lørdag 27. mai 2017

Si bare ett ord - en roman av Pål Gerhard Olsen

Jeg har tidligere lest noen av bøkene i Pål Gerhard Olsens krimserie om Aron Ask. Dette er ganske lenge siden (2009), så jeg ble litt overrasket da en roman av samme forfatter, dukket opp i postkassen min. Pål har skrevet en stor haug med bøker, og også andre ting enn krim, så jeg burde ikke bli overrasket over at det kom en roman fra hans penn.

Fra bakpå boken:
Anleggsgartneren Vidar Skauge befinner seg midt i livet. Han har mistet sin kone i kreft, og plages dessuten av tanker om at han på det personlige plan ikke har fått utrettet det han burde. Under et besøk på Nasjonalgalleriet legger han merke til en tenåringsgutt som oppslukt betrakter et relativt uanselig naturmaleri. Det viser seg at gutten er arameisk flyktning fra Irak, og har valgt stumhet som strategi stilt overfor det norske omsorgssamfunnet. Møtet med den tause gutten og psykiateren som behandler ham, gir støtet til en prosess som i løpet av noen høstmåneder fører til en omveltning i Vidars indre landskap.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 256
Kilde: Leseeksemplar

Klassetilhørighet er det som preger første del av historien. Vidar er en blåsnipparbeider, en belest arbeidsmann, mens hans kone Ellen var fra en "finere" familie, med velutdannede og intellektuelle foreldre. Han savner sin døde kone, og jobber med å komme til terms med at hun er borte.

De har datteren Hedda sammen, og i innledningen drar han en tur og besøker henne i Trondheim hvor hun går på skole. Dette er en av mange steg til siden, i forhold til handlingslinjen, et annet sidesprang er noen tanker om Bjørn Wirkola.

Vidar kunne høre en knappenål falle når Wirkola hoppet. Det var helt, helt tyst. Wirkola var stillheten. Stillheten i hodet sitt. Stillheten i hjertet sitt. Workolas puls gikk ned like før et hopp. Han ble bare roligere og roligere. Det var som stillhetens og søvnens storvesir...

Når han kommer tilbake fra sitt besøk i Trondheim, avviser han en kvinne og oppsøker en annen. Dette er Rut, som er psykoterapeuten til George fra Nasjonalgalleriet, og vi blir bedre kjent med den arameiske gutten.

Vi hører om storhet og litenhet, om skyld og skam, om arbeidets lys og om å være der en skal være. Vidar er en reflektert mann, noe vi ikke skal tenke om en gartner som blåser løv, planter løker og bremser nedfallet på murer og benker. Eller?

En dag tar Vidar sin kollega Katja med seg hjem, for at hun skal få forsyne seg av Ellens garderobe. Kapitlet gir et fint bilde på utenforskap, fjernhet og ikke minst ensomheten, som finnes både i et ekteskap som ikke lenger fungerer, og i ensomme menneskers liv.

Pål Gerhard Olsen bruker små hendelsesforløp på rekke og rad for å eksemplifisere tematikken i romanen. Han har et vakkert og poetisk språk, og mange av setningene treffer meg dypt inn i hjerterota, men... det blir litt kjedelig.

Ikke før helt mot slutten av boken når George endelig snakker, skjer det noe som fanger min oppmerksomhet. Dessverre er denne sekvensen ikke lengre enn de andre digresjonene, og selv om disse 25 sidene appellerte sterkt til min lesesmak, blir det for lite substans i forhold til hvor lang romanen er.

Er du en tålmodig leser, som liker opphøyde tanker formidlet på en poetisk måte, og nøyer deg med en liten handlingssekvens om gangen, så er dette absolutt romanen for deg. Jeg personlig trenger en tydelig handling, uten så mange sidesteg og en god fremdrift, for at leseopplevelsen skal bli optimal. At dette er en estetisk sterkt roman er helt sikkert, så jeg er sikker på at jeg vil lese mange godord om denne boken etterhvert.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar