onsdag 28. mars 2018

Eugen Kallmanns øyne av Håkan Nesser

Forventningene kribler når jeg skal igang med en ny roman av Håkan Nesser. Denne gang valgte jeg lydbokutgaven, og er veldig fornøyd med at Jan Erik Madsen fikk lese for meg, for det gjør han helt etter mitt hjerte.

Forlaget om boken: 
Leon har mistet sin kone og datter i en båtulykke utenfor østkysten av Afrika, der de var på ferie. For å få en ny start i livet flytter han til den lille byen K, der han får jobb på den videregående skolen. Han overtar stillingen etter lektor Kallmann, som har lidd en mistenkelig død. Hvem var han egentlig? Var dødsfallet en ulykke? Hvordan går det med etterforskningen?
Det er en tid med fremmedfrykt og fiendtlighet. Det skrives hatbrev. Og i en skrivebordsskuff finner noen lektor Kallmanns etterlatte dagbøker.


Denne historien blir med noen få unntak, fortalt kronologisk. Hovedpersonen er død for ca 6 måneder siden, men innehar allikevel den viktigste rollen. Det er et par av Kallmanns kolleger og hans etterfølger Leon, som med sin etterforskning driver handlingen fremover. Igor og Ludmilla og et par andre karakterer, har sine egne fortellerstemmer, så det er litt å følge med på når nytt kapittel introduseres, for da skifter gjerne jeg-personen også.

Dette er ingen spenningsroman, men en nerve og et ønske om å få besvart visse spørsmål, følger leseren gjennom hele handlingen. Måten forfatteren skildrer relasjoner mellom mennesker, gjør boken til glimrende lesning, mens det er de dunkle hemmelighetene som etterhvert avsløres som holder på oppmerksomheten.

Romanen skildrer lærerkollegiet på Bergtuna ungdomskole i K på en glimrende måte, og jeg er sikker på at lærere har stor glede av å lese denne boken. Håkan Nesser har alltid vært god på karakteroppbygging, og han skuffer ikke i denne romanen heller, for disse menneskene ser jeg lett for meg.

Rammefortellingen er klar, Eugen Kallmann er død og politiet har ferdigstilt sin slunkne etterforskning av dødsfallet. Charlie Mattis, en elev på skolen driver og intervjuer andre om Kallmann. Dette setter Andrea og venninnen Emma også i sving med det samme, så de tre lærerne Leon, Igor og Ludmilla er ikke de eneste som ønsker svar på spørsmålene sine. For å finne disse svarene tas vi med tilbake og får høre om livet til Kallmann, som barn og omstendighetene rundt hans flukt fra K i ungdomsårene.

Det ligger noe mørkt og ulmer gjennom første del av boken, og med ord som Tyskerhus og hakekors penses tematikken mot noe brunt og ekkelt. Vi får også en sekundærhistorie fra 80-tallet, som senere skal belyse sider av nåtidshistorien.

Eugen Kallmanns øyne er satt sammen av de beste ingredienser. Plottet er imponerende og mangfoldig, og Nesser greier å fremstille det hele på en logisk og ryddig måte. Slutten er genial, den gir de siste bitene i puslespillet, som gjør at hele den sammensatte handlingen blir avklaret.
Boken holdt meg fengslet fra begynnelse til slutt, og jeg kan ikke annet enn å ta hatten av for denne forfatteren som gang på gang imponerer meg med sine skriverier.


Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2018
Spilletid: ca 15 timer
Kilde: Lytteeksemplar

lørdag 24. mars 2018

Alle kan drepe - en ny Odd Singsakerkrim av Jørgen Brekke

Odd Singsaker er den tilårskomne etterforskeren som til stadighet er forhindret fra å gå på jobb. Sist karret han seg tilbake på jobb etter en sykemelding, og i denne boken er, eller skal han være, i fødselspermisjon. Når spennende mysterier dukker opp, sier det seg selv at Singsaker ikke greier å holde fokus på mor og barn.

Fra bakpå boken:
Sommeren 1992: Fem studenter knytter et helt spesielt bånd under en sommerjobb i idylliske Norrtälje. Selma spår at en av dem vil ende opp som morder. Er det en lek, eller mener hun alvor?

Sensommer 2014: En avdanket forfatter får en plutselig bestselger med kriminalromanen Alle kan drepe. Et drapsoffer blir funnet uten øyne i sitt hjem i Trondheim. Førstebetjent Odd Singsaker får nye utfordringer på hjemmebane, og slites mellom familielivet og en dramatisk etterforskning.

Forlag: Juritzen
Utgis: 4 april 2018
Sider: 368
Kilde: Leseeksemplar

Som de andre bøkene til Jørgen Brekke er også denne delt i to handlingsforløp. I Paradisplaneten var vi i et av forløpene tilbake til 1600-tallet. Menneskets natur var bygget opp av mange sekundærhandlinger, så det føltes nesten litt "lettvint" når Alle kan drepe kun har en primærhandling som utdypes litt av hendelsene 22 år tidligere.

Lesingen gikk som en lek, og ordet "slukebok" kan trygt brukes. Tanken om noe "lettvint" som jeg kjente på i begynnelsen, måtte jeg virkelig ta tilbake, for plottet viser seg etterhvert å være komplisert nok. Leseren bruker lang tid på å skjønne hvem ugjerningsmannen er, men måten det er skrevet på, gjør at det ikke er vanskelig å følge handlingen.

Tilbake i 1992 følger vi en vennegjeng på fem som til stadighet debaterer livets viderverdigheter. Temaet aktiv dødshjelp, eller selvmord er noe de ofte diskuterer, spesielt siden en av jentene insisterer på at en av de andre en dag kommer til å drepe henne.

  Jeg syns alle i hennes situasjon burde ha et valg.
  Hun løftet vinflasken til munnen og drakk. Så fortsatte hun. 
  Jeg er et liberalt menneske. Jeg mener faktisk at alle myndige personer bør bestemme over egen kropp, og ha retten til selv å avslutte livet. Det er ikke ulovlig å begå selvmord i Sverige. Men å avtale assistert selvmord og utføre den best mulige avslutningen på en uhelbredelig lidelse er ulovlig. Jeg skjønner det ikke.
  Jeg ble grepet av tverrhet. 

Dramatikken som utspiller seg er til tider ganske så saftig, så i perioder er det ikke snakk om å legge fra seg boken, for noe så basalt som mat eller toalettbesøk. Medfarten enkelte av karakterene får er av en sånn art, at jeg undret meg over hvordan de klarte å klamre seg til livet, men det gikk ikke på troverdigheten løs.

Jørgen Brekke skriver med lett penn. Han leker seg med sjangeren og med sine skråblikk på litteratur generelt og krim spesielt, viser han at han er trygg på det han gjør, og sitter komfortabelt i sin skrivestol. Jeg hadde allerede undret meg litt over visse likhetstrekk med romanen Ferskenen, som jeg nylig leste, og da forfatternavnet Brandeggen dukket opp, så jeg nok ut som et spørsmålstegn. Det skinner gjennom at forfatteren har hatt det gøy når han har skrevet denne boken. Når resultatet er glimrende humor, et finurlig plott og respektfulle tanker om hjelp til egen død, så er det bare til å bøye seg i støvet ☺

Siden Alle kan drepe kommer ut like etter påske, blir det ikke en påskekrim, men jeg lover, den passer like godt for late dager i solstolen, nå når vi endelig kan forvente litt lesetid på balkongen :)


Hvis du vil vite mer om den konkrete handlingen, ta en titt innom bloggene til: 


God påske alle sammen!

torsdag 22. mars 2018

Lavkarbo for alle av Dr. Sofie Hexeberg og Gunn-Karin Sakariassen

Det er noen år siden jeg var en ihuga lavkarbofantast, men inspirert av min søster er jeg nå igang igjen. For å "holde ut" med et kosthold uten brød, pasta og poteter er det viktig å vite hva en holder på med, og for meg som er glad i mat med masse smak og ikke spiser kjøtt, er det alltid en utfordring å spise seg mett uten å få i seg alt for mye fett.

