fredag 31. mars 2017

Oppsummering for lesemåneden mars

Mars har vært en måned preget av et bredt spekter av hendelser og aktiviteter. Min kjære farmor døde, 97 år gammel, noe som selvfølgelig var veldig trist. Heldigvis har jeg fine dager på jobb, sammen med en fantastisk gjeng med barn og voksne, det hjelper. Jeg har lest mye som vanlig, og i tillegg til dette har jeg lest et manus som virkelig scoret full pott på terningen, så dere kan glede dere 😊

Hva sier du, har vi lest noen av de samme bøkene?

Dette leste jeg i mars måned:
  1. Graham Swift - Morsdag - 6
  2. Jussi Adler-Olsen - Selfies - 4
  3. Marta Breen - Født feminist - 5
  4. Doris Lessing - Det synger i gresset - 5
  5. Lena Lindahl - Biene i New York - 5
  6. Anna Fiske - Palle Puddel drar til New York - 5
  7. Lars Mæhle - Jag är Supermann - 6
  8. Elena Ferrante - Hjemreise - 5
  9. Cilla&Rolf Börjlind - Sov du vesle spire - 5
  10. Anders Bortne - Ulvens år - 5
  11. Marcel Proust - Uten Albertine - 4
  12. S.K. Tremayne - Ildbarnet - 5
  13. Eirin Gundersen - Alt som ikke har blitt tjoret fast - 3
  14. Erik Eikehaug - James Franco spytter når han snakker - 4
  15. Jo Nesbø - Tørst - 5
  16. Jakob Arvola - Jeg vet hva du driver med - 4

Krim/thriller: 4
Romaner: 6
Noveller: 1
Barn & ungdom: 3
Sakprosa: 1
Dikt: 1

Bokbloggpris 2017: 6

Denne måneden har jeg greid å lese flere sjangere enn forrige måned, og det er jeg fornøyd med. Prosjektene mine har blitt litt stemoderlig behandlet, men jeg unnskylder meg med at jeg venter i kø på biblioteket på siste Proust-bok. En meter Hamsun står og blomstrer i bokhyllen min, så for det prosjektet har jeg ingen unnskyldning.

De to barnebøkene med New York i tittelen vitner om at jeg allerede tidlig i mars hadde sommerfugler i magen med tanke på Den Store Ferieturen som står for døren i morgen. Kanskje ikke den mest modne oppkjøringen til en ferie, men skitt la gå.

Skal jeg trekke frem noen favoritter denne måneden, må det bli Lars Mæhle og hans Supermann, en fantastisk bok, og Morsdag som jeg også likte veldig godt. Jeg hadde mitt første møte med Doris Lessing, en forfatter jeg garantert skal lese mer av.

Det ble noen kulturelle treff denne måneden også, blant annet besøkte jeg Troldhaugen for første gang i mitt liv, da jeg så Menuettdanserinnen, med tekst av Elisabeth Welhaven. Jeg var med på premieren av Den usynlige byen, en russisk opera som ble fremført i det nedlagte Sentralbadet. John Hart var på besøk til Bergen, og jeg tok turen til biblioteket hvor Monika Yndestad snakket med ham. Jeg var også tilstede da Steffen Kverneland besøkte KODE og snakket om sin debutroman Vampyr, som kom ut i 2016.


God påske alle sammen! Det blir lite blogging fra denne kanten de neste ukene, for i morgen drar jeg på tidenes ferie. Noen bildebrev fra New York, Puerto Rico og cruiset vi skal på, kan jo dukke opp, hvis wifi ikke blir en utfordring 😊

Krokus i mars, fra byparken i Bergen

Jeg vet hva du driver med en novellesamling av Jakob Arvola

Jacob Arvola debuterte i 2014 med novellesamlingen Det går ikke over. Jeg fikk aldri fingeren ut og leste den, men i år heiv jeg meg rundt når Arvola kom med ny bok.

Forlagets presentasjon av boken:
En ung jente forsøker å finne ut hva som skjedde da søsteren ble borte.
En annen rammes av oljekrisen og søker trøst i en papegøye som sier de rette tingene på feil sted. Under fasaden til en mannlig barnehageansatt bor et frådende raseri.
En desillusjonert nostalgiker søker ly i sør, blant gamle menn.
En organist har storslagne drømmer.

Jeg vet hva du driver med er en novellesamling lagt til Norge etter krigen, særlig til det kalde og harde kjølvannet av to katastrofer: 22. juli 2011 og flyktningkatastrofen i Middelhavet i 2015.

