Jeg har lest Karin B. Holmqvist sin blodferske roman

Høyt henger de og søte er de heter den sjette boken i serien om det skjønne gamle ekteparet Berta og Gunnar. Potensgiverne var den første boken, en bok jeg tror "alle" har lest. Jeg likte den best av de fem bøkene, men med denne siste er hun helt på høyde igjen.

Forlaget forteller:
Gunnar og Berta har tatt den store avgjørelsen. Etter å ha bodd mange år på landet, har de solgt huset og kjøpt leilighet i Simrishamn – og i tillegg en liten hytte i byens beste kolonihage.
Alt er nytt, og det er mye som er til det bedre, men det å bo i byen er ikke alltid like enkelt. Det skal Gunnar snart få merke. En bukett nelliker fører til sladder og misforståelser, og snart begynner det å ryktes at Gunnar er en skjørtejeger.
Gunnar skjønner ikke hvordan han skal komme seg ut av det med æren i behold. Og han tør ikke engang tenke på å si noe til Berta. I stedet strør han om seg med forvrengte ordspråk og snører seg inn i et nett av løgner og pinligheter. Hva kommer Berta til å si?


Har du lest disse bøkene før og liker dem, ja da kan du glede deg, for her kommer et nyt kapittel. Språket, humoren, stemningen og skrivestilen er den samme som de andre bøkene, selv om settingen er ny. Denne boken finner sted i det lille samfunnet hvor de har kolonihagen sin, og den som ikke vil gå ut å putle i hagen etter å ha lest denne boken, er ikke lett å påvirke.

Boken er en hyllest til vennskap, Berta og Gunnar er oppriktig glade i hverandre, og viser det på sin særegne måte. I tillegg har de fått nye venner etter de flyttet i leilighet, som de har blitt oppriktig glad i. De tilbringer mye tid sammen med Hjørdis og Konrad, som også har kolonihage.
Litt action blir det selvfølgelig, med hendelser som må skjules og som skaper intriger i kolonihagen. Berta og Hjørdis har også sin hemmelighet som gjør Gunnar engstelig, men når alt kommer for en dag løser problemene seg opp som dugg for solen.

Er du sprø? kniste Berta da Hjørdis viste henne annonsen i avisen. Vi kan da ikke gjøre noe sånt. Hva ville Konrad og Gunnar si? Vi må ikke snakke så høyt. Gunnar har sikkert brettet ut de parabolene av noen ører han har, fortsatte hun hviskende. 

Dette er en lettlest og forutsigbar roman, ideel til late sommerkvelder. Mange vil nok humre gjenkjennende til mye av det som kommer frem her. Jeg avsluttet mitt 13 timer lange lesemarathon med denne boken, kl. 22:40 ute på balkongen  - stemningen i boken passet perfekt til sommerstemningen jeg hadde den kvelden.

Forlag: Silke

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 270

Kilde: Leseeksemplar

Sjanger: Koseroman

Noah rømmer hjemmefra av John Boyne

Noah rømmer hjemmefra er den andre barneboken John Boyne skrev. Han er mest kjent for den første, som også vant flere priser "Gutten i den stripete pysjamasen", og han har skrevet to barnebøker etter disse. I tillegg har han skrevet en del romaner for voksne og noen noveller.

Noah rømmer hjemme fra handler altså om åtteårige Noah som finner ut at han har utrettet for lite i sitt liv og legger derfor i vei før familien hans er våken. Han tar ikke med seg verken penger eller niste, og må snart finne seg frokost. Når han skal plukke et eple fra treet han passerer, løfter treet grenene sine, og gjør det vanskelig for Noah. Det er vel ca. nå det går opp for meg at dette er en eventyrbok for små barn, og ikke en bok for den aldersgruppen jeg hadde trodd.

Boken er "forkledd" som en "lese-selv-bok" for barn som ikke får bakoversveis av 288 sider med tekst, bare avbrutt av noen små bilder. Når jeg holdt boken i hånden for første gang, tenkte jeg 10-12 år, men etterhvert som jeg leste ble jeg veldig usikker på om formatet passer til aldersgruppen boken er tiltenkt.

Jeg leser selv masse barnebøker i barnehagen jeg jobber, og har mange private favoritter. Jeg er også veldig glad i å lese litteratur beregnet på ungdom, så det burde ikke være noe problem for meg å like denne boken. I mine øyne er språket i denne boken så barnslig at jeg ville lest den for en 6-7 åring.

Kort fortalt. Noah stikker avgårde, vi får veldig seint i boken vite den egentlige grunnen til at han rømmer. Hele handlingen er preget av fantasi og eventyr, og det er et eventyr han legger ut på. Mot slutten av boken har han tatt sine veloverveide valg og returnerer til hjemmet, hvor foreldrene tar i mot ham med stor ro, uten å tilsynelatende ha vært forkavet over at han har vært borte hele dagen. Dette er en eventyrbok, men når Noah kommer hjem igjen er vi tilbake i virkeligheten, og da kunne no foreldrene vært litt stresset, selv om de hadde nok å stri med hjemme.

Jeg fant ingen bloggomtaler av denne boken, hvis noen har skrevet om den, gi en lyd for jeg vil gjerne lese det :)

Forlag: Front

Utgitt: 2010/på norsk 2014

Sider: 288

Sjanger: Barnebok

Alder: Høytlesning 6-10 år

Kilde: Leseeksemplar

Første "Boken på vent" etter sommerferien!