Fra bakpå boken:
Her får du 100 lekre lavkarboretter som inkluderer energidrikker, frokost, lunsj, pålegg, småretter, middag, desserter, kaker, snacks, dressinger, sauser og krydder. Smaks- og ernæringsbomber som fermentert mat og kraft finner du også oppskrifter på.

Mat skal smake godt, gi energi og være ren og naturlig og enkel å tilberede. Mat er også medisin, den forebygger eller lindrer og helbreder plager og sykdommer. Alt dette kan du nyte godt av ved å bruke Lavkarbo for alle – kokeboken for deg som vil ta vare på helsen og nyte god mat hver eneste dag.

Dette er ikke første boken til radarparet Hexeberg og Sakariassen, og det er ikke tvil om at de har mye kunnskap om det de skriver om. Boken innledes av en teoridel, som tar for seg helsefordelene ved å følge et lavkarbokosthold, og prinsippene som ligger til grunn. Oppskriftene er fri for gluten og sukker, og der hvor melkeprodukter er benyttes finnes det alltid et alternativ.

Forfatterne lar det skinne gjennom at de er skeptisk til et vegetarisk kosthold, og har noen ganske bombastiske påstander om en diett uten kjøtt. For meg som ikke har spist kjøtt på 16 år, og aldri er syk føles det som en grov skivebom å fraråde mennesker å unngå kjøtt. Sånne påstander bidrar til å opprettholde fordommer som er helt bak mål.

Nok om det, dette er i hovedsak en kokebok, hvor oppskriftdelen utgjør mesteparten av boken. Helt sist finner du en oversikt over referanser og et register som gjør det lett å finne oppskriftene. Bildene er klare og fine, oppskriftene er enkel å følge helt uten fixfaxerier. Hver rett har ganske få ingredienser, og alle sammen finner du i matvarebutikken du bruker.

Grønnkålpestoen var knallgod!

Fermentert rødløk, skal smakes om 5 dager

Smoothie med spinat og avokado - deilig frokost!

Fatet med strimlete grønnsaker før de fikk en runde i wokpannen



Mitt første forsøk på tabouleh med blomkål ble en suksess 

Dietten jeg har fulgt tidligere har vært myntet på å være i ketose, noe som betyr at en kan spise ganske mye fett (majones, smør, fløte etc.) Fettet gjør underverker for metthetsfølelsen, men en er mye mer "låst" når en er i ketose, og å holde på å spise for mye fett uten å være i ketose er ikke bra hvis det er vektnedgang en sikter etter.

Denne boken er glimrende i så henseende, for disse 100 oppskriftene er ganske kalorifattige, selv om de også har lite karbohydrater.

Boken anbefales på det varmeste!


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 180
Kilde: Leseeksemplar

mandag 19. mars 2018

Jo Nesbø og William Shakespeare i skjønn forening i Macbeth

Endelig, denne har jeg ventet på lenge! I forbindelse med Shakespearejubileet i 2016, inviterte forlaget HogarthShakespeare et knippe av våre aller beste forfattere til å gjenfortelle et Shakespearedrama i sitt eget bilde. Tenk, lille Norge fikk være med, og hvem er ikke mer naturlig å invitere til utfordringen, enn selveste Jo Nesbø ☺

Fra bakpå boken:
Den korrupte politimesteren som har styrt industribyen ned i en hengemyr av korrupsjon, kriminalitet og kaos, er endelig død. Med dette er folkets håp tent, og maktkampen i gang.

Førstebetjentene Macbeth og Duff, tidligere bestevenner fra barnehjemmet de vokste opp på, har begge markert seg i kampen mot byens to rivaliserende narkotikabander. Nå slåss de om samme høyere stilling i politiet. Imens legger Lady, byens mektige kasinoeier, ambisiøse og morderiske planer for seg og elskeren sin, Macbeth.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
Sider: 571
Kilde: Leseeksemplar


Det er litt av et persongalleri i denne romanen, men så er karakterene til gjengjeld så grundig skildret at de fester seg som mygg til fluepapir.

Macbeth er det tidligere barnehjemsbarnet og rusmisbrukeren som 15 år gammel ble reddet fra rennestenen av et godt menneske. Han er en ung mann fra østkanten, fri for tanker om korrupsjon og egen vinning, med innbyggernes beste som eneste motivasjon. Når vi møter ham nå er han 33 år, og kollega og venn med sin redningsmann Banquo.

Hvor handlingen er lagt og noe årstall får vi ikke, men noe utslitt og dystopisk sier meg at dette er et fremtidsscenario, siden vi ser konturene av en samfunn i fullstendig oppløsning. Vi hører om en krig som er slutt, og om byen som følelsesløst er delt opp i distrikter og nummererte gater. Etter 25 års vanstyre av byen er jernbanen nedlagt, apati og resignasjon preger menneskene som bor her, som alle lider under arbeidsledighet og rusproblemer.

Romanen starter med et brak, her er det full trøkk fra første side, hvor rivaliserende gjenger og forskjellige fraksjoner innen politiet kjemper om makten. Vi møter narkotikabaroner, kasinoeiere og en håndfull korrupte politikere som har skodd seg og snodd seg innenfor rammen av den tidligere politimesterens vanstyre.

Fra midtveis opplever vi et crescendo av likvideringer, har du syntes at Nesbø var rå før, er det ingenting mot dette. Heldigvis er ikke avlivningene skildret i detalj, så grotesk blir det egentlig ikke, men antall døde og motivasjon for ugjerningene er saftige saker. Personligheten til den samfunnsengasjerte og korrupsjonsfrie Macbeth, blir ved hjelp av Ladys påvirkning og selvmedisinering, utsatt for en forvandling uten sidestykke.

I denne historien er løsningen på alle problemer å drepe, og hvem som er på lag med hvem varierer nær sagt fra dag til dag. Motivasjonen til de krigende partene er makt, selv om en liten del av de som kjemper virkelig ønsker å se byen i bedre forfatning.

Jeg har prøvd å lese denne romanen med to forskjellige tanker i hodet. Den ene er tuftet på min interesse for Shakespearestykket Macbeth, og siden handlingen og navnene i boken ligger så tett opptil stykket, var det vanskelig å la vær å sammenligne mens jeg leste.

Samtidig har jeg prøvd å lese boken, som om jeg ga katten i Shakespeare, og leser fordi det er Jo Nesbøs siste utgivelse. Lesere som havner i denne kategorien og ønsker seg en typisk Nesbø, vil gjerne undre seg over den litt anonyme settingen, og de grundige skildringene av karakterer og handlingsforløp, som tar litt brodden av fremdriften. Det er ikke Nesbø som vi kjenner ham, men Macbeth er helt på høyde med det beste. Det er tydeligvis ikke den ting denne mannen ikke får til ☺

Jo Nesbøs Macbeth er en spennende historie, hvor rammeverket er Shakespeares 1600-talls konflikter. Det er et dystopisk og mørkt bilde som tegnes, men så er jo dette en av Shakespeares tragedier. Gjentolkningen er i alle fall Nesbø på sitt aller beste, med gode karakterer, høyt nivå av intriger og et solid plott, som drives frem i et forrykende tempo. Til tross for mine to år med venting på resultatet ble jeg ikke skuffet, denne må du lese!

The tragedy of Macbeth ble fremført for første gang i 1606, les gjerne om stykket før du leser boken, så kanskje du får en helt spesiell leseopplevelse!

Da jeg i 2016 tok et dypdykk i Shakespeares liv og forfatterskap, hadde jeg stor glede av å lese gjendiktningene fra Hogarth. Jeg leste alltid det gjeldende skuespillet også, for å se hvor tett opptil den opprinnelige handlingen gjendiktningen lå. Jo Nesbø har vært meget tro til Shakespeares handling, han har brukt navnene på de fleste karakterene og handlingen er ikke bare gjenkjennelig, men bort i mot identisk.

