanskje litt for artikulert det vi fikk høre.
Dette er imponerende teater! Sceneskiftene gikk så lynraskt og smidig, at det var nesten som på film. Handlingen hadde en dramatisk fremdrift, og det ble ikke dvelt ved noe. Noen scener kunne de med hell dradd ut litt, men da hadde de jo måttet kutte noe annet, for 2 timer og 40 minutter spilletid er jo ingenting for dette verket.
Jeg likte godt scenen fra båten To venner. Ble nesten litt sjøsyk selv av å se bølgene toppe seg, og stigene svinge fra side til side. Jeg er glad for at jeg kjenner Hellemyrsfolket så godt fra bøkene og foredragene jeg har vært på, for tankene mine hjalp liksom til med å fylle ut handlingen. Men, la det ikke stoppe deg at du ikke har lest bøkene, dette er bra teater og en fantastisk musikkopplevelse du ikke må gå glipp av!

Det er 29 sangtitler med i stykket, og flere av dem var direkte vakre. Fie var den som fikk æren av å avslutte med Fies sang, og selv om Idun Vik er veldig flink å synge, var det litt rart at det ikke var et av de store navnene som fikk avslutte. Herborg har en utakknemlig rolle, og da vi like etter skulle applaudere, var det nesten som jeg ikke ville klappe for henne. Det beviser jo bare at jeg levde meg så til de grader inn i handlingen, at jeg, når vi klappet like etter, klappet for Petra og ikke Herborg, som selvfølgelig fortjener all den ære hun kan få. Håper inderlig stemmen hennes holder, med all den skrikingen :)

Julian Berntzen ved pianoet i Baroniet, Rosendal siste helgen i juni.

Dette hadde jeg gledet meg til siden november i fjor, da DnS på sin introduksjon av 2014 programmet fortalte at Hellemyrsfolket skulle settes opp som musikal. Gunnar Staalesen har tilrettelagt tekstene med utgangspunkt i Amalie Skram sine fire bøker og Julian Berntzen har komponert musikken.
I juni var jeg sammen med gode venner i Rosendal, hvor vi deltok på arrangementet de hadde sammen med Herborg Kråkevik i Baroniet. Her fikk vi historien om musikalen og flere smakebiter av musikken som Julian Berntzen har skrevet. Jeg har også hatt gleden av å høre Gunnar Staalesens innsiktsfulle foredrag på biblioteket i Åsane, hvor han sammenligner handlingen og personene i Hellemyrsfolket, med Amalie Skrams eget liv, så jeg følte meg godt forberedt til kveldens happening.

Fanklubben til Amalie Skram holder også til i Bergen, og dag før forestillingen foretok Amalie Skramselskapet en beblomstring av den flotte statuen av henne som står på Klosteret. Etterpå gikk vi i flokk og følge til teateret hvor Gunnar Staalesen holdt en 30 minutters intro til musikalen.
Så var vi klar for teater!

                                                                                                  DnS sitt bilde

I Teatermagasinet kunne jeg lese at de har jobbet med musikalen siden 2010, og en måned før premiere var det solgt 24.000 billetter. Kan ikke si annet enn at bergenserne går "mann av huse".
Sist Hellemyrsfolket var satt opp i Bergen var i 1992, den gang som tradisjonelt teater hvor forestillingen varte i 8 timer! Hvis du tror du får handlingen som fra perm til perm i bøkene, blir du skuffet. Sjur Gabriel og To venner er komprimert til to sanger, mens de har hoppet over en generasjon for å få fart på sakene. Her er altså Sjur Gabriel og Oline foreldrene og ikke besteforeldrene til Sivert. Sist det ble laget en musikal fra grunnen av i Norge, var i 1987 da Bjørnov og Adrian laget "Which, Witch", så det er ikke hverdagskost det vi får oppleve på DnS i disse dager.

NRK har også skrevet om stykket i dag

Brudekisten av Unni Lindell - en genial fortsettelse av serien

Det passet utrolig godt å høre på denne mens jeg selv gikk gatelangs i Oslo forrige helg. Jeg fikk se og høre Unni Lindell fra scenen på Oslo Bokfestival, noe som selvfølgelig var kjempegøy! Her har jeg skrevet hva jeg synes om boken, uten å røpe mer av handlingen enn det forlaget gjør.