Det jubles ikke over at sommerferien er over, for den gikk alt for fort, men det er også noe behagelig over at hverdagen inntar sin normaltilstand. Håper alle bokelskere har hatt en like deilig sommer som jeg har. Beathe er heldigvis igjen klar for å sludre litt om bøker som vi venter på å få lest.


Jeg har lest en del bøker fra Tiden forlag i sommer, og i går kom det meg for øret at Gaute Heivoll kommer med ny bok nå i august. "De fem årstidene" heter den, og denne er forhåpentligvis på vei til min postkasse i Bergen.

Sånn ser omtalen fra forlaget ut:
Han vil male. Når han pensjoneres skal han endelig få tid. I trettifire år har han vært konduktør på toget mellom Oslo og Stavanger, og til sammen har han tilbakelagt en strekning tilsvarende femtini ganger rundt jorden. Nå skal han hjem. Til malingen. Til hagen. Til henne. Men året som kommer skal bli helt annerledes enn det han har sett for seg. Høsten 2012 får Gaute Heivoll for første gang se de mange filmopptakene bestefaren gjorde våren og sommeren 1978. Der får han se mormoren, sine unge foreldre, og ikke minst seg selv som nyfødt gutt. Men det mest fremtredende i opptakene er likevel hagen, som besteforeldrene pleiet med kjærlighet og omsorg. I De fem årstidene har Heivoll skrevet fram en tapt verden, som tross sin lille utstrekning framstår i stor prakt og rikdom. 

Det er en roman om å kjempe mot elg og grevling, om å skaffe vann til blomstene, om å holde seg fast i hverandre. En roman om å dø. En roman om å elske. Om nødvendigheten av å skape mens man ennå har mulighet.

Jeg har tidligere lest hans bok Over det kinesiske hav, som jeg likte veldig godt, så dette er en bok jeg ser frem til å lese. Den kommer i ut i begynnelsen av august, så det er bare å notere den bak øret :)

Si at vi har hele dagen av Anne Kyong-Sook Øfsti

Du trenger ikke være spesielt interessert i adopsjonsspørsmål for å sette pris på denne boken. Romanen handler om sorg og savn, men også tilhørighet og tilknytning. De tre mennene som er med i boken har små biroller, her er det mødre, søstre og døtre som får berette.

Forlaget om handlingen:
Rebekka sørger over søsteren Marions død - de er begge adoptert fra Korea, og vet ingenting om hvem mødrene deres var. Hun bestemmer seg for å lete etter røttene sine. I Korea møter hun I-Sook, som bærer på en mørk og uforløst historie. Og hun møter «komfort-kvinnene», unge jenter som ble holdt fanget og misbrukt av japanske soldater under krigen, og som ble utstøtt av sine egne da de senere kom tilbake til Korea.
Menneskene i denne romanen stiller seg selv spørsmålet: Hvem kunne jeg ha blitt om alt hadde vært annerledes? Det er en fortelling om hvordan minner blir glemt og hva som skjer når man velger å huske.


Forfatteren selv er norsk og koreansk, og arbeider som familieterapeut, så hun har solid grunnlag for å skrive en roman om hvordan det er å søke tilbake til røttene sine.

Rebekka sliter etter søsterens død, og får anfall av panikkangst når hun prøver seg i jobb igjen. Hun jobber som psykolog, og reagerer nå sterkt på sine egne pasienter sine trivielle problemer. For å løse problemet tar hun ut all ferie, og reiser tilbake til der hun og søsteren ble født, med håp om å finne deres "naturmødre". På veien har hun en ukes opphold i Seoul hvor hun skal bo hjemme hos en tilfeldig vertsfamilie, den voksne datteren Ji-Su og moren hennes I-Sook.
Den andre stemmen i boken er det den gamle moren I-Sook som har. Hun har også "mistet" et barn og denne historien ligger som et bakteppe gjennom hele romanen. Omstendighetene rundt dette barnet kom aldri klart frem, men at moren sørger over barnet sitt er helt klart.

Dette er ikke en roman som er skrevet med alle svarene klar, her er det mye som ligger skjult, og alle sammenhenger forklares ikke. Når Rebekka blir hentet på flyplassen ser I-Sook bestemt på henne før hun har gjort seg til kjenne, som om det var hennes egen datter som kom gående. Det satt meg litt ut av spill, for sånne tilfeldigheter skjer ikke.

Faren i familien lever med en annen kvinne og har et barn. Han er ikke skilt fra I-Sook, og sender mer enn nok penger, og mot slutten antydes det at de får en ny kontakt. Her er flere andre ting som gjorde handlingen diffus, som den plutselige turen til Måneskinnstrappen etter Ji-Su hadde vært å snakket med den døende tanten. I-Sook er desperat etter å fortelle datteren at hun har en storesøster, men det er ikke lett.

Koreas sjel er som en samling av stålsverd og blankpussede prinsipper. Hundset av japanerne og kineserne. Frarøvet ære. Påført skam gjennom generasjoner. I tillegg var vi utsultet på ris den gangen. Det var en umenneskelig skjebne å bli født da Korea lå for døden. I dag har vi gjenvunnet Tigerens styrke. I dag kunne vi latt henne vokse opp hos oss. Hun ville blitt til en fet karpe, bortskjemt og rastløs.

Det jeg likte best med denne boken var alle beskrivelsene av dagligliv i Korea, både før og nå. Det var kjekt å bo hjemme hos en familie og ikke på hotell, og å ta del i tradisjoner og få servert ekte hjemmelaget mat. Interessant var det også å høre om alle barna som ble kidnappet fra sine hjem av japanerne, som aldri kom til rette. Spørsmål om etikken bak å adoptere barn ble kastet opp, men heldigvis er det opp til leseren selv å gjøre seg opp sin egen  mening om dette.