Timeline for utgivelse av de 8 bøkene i serien

Har du lyst å lese mine omtaler av de andre gjendiktningene
finner du frem på denne lenken!


søndag 18. mars 2018

Forsvinningen av Frode Granhus

Frode Granhus var opphavsmannen til benevnelsen "Lofotkrim". Med sin serie om lensmann Rino Carlsen, skildret han landskap og stemninger i Lofoten som ingen andre. I september 2017 gikk dessverre Frode Granhus bort. Da var manus til Forsvinningen, den sjette boken i "Rino-serien" klar. Det var litt vemodig å skulle lese boken til en kjær norsk forfatter, som nettopp har gått bort, men jeg er glad for at forlaget valgte å gi ut Forsvinningen, for boken er en av hans beste.

Forlaget om boken:
En naken, blodig mann er funnet fastlenket til båsen i et falleferdig fjøs, med en metallring rundt halsen. På veggen står det skrevet: «Den som kunne ha forhindret».
Rino og aspiranten Curt ser saken i sammenheng med en tjuefem år gammel dyremishandlingssak. Alt tyder på et gjengjeldelsesmotiv.
Parallelt: Den pensjonerte lensmannen Berger Falch leter fram dokumentene i en forsvinningssak fra 1972, som har naget ham i alle år. På selveste 17. mai forsvant en 11 år gammel, sykelig jente fra hjemmet. Etterforskningen konkluderte med at hun hadde tatt seg ned til sjøen og druknet. Men hun ble aldri funnet. Nå som hjertet og hukommelsen er i ferd med å svikte, haster det for Falch å få visshet om hva som skjedde med henne.

Frode Granhus har igjen levert en velskrevet og spennende krim. Forbindelseslinjene mellom historiens to primærhandlinger anes etterhvert, og mot slutten blir alle løse tråder nensomt samlet sammen til et hele.

Med aspiranten Curt har vi fått en dose humor inn i historien, men det er gamle-lensmann Berger Falch, som gjør sterkest inntrykk på meg. Jeg blir berørt, det føles vondt og hudløst å bli gammel, og skildringene av hvor sårbar Berger Falch er på sin vei mot alderdom er vemodig lesning.

Plottet i denne historien ligger helt oppe i overflaten, men den avslører ikke gjerningsmannen før helt mot slutten. Språket er kortfattet, det er ikke mange ord som skal til for å skildre situasjoner vi kan kjenne oss igjen i. Med sine skarpe observasjoner av hvordan vi mennesker lever våre liv sammen, dras vi inn i handlingen med både hjerte og hode. Ved hjelp av frampek og uventede vendinger holder spenningen et høyt nivå, men det er mot slutten temperaturen virkelig tar seg opp.

Av personlige årsaker var jeg i et ettertenksomt lune da jeg leste ferdig boken, og tanken på forfatterens brå død for ikke lenge siden, fargelagte også min leseopplevelse. Det kommer ikke flere bøker om Rino Carlsen, men siden jeg har alle bøkene hans i hyllen min blir det ikke siste gang jeg leser og minnes Frode Granhus.

Utgitt: 2018
Sider: 319
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 17. mars 2018

Blåse av Håkon Øvreås - tredje bok i en prisbelønnet serie

Endelig er superheltene tilbake! Den første boka om Brune, Svartle og Blåse ble tildelt Nordisk Råds barnelitteraturpris. Da jeg i 2014 leste Brune for 5-åringene i barnehagen satt de som fjetret. Siden Blåse kom ut i vinter, er jeg nå igang med Brune igjen, men med nye barn, og det er like gøy. Planen er å lese både Svartle og Blåse før sommerferien, og etter å ha lest Blåse hjemme for meg selv, vet jeg at barna har noe å glede seg til!

Forlaget om boken:
I den tredje boka i serien får vi vite hva som skjer når super-rikingen Tom Hane kommer til bygda for å etablere verdens største hønse-farm. Problemet er: farmen skal ligge akkurat på det jordet hvor superheltene har sin tre-hytte. Problemet er også: pappaen til Åse har nettopp mistet jobben. Som vanlig kreves det superhelt-kraft for å få orden i sakene - men blir det litt for mye for heltene våre denne gangen?


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 195
Kilde: Leseeks


Radarparet Øyvind Torseter og Håkon Øvreås har greid det igjen! Med Blåse antok jeg at de hadde fullført trilogien om vennene Rune, Atle og Åse som i nattens mulm og mørke omskaper seg til superhelter, men et alternativ til dette dukket heldigvis opp.

Historien om Blåse og vennene Brune og Svartle, tar for seg viktige tema som vennskap, mobbing, fortielse og hva vi kan få til hvis vi bare samarbeider og er litt lure. For lure er de disse tre, og med sin kløkt greier de å få verden på rett kjøl igjen. I Blåse dreier det seg mye om makt, og vi lærer på en fin måte hva det vil si å være inhabil.

Barna får kjenne på det at andre har makt over dem. Storesøster Gro bråker og herjer på en måte Åse og foreldrene ikke rår med. Ordføreren i kommunen bestemmer at det skal bygges en hønsefarm i nabolaget deres, og hytta til trekløveret må rives. Far til Åse mister jobben, og får det for seg at de skal flytte til Nord-Norge. Til og med den katteelskende fru Wang i nabohuset har historier som på et vis handler om at andre sitter med makten.

Den forhatte prestesønnen skal flytte, og selv jeg som er voksen pustet lettet ut, når boken begynte sånn. Vennegjengen bruker malerkoster som "våpen" når de skal ta igjen mot rampen som gjør livet deres vanskelig. I denne historien malte de seg selv litt inn i et hjørne, da de snek seg inn i prestegårdens kjeller, og malte flyttekassene som sto der.

Håkon Øvreås har bygget opp noen glimrende karakterer i denne serien, og plottet er finurlig som en voksenkrim, uten at det blir for komplisert for barna å dra sine egne konklusjoner. Språket er tilpasset de små, men er preget av mye lun humor. Det er en bok som er lett å lese for oss voksne, siden handlingen byr på en god dose spenning, og spørsmålet "er det virkelig lov?" dukker opp flere ganger.

Forlaget har plassert boken i kategorien 6-9, men barna jeg har lest Brune for i år har vært 3-4, og mesteparten av tiden satt de og lyttet med store øyne. Litt bestukket av løfte om et par rosiner etter endt lesning, har vi kommet oss gjennom boken på 4-5 økter. Blåse er litt mer voksen i språket så her passer nok 6-9 perfekt.

Er du på jakt etter påskekrim av god kvalitet til barna, da er Blåse et godt valg!

torsdag 15. mars 2018

Jeg håper noen kan høre meg av Alice Oseman

23 år gamle Alice Oseman skrev sin første roman Solospill som 17-åring. Boken kom på norsk i 2015, og i fjor kom hennes andre roman Jeg håper noen kan høre meg. Jeg trivdes så godt i dette universet, at jeg slukte boken på en dag.

Fra bakpå boken:
Det eneste Frances noen gang har brydd seg om, er å komme inn på et eliteuniversitet. Det er der fremtiden og mulighetene finnes, og ingenting får stå i veien for drømmen om å lykkes. Ikke venner, ikke interesser – og aller minst hennes egne mørke hemmeligheter.

Da Frances møter Aled, den sjenerte, supersmarte skaperen av Frances' favorittpodcast «Universe City», våger hun for første gang å vise mer av hvem hun er. Men også Aled har mye han skjuler, og vennskapet mellom dem er både sterkt og skjørt. Og følgene er katastrofale da sannheten om podcasten sprer seg på nettet.

For hvem er egentlig Frances hvis hun ikke er den hun har arbeidet så hardt for å være?


