tirsdag 28. februar 2017

På turnè - en samling av Knut Hamsuns foredrag

På anbefaling fra en Hamsun-kjenner, hoppet jeg frem til bok nummer 25 i Hamsuns samlede verker. De siste bøkene i samlingen er sakprosa, og i På turnè  finner vi 14 av de vel 90 foredragene Hamsun holdt fra 1887 til 1947. Hans talekunst hadde en stor spennvidde, alt fra muntre kåseri, behandling av litterære emner og drøftinger av eksistensielle problemstillinger.

Allerede i 1882 da Hamsun var 23 år gammel, debuterte han på talerstolen. Han var da i Amerika og talte om Bjørnstjerne Bjørnson, på norsk til norske emigranter. Etter halvannet år returnerte han til Norge og fortsatte her å holde foredrag, til tross for at de ikke var særlig populære. 

Det første foredraget i boken er Fluer. Et kort, muntert kåseri fra 1887, som vel og merke handler om fluer, men han gir også et stikk til øvrigheten. Han sammenligner fluene med menneskene, kaller dem vakre, men unyttige dyr, og påpeker at de kun mot sitt livs høst utvikler brodd.


Hann fluene er med og summer overalt og gjør all den lyd de orker. Like til i Stortinget hjemme har man sluppet fluer inn. Og mener De ikke de kan summe? Så har De ikke lyttet. De summer om vassdragslov og toll og jury og styrtede kavalerihester, og hva mere kan man vel forlange av fluer?

Selv ble jeg forundret og glad da boken åpnet på denne måten. Til tross for den alvorlige undertonen, var kåseriet på kanten til fjasete, og viste Hamsun fra en helt annen side enn den vi kjenner ham.

Norsk litteratur er det første av flere foredrag hvor han angriper litteraturen. Han åpner foredraget med å advare om at han vil rive ned noe for å få muligheten til å bygge opp noe nytt og bedre, og henstiller publikum som reagerer med vrede, om å bli sittende. De som får sitt pass påskrevet her er "de fire store" Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie.
Det han vil til livs er den norske litteraturens beskjeftigelse med samfunnsreformasjon og typediktning. Ved å innlede med noen fine ord om de store dikterne, og på samme måte avslutte i likelydende ordelag, tar han brodden av de synspunkter han legger for dagen. I foredraget kaller han, litt nedlatende Bjørnson en pedagog og Kielland en underholdningsskribent og kritiserer Ibsen for å gi oss de aller enkleste karakterpsykologier.

Foredraget er glimrende lesning for den som liker å vurdere romaner, plukke dem fra hverandre og forstå mer enn bare den ytre handlingen. I det neste foredraget Psykologisk litteratur, fortsetter han sin tankerekke rundt romankarakterers dybde og oppbygging, og slår et slag for individskildringen.
Han vil til livs den enkle fremstillingen av typer i litteraturen, og sier selv at gjennom sitt 30 år lange liv, har han aldri møtt ett menneske som består kun av èn ting.

Også i de påfølgende foredragene snakker Hamsun om litteratur, Motelitteratur, om August Strindberg, om Dikterliv og Åndens avblomstringsalder. Han Ærer de unge, snakker om Wergeland og vi får også lese hans Takketale for nobelprisen. Til sist er foredragene England må i kne og Jeg forsvarer meg ikke... gjengitt, de to seneste foredragene hans, er de eneste som har med nazismen å gjøre.

Til sist i boken får vi et fyldig etterord av Lars Frode Larsen, som fyller igjen de hullene du eventuelt måtte ha. Han forteller om Hamsun som foredragsholder, og litt om de utvalgte foredragene som er med i denne boken. Bildet jeg og mange andre har hatt av Hamsun som nazi-vennlig har så vidt begynt å slå sprekker, og jo bedre kjent meg blir med forfatteren, et mer nyansert bilde får jeg frem.

Foredraget England må i kne holdt han i 1943 i Wien på en årlig kongress i regi av journalistforbundet. Han var da en gammel, tunghørt mann som ble påspandert en reise han gjerne ville ta. Den korte talen lot han en annen lese, etter å ha presentert seg, og unnskyldt sine dårlige evner som taleholder, satte han seg ned på første rad. I etterordet kan en også lese om hans besøk hos Hitler, et besøk som har en helt annen koloritt enn den jeg har blitt forevist tidligere. Veldig interessant lesning, og absolutt noe jeg gjerne vil lære mer om.

Jeg hadde kvidd meg litt til å ta fatt på sakprosadelen av Hamsun samlede verker, men etter å ha lest På turnè, gleder jeg meg til fortsettelsen!


Jeg er den lykkelige eier av Hamsuns samlede verker, og har satt meg fore å lese alle 27 bøkene i samlingen. Vil du titte innom prosjektet kan du klikke her!

mandag 27. februar 2017

Konekunst av Ingri Lønnebotn

Under foredraget til Tryggve Fett, som jeg var på forrige søndag, ble jeg minnet på Ingri Lønnebotn sin bok om de tre fruene. Karoline Bjørnson, Nina Grieg og Suzannah Ibsen, tre jenter fra Bergen som kjente hverandre fra barnsben av, men allikevel ikke frekventerte hverandres hjem i voksen alder.

Fra bakpå boken:
Hustruene til Edvard Grieg, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson var uten rettigheter og avhengige av sine menn. Men hvor avhengig var Grieg med sine «ondter» av Nina, Ibsen med sin angst av Suzannah og Bjørnson med sine hyppige forelskelser av Karoline? Om kjærlighetens vilkår er like usikre som kunstens, kan de ha betalt en høy pris. I denne romanen letter de litt på sløret.

Forlag: Bodoni
Utgitt: 2016
Sider: 79
Kilde: Biblioteket


"Her er min stokk her er min hatt - og her er kvinnen jeg sov hos i natt". 

Det var mye de måtte holde ut disse tre kvinnene, som giftet seg med temmelig krevende menn. Alle tre forble gift, til tross for alt livet kastet deres vei, og alle tre overlevde sine menn.

Ingri Lønnebotn har skrevet en personlig roman, som er spunnet rundt livene til disse tre verdenskjente skikkelsene, og deres trofaste hustruer. Samtidig (i kursiv) skriver hun om sin egen familie, om sine foreldres kjærlighet til hverandre, om sin eiegode farmor og om sin brors tragiske liv.

Vi blir først presentert for berøringspunktene i livene deres, vi hører om Bjørnstjerne Bjørnsons eneste besøk på Trollhaugen, hvor han brakte med seg en marmorbyste av seg selv. At Henrik Ibsen verken besøkte Trollhaugen eller Aulestad, som er Bjørnsons hjem.
Til tross for at barna til Ibsen og Bjørnson giftet seg med hverandre, var de sjelden å se sammen.

Historiene om hvordan de tre ekteskapene ble til, er artig lesning og helt i tråd med tiden. At damene "holdt ut" til tross for mennenes utstrakte utroskap, sier jo litt om hvor avhengige kvinnene var av sine menn på denne tiden. Utdraget under, viser at selv egentjente penger ikke var lett å få.

    - Jeg sang i byens Arbeiderforening og tjente penger, men svigerfar nektet å gi meg dem. Jeg raste. Edvard var i Leipzig, svigerfar sendte dem til min far i København til slutt. 
    Liten og tynn, som en trostunge:  - De kalte meg Sersjanten, kan du begripe det?
    Hun ler. På en blunk er ansiktet rosinrynket. Hun må ha ledd mye.

Tidlig i boken får vi høre små detaljer fra livene deres, både om hvordan Suzannah Ibsen satt i sin romerske stol og leste Jane Austen da hun døde, og hvordan barnefødsler og andre begivenheter i ekteskapet påvirket livene deres. Mennene hadde sine særegenheter, og skranten helse hadde de alle tre, noe som selvfølgelig konene deres gjorde sitt ytterste for å lindre.

Konekunst er ikke en kronologisk fortelling, men en litt springende tekst som gjør at jeg sitter igjen med et stort fargesprakende bilde. (litt som vrimlebøkene...) Språket er vidunderlig, humre-morsomt, og ekstra artig er det at de tøffe damene er sitert på klingende bergensk innimellom 😊

Er du glad i historie og synes det er spennende å bli litt bedre kjent med de store kjendisene fra 1800-tallet, som har preget så mye av vår kunst, så anbefaler jeg deg å vie noen timer til Konekunst.

