søndag 26. november 2017

75 år siden jødeutryddelsen markeres med fakkeltog på Møhlenpris

Per Kristian Sebak og en lydhør gjeng på det siste stoppet før Menneskerettighetsplassen
I dag er det 75 år siden den grusomme natten, da jøder over hele landet ble revet ut av sine hjem. Hvert år siden 1994 har det vært avholdt en holocaustmarkering, hvor de 10 ofrene fra Bergen blir minnet med fakkeltog. Jødene som ble hentet på Møhlenpris ble sendt med fangetransportskipet Donau til Auschwitz, og samtlige ble myrdet.


Fakkeltoget startet ved Vitalitetssenteret, hvor de fleste kjøpe seg en fakkel og gjorde seg klar. Toget gikk mot Menneskerettighetsplassen, og ved hvert hus hvor det bodde en jødisk familie, stanset vi opp, og en sjetteklassing ved Møhlenpris skole leste opp den enkeltes navn og tente lys. Per Kristian Sebak sa også noen ord om menneskene som hadde bodd på den gjeldende adressen.

Gunnar Staalesen holder en appell ved Raftohuset

Alle fulgte toget til Raftohuset, hvor Gunnar Staalesen holdt en flott appell. Etterpå kunne de som hadde lyst være med inn og høre Per Kristian Sebak foredra om hva som skjedde med jødene fra Bergen under krigen. Foredraget var spennende, han fortalte mye om bakgrunnen til jødene i Bergen, og kom med detaljer rundt hva som faktisk hendte de skjebnesvangre timene i 1942.
I 2008 ga Sebak ut en bok med tittelen Vi blir neppe nogensinne mange her, som går i dybden på disse hendelsene.

Per Kristian Sebak er en kunnskapsrik formidler av dette temaet

Det grunnlovsvedtatte forbudet mot jøder i Norge ble opphevet midt på 1800-tallet. Fra da og frem til andre verdenskrig kom det 150 jøder til Bergen. De hadde stor innflytelse på samfunnet, og drev med trykkeri, kortevareforretninger og flere manufakturhandler som opparbeidet seg et godt renomme. I 1942 var det kun 6 forretninger igjen av de rundt 20 som fantes etter rundt 1920.

Nå er alle butikkene borte, men noen av de jødiske familienavnene lever videre. Goldfarb i Strandgaten 21-23 er det eneste gjenlevende minnet om denne tiden, men det er ikke jøder som driver nå. Det navnet som lød mest kjent for meg var Eidenbom, og jeg kunne lese om ham:

«Eidenbom hadde som medlem av Stein-organisasjonen, vært aktiv i hjemmefronten i Bergen i begynnelsen av krigen, bl.a. i en gruppe som trykte illegale aviser. I England ble han utdannet til løytnant i flyvåpenet og deltok i flere dramatiske bombetokt over Tyskland. Etter D-dagen kjempet han både i Frankrike og Belgia. Eidenbom fortsatte forretningsdriften i Strandgaten 52 etter krigen. Sønnen Per Eidenbom (født i Bergen 1941) overtok driften i 1966 og drev forretningen til 2001.»

På denne dagen, for 11 år siden ble det på veggen ved inngangen til det nye Vitalitetssenteret i Wolffs gate 12 avduket et minnesmerke over jødene fra Bergen som ble drept under den annen verdenskrig. Monumentet er reist av naboer på Møhlenpris, og er utformet av Tor H. Myklebust. Det består av en stor skiferblokk, 210 cm høy og 80 cm bred, fra steinbrudd i Jondal, prydet med Davids-stjerne i bronse og påmontert tre bronseplater der det under overskriften FORDI DE VAR JØDER er inngravert 21 navn, hvorav 17 med tilhørighet til Bergen.

Les gjerne boken som Marte Michelet fikk Brageprisen for i 2014, Den største forbrytelsen

Jeg minnes også DnS oppsetningen Et bedre sted, hvor Stig Amdam på en glimrende måte formidlet hendelser på Møhlenpris 26 november 1942.

Kilde: Bergen byleksikon

4 kommentarer:

  1. Viktig og fin post, Tine. Det føles så fjernt å tenke på at noe så grusomt og dramatisk faktisk skjedde på steder vi ferdes i hverdagen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er sant, jeg er glad for at så mange valgte å bruke kvelden på dette. Bismaken er allikevel tilstede, når jeg tenker på hva jødene gjør med palestinerne i dag, men så lenge det er fokus på hva Hitler initierte for 75 år siden, så er det klart de har vår støtte.

      Slett
  2. Fint at dette markeres. Jeg var rundt med et skoleprosjekt på ungdomsskolene der jeg fortalte om ulike kvinner. Eks: Gunvor Hofmo sin kjæreste Ruth, var jøde og fortellingen om hvordan dette preget Gunvor resten av hennes liv og diktning hennes la jeg vekt på. Ved å fortelle om henne og lese dikt osv. Dette hadde ikke ungdommene hørt om på den måten og noen satt med tårer i øynene. Det er viktig og minnes det forferdelige som skjedde.

    SvarSlett
    Svar
    1. Å så flott, det er sånne opplevelser som gjør en forskjell :)

      Slett