Jeg håper noen kan høre meg er en roman som tar for seg temaer som identitet og relasjoner. Hovedpersonene er 17-18 år gamle, men selv om boken er skrevet for ungdom, er språket og plottet så godt at enhver ungdommelig leser vil ha glede av den.

Historien er bygget opp kronologisk, med kun noen tilbakeblikk til hendelser som foregikk to år tilbake i tid. Da blir vi kjent med omstendighetene rundt tvillingsøsteren til Aleds forsvinning. Karakterene i denne romanen er veldig godt skildret, man får vite mest om personligheten til Frances, Aled, bestekompisen hans Daniel og et par andre, før vi får vite noe om utseende og etnisitet. Dette gir en form for aha-opplevelse underveis, som jeg satte stor pris på.

Den røde tråden gjennom hele romanen er science fiction-podcastserien på You Tube, som handler om en ukjønnet universitetstudent som ved hjelp av spesialkrefter og detektivkunnskap løser mysterier i en by ved navn Universe City. Men, aller mest handler det om to litt nerdete ungdommer som tynges av at de ikke tør å stå frem som seg selv.

Refleksjoner rundt viktige spørsmål som "Hvordan er det å ikke bli likt av sine egne foreldre?" og "Hvordan er det å ha foreldre man ikke liker?" følger handlingen, ikke med leksjoner og pekefinger mot de voksne, men som observasjoner flettet godt inn i en handlingsmettet historie.

Romanen viser oss at det generelt er stor forskjell på hvor skoleflinke barn er, og at akademisk suksess på et eliteuniversitet, ikke nødvendigvis bør være veien å gå, selv om du er flink på skolen. Det er mange fine betraktninger rundt dette i denne romanen, og det er de mindre skoleflinke som har mest kontroll på å skape seg et liv etter eget hjerte.

Har du lyst å lese en velskrevet ungdomsroman (14+) med handling i Kent, som setter lyst på viktige mellommenneskelige spørsmål, så anbefaler jeg Alice Osemans roman på det varmeste! 

Alice Oseman lanserer sin tredje roman I was born for this i mai, så er jeg heldig finner jeg den når jeg er i London den måneden.

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2017
Sider: 476
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 13. mars 2018

De fire løgnerne av Ruth Ware

Det var vel i fjor på denne tid jeg hørte Kvinnen i lugar 10, en thriller jeg likte veldig godt, så det var med forventning jeg hektet på meg øretelefonene for å la meg skremme og grøsse av Ruth Ware igjen.

Forlaget om boken:
De lovet å være ærlige mot hverandre, men en av dem lyver.
Tekstmeldingen kommer midt på natten. Det er bare tre små ord: Jeg trenger deg.
Isa dropper alt, tar med seg sin lille datter og drar straks til Salten. Her gikk hun på kostskole sammen med sine tre beste venninner. Venninnene pleide å spille noe de kalte «lyvespillet». De konkurrerte om å fortelle usanne historier til skolekameratene, og hvis de ble trodd, fikk de poeng. Det var bare en regel: De skulle aldri lyve til hverandre.

Nå, sytten år med hemmeligheter senere, har det blitt funnet noe grusomt på stranden. Noe som får alle fire til å dra tilbake og konfrontere sin fortid. Det blir ingen hyggelig gjenforening, det er på tide å fortelle den sanne historien.

Spenningen ligger og dirrer under overflaten hele tiden, og en aner at ikke alt sies direkte, og at noe kommer til å skje. Vi blir kjent med Thea, Kate, Samira og Isa, fire minneverdige karakterer, som gir inntrykk hver på sin måte. Hvorfor Kate sendte tekstmeldingen og hvorfor de tre venninnene hiver seg rundt og reiser til henne, er det store spørsmålet som følger første del av handlingen.

Når vi tas med tilbake til firkløverets første møte, lærer vi om denne lyveleken, som faktisk er en sjarmerende hevn over alle som mobber førsteåringer på kostskolen. At leken kan ha godt galt, skjønner jeg når jeg hører boken, og venter i spenning på hvilke hemmeligheter jentene har.

Isa som er fortellerstemmen og jenta hvis øyne vi ser med, er en nybakt mamma som fremdeles ammer. Tror det er første gangen hovedpersonen i en thriller ammer, noe som var ganske morsomt. Det faktum at hun har en baby som er dønn avhengig av henne, gir flere ganger spenning til historien, og intet mindre enn tre ganger øker dramatikken kraftig når den lille er på avveie.

Dessverre greide ikke Ruth Ware å holde på interessen min gjennom den midterste delen av boken. Det ble mye repetisjon av ting som blir følt, tenkt og sagt, så thrilleraspektet jeg hadde håpet på uteble i store deler av boken. Bare mot slutten tok spenningen seg opp, før de mange mystiske hendelsene ble avklart, og mysteriet rundt Kates fars død får sin løsning.


Utgitt: 2018
Spilletid: 13:36
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 11. mars 2018

Jeg har ennå ikke sett verden av Roskva Koritzinsky

Ikke la deg lure av det unorske navnet, Roskva Koritzinsky er en norsk forfatter, og i år er hun en av to nominerte fra Norge til Nordisk råds litteraturpris. For sin debutbok Her inne et sted som kom ut i 2013, ble hun nominert til Tarjei Vesaas` debutantpris. Hun har også skrevet romanen Flammen og mørket, før hun i fjor ga ut sin andre novellesamling Jeg har ennå ikke sett verden.

Forlaget om boken:
En ruskonsulent forelsker seg i klienten sin.
En ballettstudent slutter å møte opp til dansetimene.
En ung kvinne manipulerer elskerne sine.
Et nyfødt valpekull forsvinner sporløst fra et hus på landet.


Jeg har ennå ikke sett verden er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.


Det er en stund siden jeg leste noveller, og jeg var egentlig litt lunken, men siden nominasjon til Nordisk råds litteraturpris betyr en del ble nysgjerrigheten min vekket, og jeg hoppet i det - noe jeg ikke angrer på! Jeg var veldig begeistret for Islands bidrag Arr og håper selvfølgelig også at den andre norske nominerte, Carl Frode Tillers Begynnelser har en sjanse, men Roskva Koritzinskys novellesamling snodde seg rett inn i hjertet mitt, så heia Norge!

De korte novellene byr på skarpe observasjoner, som sier mye med svært få ord. Den aller første påstanden i novellesamlingen, fikk meg til å utbryte et "ja", og med undring satt jeg og kjente på at hun satt ord på andektigheten jeg har følt, men aldri egentlig erkjent med min ateistiske overbevisning:

Organisten spilte langsomt. Sollyset slo inn gjennom blyglassvinduet. Støvet dannet en glitrende hånd som pekte mot gulvet. Det er sant at kirker er bygget for at mennesket skal kjenne Gud som et åpent rom i kroppen.  

Vi får i det hele tatt mange svar med denne boken, på fornemmelser, innskytelser og aspekter rundt mellommenneskelige forhold som sier noe om hvorfor enkeltmennesket er som det er. At raushet kan  komme av en påtatt likegyldighet, som igjen munner ut fra angsten for å bli bedømt for sine handlinger.

Her settes søkelyset på dynamikken mellom mennesker, hvordan man i taushet kan si og gi hverandre mer enn tusen klisjeaktige ord, om kjærlighet, nærhet og tillit.

I novellen som gir samlingen dens tittel, handler det om sorg. Jeg-personen bor igjen i leiligheten hun har delt med sin kjære, og med savnet av ham får vi se omfanget av hennes følelsesregister. Det er mørkt og dønn ærlig dette her, og absolutt ikke romantisk i det hele tatt.

  I bilen hjem fra Rikke var jeg stille. Jeg klarte ikke å skjule - hva var det? Skuffelse? Medlidenhet? En følelse av å ha blitt lurt?
  Du kikket ut av vinduet, lyset fra gatelyktene var glødende sår over ansiktet ditt som grodde og grodde i mørket.
  Var du lei deg?
  Jeg vet ikke. 
  Det eneste jeg vet, er at jeg ikke har ditt blikk, og ikke dine hender. 
  Øynene mine er lukket og nevene knyttet.