Epilogen tar opp igjen den megatilfeldigheten som jeg nevnte tidligere, og jeg måtte lese den mange ganger for å slå meg til ro med at I-Sook ikke er mor til Rebekka. Alt i alt en fin bok som jeg ikke har problemer med å anbefale.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014

Sider: 224

Kilde: Leseeks

Da var det slutt på herligheten - ferien, Tall Ship Races og finværet

Et vakkert skue. Da jeg tok bussen hjem 3 timer senere, var alle båtene borte

Med denne søndagskveldens avslutning, setter jeg strek for årets sommer(ferie). Det er nesten ikke til å tro så fort disse tre ukene har gått. I ettermiddag satte vi også sluttstrek for det vanvittige fine været som Bergen har smykket seg med i mange uker.
Da jeg gikk av bussen i by`n i formiddag åpnet himmelens sluser seg med noen kjempedråper, samtidig som de siste båtene fra The Tall Ship Races gjorde seg klar til å legge fra kai.
Fra onsdag til søndag har det vært et yrende folkeliv i by`n, alle ville ha med seg en bit av den gode stemningen som følger med alle disse flotte båtene og det innholdsrike programmet arrangøren kunne friste med.

De siste båtene som forlot Bergen for denne gang

Susanne og jeg tok turen til Verftet for å sitte ute i solskinnet å spise lunch, men med det vanvittige regnskyllet vi fikk nedover kalesjen ble det en spennende affære. Vi måtte faktisk rope til hverandre en periode, fordi det regnet så kraftig. En fin skueplass til båttrafikken fikk vi, det er et mektig syn å se Danmarksbåten snu bare noen meter fra bordet vårt, for å tøffe ut, mens det minutter etterpå dukker en Hurtigrute opp, klar til å legge til kai. I det fjerne (men godt skjult av regnet) kunne vi se snurten av alle seilskutene som tøffet ut byfjorden.

Finnmarken på vei inn, mens vi kan skimte hekken på Danskebåten på vei ut

Fascinerende :)

Ingen grunn til å sitte ute hvis en ikke har en svær parasoll  (sjekk plaskingen på bordene)

Dødssporet av Sara Blædel - ny bok i serien om Louise Rick

Sara Blædel kalles Danmarks krimdronning, og Dødssporet er den 8. boken i serien om Louise Rick. Hun er nå sjef for savnet avsnittet ved Københavnpolitiet, og får i denne boken i oppdrag å finne en savnet 15 åring. Jeg har tidligere lest 4 av bøkene hennes, etter at jeg ved en tilfeldighet kom over den første boken i serien Grønt støv. Jeg har gitt dem høye terningkast, så det var med iver jeg begynte på denne boken.

Vi blir først kjent med Sune på 15 års dagen hans. Han har en mor som ligger for døden, så det er faren som tar ham med ut i skogen for å gjennomføre overgangsriten som han sammen med de andre åsatroende skal gjennom. De påkaller Odin, Tor, Frøy og Frigg mens de tømmer en gris for blod og går gjennom alle ritualene som hører med. Når de til slutt skal gi ham gaven sin, er det at ting går helt galt, han løper vekk og gjemmer seg i skogen for ikke å komme frem på mange uker.

Samtidig plukker vi opp Louise sin historie. Hun har første dag på jobb etter en sykemelding grunnet hendelser i jobbsammenheng, og påtar seg jobben med å finne Sune som nå har vært borte i 3 uker.


Området som Sune har forsvunnet i, er kjent for Louise fra barndommen, og det skal vise seg at hun har traumer, minner og kjente som dukker opp hvor enn hun snur seg.
Venninnen hennes Camilla Lind husker vi også fra de forrige bøkene. Her møter vi henne når hun er ute og løper i skogen "sin", et område som eies av kjærestens familie. Her sklir hun og faller i en svær blodpøl som viser seg å være blodet som ble ofret ved Sunes overgangsrite. Hun synes også hun ser ham, samtidig som en gammel trollkone snakker til henne.

Handlingen i Dødssporet er spunnet så tett rundt Louise sin person at det i begynnelsen var litt problematisk å lese. Jeg liker egentlig ikke krim hvor etterforskeren eller dens familie blir personlig involvert, men her er det så tett og så mye helt fra begynnelsen av, at jeg måtte prøve å glemme at det er en krim, for å greie å lese videre.

Hendelsene som gjorde at Louise ble sykemeldt er gammelt nytt hos far til Sune. Slakteren er bitter, sint og frustrert og Louise får problemer med å takle anklagene han kommer med mot henne. I tillegg har de en gammel historie fra undommen, da han var den siste som så Louise sin kjæreste Klaus, før han tok livet av seg. Etter å ha møtt slakteren igjen, blir hun fylt av tvil angående dette som hendte for 20 år siden og oppsøker Klaus sine foreldre, som styrker tanken på at han kanskje ikke tok sitt eget liv.

Mor til Sune, den dødssyke Jane var håndballvenninne med Louise i barndommen. Louise har ingenting i mot å stå ansikt til ansikt med sine gamle demoner, så når et gammelt og et ferskt lik dukker opp i den samme skogen som Sune gjemmer seg i, hiver hun og kollegaen Eik seg rundt, og intervjuer gamlekjærestens kamerater som fremdeles er knyttet sterkt sammen i åsatroen.