Fra baksideteksten:
Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. 
Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye, angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. 


Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut.

Det er nesten som det sitter litt langt inne å skryte av denne boken. Den første boken i serien om Cato Isaksen kom ut i 1996, og Brudekisten er den 10`ende i rekken. Allikevel er det ingenting utdatert eller gammelmodig over det jeg leser, dette er rett og slett helt "up to date" og fengslende underholdning.

En liten advarsel vil jeg allikevel komme med: Lytter du mens du gjør andre ting, kan du muligens erfare at du detter litt av pinnen. Det mangfoldige persongalleriet og de mange ledetrådene gjør at du bør høre godt etter, for å ikke bli forvirret.

Utgangspunktet er Gaustad Sykehus, og hendelser der i 1988. Vi blir kjent med psykiater og overlege Karl Hammer, hans sekretær  og presten som var tilknyttet sykehuset. Dernest stifter vi bekjentskap med to av pasientene, Verner Hagg og Jon Jonsen. Disse to mennene er i nåtid sluppet ut fra Gaustad og figurerer mest i nåtidshistorien. Barna til disse to, pluss datteren til overlegen danner grunnlaget for historien vi nøster oss inn i. Vi møter nær sagt alle disse pluss en del til, både i nåtid og fortid, fordelt på flere forskjellige handlingsforløp, men fortvil ikke følger du med går det som en lek å holde styring på hendelsene.

Aud, datter av Jon Jonsen har vokst opp og blitt journalist. Rett før foreldelsesdatoen for et evt. drap, kommer hun over informasjon som kan tilsi at det ikke var et fall fra en gardintrapp som tok livet av Maike Hagg den gangen på Gaustad. Aud gjør den feilen at hun vil snakke med de som sto aller nærmest i denne saken, og det utløser et skred av hendelser. Hun blir drept og Cato Isaksen og Marian Dahle blir satt på saken. Den etterforskerduoen liker jeg godt å lese om. Spenningen mellom den litt ødelagte Marian og den durkdrevne politimannen utvikler seg ikke i tradisjonell forstand, så en vet ikke fra bok til bok hvordan de har det.

Erfarne Unni Lindell har en stødig penn. Det hun leverer her er godt håndtverk, og det er ikke mye å stille spørsmål ved. Det eneste jeg reagerte på var Marions tafatthet mot slutten av boken, når spenningen stiger og den tøffe jenta ikke forsvarer seg på forventet måte. Ellers henger alt sammen, og det er med skrekkblandet fryd jeg leser om katakomber, kjellere og skumle fyrhus. For ikke å snakke om de lydtette rommene på Gaustad hvor de utførte lobotomeringer frem til 1974. Hun er innom nazistenes eksprementering og massegravene hvor navnløse tatere er begravet. Hvor en brudekiste passer inn i denne scenarioet får du bare vite hvis du leser boken :)

På et av foredragene hvor jeg satt i salen snakket de om hvordan forfattere gir karakterene sine navn. Unni Lindell har i mine øyne funnet en fin balansegang mellom "vanlige" norske navn og de litt uvanlige, som for eksempel Ole Porat og Piet Hagg. Dette frisker litt opp og gir de små grå knagger å henge karakterene på.

Om Håkon Ramstad sin innlesing kan jeg bare si, godt jobba! Stemmen passer perfekt til spennende krim, og den var så pass nøytral at det ikke krevde noe av meg som leser å komme forbi stemmen og inn i spenningen.

Forlag: Lydbokforlaget

Boken er gitt ut på: Aschehoug

Utgitt: 2014

Lyttetid: 13 timer og 23 min

Kilde: Lytte/leseeksemplar

Unni Lindell gjorde en flott figur på scenen på Oslo Bokfestival forrige helg. Jeg var så heldig å tilbringe helgen i Oslo, og fikk med meg dette og mye mer. Se her!

Jeg vil gratulere Unni Lindell med jubilèet, Brudekisten er den tiende boken i serien om Cato Isaksen!