Alle de seks novellene er fint bygget opp. Leseren hjelpes i gang med en innledning, og selv om handlingen gjerne dreier seg om noe helt annet enn det ser ut til i begynnelsen, får historien en avklaring mot slutten. Tekstene er lavmælt men slagkraftig, og selv om språket bølger på en behagelig lyrisk måte, føles det ikke oppkonstruert.

Novellesamlingen anbefales på det varmeste!


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 94
Kilde: Leseeksemplar



Andre bloggere om boken: Beathes bokhjerteKleppanrova og Hverdagsnett

lørdag 10. mars 2018

Syndsforlatelse av Yrsa Sigurdardòttir

Når en av Nordens ypperste krimforfattere kommer med ny krim, er jeg ikke sen om å melde min interesse. Jeg likte godt hennes tidligere bøker, LøgnenDe uønskede  DNA og Dragsug, og gledet meg stort til årets norske utgivelse Syndsforlatelse, som er den tredje boken i serien om Huldar og Freyja.

Forlaget om boken:
En tenåringsjente blir brutalt slått til døde på kinoen der hun jobber, og liket av henne blir slept avgårde av en maskert person. Videoklipp der hun ber om tilgivelse blir sendt til vennene hennes fra snapchatkontoen hennes. Når hun endelig blir funnet, er kroppen hennes merket med et 2-tall.
En tenåringsgutt møter samme skjebne noen dager senere, og igjen sendes klipp der han ber om nåde ut i sosiale medier. Liket hans blir funnet merket med et 3-tall.

Huldar blir involvert i etterforskningen, likeså barnepsykologen Freyja, som raskt mistenker at mordene er mobberelaterte - og at det handler om hevn. Spørsmålet er Freyja og Huldar har mulighet til å redde liv hvis de klarer å finne mønsteret i hevnerens plan.


Med Syndsforlatelse tar Yrsa Sigurdardòttir oss med tilbake til miljøet og "universet" vi har vært i før. Hovedpersonen Huldar sliter med forholdet sitt til de fleste. Freyja og han kom skjevt ut i forrige bok, og han må jobbe litt for å få henne i tale igjen. Erla som nå er sjefen hans, har lagt ham til de grader for hat, at han knapt får være med i etterforskningen, og på stasjonen mobber de hverandre verre enn verst.

Det er ikke tvil om at denne islandske forfatteren er moderne i sin tilnærming i denne boken. Her tas sosiale medier i bruk for både mobbing, drap og hevn, og jeg håper inderlig ikke hun har satt en potensiell morder på idèer med sine skildringer av omstendighetene rundt drapene i denne historien. Spenningen er på topp i begynnelsen av boken, og historien om Stella i kinoen var skikkelig creepy.

Tema i denne krimmen er mobbing, et viktig tema for all del, men i denne historien blir det nesten som en primærhandling å regne. I tillegg til de lange innledende historiene om mobbere og mobbeofre i kriminalsaken, hører vi om Freyja som har en bakgrunn som mobbeoffer, om Huldar som blir mobbet av sjefen sin, om kollegaen hans Gudlaugur som også blir mobbet på arbeidsplassen fordi han er homofil.

Betraktningene rundt mobbingen er ikke særlig dype, og føles nesten litt karikert. Det går mest på at mobberne gjør det de gjør, for å være slem, og mobbeofre vil ta hevn. Med et så viktig tema, kunne jeg godt ønske meg litt mer refleksjoner, noe som kanskje også hadde bygget intrigene og fått leseren til å føle litt mer.

Som alltid leverer Yrsa Sigurdardòttir en velskrevet historie, hun har et plott som kan kalles finurlig, og de faste karakterene får stadig mer kjøtt på beina. Resten av karakterene, som det er ganske mange å holde styr på, føles litt mer anemisk i forhold, og jeg bryr meg egentlig aldri om hvordan det går med dem.

Det er ikke til å legge skjul på, Sigurdardòttirs tidligere bøker i denne serien, er mye mer spennende og har et høyere driv enn denne her, så er du på jakt etter spennende krim fra Island, les gjerne DNA og Dragsug først, da får du også bakgrunnen for Huldar og Freyjas vennskap og krangel.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2018
Sider: 411
Kilde: Leseeks

torsdag 8. mars 2018

Arr av islandsle Audur Ava Olafsdottir

Jeg har tidligere lest og likt Stiklingen som kom ut i 2007, og som to år etter ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. I 2018  greide Audur Ava Olafsdottir det kunststykke å bli nominert til denne gjeve prisen igjen, denne gangen for Arr.

Fra bakpå boken:
Jónas Ebeneser er en mann på snart 49, fraskilt, heterofil, uten makt, uten sexliv. Imidlertid er han en "gjør-det-selv"-type, som gjerne fikser og reparerer ødelagte ting. Han har tre kvinner i livet sitt: moren, ekskona og datteren, alle med navnet Gudrún. 
Men Jónas har mistet livsgnisten, og reiser fra Island. I kofferten har han en drill og noen gamle dagbøker. Han kommer til et krigsherjet land, der han lar seg innlosjere på det nedslitte Hotel Silence. 
Han planlegger å bruke en uke på det dystre oppdraget han har gitt seg selv: selvmordet. Men de han møter i det nye landet, og møtet med hans yngre selv i dagbøkene, gir Jónas nye perspektiver på tilværelsen. Og på grunn av hotellets ustanselige behov for reparasjoner, blir det stadig vanskeligere for ham å avslutte livet.

Arr, hud, tatoveringer og selvmord er gjennomgangstema i begynnelsen av boken. Jonas` mor er senil og bor på hjem, og skildringene av kommunikasjonen mellom mor og sønn, kaster meg tilbake til mine egne samtaler med en kjær farmor, som nå er borte.

Disse personlige koblingene er viktige når jeg leser, og akkurat denne så jeg ikke komme. Jonas har bestemt seg, han skal ta livet av seg. Han har begynt å rydde på loft og i kjeller, og grubler på hvordan han skal få lånt seg et jaktgevær av en kollega. Tid og sted er det verre med, for han vil ikke at datteren skal være den som finner ham.

Jeg pakker for et lik. Kofferten er nesten tom, det er hverken solkrem eller barbermaskin i den, ikke skjorter til skift, ikke sandaler, badetøy eller shorts, ikke kamera og ikke mobiltelefon. 
Det blir ikke mulig å få tak i meg.
  Så rydder jeg litt i leiligheten.

Det er litt av en avgjørelse han har tatt, når han kjøper seg en enveisbillett ut i "intet". Det viser seg derimot at det spirer og gror under alle ruinene, som løvetann biter de overlevende seg fast, og begynner å presse vekk død og fordervelse. Jònas blir revet med, og med drillen sin får han det travelt med å hjelpe til med småjobber.

Selvmordet blir etterhvert mer et symbol på tomhet og meningsløshet i livene til mange av oss, spesielt siden Jonas blir portrettert som en mann som ut i fra det ytre, burde finne mange gleder i livet.

Språket Audur Ava Olafsdottir bruker har mye dialog og er ispekket en god dose humor. Hun bruker referanser uten å gjøre dem overtydelig, noe jeg har stor sans for, og handling og plott er nøye tenkt ut og sydd sammen.
Arr er en handlingsdrevet roman, og det at han velger seg ut et krigsrammet land som holder på å bygges opp igjen, byr på mat til tanker og følelser. Leseren blir tatt med på en tur gjennom et ødelagt land, hvor umerkede graver, utbombede hus, mennesker som savner lemmer, landminer og hoteller uten turister, preger bildet.

Jeg vil ikke røpe hvordan det går med vår Jònas, men stiller meg bak avgjørelsen om at dette er en roman som kvalifiserer til prisen den er nominert til. De faktiske arrene som romanen starter med, blir etterhvert erstattet av metaforiske arr, arr på sjelen og på hele samfunn, både i krigsherjede land, og kanskje også hos oss som har det trygt og godt.

Siden forfatteren i merknader sist i boken, viser at hun er inspirert av dikteren Jònas Pòrbjarnarson, og har brukt hele åtte sitater fra ham, forsøkte jeg å finne ut mer om denne dikteren. Utrolig nok var det ikke mulig å finne noe på det store internettet, så jeg sitter her meget nysgjerrig tilbake. Noen som kan hjelpe?

Tillegg: Hjelp fra Lillevi på Bokelskere, ga litt mer informasjon om Porbjarnarson, den islandske forfatteren som døde i 2012.

Andre bloggere om boken: Artemisias verden og Beathes bokhjerte


Forlag: Pax
Utgitt: 2016/på norsk 2018
Sider: 208
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 6. mars 2018

Mobbing i barnehagen av Mai Brit Helgesen

Fra tid til annen dukker det opp spennende bøker som er matnyttig for mitt daglige virke i barnehage. Det er flere forfattere involvert i denne antologien, som tar for seg problemet med mobbing som et sosialt fenomen.

Forlagets presentasjon:
Små barn kan mobbe andre barn! Forskere og praktikere fra Norge og Danmark presenterer her forskning om mobbing i barnehage. Kapitlene viser hvordan mobbing er et sosialt fenomen som kan vokse frem i barnegrupper og etablere fastlåste posisjoner. Det er viktig å forstå mobbing i barnehagen som et gruppefenomen, som sosiale prosesser på avveie, ikke i dysfunksjonelle grupper, men i ganske alminnelige grupper.


Boka gir også ideer til hvordan man kan ta fatt på antimobbearbeid i barnehage, først og fremst ved å arbeide med hele barnegruppen.

Boken innledes med et ganske heftig bilde på hvordan mobbing kan tolkes, som bygges på filosofen Hannah Arendts spørsmål hva er ondskap? Hun fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann tett, og gjorde seg mange modige tanker om grusomhetene han satt ut i livet.
Resten av innledningen preges av definisjoner på hva vi mener med mobbing, diverse forskning rundt temaet, og om ulike former for mobbing.

Forfatterne av denne boken søker å utvide vår forståelse av hva mobbing er, ved å lansere flere og andre perspektiver, enn det som fokuserer på enkeltindivider. Istedenfor å identifisere de skyldige pekes det på ulike krefter som påvirker barnegruppers dynamikk. Sentralt i dette står sosial eksklusjonsangst, med dette forstår vi at mobbing er et resultat av prosesser mellom barn, som gjør at noen barn deltar aktivt i produksjon av forakt og avsky for andre barn.

Det som er spennende for oss som jobber i barnehage er å finne ut hvordan vi kan håndtere konflikter på en måte som demper den, ikke bidra til å øke ekskluderingen. Arbeidet med sosial kompetanse er noe vi bruker mye tid på i barnehagen, og måten vi oppfatter, definerer og håndterer mobbing er en viktig del av det pedagogiske arbeidet. Som denne boken konkluderer med, bør fokus dreies over på pedagogenes relasjonskompetanse, og i kjølvannet av det gis de voksne i barnehagen et mye større ansvar i prosessen.

Kapittel to tar for seg den norske mobbedebatten, Bondeviks "Manifest mot mobbing" fra 2002 og  læreplanverket. Konklusjonen er og blir - mobbing er ikke aktuelt i barnehagen! Barnehagebarn er ikke for små til å mobbe, og styrking av den sosiale kompetansen er nødvendigvis ikke nok.

Det er spennende å lese om de motstridende kreftene som finnes i definisjonen av mobbing, og hvordan vi må akseptere mobbing, som en vanlig foreteelse mellom mennesker i en gruppe, for å forbedre klarsyn, forståelse og aksept i forhold til barn og foreldre. Vi skal selvfølgelig anerkjenne den gode atferden, men det er godt å se at fagfolk (Olweus og Roland) også sier at vi ikke skal være redd for å gripe inn når vi oppdager uønsket atferd. Grensesetting og tydelige voksne er viktig i arbeidet med mobbing!

Kapittel tre tar nesten pusten fra meg. Her får vi en konkret historie fra en dansk barnehage, hvor en fem år gammel gutt sier "Jeg skulle ønske jeg var død". Budskapet i denne praksisfortellingen, som jeg forventet var en sterk historie om mobbing, druknet i teoretiske forståelser, som materialdiskursivt fenomen, teoretiske ressurser, FN`s barnekonvensjon og Rammeplan for barnehager.
Jeg så ikke sammenhengen, Magnus er i en guttegjeng som normalt har ganske utagerende lek. En dag går det ut over en kamerat, og foreldrene hans, med sin reaksjon er de som i mine øyne er mobberne. I fortsettelsen hører vi om foreldrenes, barnehagens og statens involvering, i noe som gikk så hardt ut over Magnus at han ville dø.

I det påfølgende kapitlet fokuseres det på barns kompliserte samhandlinger i lek, som kan tippe over i mobbing. Her blir vi bedre kjent med Søndergaards begreper "fellesskapets nødvendighet", "angst for sosial eksklusjon" og produksjon av forakt og verdighet for å forklare hvordan mobbing formes.
Med metoden "Deltakende observasjon" får vi innblikk i dynamikken til en gruppe på fire jenter som leker. Handlingen ble litt innfløkt, og med fire jenter litt mange detaljer å holde orden på, men jeg satte stor pris på analysene og refleksjonene av de destruktive sosiale prosessene, vi fikk i etterkant, selv om jeg savnet veiledning til hvordan vi praktisk skal forholde oss.

Det jeg fikk med meg fra dette kapitlet er at barnas individuelle forutsetninger, som å være sjenert, å lett ta til tårene eller alltid å være rolig og behersket, ikke må påvirke pedagogens praksis for håndtering av konflikter. Eksempelet viser hvordan pedagogens støtte og forståelse for den sjenerte jenta, kan virke akselererende på foraktproduksjonen rettet mot henne.

Den teoretiske mobbeforskningen mener altså at vi må rette blikket mot de sammenhengene barnet befinner seg i, og de forståelsesrammene det tolkes inn i. Barnets identitet blir på den måten skapt i kraft av de sosiale prosessene, de strukturene, rammene og mønstrene som former barnets hverdagsliv.

Jeg var kommet nesten til slutten av boken før noe håndfast til praktisk bruk, ble beskrevet. I eksemplet om en utagerende fireåring, blir først barnehagepersonalet latterliggjort på det mest stupide, før noen løsninger ble presentert. Disse var (dessverre) gammelt nytt, og ikke revolusjonerende løsninger på hvordan oppdage og "kurere" mobbing i barnehagen.

Her snakket vi om effektiv intervensjon og relasjonsarbeid i barnehagen. Konklusjonen er altså, har vi tydelige og varme voksne i barnehagen, som oppriktig bryr seg om barna og forstår deres atferd, så er grunnlaget lagt for et godt miljø uten mobbing.

Jeg blir veldig sliten og ikke så lite provosert av å lese faglitteratur som ikke kommer til poenget. Denne boken består for det meste av teori med referanser til kjente teoretikere, uten praktiske løsninger som henger sammen med problemet boken skal handle om. Allikevel var det godt å se at løsningen er like enkel som den er gjennomførbar. Til sammenligning snakker forfatter John M. Gottman i boken Hjerteforeldre om et parallelt tema, som har den samme konklusjonen, bry deg!

Bokas redaktør er Mai Brit Helgesen, førstelektor i pedagogikk ved Universitetet i Tromsø, Campus Alta. De øvrige bidragsyterne er Ditte Dalum Christoffersen, Ingrid Lund, Kit Stender Petersen og Marit Økland Kristensen.