Tusen takk til Tryggve Fett som minnet meg på boken! Jeg vet jeg har lest en bloggomtale av den, men nå dukker det ikke opp når jeg googler, håper dere peker meg i riktig retning, om noen skulle føle seg truffet.

søndag 26. februar 2017

Søndagstur på byfjellene i vest

Etter en våt og stormfull lørdag var det godt å våkne opp til sol og blå himmel. Temperaturen lå på 0 grader til frokost, så vi hadde et lønnlig håp om frost på myrene, da vi besluttet å legge turen til min barndomstrakter Fyllingsdalen, og områdene rundt Kanadaskogen.

Sportsklubben Viggo kjøpte i 1925 hytten som ble kalt Viggohytten. Den ligger på Nipafjellet, 314 meter over havet og har 180 graders utsikt. Under krigen ble hytten utsatt for ødeleggelser, og den ble sporadisk vedlikeholdt på 80-tallet. 

Ikke før Viggohyttens Venner ble stiftet i 1996 ble det dreis på restaureringen. Siden da har hytten vært åpen med salg av vafler og kaffe hver søndag hele året. Sommeren 2014 brant hytten ned til grunnen, men den var forsikret, og heldigvis har en ny hytte sett dagens lys. Da vi var på plassen i dag var det stille, men kanskje hytten ikke er i drift enda.

Viggohytten

Utsikten fra Viggohytten er formidabel
Brattheim ble bygget i 1912 og har vært en familiehytte i over 60 år. Det var koselig å være på uteområdet til hytten, som bærer preg av flittig bruk av små og store. Her har de laget seg til med flere slengdisser, sittesteder og kjøkkenhage, og i boken min om hyttene i byfjellene, kan jeg lese om Cecilie som eier og bruker hytten, sammen med familien.

Brattheim i Kanadaskogen
Sethaug eller Betanienhytten som den også blir kalt ligger i Kanadaskogen. Hytten ble bygget i 1920 av fire kamerater som brukte den flittig. Den lille hytten var hjemmet til to av familiene under deler av 2. verdenskrig. I 2011 overtok Stiftelsen Betanien hytten, og de har fått dreis på vedlikeholdet. I dag har Skranevatnet skole flyttet læringsarenaen ut i skogen, og bruker hytten flittig. Av de fem hyttene vi sporet opp i dag, var det denne som bød på den største utfordringen, godt gjemt i skogen som den er.

Sethaug eller Betanienhytten
Skogly/Laksevåghytten er oppkalt etter stedet den står på, og idrettslaget som overtok hytten på 1930-tallet. Som mange andre av hyttene på byfjellene sto også denne til nedfalls etter krigen, men på 60-tallet satte en gjeng igang med omfattende restaureringsarbeid. Da vi besøkte hytten i dag ble vi tatt imot med åpne armer, vi fikk komme inn og ble servert kaffe og vafler. En søt sparegris var det eneste hintet om betaling, og den ble selvfølgelig fetet opp. For en herlig gjeng som hadde tilhold i denne hytten, det var tydelig at "gubbene" kjenner hverandre godt, og har stor glede av samkvem i hytten.

Laksevåghytten hvor vi drakk deilig kaffe og spiste vafler i muntert lag
Nordnæshyttene var den siste "hytten" vi besøkte. Hyttetunet består av flere hytter som eies av Stiftelsen Nordnæs Bataillons Venner. Her står nyehytten fra 1969 og gamlehytten fra 1919 og diverse andre bygninger. Området ble kjøpt av eldre Nordnæsgutter i 1918. Plassen som disse hyttene ligger rundt ble innviet i 1948, denne blir brukt til utmarsjer for Dræggens Buekorps, Nygaards Bataljon og Nordnæs Bataillon.
Har du lyst å lese mer om hva hyttene har betydd for gutter som vokste opp etter krigen, kan jeg anbefale boken Sistesoldater av Finn Bjørn Tønder.

Nyehytten fra 1969
Gamlehytten fra 1919
Skipsreder Haakon J. Wallem som gikk i bresjen for idrettsplassen
Ungdommen skuer utover den tilfrossede idrettsplassen

Nå har jeg besøkt tilsammen 31 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

lørdag 25. februar 2017

Marcel Proust av Henrik H. Langeland

Dette skulle jeg gjort for lenge siden! Etter at jeg nå skimter slutten på lesingen av  Marcel Prousts 3500 sider lange verk På sporet av den tapte tid, bestemte jeg meg for å lese om Marcel Proust og verket hans. Henrik H. Langeland gjør det enkelt for meg, og mye faller på plass etterhvert som jeg følger hans tanker om På sporet... i denne utgivelsen


I prologen er Langeland personlig, og skildrer sin egen tur til Illiers (Combray) Prousts oppveksparadis, hvor store deler av handlingen utspiller seg. Alt i byen som har den minste tilknytning til På sporet... er avmerket på kartet, og innbyggerne vet å gjøre penger på berømmelsen Marcel Proust har høstet, og fremdeles høster.

Bygninger, gater, lukter, smaker og stemninger ble en skuffelse, sånn som det gjerne blir når en skal på en sånn pilegrimstur.

Langeland har skrevet en bok for de som aldri har lest Proust, men er nysgjerrige, og kan bruke den som en innføring. For de av oss som har lest hele verket, kan denne boken hjelpe til med å se nye sammenhenger i teksten. Så til de mange som har lest en bok eller to av de tilsammen syv bøkene (på norsk) og gitt opp, for dem er denne boken en inspirasjonskilde til å komme videre.

På sporet av den tapte tid er en fiksjonalisert selvbiografi, og siden hovedpersonens navn aldri er nevnt i teksten (med noen få unntak) skiller Langeland forfatter og hovedperson fra hverandre i denne boken, ved å kalle hovedpersonen Marcel og forfatteren Proust.
Den navnløse hovedpersonen er ikke skildret verken med alder eller utseende, men siden dette selvbiografisk anlagte romanverket er bygget på hendelser fra Prousts egen erfaringsverden, ser jeg ham for meg.

Skrivestilen til Proust er til de grader gammelmodig, langtekkelig og utilgjengelig, men allikevel leses han av mange, som en del av den kulturelle dannelseskanonen. Langeland forklarer litt om de endeløse, komplekse setningene, og mangelen på punktum, som gjør det tungt å lese.

Så til det store spørsmålet: Hva handler det om? Proust selv har notert i sin tidlige kladd at målet med skrivingen skal være å undersøke hva som er gledesopplevelsens dypeste årsak. Dette er en estetisk dannelsesroman, hvor Marcel gradvis tilegner seg innsikt i skjønnhetsopplevelsens beskaffenhet. Det er et filosofisk verk som sammenholder sjel og legeme, bevissthet og kropp.

Kapittel to er en slags "På sporet av den tapte tid for dummies". Ønsker du på en kjapp måte å få vite handlingen i romanverket, eller vil friske opp, så er dette kapitlet for deg. Selv hadde jeg stor glede av å lese det, til tross for at jeg har vært i Prousts verden ganske så intensivt i noen måneder nå.

I det neste kapitlet får vi høre om veien frem i Prousts forfatterskap. Det handler om forfatterkallet, livsverket, estetikken og igjen dette uklare skillet mellom handling og forfatteren.

I 1909 skriver Proust i et brev "jeg har nettopp skrevet begynnelsen og slutten på en lang bok", som det skulle ta ham 12 år å fullføre. I Langelands bok får vi høre om hvordan disse årene artet seg for Proust, og hvordan han gikk frem for å få På sporet ferdig. Han opplevde å skrive "slutt", men han levde ikke lenge nok til at alle bøkene hadde blitt publisert.

I kapittel fire hjelper Langeland oss å tolke de mange tegnene som finnes i På sporet. Vi hører om hvem som var hans læremestre, hans motstandere og ikke minst hvilken rolle kunstens ungkarer hadde.

Selv tenkte jeg da jeg leste om Marcel Proust og hans verk at jeg skulle hatt kunstneriske briller på, da jeg leste, om de som viste Marcel veien inn i kunstens verden. Som karakteren Vinteuil, han skrev sonaten som er På sporets viktigste kunstverk, og det er virkelig interessant å, i ettertid lese om hva jeg skulle og burde ha tolket inn i sekvensene hvor han dukker opp.

Til sist må jeg bare ta frem flagg og fanfarer for Henrik H. Langeland som på en lekende måte greier å formidle essensen av Marcel Prousts liv og livsverk. 