Dette er virkelig en spennende bok. Bortsett fra den tette tilknytningen til Louise hang det meste andre på greip. Boken ble etterhvert veldig spennende, og jeg påførte meg en lei solforbrenning mens jeg satt på terrassen og fortærte boken. Har du lest og likt de andre bøkene hennes, så kan du glede deg til mer av det gode i denne.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 352

Kilde: Leseeksemplar

Stoner av John Williams - en nyutgitt klassiker

John Williams skrev Stoner i 1965 og den har etterhvert blitt anerkjent som en av de store amerikanske klassikerne. Etter å ha lest den skjønner jeg hvorfor
- anbefales på det sterkeste!

Forlaget sier om boken:
William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. 

Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse.

Setningene jeg vil innlede omtalen min med, er fra starten av historien, og jeg synes de sier mye om Williams oppvekst. Det var ingen i Williams bondeslekt som hadde fått utdannelse, og nå ville faren at han skulle studere landbruk.

Jeg går og tenker - Han skulte på hendene og ristet på hodet. Du begynner på universitetet til høsten. Mora di og jeg klarer oss. Det var den lengste talen han noensinne hadde hørt faren holde.

Mens han studerer agronomi får han ved en forelesning en aldri så liten oppvåkning, der han skjønner noe gjennom ord, som det ikke kunne settes ord på. Dette er vel kjernen i denne romanen, som rommer mange av de tankene som ikke helt har blitt tanker ennå. Hvordan sette ord på fornemmelser? Det er ikke ord, ikke tanker, ikke følelser en gang, det bare er erkjennelser av noe....
Han møter Edith, og bare ved å se på henne vet han, at det er hun som skal bli hans kone.
Handlingen er kronologisk og delt i klare deler, oppvekst, studietid, krigen (den første) og møte med Edith, men det som gjør denne romanen genial er måten han oppfatter ting og utvikler seg.
Etter mange år med undervisning opplever han, i løpet av en stille juleferie, en erkjennelse av at han kan bli en god lærer. Han er plutselig åpen for å innrømme at han ikke hadde vært det, og så klart det kjempegapet som var mellom det han føler for faget og det han klarer å formidle i klasserommet.
Det som var mest levende, visnet når han satte ord på det, og det som rørte ham mest, kjølnet når det ble uttalt. 

Språket er av en annen verden, han snakker om å ha hatt et bilde innelåst i seg selv, et bilde tilsynelatende av et sted, men som egentlig var ham selv. Er det ikke nydelig? Jeg elsket den frekvensen hvor han pusset opp kontoret sitt.

Boken følger Stoner til det siste, og har en nerve og en samling av språklige finesser jeg ikke har sett maken til før. Liker du romaner uten spenning, men med nerve, et fantastisk språk, en medrivende handling som holder godt i hop? Da er dette boken for deg. Jeg elsket den!  NB: Husk å lese sakte, boken er alt for kort!

Forlag: Cappelen Damm

Utgis: 4 august 2014

Sider: 272

Kilde: Leseeksemplar

Har du smakt rå vårruller? - det er lett å lage selv

Ingredienser til rå vårruller

Før sommerferien var jeg invitert med til min kollega/venninne Synnøve sin utrolig vakre hytte i Rosendal. (Se her!) I løpet av en lang forsommerkveld ble jeg introdusert til denne retten, som må kvalifisere til kosemåltid nummer 1.
I dag var jeg i byn en tur, og kom hjem med både rispapir og Hoisin saus, så da var ikke veien lang fra tanke til gjerning, og kveldens kosemat før gutta reiser til Norway Cup ble smakrike vårruller. Det ble dekket på ute, men får vi hadde fått laget til hver vår, var vepsen så innpåsliten at vi måtte trekke innomhus - høsten er på vei folkens, så nyt kveldene!

Rå vårruller er som det ligger i navnet rå, altså kald og skal lages av hver enkelt "as you eat". Det som må gjøres på forhånd er, foruten å handle inn, å strimle grønnsaker.
Når det er gjort er det opp til hver enkelt å lage sin egen vårrull, tykk eller tynn og med den smak en ønsker.

Det som var i våre skåler:

Strimlet gulrot

Strimlet pastinak

Finhakket vårløk

Strimlet ingefær

Strimlet Agurk

Koriander (fersk) 

Ferske nypillede reker

Stekt kyllingfillet til Sondre

Hoisin saus

Husk også rispapir og chillisaus!

Du trenger rispapir og Hoisinsaus til selve vårrullen, og søt chillisaus til å dyppe i. Dette fikk jeg tak i på Olivenmat, den "innvandrerbutikken" i Bergen jeg foretrekker å bruke. Her hadde de også glass med ferdig strimlet ingefær, som smakte veldig godt.

Under construction 

Det ferdige resultatet dyppes i søt chillisaus og stappes i gapet - enjoy!

Det du gjør når du skal spise:
Skjenk i glassene, og ta en skål. Hos oss må vi minne oss selv på at det skal spises sakte, og at meningen med måltidet er å kose oss, ikke bli mett i en fart.
Sett frem skålene med fyll, en skål med chillisaus til å dyppe i, et fat (jeg brukte den store paiformen) med godt lunkent vann til å bløtlegge rispapiret i og rispapir selvfølgelig. Da er du igang!
En og en skal dere bløtlegge rispapiret i det lunkne vannet i 30 sekunder. Ta en slurk av glasset og tell til 30, så er det din tur å trylle frem en deilig vårrull. Legg så papiret på fatet ditt, og fyll på med det du vil ha på (ikke for mye!) Rull stramt sammen og gled deg!
Dypp i chillisausen og nyt!
Enklere enn det blir det ikke. Gjør gjerne som vi gjorde ute i hagen i Rosendal (uten veps!) alle er med å strimle grønnsaker, da blir dette en lang koselig kveld, med masse skravling og latter. Lykke til!