Utgitt: 2014
Sider: 127
Kilde: Biblioteket

mandag 5. mars 2018

Barføtt over isen av Ingebjørg Berg Holm

Forfatteren debuterte for to år siden med den historiske krimromanen Stjerner over, mørke under, en roman som gjorde inntrykk på flere enn meg, siden hun med denne ble nominert til Rivertonprisen og vant Maurits Hansen-prisen. I årets utgivelse befinner vi oss i 1875, og igjen er det Hurum-lensmannen Thomas Tinnvik som er hovedpersonen.

Forlaget om boken:
Fra vinduet har Thomas utsikt til den praktfulle villaen som kalles «Palasset». Mens han tynget venter på et forsonende brev fra sin bror, søker han trøst i lyset fra tårnværelset, der hans tilårskomne venninne, Frøken Parelius, ligger syk, omgitt av sin store boksamling. Da Parelius dør, kommer det som en lettelse for de fleste. At en bok stjeles fra dødsværelset, ser Tinnvik mest som en forstyrrelse. For noe har skjedd som endrer alt for ham. Fortiden han til nå har klart å holde hemmelig, kommer til Holmsbu med en ung mann, og Tinnvik bestemmer seg for å handle. Han begynner å planlegge et mord.

Utgitt: 2018
Sider: 249
Kilde: Leseekseplar

Dette er en kriminalhistorie utenom det vanlige, for her er det stemninger og tidskolloritt fra midten av 1800-tallet som trer frem som viktig. Den gåtefulle stilen romanen er skrevet i, passer godt til det karakteristiske språket, og ikke minst til kriminalsakens beskaffenhet.

Like viktig som selve saken Thomas Tinnvik skal finne løsning på, er det som foregår i hans hode. Han har mye uoppgjort i sitt sinn, og uten å gå tydelig inn på det handler det om forsoning med sin bror, om selvmord og om homofili. Det går ikke alltid tydelig frem av handlingen, om alle hendelser er tilsiktet, tenkt eller drømt, og flere ganger stusset jeg over hva Thomas Tinnvik egentlig holder på med. Han har et mord på gang, men er det sitt eget, og i tilfelle hvorfor, eller er det en annen han vil drepe?

Under enkefruens nummer hadde jeg forsvunnet for meg selv, slik jeg stadig oftere gjør, skrumper innover eller flyter ut. Jeg kan høre og se og vet ikke at jeg svinner før jeg plutselig overraskes av å være tilbake. Da føler jeg meg fremmed, en slags forundring over den jeg er. Som om jeg ikke har blitt helt virkelig igjen.

Det er ikke noen lystig bok dette, men oppførselen til de fine fruer, prester og andre, skildres på en måte som fikk meg til å le flere ganger. Som presten som sjokkert raser mot Jomfru Parelius` ønske om å kremeres, noe som ikke var innafor i datidens Norge.

Barføtt over isen er en velskrevet og engasjerende roman med et kriminelt tilsnitt. Jeg liker godt den historiske vinklingen forfatteren har i disse bøkene, og jeg gleder meg til fortsettelsen, for slutten antyder at vi får høre mer fra Thomas Tinnvik.


I etterordet forteller Ingebjørg Berg Holm om Ebbe Hertzberg, diplomaten som i 1866 stod fram som homofil, og som har inspirert til en av karakterene i denne romanen.

Andre bloggere som begge likte boken godt: Beathes bokhjerte og Medbokogpalett

Boken ble lansert med brask og bram på Litteraturhuset i Bergen i dag, og jeg lot min nysgjerrighet styre meg i den retning. 
Ingebjørg Berg Holm ble intervjuet av redaktøren sin Tirill Broch Aakre, og vi fikk høre om karakteroppbygging og om hvorfor hun har lagt handlingen til overgangsperioden på midten 1800-tallet. Forfatteren leste selv to utdrag fra boken, og hun sang for oss. Det ble et flott arrangement, og en fin "send off" for boken. Heldigvis lovet hun oss en bok til om Thomas Tinnvik, hvis hun får det til da ☺

søndag 4. mars 2018

jonathan og sailor j. en diktsamling av Jonathan August Lengali

I mars skal vi i Artemisias diktsirkel lese en debutant. Mitt valg falt på Jonathan August Lengali. Den unge mannen som nå kan kalle seg forfatter, er 25 år gammel. Forlaget forteller ingenting om ham, men jeg fant navnet hans i en antologi han har bidratt til fra Skrivekunstakademiet i 2014, og på elevlisten til Forfatterskolen.

Forlagets presentasjon:
I jonathan og sailor j. er kjærligheten en erfaring knyttet til det erotiske og det destruktive, og til en overlapping mellom jeget og duet. Det er en samling forelskede og fortvilte dikt, som gjennom et luftig, til dels fragmentarisk uttrykk kombinerer populærkultur og klassisk mytologi, og folder møtet mellom to unge menn inn i dramatiske naturbilder: grått hav, orkaner, tåke, viltvoksende planter og dype skoger. 
Lengali skriver en rykkende, vakker, sterkt kroppslig og uredd poesi, hvor det uavbrutt veksles mellom avstand og lengsel, oppløsning og sammensmeltning, livsbejaelse og smerte.


Til forskjell fra krim og romaner hvor jeg foretrekker å vite minst mulig om handlingen, og aldri leser bakpå boken før jeg begynner, må jeg angripe en diktsamling på en helt annen måte, for å forstå og ha glede av lesingen.

I Universitas fant jeg en glimrende omtale av diktsamlingen, som gjorde at jeg fikk stilt min oppmerksomhet i riktig retning. Vera Gjermundsen bruker i omtalen ord som, uklare tematiske overganger, fragmentarisk plassering av ord, ensformig format, gjentagelser og selvrepeterende loop. "Stål i ben og armer" sa jeg til meg selv, og følte meg bevæpnet til tennene med motivasjon og kampvilje, da jeg tok boken med meg ned i badekaret.

Førti minutter senere var badevannet blitt kaldt og boken lest. Grunnen til at lesingen gikk så fort er ikke at jeg raste gjennom teksten, men snarere antall ord pr. side. Som så ofte i diktsamlinger er normal grammatikk satt helt til side, her finnes hverken stor bokstav eller punktum å hvile seg på, setningsoppbyggingen er original, og linjene består gjerne av bare ett ord eller to. Jeg hang meg ikke så veldig opp i det at diktet (diktene?) skulle være preget av gjentagelser, kanskje fordi det ikke gjorde nok inntrykk til at jeg la merke til det.

Normalt ville jeg valgt meg ut et lite utdrag fra boken, men jeg føler i denne sammenhengen at det vil være urettferdig overfor helheten. Dette er ikke en diktsamling bestående av flere dikt, det er en sammenhengende tirade av ord og setninger, som ikke vil gi noen mening, plukket fra hverandre.

Handlingen i diktet springer ut fra en ung homofil gutts tanker om egne lyster og seksuelle gjøren og laden. Han er i et slags samspill med naturen,  men det kroppslige som føles rått og skittent i forhold til naturens renhet, ødelegger for meg når jeg leser. Homofili er den naturligste ting av verden, men å lese om denne typen seksualitet gir meg ingenting. Hovedpersonen er forelsket, men det virker som det er kroppen som skal tilfredsstilles, ikke nødvendigvis det forelskede hjertet.

Så er spørsmålet, ga det meg noen mening? Svaret er nærmere nei enn ja, men jeg ser at dette er en type litteratur, hvor jeg gjerne kommer over flere positive omtaler. Jeg er villig til å benytte meg av den godt brukte klisjèen "det er ikke deg det er noe i veien med, det er meg" ☺

Nå gleder jeg meg til å følge med på alle debutantene som blir lest og presentert i Diktlesesirkelen til Artemisia i mars.