Nå skal jeg lese ferdig de to siste bøkene Uten Albertine og Den gjenfundne tid, og kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg om noen år til å gjenlese Langelands bok, og lese hele På sporet av den tapte tid på nytt. Etter å ha lest Langelands bok, innser jeg at min lesning av de første bindene har vært totalt uten blikk for hva det egentlig er for en bokserie jeg leser. Det skal innrømmes, jeg har til tider kjedet meg, jeg har presset meg gjennom det som jeg syntes var eviglang gnåling om ørsmå detaljer, uten å klare å se helheten i bildet. Skal du lese Proust, så les gjerne Langelands bok (eller andre tolkninger) før du begynner, så du får en pekepinn mot hva det egentlig dreier seg om, og ikke graver deg ned sånn som jeg gjorde.


fredag 24. februar 2017

På onsdag har Danny og fasanjakten premiere på DnS!

Et lite knippe teaterkortkunder hadde funnet veien til DnS i ettermiddag, for å se første prøveforestilling av det nye familiestykket Danny og fasanjakten. Stykket, som er bygget på Roald Dahl sin roman, har sin premiere onsdag 1 mars. Etter å ha sett det i dag, kan jeg ikke si annet enn, at dette må du få med deg!

Hovedrollen som Danny er delt på to gutter, og ble i dag spilt av Håvard Aspelund. Han gjorde en fantastisk tolkning av rollen, og til tross for at det ennå er noen dagers terping til premiere, var han trygg i rollen og trengte ingen hjelp av suffløren. Den vidunderlige faren blir spilt av Frode Bjorøy, en erfaren DnS-skuespiller, og også hans forestilling svarte til forventningene.

Med disse to alvorlige rollene godt befestet, var det klar for de andre skuespillerne å tøyse frem latter hos publikum. Den selvgode, og bokstavelig talt oppblåste snobben Mr. Hazell tar aldeles kaka, med fakter og geberder av en annen verden. Vel er Englands overklasse en historie for seg selv, men til tross for glimrende skuespill, tok Mr. Hazell pusten fra meg.

Mange av skuespillerne har flere roller, og spesielt Kristian Jåttens skifte mellom Mr. Hazell og en høne vakte begeistring hos meg. Jeg har sett ham i flere oppsetninger, men i Danny og fasanjakten gir han alt, og tar han seg skikkelig ut med glimrende prestasjoner, så nå er han blant de skuespillere jeg gjerne ser igjen på DnS.

Vi ble enige om at hønen spilt av Katrine Dale var den morsomste, mens yngstemann i flokken vår holdt en knapp på Dominika Minkacz-Siras tolkning av skogvokteren, som den morsomste rollen. Disse hønene som har en liten rolle i boken, fikk en uhyrlig stor rolle i skuespillet. Det var morsomt, og spesielt når de snakket engelsk seg i mellom, og kom med morsomheter beregnet på det voksne publikum, var det bare å gi seg ende over. Men, det ble litt for mye høne...

Foto: DnS
Roald Dahl skrev bøker for barn som satte barns tanker og følelser i høysetet. Danny er heldig som har en enestående far, og forholdet deres er utrolig åpent og gledesfylt. I DnS sin tolkning har far hemmeligheter for sin sønn, som derfor ikke er trygg i sitt forhold til faren. Stadig må Danny sloss for å få faren til å si sannheten, og innlemme ham i det han holder skjult. Far er også fremstilt som litt mørk og utydelig i forhold til sin sønn, og han er mer sint og hevngjerrig enn glad. Jeg savnet den muntre William, som nyter det fattigslige livet han og sønnen lever, og tar fatt på sitt pek mot Mr. Hazell med barnslig pågangsmot.

Jeg legger ikke skjul på at jeg er begeistret for årets familieforestilling, og før jeg gir meg vil jeg gi en high-five til scenograf & kostymedesigner og videodesigneren, som har medvirket betydelig, til å gjøre dette til et flott skuespill! Dyrene som florerer på scenen er utrolig troverdig, og viktige brikker for å få til stemningen i den trolske skogen, og samhørigheten Danny og faren har med naturen.

Lørdag 25 februar er det Teatercafe på DnS kl. 13:30, hvor regissør Petter Ness samtaler med Roald Dahl-ekspert Øivind Bratberg. Har du lyst å lære mer om Roald Dahl og de britiske samfunnsforhold som denne romanen belyser, kan jeg anbefale deg å ta turen. Jeg har vært på cafè på DnS mange lørdager, det er veldig spennende, lærerikt og ikke minst gratis!

Roald Dahl ga ut en mengde bøker, og 17 av dem var skrevet for barn. Danny the Champion of the world, som boken heter på engelsk, kom ut i 1975, og har nok blitt lest av barn over hele verden. Selv leste jeg den som barn, og i fjor, da jeg i forbindelse med Roald Dahl sin 100 års dag, leste og gjenleste noen av bøkene hans, fornyet jeg bekjentskapet. 
Til denne lesningen fant jeg meg et brukt eksemplar da jeg var i London, og fikk lest den på det vakre engelske språket, den er skrevet i.

Husker du ikke handlingen helt, kan du ta en titt på min omtale av boken.


torsdag 23. februar 2017

Marcel Proust - På sporet av den tapte tid, bok 5 Fangen

Fangen er det femte bindet i Marcel Prousts storverk På sporet av den tapte tid. Jeg har satt meg fore å lese dette bokverket, som han skrev på de siste 14 årene av sitt liv. Det er en selsom affære, og ikke akkurat "lystlesning" for bøkene har knapt nok kapitler, avsnitt eller noen annen form for luft, og på hver side har det blitt presset inn max antall ord. Det tar tid, og handlingen er saktegående til tusen, men god litteratur det er det!

Fangen 453 sider:
Bok 5 er den første av bindene som ikke er delt i flere deler. Vi er i Paris og Albertine bor i samme hus som ham. Han sliter med å skjønne sine følelser for Albertine, som han vil ha full kontroll på, men egentlig ikke elsker.

Hovedpersonen vår, som er svak, astmatisk og engstelig av seg, ligger mye til sengs, og vil ikke at verken Albertine eller tjenestepiken Francoise skal banke på hos ham uten at han har sagt fra at han er våken. På denne måten holder han disse kvinnene i stramme tøyler, og de tripper rundt ham for å gjøre ham til lags.
Han er fryktelig sjalu på venninnene til Albertine, og med små fiffige manøvrer forsøker han å holde henne borte fra dem.

Vår sengeliggende hovedperson krever ingen glede i livet men ønsker kun fravær av lidelse.

Som i forrige bok, kommer også Fangen inn på homoseksualitet. Naturligvis er det ikke skrevet i klartekst, men gjennom skildringer av hendelser og små episoder blant hans mondene bekjentskaper, viser han at dette er noe han er opptatt av.

En stor sekvens av boken skildrer Albertine og vår svake venn, som sitter på hans rom og lytter til lydene fra gaten. Selgere av mat, kjøkkensaker, tjenester og underholdning roper av hjertens lyst ut det de har å selge, og de som sitter å hører på, danner seg bilder ut i fra dette. Spesielt matvarer fabulerer de om, og disse liturgiske assosiasjonene får dem inn på mange temaer.

Nå når jeg er på den femte boken begynner jeg å bli kjent med persongalleriet, og det er en sann glede når karakterer fra de foregående bøkene dukker opp.

Fangen slutter med at vår sære venn våkner opp til nyheten om at Albertine har reist. Han blir fortvilet, til tross for at han ikke elsker henne, men om fortvilelsen skylles sjalusi eller eietrang, vites ikke. Denne boken er den siste av de syv bøkene i denne nye utgivelsen hvor Proust-kjenneren Karin Gundersen har samarbeidet nært med oversetteren Anne-Lisa Amadou.
Bok 6, Uten Albertine kommer ut i juli, men jeg valgte å benytte meg av forrige utgave fra år 2000, for å bli ferdig med prosjektet før sommeren.

Før jeg leser de to siste bøkene i På sporet av den tapte tid, skal jeg lese Henrik H. Langelands biografi om Marcel Proust, for å bli endra bedre kjent med Proust og hovedpersonen i verket jeg snart ser enden på.

Følg gjerne prosjektet mitt ved å klikke på denne lenken!

tirsdag 21. februar 2017

Den hemmelige kvinnen av Anna Ekberg

Anna Ekberg høres ut som en svensk dame, men faktum er at "hun" er to danske menn, som vi kjenner fra før under pseudonymet A.J. Kazinski. De skriver jo knakende godt disse to herrene, så hvorfor de driver å bruker opp til flere pseudonymer innen samme sjanger, er meg en gåte.