Da jeg var i Rosendal besøkte vi Galleri Guddal og jeg snopte meg en liten akvarell.
Mens jeg var på sommerferie sto det en mann og svettet og rammet inn bildet for meg, og det bildet hentet jeg i dag. Nå henger det ved foten av trappen min og hver gang jeg går ned trappen (som er temmelig ofte) tenker jeg på Synnøve og Rosendal og den vakre hytten hennes.

Bildet heter "Jeg ser toppen" og forestiller selvfølgelig Frode og meg på tur :)

Battle av Maja Lunde - en ungdomsbok

Boken og et hyggelig brev fra forfatteren lå i postkassen da jeg kom hjem fra ferie. Jeg har fått sansen for ungdomsbøker, og ble veldig glad for å finne denne boken i postkassen. Maja Lunde var et nytt navn for meg, men hun har skrevet to bøker tidligere, og jobber som manusforfatter bla. for NRK.

Dette sier forlaget om boken:
Amalie er vestkantjenta som har alt: utseende, penger, kjekk kjæreste og et stort dansetalent. Så raser verden sammen og hun må flytte fra alt hun kjenner. Livet er snudd på hodet, likevel forsøker Amalie å late som om ingenting har skjedd. En dag møter hun Mikael, som danser hip-hop, som er best til å battle, og som er helt annerledes enn alle hun noen gang har kjent. Amalie må for første gang i livet virkelig tørre å stole på sine egne følelser, tørre å bryte regler, tørre å vise verden hvem hun er.

Battle er en ungdomsroman fra Oslo, om dobbeltliv, dans og kjærlighet.

Denne boken leste jeg i en eneste jafs, så fengslende var den. Det er en ungdomsbok, men det er ingenting "fjortis-aktig" over språket Maja Lunde bruker. Tema er tøft, og hun knuser til uten å legge noe i mellom. Fallhøyden er stor i Amalies liv, og i denne historien får vi virkelig kjenne på kontrastene i det vi kaller "livet". Dette er en roman som også rokker ved satte kjensgjerninger, med et budskap som gjerne er like viktig for oss godt voksne, som for ungdom. Ikke det at jeg er så veldig fordømmende, men jeg måtte gå noen runder med mitt kritiske jeg.

Søppelcontaineren stinket i varmen. Jeg slengte posen i dunken og slo lokket igjen. Snudde meg og ble stående og bare se. Dette var altså mitt nye hjem Stovner. Stedet Gud glemte. Eller nei. Ikke bare glemte, men aldri noensinne hadde visst at eksisterte. Gokk med stor G.

Måten hun skriver på gjorde at jeg hele tiden ville vite mer. Handlingen begynner rett på, mor er ute av bildet, uten at vi får vite så mye om hvorfor. Det som skjer med far blir heller ikke utbrodert, for hele fokus er på Amalie og hennes måte å takle hverdagen, som etterhvert blir temmelig utfordrende. Mer har jeg ikke lyst å si om hva som skjer, for noe av det jeg likte best ved boken var at ting ble utfoldet etterhvert. Les den! Dette er den beste ungdomsboken jeg har lest siden Faen ta skjebnen, jeg vil påstå at hun slår John Green ned i støvlene med denne boken :) Med andre ord, denne nomineres til Bokbloggerprisen uten å blunke.

Forlag: Kagge

Utgis: 4 august 2014

Sider: 233

Sjanger: Ungdomsbok 14-99

Terningkast: 6

Forfatteren har sendt meg boken. Jeg får mange bøker i posten fra forlag og forfattere, og det har ingen innvirkning på min omtale av boken. Ville bare understreke dette, siden denne boken ble en suveren vinner i mine øyne, og jeg ser hvordan det kan oppfattes. 

Siste del av sommerferien - Canazei og Munchen

Fjellene rundt Canazei skriker etter å bli besteget 

Canazei var en nydelig plass, med høye fjell og mange baner opp på dem. Her var litt for en hver smak, noen kan løpe opp mens andre tar banen :)  Frode løp to løp, og vi fikk selskap av en munter gjeng fra Bergen som også var nedi her for å løpe og heie. De fire nettene ble tilbragt på et leilighetshotell rett utenfor Canazei. Denne lille byen har "alt", minigolf, svømmeanlegg, klatreanlegg, lekeplasser, flotte steder å spise og selvfølgelig masse fjell med tilhørende baner.

Turglede og gode sko, hva mer kan en ung energibunt ønske seg?

Lykken er å finne et flipperspill i kjelleren (de hadde veksleautomat til lire som maskinen tok)

Fredag og søndag gikk med til motbakkeløp og sosialt samvær, mens lørdag brukte vi dagskortene vi hadde kjøpt på banene, og fartet litt rundt. Fjellene er vanvittige her, og vi blir ikke mett på å se på dem.

Sondre og jeg tester ut skaret som Frode og de andre løp om søndagen - ja det er bratt!

Mandag våknet vi til regn og guffent vær, så vi pakket med glede sammen sakene våre og kjørte mot Munchen. På veien passerte vi Innsbruck og ville spise lunch og se oss omkring her, men denne byen tok ikke godt i mot oss. Det var lang kø inn mot byen, det bøttet ned, og når vi endelig hadde fått parkert, gikk vi til nærmeste konditori, spiste strudel og kjørte videre. Regnet fulgte oss gjennom Østerrike og inn i Tyskland. Selv om vi besøkte vår favoritt-sportsbutikk Schuster, hvor alle fikk seg nye Inov8 sko, og etterpå nøt et herlig måltid på vår favoritt-vegetarrestaurang Prinz Myshkin, så ble dette en traurig dag.

