fredag 28. juli 2017

Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead

Colson Whiteheads roman blir kalt et mesterverk og en banebrytende litterær prestasjon. Den vant også Pulitzerprisen 2017 og siden jeg startet min lesing av boken etter først å ha lest flere overstrømmende omtaler av den, var det med en god dose forventning.

Forlagets presentasjon:
Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia i USA. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel, som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket, og de legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene. 
Den myteomspunne underjordiske jernbanen tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp, men drømmen om frihet møter sterk motstand selv der det tilsynelatende er trygt å være. Samtidig som Ridgeway og hans blodhunder stadig puster Cora i nakken. 


Før Cora legger i vei på sin livs reise, får vi høre om hennes mor og mormor, og vi blir kjent med plantasjen hun bor på, og forholdene der. Urettferdigheten er i høysete, og jeg rystes av det jeg leser, til tross for at jeg har lest flere sørstatsromaner før.

Den underjordiske jernbanen er i virkeligheten et nettverk av abolisjonister, som hjelper slaver å rømme til trygge områder lenger nord i Amerika. I denne romanen har Whitehead gjort jernbanen om til en faktisk bane, noe som gir romanen et litt fantasifullt preg.

Det første stedet Cora finner en tilsynelatende trygg havn er i Sør-Carolina. Hun blir tatt imot, gitt en seng på et internat, jobb og noen timer skole i uken. Det er først nå når hun er i noenlunde sikkerhet at hun tenker litt på sin mor, som rømte da hun var en liten jente. Hun er sint på moren og sliter med å akseptere sviket hennes.

En annen som er sint på Mabel er slavefangeren Ridgeway. Moren er en av de få slavene han har jaktet på, som han ikke har fått tak i. Nå når også datteren Cora har rømt fra Randall, setter han derfor alle sine krefter inn på å finne henne.

OBS, OBS, spoiler allert!!

Cora kommer seg videre til Nord-Carolina, men nå har hun ikke Caesar til støtte og selskap, nå flykter hun alene. Borgervernet er sterkt i denne staten og hun må holde seg i skjul på et trangt loftsrom, og er prisgitt mannen i huset for mat og lufting.

Vel, fra side 200 og utover datt jeg litt av. Handlingen blir veldig fragmentert og usammenhengende. Når Cora blir innhentet av den livsfarlige Ridgeway, skjer det uten særlig dramatikk. Det neste kapitlet handler plutselig om Ethel, damen som har holdt henne skjult, noe som tar brodden av den lille spenningen som hadde opparbeidet seg.

De påfølgende 30 sidene skildrer Ridgeway og Coras ferd gjennom Tennessee, en ferd som burde være høydramatisk for Cora, som er på vei tilbake til eieren sin som vil torturere henne til døde, men det føles ikke sånn i det hele tatt. Når hun så helt ut av det blå blir befridd fra sine fangevoktere, takker hun pent og høflig ja til å bli med sine redningsmenn.

I stedet for å få svar på hvem og hvordan de fikk reddet henne, bråstopper handlingen igjen med en skildring av Caesar og hans tanker før han og Cora rømte fra bomullsplantasjen.

Når vi så møter Cora igjen er hun lykkelig plassert på Virginiagården i Indiana. Her har hun gått på skole i fire måneder, og bekymrer seg ikke for annet enn lærerinnens dårlige humor, og å huske et sjal på hustrige kvelder. Ikke før langt inn i dette kapitlet får vi forklaringen på hva som egentlig skjedde da Cora ble befridd.

En stor brann på Virginiagården tvinger alle sammen ut, og vips så dukker Ridgeway opp igjen og fanger henne. Og jeg som trodde han var død, hvor kom han fra liksom? Vel... spenningen stiger og jeg blar om til..... et kapittel om Mabel. Historien om hvordan mammaen til Cora rømte er jo interessant, men nå?

Vi tar opp tråden igjen, uten at spenningen holdes oppe. Slavejegerne har hørt rykter om den underjordiske jernbanestoppet i nærheten, og Cora tvinges il å peke den ut. Når de skal gå ned i den mørke sjakten greier Cora å overmanne sine to fangevoktere, hive seg på en dresin og kjempe seg gjennom den mørke tunnelen, og ut i friheten.

Karakterskildringene er svake, så navnene hoper seg opp, og de færreste betyr noe som helst for meg. Til tross for at starten på romanen har noen skrekkelige skildringer av forholdene under slavetiden, holder ikke forferdelsen boken ut. Whitehead har villet lage en spenningsroman ut av den mørke slavetiden, noe som tydeligvis fungerer siden "alle" liker boken, men den gikk ikke hjem hos meg dessverre.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2017
Sider: 345
Kilde: Leseeks


Les gjerne omtalene til Bokelskerinnen og Beathe hvis du vil ha noen tanker om boken som er mindre leseteknisk og mer litterær enn mine denne gangen☺

4 kommentarer:

  1. Kan jeg lenke til denne omtalen i tråden for denne boken på Bookerforumet på Goodreads? Jeg har opprettet en diskusjonstråd for hver bok som er nominert til Bookerprisen og tenker å lenke til alle bloggomtaler av bøkene (skrevet av forumets medlemmer) siden det kan fungere som et utgangspunkt for debatt.

    Din omtale er veldig interessant, både fordi det er den første ganske negative omtalen jeg har lest av boken og fordi du beskriver så godt hvorfor den ikke fungerte for deg. Et supert utgangspunkt for debatt. Men siden du ikke er med i forumet vil jeg ikke lenke til den uten din tillatelse, siden folk da muligens vil diskutere din omtale et sted du ikke kan lese hva som blir skrevet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Normalt så refererer jeg ikke en boks handling i sånn detalj, men siden jeg skjønte at jeg er mer negativ enn de omtalene jeg har lest, så ville jeg begrunne det skikkelig. Hvis du synes jeg har fått det til, så del gjerne omtalen i forumet ditt :)

      Slett
  2. Før du uttalte deg så tenkte jeg at du ikke kom til å like boken,og jeg fikk rett. Jeg ser dette som du nevner i omtalen angående de ulike fortellerstemmene i siste halvdel av boken, noe jeg også påpekte i min omtale og jeg skjønner ikke hvorfor forfatteren valgte å gi disse taletid, det var jo Cora vi ville høre om. Det var vel han som hun etter hvert ble kjæreste med og kameratene hans som reddet henne og tok henne med til Virginia hvor de bosatte seg på denne gården hvor det bodde mange folk.Ridgeway ble tatt til fange og ble ikke drept og derfor kunne han klare å spore henne opp, husk han var en dreven fyr og kanskje hadde han sine "spioner" ute,det var vel en i forsamlingen der som tystet også, husker ikke navnet på han i farten nå.
    Uansett,en grundig og fin omtale selv om jeg likte boken mye bedre enn deg. Tusen takk for link :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fine ord Beathe! Jeg var litt glad for at du hadde tatt med de kommentarene om siste halvdel, og det med Ridgeway... kanskje det var ønsketenkning fra min side at han var drept, kanskje jeg ikke fulgte med i timen :)

      Slett