Fra bakpå boken:
Louise lever et harmonisk liv med sin store kjærlighet, Joachim. Så dukker det opp en fremmed mann som påstår at han er Louises ektemann og far til hennes barn ... Det viser seg at Louise slett ikke heter det, men Helene. Hun er mor til to og arving til et forretningsimperium. Men hun lider av hukommelsestap. Nå må hun forsøke å avdekke sannheten om natten for tre år siden, da hun forsvant og alt forandret seg.

Forlag: Bazar
Utgitt: 2017
Sider: 398
Kilde: Leseeks


Den hemmelige kvinnen er en spennende krim, med god fremdrift og minneverdige karakterer.

Ikke la deg skremme av at det står "kjærlighetskrim" nede i høyre hjørne. Denne historien inneholder så mye action og tempo og en god del skildringer av grusomheter, så kjærlighetsvinklingen føles ikke påtrengende.
Historien er bygget opp kronologisk, og gjennom mesteparten av handlingen er det Helene og Joachim som veksler på å være jeg-stemmen.

Begivenhetene som utspiller seg, er nesten for utrolig til å være troverdig (men bare nesten). Du må være villig til å tro på omstendighetene, at dette hukommelsestapet virkelig kan utarte seg på denne måten, for eksempel.

Er du på jakt etter en spennende og medrivende påskekrim (det er snart påske sant?) så kan jeg virkelig anbefale radarparet Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreichs nye krim!

søndag 19. februar 2017

Evas siste vitne av Tove Alsterdal

Tove Alsterdal har gitt ut en rekke bøker, i fjor på denne tid leste jeg hennes forrige krim Ingen vei tilbake og ble med det en svoren fan. Hun sviktet ikke med årets utgivelse, sidene ble slukt og tankene fikk noe å jobbe med, så denne anbefaler jeg gjerne videre!

Fra bakpå boken:
En gang var Beckomberga et av Europas største mentalsykehus. Nå har sporene etter det som foregikk der blitt visket bort, og eksklusive boliger bygges i den samme parken. Svante Levander er en av dem som flytter inn i idyllen, sammen med sin nye kjæreste. På vei hjem fra butikken en kveld blir han knivstukket til døde. Hans ekskone Eva, som har fulgt etter ham den kvelden, arresteres, mistenkt for mord.

Bare én person kan vitne om hva som egentlig skjedde, og det er en utenlandsk kvinne som satt utenfor butikken og tigget. Men hun er sporløst forsvunnet.

Når noen smågutter finner rester av menneskekropper i nærheten av mordstedet, eksploderer redselen i villaforstaden. Fortidens redsler er nærmere enn noen kunne tro.

Evas siste vitne er en mangefaset historie, med en handling som presenteres kronologisk. Vi hører om Eva som blir mistenkt for mordet på sin eksmann, og grunnene til at hun fulgte etter ham i mørket den kvelden han ble drept.
Vi får høre om romfolket, om hvordan de har det på gaten i Stockholm og hvordan menneskene i Romania behandler dette reisende folket, i det som vi anser som deres hjemland.

Evas sønn Filip, er en fri sjel, som ved historiens begynnelse gjemmer seg for alt og alle, og spesielt sin mor, i Berlin. Filip og Evas relasjon er ikke tuftet på varme og åpenhet. Det såre som gjør det vanskelig å snakke sammen blir skildret på en troverdig måte. De drar på en "roadtrip" sammen, og erfaringene de gjør på denne turen gir romanen et særpreg. Vi drar til Bucuresti og får høre om tiden før, under og etter Ceausescu,

    Veiene krysset hverandre, de svingte av, og Eva så for første gang kråker på størrelse med hunder, de kretset over en søppelfylling som bredte seg ut over et enormt område. Langs kanten, oppover skråningen, lå det hytter og skur. 
    Velkommen til helvete, sa Cezar.

Bakteppet for krimhistorien er uhyggen som det nedlagte mentalsykehuset innbyr til. Da sykehuset ble stengt, ble mange pasienter skrevet ut og falt på den måten gjennom systemet. Et fancy borettslag har blitt bygget på og nær tomten til sykehuset, og det er her drapet som skal oppklares finner sted.

I denne krimmen, som et par andre jeg har lest i det siste hører vi om det mørke nettet Tor. Darknet er skapt av det amerikanske militæret, og er en måte å kommunisere på uten å risikere å bli sporet. Den eneste bruken jeg har hørt om er lysskye affærer, uten at jeg skal komme inn på hvilke de er i denne historien.

Språket er perfekt for denne historien, og helt uten verbale unoter. Teksten har noen slagkraftige uttalelser som fikk meg til å stoppe opp, og som gjorde inntrykk. Persongalleriet er godt oppbygd, med flerdimensjonale karakterer, som oppfører seg troverdig.

Den største skrekken var ikke å bli til jord etter døden, 
men på bli til mugg allerede mens man lever. 

Tove Alsterdal skriver kvalitetskrim av ypperste klasse. Det er ingenting bestialsk i historiene hennes, og hun gir heller ikke karakterene for lange personlige historier, men akkurat nok til at spenningen beholdes til siste side. Noen timer med denne anbefales på det varmeste!

Forlag: Kagge
Utgitt: 2017
Sider: 426
Kilde: Leseeks

lørdag 18. februar 2017

Søndagstur på Landåsfjellet - med fire nye hytter til samlingen

Iskunst  ved Baunehytten 
Turen denne morgenen startet ved Montana, hvor vi alltid er tidlig nok ute til å sikre oss parkeringsplass. Målet var Ulriken og noen av hyttene der oppe, men vinden var så sur, at vi stakk til høyre ved Glassberget og fikk Arneborg som første hytte.

Arneborg er oppkalt etter Arne Hansen som bygget hytten i 1932. Hytten som nå fremstår som i veldig godt stand og nydelig oppusset, sto til nedfalls på midten av 80-tallet da de nåværende eierne overtok hytten. Hytten ligger kjempefint til, med flott utsikt over Bergen sør, og vel verdt et besøk for oss turgåere.

Arneborg
Turen vår tok oss et stykke nordover igjen før vi gikk ned til Korken, eller Speiderhytten som hytten er kalt i inspirasjonsboken min om byfjellene. Hytten som ligger i Korketrekkeren ble bygget av Røde Kors i 1961, og overdratt til en speidergruppe på 90-tallet. Nå blir hytten tatt vare på av tidligere medlemmer av speidergruppen, og brukes som dagsturmål.

Korken eller Speiderhytten som den også heter

Sigridheim er hytte nummer 1 på byfjellene, og ligger frempå en pynt, noe som gir flott utsikt. Hytten hadde behov for renovering, og i 2014 fikk han ja i bystyret til å rive å bygge ny hytte. Den hytten vi ser i dag er derfor helt ny, og temmelig sjarmløs spør du meg. Ikke hadde den verken navn eller nummer, og de to flotte ravnene som gamle Sigridheim hadde på taket har flydd sin vei.

Sigridheim - den nyeste hytten i byfjellene
Siste hytte i dag ble Baunehytten. På denne tomten har det vært hytte siden 1911, men eierforhold og brann har gjort at hyttene har hatt flere forskjellige navn, utseender og eierforhold. I boken står det flere spennende historier om hytten, som siden 1972 har vært eiet av sportsklubben Baune.

Baunehytten
Ved Baunehytten lå det is på vannet, og noen har laget et flott kunstverk utpå isen. Stiene på byfjellene i dag var perfekte å gå på, siden all myr (det er det mye av på Landåsfjellet) var tilfrosset og hard å gå på. Etter å ha studert kartet i boken, ser jeg at flere søndagsturer må gå i disse traktene, hvis jeg skal samle alle hyttene.

Nå har jeg besøkt tilsammen 26 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

torsdag 16. februar 2017

60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl

Undertittelen på boken er "Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt", så for meg som alltid har det travelt og i tillegg er interessert i kvinnehistorie så måtte jo dette bli midt i blinken. Men, så var det det med tegneserie da... Ikke helt min greie for å si det sånn, men sannelig falt ikke denne boken i smak hos meg. Takk og pris for at denne havnet på kortlisten til Bokbloggprisen, ellers hadde jeg aldri fått øye på den!

Forlaget om boken:
8 av 10 biografier som kommer ut i Norge i dag, handler om menn. 87 prosent av alle omtalte personer i de vanligste svenske lærebøkene er menn. I visse skolebøker er det flere navngitte nazister enn kvinner...

Marta Breen (forfatter) og Jenny Jordahl (illustratør) synes det var deprimerende å innse at historiene om mennesket i så stor grad blir fortalt med kvinner i en evig birolle. De har derfor laget sin egen historiebok – og det i tegneserieform!