Med hotellrom i 5 etg. fikk vi fin utsikt over takene i Munchen

Torget i Munchen har et utrolig mangfold i godsaker - litt ferskpresset juice måtte vi unne oss

Sondre føler seg litt teit når han spiser sushi med gaffel - men godt var det :)

Heldigvis våknet vi om tirsdagen til opplett, så vi fikk oss to timer i byen før vi (akkurat når regnet startet igjen) sa takk for oss. Vel hjemme i Bergen ble vi hentet av verdens greieste pappa, som fraktet oss trygt hjem. Han røpet at mamma hadde satt en overraskelse i kjøleskapet til oss, og jubelen gikk i taket når vi så at hun hadde laget rabarbragrøt til oss.
Tusen takk verdens beste mamma!

Sommerferie del 1 Køben og turen ned til Makarska

Sommerferie del 2 våre dager i Kroatia

Sommerferie del 3 Høyeste toppen i Kraotia - Dinara

Sommerferie del 4 Besøk i Plitvika nasjonalpark i Slovenia

Sommerferie del 5 Tur opp fra Kranjska Gora til Spik

Sommerferie del 6 Ljubljana og Kranjska Gora

Sommerferie del 7 Motbakkeløp i Canazei

W for walkover av Sue Grafton

Sue Grafton ga ut den første boken i denne serien som har blitt kalt «Alfabetserien» i 1992. Med W har vi kommet til den 23 boken i denne krimserien hvor privatetterforsker Kinsey Millhone regjerer. Jeg husker at jeg leste A for alibi og B for bedrag og sikkert noen til, før jeg falt litt av lasset, men gjensynet ble desto hjerteligere, og jeg angrer nesten på at jeg har «slurvet».

Privatetterforsker Kinsey Millhone leier et lite krypinn over garasjen til Henry, en gammel mann med et stort hjerte og formidable evner både innen matlaging og hagestell. I W for walkover har Kinsey bevilget seg en liten ferie, mest av praktiske hensyn fordi utsiktene til detektivoppdrag i overskuelig fremtid er små. Før hun har begynt å tenke på hva hun skal fylle tiden med, får hun en telefon fra statsadvokaten med spørsmål om hvorfor hennes navn står skrevet på en lapp i en død uteliggers lomme. Hun kjenner ham ikke, men begynner å snuse rundt for å få greie på hvem han er. Det viser seg at han har gjort sine tre barn arveløse og satt Kinsey som enearving av formuen på 600.000 dollar. Samtidig blir en annen privatetterforsker, Peter Wolinsky funnet drept, noe som skal vise seg å ha sammenheng med det Kinsey holder på å nøste opp i.

Ganske tidlig blir det introdusert en bihistorie som ligger 5 måneder før den opprinnelige. Denne tar for seg de tidlige hendelsene, som forklarer drapet på Peter Wolinsky. Handlingen blir fort spennende og intrigene mange, men med flere ekser sirkulerende og håp om romantikk, tilfredstiller forfatteren også de som trenger dette i en krim.
Kinsey Millhone har etterhvert blitt en solid karakter med en personlighet jeg fort ble glad i. Hun bor alene, og er ryddig og pliktoppfyllende av seg. Blir hun stresset tar hun en storrengjøring, og hun løper 5 km. hver morgen, så dette er en dame jeg burde latt meg inspirere av.

Handlingen tar for seg avhengighetsmedisin og forskningsjuks, og har mer for seg enn bare en enkel krimgåte. Spenningen og driven holder seg gjennom hele boken, og jeg fant det interessant å lese om den farmakologiske forskningen. Litt hjerteskjærende var det også å lese om uteliggerne, som vi gjerne kaller dem, og selv måtte jeg tenke gjennom mine egne tanker om disse menneskene.

Her skal dere få litt av William sitt minneord over to døde uteliggere:

Vi er samlet her i ettermiddag i felles sorg over at to gode venner er gått bort. De var hjemløse. Deres valg var ikke dem vi ønsker for oss selv, men det betyr ikke at de valgte feil. Vi synes så oppsatt på å redde de hjemløse, få dem på rett kjøl, forvandle dem til noe annet enn de er. Vi vil at de skal være lik oss, men det er de ikke.
De hjemløse ønsker ikke medlidenhet, og de fortjener heller ikke forakt. Vår vurdering av dem, på godt og på vondt, fratar dem retten til å leve slik de ønsker. Både trangen til å redde og behovet for å fordømme overser at det finnes noe som heter personlig frihet, som de kan utøve slik de selv ønsker det så lenge handlingene deres ikke bryter med loven.

Er det ikke vakkert? Det rørte i alle fall ved noe i meg. Dette er den perfekte kriminalromanen for de som liker klassisk krim, med litt "attitude".

Forlag: Tiden

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 494

Kilde: Leseeksemplar

Vertical kilometer og Dolomites SkyRace - motbakkeløp i Canazei

Den lille byen Canazei ligger i Dolomittene nord i Italia. Dette er vårt siste stopp på sommerens rundtur, og her er vi fordi Frode hadde to motbakkeløp på ønskelisten. Det ene fredag og det andre søndag. Det første het Vertical kilometer og er bare 2,3 kilometer langt, men akk så skrekkelig bratt, med sine 1000 høydemeter på så kort en distanse. Det andre løpet er ikke fullt så bratt, men betraktelig lengre.