Forlag: Oktober
Utgitt: 2018
Sider: 95
Kilde: Leseeks

lørdag 3. mars 2018

Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre av Eivind S. Larssen

Forfatterens romandebut Ingen savner Edward Niema gjorde sterkt inntrykk på meg, noe årets utgivelse også gjorde. Jeg tenkte Bokbloggpris etter få sider, og håper mange vil finne frem til denne romanen, som for min del er årets beste.

Fra bakpå boken:
Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre er en velkomponert og gripende roman om hva store hendelser gjør med små liv. Den handler om forskjellige forsøk på å komme seg til hektene igjen og om hvordan livene våre henger sammen, ofte på uante måter. Kanskje er vi i stand til å se noe annet i våre medmennesker enn vi i utgangspunktet trodde var mulig?

Fotografen Sigrid Bakken reiser tilbake til barndomshjemmet for å komme seg etter et opprivende samlivsbrudd. Der finner hun lindring i kontakten hun gjenoppretter med en barndomsvenninne. Forfatteren Thomas møter vi i en annen del av verden, på vei til morens begravelse i hjembyen Lillehammer. Et tilfeldig møte med en tidligere kjæreste setter alt i spill.


Allerede etter to sider sitrer det i kroppen min, for jeg har blitt dradd inn i et tablå som både gir og holder igjen, og jeg vil ha mer.

Vi får tidlig i handlingen vite hvorfor Sigrid kaster ut Thomas fra livet sitt og fra leiligheten sin. Dette er en handlingstråd som holder romanen sammen, men det er alle de små øyeblikksbildene som romanen er bygget opp av som får meg til å sukke tungt og fornøyd flere ganger.

Som når Sigrid har sin aller første fotoutstilling, og det går opp for henne at publikum ser og tolker bildene fra et annet ståsted enn henne selv. Hun blir fortvilt når alle lovordene blir gitt henne på feile premisser, hun klandrer seg selv og begynner å jobbe på en annen måte. Eller når vi blir med på kunstutstilling, og jeg godt kan kjenne meg igjen i Sigrids måte å tenke på blant kunstverk og andre publikummere.

Romanen tar for seg hvordan de små detaljene ofte spiller en stor rolle. Som når Sigrid og faren tolker en film sammen, eller ikke minst når vi hører om detaljene faren legger inn i glassmaleriet han reparerer for gamlekirken.

Uten å se dagene opp mot hverandre, ukene og årene, opp mot hverandre, uten sammenligningen, betyr ingenting mer enn noe annet. Alt blir like viktig. Like gyldig. Likegyldig. 
En dag av gangen er en oppskrift på et meningsløst liv. En dag av gangen hindrer en i å lade fortidens hendelser med mening, eller å glede seg til fremtiden. En dag av gangen gjør at det eneste du står tilbake med er et eneste stort og tomt nå. En dag av gangen!


Litt over halvveis er det Thomas sin fortellerstemme som "bryter inn". Det føltes litt brutalt, for jeg var på lag med Sigrid og hadde virkelig ikke lyst å høre noe mer om denne drittsekken, eller elskerinnen hans Thea.

Heldigvis blir vi kjent med Thomas som en ung, usikker mann og tematikken dreier seg om hvordan et jeg og et du med litt jobb nærmer seg et vi. Vi tilpasser oss og spiller skuespill for hverandre, og jeg begynte å få, om ikke varme så i alle fall "aksepterende" følelser for ham. Det er Thea som ødelegger idyllen som var iferd med å utbre seg i mitt hode, når hun for første og eneste gang var med Thomas hjem i leiligheten han bodde i sammen med sin mor.

Men, så svinger det igjen og når vi får høre om Kunsten som grep, og det å komme over en tekst som forklarer noe for en, som en ikke helt hadde forstått at en lurer på.... Igjen er vi tilbake i tematikken, om å leve bevisst og ikke bare la livet passere. Vi må endre perspektiv og våge å være enkeltindivider. Ah... dette er skjønn lesning, som mot slutten krever litt av leseren som tvinges til å velge personlighet, Sigrid eller Thea.

Dette er som du sikkert skjønner en innholdsrik roman, som via betraktninger får leseren til å erkjenne saker og ting, også om seg selv. Karakteroppbyggingen er glimrende utført, språket av aller beste sort, og handlingen til de grader tankevekkende.


Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre anbefales på det aller varmeste!

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 176
Kilde: Leseeksemplar

fredag 2. mars 2018

Bergen ungdomsteater av Pedro Carmona Alvarez

Pedro Carmona Alvarez`utgivelse fra 2016 har nå kommet som lydbok. Bergen ungdomsteater er en frittstående oppfølger til den kritikerroste og prisbelønte romanen Og været skiftet og det ble sommer og så videre fra 2012. Dette er en roman om vennskap og kjærlighet, om hvem man er og hvem man tror man er.

Forlaget om boken:
Faren til Marita har reist tilbake til USA. Moren tar med seg jentungen fra Oslo og flytter til Bergen sommeren 1982 for å starte et nytt liv med sin nye kjæreste.

Johannes er advokatsønnen som i ungdommen bestemmer seg for å drive med teater. Han løfter ordene ut av munnen som fugleunger, med samme varsomhet. Han sier: Hamskifte. Eksplosjon, Marita, se på oss. Husk dette øyeblikket for alltid. Vær overmodig. Som Ikaros. Som meg, mener han, men han sier Ikaros.

Marita vokser opp i Bergen med Johannes og Bergen Ungdomsteater. Og Andreas, som skulle ha hatt en tvillingbror, men det har han ikke. Et hus av glass, sier han til Marita når hun omsider spør ham om oppveksten med foreldrene i huset i Ibsensgate. Sånn finner de frem til de døde barna.

Bergen ungdomsteater er en oppvekstskildring av det skarpsynte slaget. Forfatteren treffer innertier igjen og igjen, med sine presise betraktninger og hudløse skildringer av ensomhet og vennskap. Her er det snakk om ensomheten som kan føles sammen med mennesker, og vennskap som dannes på grunn av søken og på tross av utfordringer.

Det er vakkert, Carmona Alvarez skriver poetisk men allikevel jordnært og treffsikkert. Han gjør seg nytte av referanser til musikk, filosofer og andre ting, i en handling som drives fremover av de tre hovedpersonenes krysningspunkter.

Marita er den av ungdommene som knyter historien sammen. Hun kjenner på savnet etter faren, samtidig som leseren selv må tolke utfordringene hun har med å forholde seg til moren. Denne kjødelige moren, som hun bare kaller Kari, og som viser lite interesse for datteren. Med tanke på søstrene Vera og Ann, som ble drept før Marita var født, greier jeg å danne et forståelsesgrunnlag for den kalde oppførselen til mamma Kari.

Romanen finner sted i Bergen og i Los Angeles, på åttitallet og litt over i neste tiår. Ungdommene gjør det ungdommer flest gjør når de vokser opp, men måten Marita betrakter andre og utvikler et språk av å møte nye mennesker, føles veldig voksent.
Hun foretar tidsreiser tilbake i familiehistorien til Granma Dixie, og gjennom dypdykk i fotoalbumene fra gamledager, studerer hun hvordan de andre har levd, før hun kom inn i historien.

Det er artig å høre om hvordan ungdommene nærmer seg teaterkunsten, om hva som driver dem og om hvordan de ser på seg selv, og på hverandre.  Det er ikke den konkrete handlingen som er romanens styrke, det er språket og de flotte betraktningene som imponerer meg som leser.

Jeg oppfatter ikke dette som en utpreget ungdomsroman, men en oppvekstskildring som ville passe like godt som voksenroman. Silje Storstein har igjen gjort en formidabel jobb med innlesingen, hun fikk meg så revet med, at jeg fikk lyst å lese Og været skiftet og det ble sommer og så videre, på nytt. Er det håp om en oppfølger?

Utgitt: 2016/på lyd 2018
Spilletid: 7:22
Kilde: Lytteeksemplar