Forlag: Manifest
Utgitt: 2016
Sider: 160
Kilde: Biblioteket

Dette er en bok med store fine bilder og hvor funfacts hagler over hver side. Hver omtalte kvinne har fått en dobbeltside, hvor bildene illustrerer den kortfattede teksten på en morsom måte.

I tillegg til det med biografier og lærebøker, kan jeg sjokkere deg med å sitere fra boken at de fleste statuer i norske parker er av menn, de fleste nekrologer omhandler menn og de fleste gatene er oppkalt etter menn. Nei, jenter det er på tide å legge birollene bak oss!

Boken starter på begynnelsen av 1800-tallet og går frem mot vår tid. Aller først ut er Camilla Collett, som forsørget seg selv ved å skrive, etter hennes mann døde så alt for ung.


Mange av navnene som hedres her har jeg aldri hørt før, men veldig mange var "den første kvinnen som...." eller de var med å starte opp forskjellige institusjoner. Vi får høre om den første kvinnen som holdt offentlige foredrag, om den første kvinne som fikk Ridderkorset, om hvem som ble den første kvinne som ble gravlagt på statens bekostning, eller den første kvinnelige professor. I tillegg får vi høre om alle grunderne, om hvem som startet opp Dyrebeskyttelsen, Norske kvinners sanitetsforening, Norsk kvinnesaksforening og mange flere.


Vi møter modige fagforeningskvinner, kvinner som startet opp skipsrederi, og tøffe kvinner som jobbet som krigsreporter allerede under andre verdenskrig.

Selv har jeg noen forbilder, og jeg fant både Amalie Skram og Anna Munch i boken. I en sånn samling sterke kvinner innbundet i en bok, burde jo Norges første kvinnelige forfatter hatt en plass, men Dorothe Engelbrektsdatter var ikke med i boken.


Det er mange som har blogget om boken, nevner de jeg fant: Artemisia, Ellikken, Melusinesplace, My first.

Når det gjelder tegneserieformatet, så passet det glimrende her!

tirsdag 14. februar 2017

Vinneren av 2016 Man Booker pris - The vegetarian av Han Kang

Bookerprisen henger høyt, og selv om jeg ikke leser alle på lang eller kortlisten, og greier å holde pulsen på et stabilt nivå når disse listene avsløres, er det alltid kjekt å lese omtaler av Bookernominerte bøker. Siden jeg selv er vegetarianer, ble jeg ekstra nysgjerrig på vinneren av den internasjonale prisen. Nylig leste jeg forfatterens nyeste roman Levende og døde, og likte den godt.

The vegetarian er en mild og saktegående roman, som også er både brutal og i perioder besnærende sensuell. Romanen er delt i tre deler med forskjellige fortellerstemmer, hvor ingen av dem er hovedpersonen Yeong-hye.
I første del er det Yeong-hyes mann som er fortellerstemmen. Hun er en stillferdig, hjemmeværende husmor, som steller for en tilsvarende ordentlig ektemann. Hennes mann er fornøyd med tingenes tilstand, helt til hans kone bedyrer at hun har hatt en drøm som har ført til at hun har blitt vegetarianer. Til tross for at hennes mann synes det er rart, godtar han nykkene hennes.
Yeong-hye blir mer og mer sær når det gjelder hva hun tar til seg, og hun begynner å foretrekke å gå uten klær inne i huset, så til slutt ser hennes mann seg nødt til å ringe foreldrene hennes.

Faren presterer å presse et stykke kjøtt inn i munnen på henne i et selskap, og da triver hun til seg fruktkniven og kutter håndleddet sitt.

Mongolian mark er navnet på andre sekvens, og her er det mannen til Yeong-hyes søster, som er fortellerstemme. Han driver med videokunst, og det er i denne kunsten den erotiske delen av historien finner sted. Mongolian mark er et fødselsmerke mange er født med, og som normalt forsvinner før man blir voksen. Ved en tilfeldighet får han vite at svigerinnen fremdeles har sitt merke, noe han øyeblikkelig fatter kunstnerisk interesse for.
Denne delen finner sted to år etter Yeong-hye har kommet ut fra psykiatrisk sykehus, og hennes mann har forlatt henne. Hun blir oppsøkt av sin svoger i forbindelse med kunstprosjektet han har planer om, og hvor han vil bruke Yeong-hye som utøvende artist. Dette ender med katastrofe for omdømmet hans og for ekteskapet hans til storesøster In-hye.

I del tre Flaming Trees er det storesøster In-hye som er fortellerstemme. Begge mennene er ute av bildet, og det er In-hye som skildrer hvordan det er å være pårørende til en pasient på psykiatrisk sykehus, og alenemor til lille Ji-woo. Når vi møter Yeong-hye igjen nå, har hun vært innlagt lenge, hun er utarmet, veier ingenting og er nesten død. Storesøsteren prøver å nå inn til henne der hun ligger, og undrer seg over hvor bevisst søsteren er, og i hvilken grad hun er mentalt syk. Storesøsterens refleksjoner rundt In-hyes galskap, får henne til å se nærmere på seg selv og sitt liv, og hun kjenner på at hun nærmer seg en forståelse for hva som foregår med lillesøsteren.

Slutten på romanen er avklarende men gir ingen svar med salutt og to streker under. Jeg kan love deg at du ikke sitter uberørt tilbake når du har lest siste side. Språket er nydelig og til tider treffer hun meg midt i hjertet. Teksten er handlingsdrevet, men persongalleriet er lite og scenografien, om en kan kalle det det, er renskåret.
Romanen handler ikke om å bli vegetarianer, til det er handlingen for sær, men siden vegetarisme ikke er vanlig i Sør-Korea, så kan jeg forstå reaksjonene til familien til In-hye. Det som skjer med henne, er litt vanskeligere å sette i en konkret og forståelig kontekst.


Sjekk ut omtalene til Elida, ebokhyllami og Berit!

mandag 13. februar 2017

I Dorotheas hus av Torill Thorstad Hauger

Den siste dagen i januar var jeg og mine kultur-interesserte venninner på et foredrag sammen med Bergen Kulturforum, hvor Elisabeth Aasen tok oss med på en kvinnehistorisk vandring i Kong Oscarsgate i Bergen. Er det noe Aasen kan mye om så er det kvinnehistorie i litteraturen, og det var utrolig spennende å høre på henne. Gratulerer så mye til Elisabeth Aasen, som nylig mottok Brages hederspris for fremragende formidling av historie! (Bokomtale langt nede)

Kobberstikk fra Taare-Offer utgitt i 1685
Grunnen til at jeg innleder min bokomtale med på denne måten, er at Elisabeth Aasens foredrag omhandlet Dorothe Engelbrektsdotter (1634-1716) en av Norges fremste diktere på denne tiden. Prestedatteren og prestekonen ga ut høvedsdikt og salmer, hvorav flere var publisert i Norsk salmebok. Bortsett fra tre år i København levde hun hele sitt liv i Norges største og viktigste by på denne tiden, Bergen.
Aasen fortalte masse spennende om Kong Oscarsgate, hvordan den ble kalt Sutarestrete fordi skomakerne hadde sitt tilhold her. Hun tok oss med til 1500-tallet og historien om Dyveke og moren Sigbritt, som begge på sin måte forhekset Christian II.

Cille Gad var en slektning av Dorothe, som led en tragisk skjebne. Hun har en plass i Kong Oscarsgate oppkalt etter seg, og historien hennes gjorde inntrykk på meg. Aasen ga oss også et innblikk i hvordan Ludvik Holberg, langt forut for sin tid, opptrådte som kvinnesaksmann.

Cille Gads plass i Lille Øvregate


På en levende måte skildret Aasen brannen i 1702 som gjorde 7/8 av husene i Bergen om til aske. Huset som Dorothe bygget opp etter brannen, er med i samlingen av bevarte hus i Gamle Bergen, og selv ligger hun standsmessig begravet i koret i Bergen Domkirke.

Vel, her bobler jeg vist over av historiebegeistring, men skal prøve å holde meg til Torill T. Haugers bok om Dorothe heretter.

I innledningen siterer hun Ludvig Holberg som mener at "Dorothea Engelbrechts Dotter var den største Poeteinde de Nordiske Riker havde haft", og Norges første skrivende kvinne. Hennes dikt handler nesten alle om sorg, død og verdens forgjengelighet, vi er i barokken en tid farvet av rødt og gull men også hvitt og sort, med følelser som spenner fra tung sorg til løssluppen glede.