For en gjeng! Tre med flotte plasseringer og to til som er fornøyd med løpet - vi andre heier og koser oss

Vi var ikke de eneste nordmennene her og heller ikke de eneste fra Melkesyre. Thorbjørn og Stian stilte på startstreken som våre favoritter, og kom inn på 5 og 12 plass. Elisabeth fikk en fin 20 plass i kvinneklassen, mens Bjarne og Frode kom ørlite lenger ned på resultatlisten.

Lene og Vibeke 

Heiagjengen var med på å gjøre dagen perfekt. Vibeke og Mats slo følge med Sondre og meg til topps, og like etter kom Lene og slo seg sammen med oss. De av løperne som trengte lengst tid løp først, så etterhvert som de kom i mål, slo de seg sammen med oss og heiet resten av gjengen inn til mål.

Frode er happy etter å ha kommet i mål

Her kan du se Varegg sitt innlegg (så gøy at de har funnet mine bilder brukbare) 

Lørdag var det fri mellom slagene, og vi tok banen opp til platået med fin utsikt til toppen. Når en går litt ned herfra, krysser man over litt snø/slush og kommer til en utrolig fin istunnel som er laget til for at løperne effektivt skal komme seg gjennom skaret.
På bildet av fjellet som ble besteget sees to topper, løperne løp fra Canazei og opp skaret mellom disse toppene. Når toppen til høyre var nådd, løp de ned på baksiden og så fort som hver enkelt turde ned til starten, som også fungerte som målområde. Toppen ligger på 3152 moh. så det blir 1750 høydemeter å løpe på 10 km. Returen er på 12 km. så det er litt av et løp.
Siden vi ikke hadde tenkt å leke "turister som står i veien" mens løpet pågikk, tok vi en fotosession dagen før.

Fra banen måtte vi gå mot toppen som sees her, og ned i skaret mellom toppene

Sondre og jeg tester ut hvor bratt det egentlig er i skaret

Mats, Vibeke, Bjarne, Ole Petter, Sigve, Frode og Sondre - en fin gjeng på kosetur 

På løpsdagen hadde Sondre og jeg planer om å ta første bane opp, den gikk samtidig med løpsstart. Siden det er tre baner til toppen og litt å gå, ville det holde knapt hvis vi ville se Thorbjørn og Stian passere, så i siste liten fant vi ut at vi heller ville holde oss i Canazei for å se avgang, og målgang.
Stemningen var stor i Canazei, og aldri før har jeg sett så mye glade mennesker samlet. "Plutselig" hadde Thorbjørn og Stian vært oppe og løp helskinnet i mål til en 7 og 14 plass. Gratulerer begge to! De tre andre vi heiet på kom i mål i forventet rekkefølge, først Lars Olaf så Ole Petter og til slutt, men lenge før egen estimert tid Frode. 2 timer med ekstrem oppoverbakkeløping for så å løpe 1,5 time nedover igjen uten å tryn `an, er utrolig bra. (Kjekt å få deg hel i mål kjære)

Piz Boe 3152 moh

Det er ikke bare bare å løpe opp til 3152 moh. spesielt når underlaget er bratt og delvis dekket av snø eller skligrus. Heldigvis lærer disse gutta fort, titter litt på de innfødte og skjønner fort hvordan det skal gjøres. Dette har vært en fantastisk dag, med sol, blå himmel og riktig fin stemning.
Vi kjørte hjem for å dusje før premieutdelingen, før Sondre og Frode kjørte tilbake for å få den med seg. Jeg valgte å bli igjen for å dille med bilder og blogg og kanskje lese litt mens jeg tømmer den vinflasken jeg åpnet for flere dager siden. En god avgjørelse skulle det vise seg, for helt ut av det blå begynte det å regne. Ikke sånt gøy tordenregn, men et skikkelig bergens-sipperegn, så da er det godt å sitte inne med en god bok.

Her kan du se bilder av de andre løperne som jeg la på facebook
Her kan du se resultatlisten, hvis det skulle interessere :)

Sondre tester ut målgangen mens vi venter

Vi fikk tid til en liten tur opp på nærmeste fjell for å spise is

Frode verken hører eller ser oss når startsignalet har gått - fullt fokus og full fart :)

Sommerferie del VI - Ljubljana, Kranjska-gora og Cortina

Jepp vi er i den vakre hovedstaden i Slovenia

Ljubljana er hovedstaden i Slovenia og med under 300000 innbyggere er det ikke store byen. Landet var en del av Jugoslavia, og ble et fritt land i 1991. Byen fremstår som "ny" og utrolig ren og pen. Her er alt på stell, og den flotte jugendstilen som de bygget byen opp i etter siste jordskjelv i 1895 er nydelig. Stemningen i byen minner meg litt om den i Wien, ungdommelig men ikke rølpete, en by med lave skuldre og skikkelig laid-back stemning, så her vil jeg gjerne tilbake. Vi tilbrakte søndagskvelden som så mange andre på fotballpub, og det gikk meget skikkelig for seg.
Dag 9: Mandag starter vi med litt forsøk på shopping og et besøk i borgen som ligger og troner overfor byen. Her gikk det bane opp, men utsikten fra toppen ble ødelagt av for mye vegetasjon, så dette scoret ikke høyt på sightseeingbarometeret. Etter en deilig kaffe kjørte vi nordover, med en avstikker inn til Bohinj som skulle være så fantastisk bra.
Vi knipset et bilde av den flotte øyen, som smykker så mange postkort fra Slovenia, nærmest i fart fra bilen, før vi fortsatte videre til Kranjska-gora. Dette er et typisk vintersportssted, kjent for dere som ser på alpint på tv. Vel fremme fikk vi oss rom på et stort fint hotell med svømmebasseng. Her har vi frokost og middag inkludert, så for tre dager skal vi bare flotte oss.
Værgudene har ikke vært grei med oss på denne ferien, og i dag har det regnet nesten hele dagen.