For en fantastisk roman jeg har kost meg med i dag! Vi er i Bergen på 1600-tallet og blir kjent med byen og menneskene der. Først og fremst handler det om Dorothe, men samtidig hører vi om to andre skrivende kvinner, kongedatteren Leonora Christina som satt fengslet i det Blå Tårn i København og Cille Knudsdatter Gad, som ble dømt til døden etter å ha blitt anklaget for å ha tatt livet av sitt eget barn.

Ingen av disse damene levde sine liv i sus og dus, og det gjorde heller ikke Maria Tysker, ruffersken i Øvregaten, Charlotte Møwe eller Gjertrud Tallaksdatter, enken som gjennom 10 år ammet 30 av byens bedrestilte barn.

I korte sekvenser får vi sanselige skildringer av livene til disse kvinnene, som i noen tilfeller krysset hverandre. Noen menn stifter vi også bekjentskap med, som Casper Jeppesen, ham møter vi først som ung elev på Latinskolen, hvor han der som hjemme, blir slått gul og blå fordi han ikke klarer å pugge på rams det de forventer av ham. Senere treffer vi ham i et fortrøstningsfullt møte med Maria Tysker, og enda litt lengre ut i handlingen, når han er en voksen forsørger, som tyvlytter til Maria når hun synger salmene til Dorothe.

Et streifmøte med Petter Dassius får vi også i boken , han som ble hennes brevvenn og deler minnebauta med henne på Domkirkegården.

Bautaen på Domkirkens gravplass
Romanen hopper frem og tilbake i tid og mellom karakterene, men historiene flettes nøysomt sammen etterhvert, og det føles ikke rotete. Det begredelige livet mange førte og også all sorg som Dorothe opplevde i livet sitt, skulle tilsi at dette er en sørgelig roman, men det er det ikke. Det dveles ikke ved de ni barnefødslene, ei heller ved at alle barna til slutt døde før henne (bortsett fra han som drog, og ikke kom tilbake til Bergen før hun var død).

Hauger har skrevet en roman om sterke, oppegående kvinner. Både ammen og skjøgen bruker sine surt oppsparte midler på å kjøpe Dorothes utgivelser, og det er godt å tenke på at de tekster som benyttes av de geistlige også faller i smak hos allmuen.


Dorothe Engelbrektsdatter ble 82 år gammel. Hun ga ut sin første samling av åndelige sanger 44 år gammel, på en tid da 7 av hennes barn var døde. Som 50 åring ble hun enke, hvorpå hun fikk skattefritak av kongen av Danmark-Norge, og ble også tilgodesett med et kongelig privilegium. Etter brannen i 1702 gikk det 10 år før hun fikk sitt etterlengtede hus ved bispebrønnen. I 1962 ble huset flyttet til museet Gamle Bergen. I Landstads kirkesalmebok av 1869 fantes flere av salmene hennes, og selv i den reviderte vi i dag finner i kirken, er fire tilbake. Den mest kjente Aftensang, har fått tittelen Dagen viker og går bort.

Detalj på bautaen
For meg som allerede er interessert i kvinnehistorie, var det som å helle bensin på bålet å lese denne boken. Jeg vil gjerne lese mer om Dorothe, og om Cille og stakkars Leonora Christina. Lørdag gikk turen til Domkirken og Gamle Bergen, for å finne bautaen og huset til Dorothe Engelbrektsdatter.

Heldige meg som har venninner med sånne skatter i sine bokhyller, og som har vett til å dele på godene, tusen takk for lånet Solveig! 


Dorothes hus som nå står ved torget i Gamle Bergen
Da jeg tuslet mot Lepramuseet etter å ha funnet bautaen over Dorothe, dukket det sannelig opp en plass oppkalt etter henne. Inngangen ved siden av museet, der hvor Marken barnehage har sin inngang, ledet inn til plassen som har fått navnet Dorothe Engelbrektsdatters plass.


Les gjerne Ragnhild Arneberg sitt flotte blogginnlegg om Dorothe Engelbrektsdatter! 

søndag 12. februar 2017

Søndagstur i strålende sol på Sandviksfjellet

Denne søndagen fikk jeg min private sherpa med meg på tur, og glad var jeg for det, for de to hyttene vi planla å finne, hadde jeg aldri funnet på egenhånd.

Første stopp Orretua
Turen gikk opp fra Eidsvåg, og rett opp Hønsestien (til venstre der Munkebotn begynner). Her går det bratt opp, med fin sti hvor det er hengt ut tau og stie på de bratteste passasjene. Vi leitet etter Birkelid, men havnet ved Ravneberg før vi måtte stake ut ny kurs. Herfra bestemte vi oss for å finne Fjellheim først, noe som gikk bra, til tross for også denne hytten lå godt gjemt. På returen fant vi ut hva som er beste vei opp til Fjellheim, men selv med en revolver mot tinningen kunne jeg ikke forklart noen veien.
Fjellheim
Den barnslige hytten på tunet 
Fjellheim med tilnavnet Harmonihytten ble satt opp i 1924. I 1932 ble hytten overført til en trompetist i Harmonien, og han tok med seg venner og instrumenter til skogs og satt ofte der og spilte, til stor forlystelse for gjestene i Dræggehytten som kunne nyte musikken. Hytten fremstår i dag som nyrenovert og ligger lunt og solfylt til, tilbaketrukket mot fjellet ved Orretua. På tunet ser vi lekehytten som de nå voksne barna laget i hyttens storhetstid.

Birkelid hytte nr. 53 på byfjellene
En trillebår som har sett sine bedre dager
Den letteste måten å komme til hytten Birkelid går opp ved Munkebotn Sti- og Renneprosjekt. Omlag 150 meter etter du har passert rennen, begynner du å se etter en svak sti inn til venstre. Noen hundre meter innover denne stien finner du Birkelid, som ikke er omtalt i boken, men er avmerket på kartet.

Hytten er i ferd med å gå tilbake til naturen, kledningen er rotten og dyr og "spesielt interesserte" kan lett ta seg inn, gjennom store hull i veggen.

Vi returnerte til Munkebotn via denne hytten, og kunne på slutten av turen glede oss over å se Sti- og Renneprosjektet totalt frosset av is. Det var artig å se at isen i rennen hadde frosset som i bølger, som gikk over kanten på rennen. 

Frosten hadde gjort det enkelt for oss turgåere å "føte" oss, for all myr var solid og stødig å gå på. Solen varmet og vi kom oss nesten tilbake til bilen, før stien ble alt for befolket, en perfekt turdag med andre ord 😊

Nå har jeg haket av tilsammen 22 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har planer om å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

fredag 10. februar 2017

Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden av Wencke Muhleisen

Etter jeg hadde lest Wencke Muhleisens roman All gjeldende fornuft, ble jeg tipset om denne boken med den lange tittelen. Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden er en roman, men fremstår som forfatterens skildring av en forholdsvis lang periode i sitt eget liv, og også hennes forsøk på å bli bedre kjent med sin far. Jeg likte romanen godt, og anbefaler den gjerne videre til de av dere som har blitt fan av virkelighetslitteratur 😊
Takk for tipset Kleppanrova!

Forlaget om boken:
Wencke Mühleisens slovenske far slutter seg i 1941 frivillig til det tyske Wehrmacht. Wencke Mühleisen selv slutter seg i 1976 til det ideologiske AAO-kollektivet, basert på fri sex og felles eiendom. Hun forlater etter hvert kollektivet og etablerer seg som forsker. Så finner hun et brev fra faren, skrevet på 80-tallet, mens hun fremdeles var del av AAO. Brevet viser at hans holdninger fortsatt domineres av et rasistisk tankegods. Verst av alt er det at han regner med at hun skal forstå ham, siden hun selv har brutt så radikalt med samfunnets normer.
Dette lenge glemte og fortrengte brevet utløser en eksistensiell krise for Mühleisen. Hva var det hun, en feminist på venstresiden, hadde gjentatt, som gjorde at han, en rasist på høyresiden – i én enkelt setning kunne sette dem i samme bås?

Historien starter ved Østerike-Ungarns oppløsning etter første verdenskrig, og senere når Slovenia ble en del av det nye kommunistiske Jugoslavia.
Det er en utfordring å plassere landene på kartet, og forstå kartet som har forandret seg gjennom historien frem til i dag.

Starten på familiehistorien deres viktig, når Wencke skal forklare sin fars tjeneste i Wehrmacht. Videre i romanen veksler vi friksjonsfritt mellom hennes søken etter å forstå sin far, og skildringer av sitt eget liv som mangeårig medlem av AAO-kollektivet.

Det som er fint med hennes skildringer, er at alt blir løftet opp i dagen, også skittentøyvasken. Ingenting blir overforklart, eller blåst av, men sett på med nøytrale briller som gjerne vil sette lys på det store "hvorfor". Hun snakker om "kumulativ heroisering" - om familiemedlemmers heroiske egenskaper som vokser i løpet av generasjonene, om lebensborn og om drapet på Ohnensorg som anses som starten på den tyske venstrebevegelsens radikalisering i 1970-årene, hvor Ulrike Meinhof var en viktig aktør.

Det var spennende å lese at begrepet "okkupasjonstid" i Østerrike har dreiet seg om årene fra 1945 - 1955 når landet var styrt av de allierte, og at det ikke var før Waldheim-skandalen i 1986, landet ble konfrontert med sin NS-fortid.

Historien om hennes far gir meg en kikkert inn i historien, som avdekker detaljer jeg gjerne ville lære mer om. Samtidig var det spennende å høre om møtet med, og livet i kollektivet Wencke var en del av i mange år. Jeg mener å huske fra min barndom å ha hørt om sånne kollektiv, og som barn og uinnvidd, oppfattet jeg alle som bodde der som hjernevasket og grundig på kanten av samfunnet. Skildringene i denne romanen fargelegger bildet, som til nå har vært veldig svart/hvitt.

På 1970-tallet eksperimenterte de med kommunikasjons- og uttrykksmåter ved å bruke terapeutisk kroppsterapi, selvfremstilling og elementer fra psykoanalysen. De leste seg opp på Wilhelm Reichs ideer om at kropp, psyke og samfunn er tre sider av samme sak, en teori som blant annet ligger til grunn for den type fri sex som de bedrev i kollektivet.

Wencke Muhleisen forsøker med denne romanen å kvitte seg med sine pinlige, plagende farsfigurer, sin egen far og Muehl, lederen av kollektivet, men dessverre foreldre er ikke til å bli kvitt. Det hun greier er å anerkjenne bindingen og det varige slektskapet. Romanen føles veloverveid og renhårig, og hun forsøker ikke av å dømme verken sin far eller AAO-lederen på noen måte, men har skrevet en rettferdig skildring av faktiske hendelser, uten for mye føleri.

Jeg er veldig glad i bøker som gir flere svar enn spørsmål, og Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden, er en sånn bok. Vi dykker inn i to historier, som egentlig kunne vært to romaner, men ved å koble dem sammen, får vi en nerve eller en rød tråd som gjør denne romanen unik. Forfatteren byr på seg selv i denne boken, og ved å ikke holde tilbake, gir hun oss en fantastisk skildring av et søkende, åpent og tilgivende menneske.
Er du glad i historie og husker disse kollektivene fra 70-tallet, så anbefales romanen på det varmeste!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2015
Sider: 306
Kilde: Biblioteket

torsdag 9. februar 2017

Hamlet på DnS - råbra teater!!

Etter onsdagens teaterforestilling på DnS var det bare til å børste støv av superlativene. Til tross for at jeg opplevde Hamlet på den store flotte scenen i Shakespeares eget teater i Stratford upon Avon i fjor, ble jeg satt helt ut av tolkningen til DnS og Stefan Larsson.

Hamlet er det mest spilte stykket av William Shakespeare, et stykke som etter sigende blir spilt ett eller annet sted på kloden hver time i døgnet. Stykket ble skrevet i 1601, men føles aktuelt fremdeles. Hat, kjærlighet og maktskifter preger handlingen, men det er Hamlets tvil om han virkelig skal hevne farens mord, som stikker seg frem som essensen i stykket.

Kong Hamlet sitt gjenferd viser seg for den fortvilte sønnen, og krever hevn. Dette representerer en kultur som krever hevn for å gjenopprette ære. Men, Hamlet vil tenke selv og ikke bli overtalt til å gjøre noe han kanskje ikke står for, og reflekterer over at han ikke vil synke ned til onkelen Claudius sitt nivå.

I de antikke greske tragediene var det skjebnen som rådde, men i tekstene Shakespeare skrev er tragediene ofte knyttet til den enkelte personen. Hamlet er en tenker, som observerer seg selv tenke, noe som fører til at han blir besatt og melankolsk, og det store spørsmålet, som også mange av oss stiller i dag; Hvorfor går det som det går med meg?

Å være eller ikke være:
Det er spørsmålet. For hva er edel ferd?
Å tåle dette regn av sten og piler 
en bitter skjebne sender mot oss?
Eller å trekke sverdet mot et hav av sorger
og gjøre slutt på dem? Å dø og sove.

Hamlet er en tragedie, men Preben Hodneland og Ane Skumsvoll er virkelig til å le seg ihjel av. De syv skuespillerne som er med, er var trygg i rollene sine, og proffe til tusen, så dette er kvalitetsteater av høy rang.
Scenografien var enkel men kraftfull, som den ofte er på DnS, noe som henleder all oppmerksomhet til skuespillerne og hvilken stemning de greier å sette publikum i. Jeg var imponert over den lekne tilnærmingen Preben hadde til publikum, og lot meg sjarmere. Dette er ikke en musikal, men lydsporene vi fikk høre var av ypperste kvalitet. Spesielt frydet jeg meg over David Bowies Heroes, siden jeg på lørdag skal meske meg med en David Bowie tribute i Grieghallen.

Gjertrud og Hamlet  Bilde: DnS

Vil du se hva annet Shakespeare-relatert jeg gjorde i jubileumsåret 2016, kan du klikke deg inn her, hvor jeg har samlet linker til små og store markeringer.

onsdag 8. februar 2017

Pan av Knut Hamsun

I mitt eksemplar fra Hamsuns samlede, kan jeg lese at Pan var planlagt som "en liten bok med få mennesker og megen sjel, en stille og rød kjærlighetshistorie uten polemikk - der hvert kapittel skulle være som et dikt". Jeg sjekket ut Lydbokforlagets utvalg av Hamsun og der var det litt av hvert å velge i, derfor valgte jeg å lytte til denne mens jeg gikk tur.

Forlaget om boken:
Løytnant Glahn kommer i 1855 til handelsstedet Sirilund i Nordland. Han slår seg ned i en hytte som jeger og naturdyrker. Men Glahn har en urolig og sårbar sjel. Han er en svermer med sterke drømmer og fantasier. Etter møtet med Macks datter Edvarda klarer han ikke å falle til ro igjen...

Pan er er roman som er preget av hovedpersonens svermeriske atferd. I våre dager ville vi kanskje sagt at han har litt dårlig sosial intelligens, siden han ikke helt skjønner hvordan han skal forholde seg til andre mennesker.

Dette medfører en del klabb og babb i forhold til misforståelser og baksnakking i det lille samfunnet han er en del av i Sirilund. Han blir overveldet av at det motsatte kjønn gir ham et hint av oppmerksomhet, og forelsker seg først i den ene, så i den andre.
Edvarda er den som tar dette dårligst, og er skikkelig ekkel mot Glahn, som er en rastløs sjel som veksler mellom å være intenst lykkelig og ytterst desperat.

Romanen skildrer en glede over å ferdes i naturen, men handlingen inneholder brann, drap og dyremord så det er ikke utelukkende vakre ting som skjer.

De siste 10-12 sidene har en annen forteller og er satt noen år frem i tid. Glahn har forsvunnet sporløst, og familien hans averterer i bladene for å finne spor etter ham. Denne historien finner sted i India, med jakt på tigre og leoparder, og inneholder også mord og intriger om vakre kvinner.

Nils Johnson som har lest inn boken klarer med sin nordlandsdialekt å formidle romanens unike stemning, godt hjulpet av Jan Garbareks musikk.

Utgitt: 2000
Lyttetid: 5 timer
Kilde: Kjøpt selv

Jeg er den lykkelige eier av Hamsuns samlede verker, og har satt meg fore å lese alle 27 bøkene i samlingen. Vil du titte innom prosjektet kan du klikke her!

tirsdag 7. februar 2017

Stort og stygt på DnS - glimrende teater!

Da jeg overvar Lanseringen av 2017 programmet, var Stort og stygt av Olaug Nilssen et stykke jeg med en gang tenkte at jeg kunne stå over. Heldigvis ble det feil i logistikken og billett ble kjøpt inn også til meg, for dette var utrolig bra! (Se mer under...)