Nesten tomme gater på en søndagskveld i juli

Byen smykker seg med mange fine bygninger som turistene kan ta bilde av

Bilde tatt med en arm mot Frodes nedrullede vindu i 40 kmt.

Øyen eller kirken - et berømt motiv fra Slovenia

Dag10: Tirsdag gikk vi på tur opp til toppen av fjellet Spik, som rager 2472 moh. Turen tok 7,5 time så det var ikke tid til annet enn dusjing og spising før vi tok kvelden. Sondre fikk lokket både meg og Frode oppi massasjestolen etter middag, og det gjorde underverker.

Frode og Tine på toppen av Spik

Dag 11: Onsdag tok Frode seg en fjelltur alene, mens Sondre og jeg koste oss i Kranjska Gora og i bassenget på hotellet vårt. Senere kjørte vi en tur til en nydelig dam hvor det gikk an å bade, og etter det tok vi en tur til Planitza for å se på hoppbakkene. Hotellet var stort og fint, og tilbød en kveldsbuffèt som vi takket ja til. Det angret vi ikke på, for de varierte hver kveld, og serverte veldig god mat. Frokosten var også super, så vi gikk uten lunch disse dagene. Hotellet kunne tilby, snooker, svømmebassenger og for ikke å snakke om massasjestolen som Sondre la sin elsk på. Det var stort, rent og rolig og med superrask internett :)

Hoppbakkene i Planitza

Hotellet vårt, med toppen Spik til høyre bak. 

Dag12: Torsdag kjørte vi videre til Canazei hvor vi skulle bo i 4 netter. Her skal Frode løpe to motbakkeløp, og vi skal møte venner fra Bergen, så da blir det litt mer fart. På veien stoppet vi i Cortina og tok banen opp til en topp på 3192 meter. Her spiste vi kake til lunch og koste oss, før vi tok fatt på det som skulle bli en kronglete ferd over to fjellpass, før vi med svidde bremser var nede i Canazei.

Utsikt fra høyeste tilgjengelige topp i Cortina

Det er mange fine detaljer å få øye på her oppe

Jada, vi er kakemonser

Slovenia og atter en nydelig tur for familien med lopper i blodet

Vi koser oss på fjelltur i alpene i Slovenia

Etter en god natts søvn på hotell Kompass i Kranjska Gora la vi i dag i vei mot nærmeste fjelltopp. Planen var å besøke den høyeste toppen i Slovenia, Triklov men vi har blitt skremt av det vi har lest om diverse klatring og luftige svev, så vi nøyde oss med Spik som er litt høyere en Galdhøpiggen og "bare" rager 2472 moh.

En flott sprekk å kaste stein i

Fra parkeringen fulgte vi en kjerrevei innover et godt stykke før vi begynte oppstigningen. Etter 200 høydemeter lå der en hytte, som vi bare tittet på før vi forsvant inn i skogen med kurs mot toppen.
Stien opp var variert, gjennom en stor, forhekset skog, hvor Gandalf med staven (Sondre) gikk først og Frodo og Frodolino kom bak.
Området er preget av mange steinras, men stien er trygg og god og gå på. Problemene med skligrus merket vi ikke før vi gikk ned igjen, så på tur opp var alt fryd og gammen.
Pulsen raste i ho mor, mens de to spreke guttene gikk og pratet og tullet foran meg. Vi ligger som alltid før estimert tid, så det går fort for seg. Før vi har nådd toppen var fjellet begynt å bli temmelig bratt, og fra fortoppen var det montert via ferata, dvs. et eneste steg, men gjerde å holde seg i. Det var temmelig bratt, men jeg hadde fått blodtrykket under kontroll, og Sondre er kvitt høydeskrekken sin, så vi la i vei mot toppen.

Muskler i armene hadde gjort seg

Vel oppe var vi rask med å ta bilder og begynne på returen, for vi hørte torden buldre i det fjerne, og skyene som omkranset toppene omkring begynte å bli temmelig innpåsliten. Litt duskregn fikk vi på oss på vei ned, men det var bare deilig. I tillegg til et følge med 19 utrolig spreke sauer som gikk rett opp en kjempebratt snøfonn, så vi ca. 30 fjellgeiter som gikk å beitet i en steinrøys. Vi fikk også besøk av to kaier som fløy rundt ørene på oss under en av pausene våre.
Turen var på tilsammen 20 kilometer, 1600 høydemeter og vi brukte 7,5 time. Vurderer du å oppsøke alpefjell for å gå turer i ferien, er fjellene i området rundt Kranjska Gora virkelig å anbefale. Veldig godt fjell å gå på, lite insekter og ikke så varmt. Vi har gått i Østerrike og i Italia, men dette var desidert det mest behagelige.

To glade sprekinger på toppen av fjellet Spik 2472 moh. 

Se skyene som tårner seg opp over hodene våre

Det er kjempebratt, men 19 sauer ga på oppover den snødekte skråningen

Det er en vanvittig god følelse å titte ned på disse tindene