Tre grunner til at jeg ville stå over: Pris (ref. over og under) Nynorsk på teater blir fryktelig teatralsk og lite "ekte" i mine ører, men her har DnS unngått å gå i denne fellen. Jeg tenkte også at jeg var litt utenfor målgruppen, når handlingen i stykket er bygget rundt to gravide par og krangling om barneoppdragelse, men sannelig ble ikke dette både humoristisk og ettertenksomt.

Litt om handlingen:
To par bor vegg i vegg. Det ene paret er høygravid mens det andre som er så vidt gravid, men de har også en liten gutt på 2-3 år. Det er denne lille gutten, (glimrende spilt av Marianne Nielsen!) som er stykkets egentlige hovedperson, og den som får oss til å tenke. Han er utagerende og lite meddelsom, han liker ikke å gjøre som han blir fortalt, og foreldrene blir mer og mer fortvilet over hvordan de skal snakke til ham.
Naboene reagerer på alt ståket rundt gutten, og den unge blivende moren vil ringe barnevernet, så ille synes hun foreldrene i naboleiligheten behandler den lille gutten.


Det er bare fem skuespillere med i stykket, men de spiller flere roller, så vi møter svigermor, og helsesøster og flere andre som uttaler seg om gutten. Han fremstilles hele tiden som han har et psykisk problem, men ingen av de andre ser dette. Spørsmålet som lurte i mitt hode da jeg så stykket, var om han bare skulle være en trassig treåring, om han var "litt sen" eller om han var psykisk syk. I mine øyne fremsto han som syk fra første minutt, men alle rundt ham oppførte seg som han bare var uoppdragen.

Mye skjer i løpet av stykket, og som publikum blir man underholdt av den artige scenografien, som fikk/tok mye oppmerksomhet. Sceneskiftene tok litt tid, men det var greit, siden publikum gjerne kunne få noen ekstra sekunder til å fordøye de mange hendelsene i stykket, som gjorde inntrykk.

Olaug Nilssen har selv en sønn med autisme, og det er tydelig at denne erfaringen har gitt henne kunnskap nok til å skildre hvordan livet med en sånn utfordring kan arte seg. Selv synes jeg autisme er spennende, og har i tillegg til mye annet, både lest og sett The curious incident of the dog in the night-time, som har en autistisk gutt som hovedperson (anbefales!)

Stykket spilles i Teaterkjelleren til og med 11 mars.

                                                                                                         Bilde: DnS

*******

DnS har gått vekk fra årskortet, det glimrende tilbudet de har hatt til oss teaterfrelste. Som "alternativ" tilbyr de i stedet et rabattkort som koster kr. 500,- som gir 40% rabatt på to visninger av hvert teaterstykke. Siden dette nesten fordobler kostnadene ved å besøke DnS i forhold til tidligere år, ser vi oss nå nødt til å velge vekk noen forestillinger. Dette er utrolig kjipt for oss 4 som gjennom flere år har sett alt som DnS setter opp, og forklarer hvorfor det ikke i år kommer omtaler av alle stykkene her på bloggen. 


søndag 5. februar 2017

Levende og døde av Han Kang

Egentlig skulle jeg lese The Vegetarian, som vant Bookerprisen i 2016, men før jeg fikk boken i hus, kom Han Kangs siste roman, Levende og døde ut på norsk, og jeg endte opp med å lese den først.

Forlaget om boken:
Gwangju, Sør-Korea, 1980. I etterdønningene av et studentopprør som ble slått brutalt ned, leter 14-årige Dong-ho etter vennen sin blant alle de drepte. Når han finner ham, vil han da være levende eller død? Hva skjer med sjelen til den kroppen som slutter å leve, og med den som overlever? I kretsen rundt Dong-ho er alle merket av massakren og dens etterdønninger. I årene som følger, må de forholde seg til det som hendte den gangen, enten de er ofre eller etterlatte, om det gjelder tortur, sensur, fornektelse, tilgivelse eller de vedvarende ekkoene av tragedien som rammet dem.

Levende og døde er det en universell bok om menneskelig utholdenhet og mot, en tidløs og moderne roman og et stilistisk mesterstykke som bekrefter Han Kangs posisjon som en av vår tids viktigste forfattere.

Sør-Korea gikk raskt fra å være lutfattig til å bli et industrialisert og fremgangsrikt land. Ved utstrakt bruk av underkuende maktmidler, styrte generalene med jernhånd, og i 1979 begynte studentene i Gwangju å ta til motmæle.

Det er den åpne konfrontasjonen som varte i 9 dager i mai 1980, som er bakgrunnen for romanen som Han Kang har skrevet. Med tanke på hvor lite oppmerksomhet dette har fått (f.eks. på Wikipedia), er det godt at hun har gitt ofrene en stemme med denne romanen.

Levende og døde gjorde sterkt inntrykk på meg, kanskje fordi jeg kjente dårlig til historien og strevde med å plassere disse grusomme hendelsene i vår tid, og i min egen lykkelige barndom. Romanen fikk meg til å ville lære mer om historien og kulturen til dette landet, som jeg bare forbinder med min sønns TaeKwonDo kariere.

Hvorfor synge nasjonalsangen for mennesker som var drept av hæren? Hvorfor legge nasjonalflagget på kistene deres? Som om det ikke var nasjonen som hadde tatt livet av dem?

Historien begynner i 1980. Som virkeligheten var for de som opplevde massakren i Gwangju, så fremstår disse betraktningene også litt forvirrende. Jeg som leser har problemer med å skjønne hvem som er fortellerstemme i de forskjellige kapitlene. Helt først skilres Dong-hos opplevelser. Dette skjer i andreperson av en fortellerstemme, som på en måte forteller Dong-ho hva som har skjedd i livet hans. Det påfølgende kapitlet begynner sånn:

Vi lå stablet oppå hverandre i et kors.
  Tvers over magen min lå kroppen til en ukjent mann, og tvers over magen hans igjen, kroppen til en ukjent gutt. Gutten var litt eldre enn meg. Håret hans strøk meg i ansiktet, og baksiden av knærne hans presset mot de bre føttene mine.

Jeg bruker energi på å finne ut hvem dette er og hvordan de to kapitlene henger sammen. Navnet til menneskene sier meg ikke noe om hvilket kjønn karakteren har, noe som også bidrar til min forvirring. I kapittel tre befinner vi oss i 1985, men Sju slag omhandler overgrepene Eun-suk ble utsatt for, for fem år siden. Dette er fortalt i tredjeperson, og det er bare bruke av "hun" som røper at det er en kvinne det er snakk om. Navnet på karakteren som omtales får vi ikke før helt på slutten, og jeg greier ikke sette denne historien sammen med de to foregående.

Hun krympet seg sammen og la hodet mellom knærne. Barnegråt kunne høres fra en av sengene. Mamma, kan du lukke vinduet? Det er allerede igjen. Lukk det mer. Kan du ikke lukke det mer?

Det romanen skildrer av grusomheter kan jeg umulig gjengi med den kraft Han Kang skildrer det i. Unntakstilstand og portforbud, vanvittige torturscener og redsler uten sidestykke, fremstilles krystallklart og ikke mulig å ta feil av. Der historieoppbyggingen i mine øyne er utydelig og forvirrende, så stiger de faktiske forholdene sterkt frem fra bakgrunnen. Her skildres et folk som prøver å gjøre som de blir bedt om, men det er ikke nok.

Et øye i natten tar oss med til året 2002 hvor Im Seon-ju blir kontaktet av Yun som arbeider med å dokumentere grusomhetene fra 1980. Kapitlet er et døgn delt inn i korte sekvenser, et nytt virkemiddel som føyer seg inn i rekken av ulike måter å fremstille historien på.

Det er bedre å dø oppreist, enn å leve på knærne.

I det sjette og siste kapitlet er vi kommet til 2010, mens den påfølgende epilogen er fra 2013. Den ligner til forveksling de andre kapitlene, men jeg antar at jeg-personen her er forfatteren selv.

Levende og døde er skrevet i et poetisk vakkert og veldig kraftfullt språk, og skildrer en grusom historisk hendelse på en variert og innsiktsfull måte. Den litt gåtefulle stilen var en utfordring for meg, som til tross for dette ble veldig engasjert i det jeg leste. Sånn som romanen fremstår, ser jeg for meg at den lett kunne blitt en sakprosa, en novellesamling eller til og med et langdikt.
Forlag: Pax
Utgitt: 2014/på norsk 2017
Sider: 243
Kilde: Leseeksemplar


Rose-Marie har skrevet en kjempefin omtale av boken!