Utgitt: 2017
Sider: 189
Kilde: Biblioteket

Novellesamlingen består av ni forholdsvis korte noveller. Karakteroppbyggingen er minimal, ofte vet vi ikke navnet på verken hovedpersonen eller stedet de befinner seg. Allikevel er det slagferdig det jeg leser, med tema som bitterhet og hykleri, om ensomhet men også om håp. At handlingen er lagt i kjølvannet av to katastrofer, som nevnt i forlagets intro. troner ikke frem som en primærhandling, for novellene er innholdsrike og det er mye som er overlatt til leseren å tolke selv.

Den gjennomgående tonen i novellesamlingen er dyster, men til tross for de alvorlige temaene greier Arvola å fremstille historiene med en god dose humor. Selv ble jeg glad av å lese denne novellesamlingen, for han skriver drivende bra, med treffsikre betraktninger og et betryggende klarsyn.

Coveret kan se litt sukkersøtt og uskyldig ut, men etter å ha lest novellen Ekko får jeg nesten litt frysninger av å se på boken.

Artemisia, GroskroEllikken, Mine bøker og Leserommet har skrevet flotte omtaler av boken, og jeg er enig med dem, ha årets Arvolautgivelse i tankene for Bokbloggerprisen!


torsdag 30. mars 2017

Tørst av Jo Nesbø - en ny Harry Hole krim!!!

Det er ikke til å stikke under en stol, Jo Nesbø og Harry Hole er to menn som får mitt blod til å bruse. Endelig ny krim fra Nesbø, og selv om forventningene var store, innfridde han til tusen!

Forlagets introduksjon:
Et drapsoffer blir funnet i sitt hjem med bitemerker i halsen. Kroppen er tappet for blod. Kan det være vamyprisme - et svært omdiskutert felt i psykiatrien.
Tidligere etterforsker Harry Hole vet bedre enn noen at flere av krimhistoriens verste seriemordere har vært diagnostisert som nettopp vampyrister.
Men Harry har et annet motiv for å bistå politiet - morderen som slapp unna.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 527
Kilde: Leseeksemplar

Harry Hole har blitt lærer og har overlatt roret til spesialetterforsker Katrine Bratt, men når denne saken tilspisser seg truer politimester Mikael Bellman ham tilbake i etterforskerstaben. Bellman er ikke den eneste uspiselige polititjenestemannen i denne boken, hans gamle barndomsvenn Truls Berntsen, den udugelige drittsekken greier å få meg skikkelig stresset når jeg leser.

Heldigvis kommer den ferske etterforskeren Anders Wyller inn i bildet, og ham kan jeg like! Smart og hardt arbeidende uten å være en streber.

Nesbø har gitt oss noen sterke kvinner i denne boken, sterke, egenrådige men i overkant opptatt av sex. Journalisten Mona Daa, Katrine Bratt og også Rakel fremstilles på en rå og maskulin måte. Jeg kan ikke annet enn å humre over at kvinnene i denne krimmen blir skildret som selvstendige og smarte, mens flere av mennene er dumme som brød, uærlige og med uetiske hensikter.

Tørst er Nesbø på sitt beste. Språket er røft og plottet er intrikat, samtidig som han greier å få handlingen til å gå opp på eminent vis. Skildringene av selve mordene er bestialske, men selv om det er grusomme handlinger som beskrives, kjenner vi ofrene for dårlig til at det blir tårer ut av det.

Saken blir oppklart ganske så tidlig i boken, men siden er den ikke oppklart likevel. Sånn holder vi på gjennom hele boken, så jeg kan trygt si at det ikke er slutt før det er slutt. Slutten var for meg en smule kaotisk, vi nærmer oss 500 sider, og nå settes alle kluter til for å nøste sammen de løse trådene. Her overlates ingenting til leserens egen fantasi, koblinger blir gjort mellom mennesker, alle får gjort opp seg i mellom, og det er virkelig "stille etter stormen" når historien har nådd sin slutt.

Tørst er saftig, original og temmelig hardkokt lesning, men karakterene er utrolig gode og handlingen henger sammen, så at enkelte av hendelsene er temmelig usannsynlig, har liten innvirkning på min leseopplevelse. 

Andre bloggere om boken: Gro, Bjørn og Pervoluto

onsdag 29. mars 2017

Møte med Steffen Kverneland og vampyren Munch

En engasjert Steffen Kverneland besøkte Bergen og KODE i kveld
Steffen Kverneland er illustratør og tegneserieskaper. Han har laget mange treffende karikaturer av kjente forfattere, og ikke minst tegneserieversjoner av kjente litterære verk. Han er kjent for bearbeidelser av litterære klassikere og kunstneriske biografier. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Munch i 2013, som han også fikk Brageprisen for, en bok som nå er gitt ut på rundt ti forskjellige språk. I 2016 debuterte han som romanforfatter med Vampyr, og det er denne gotiske røverromanen inspirert av Edvard Munchs maleri Vampyr, vi fikk høre mer om i dag.

Kveldens bokbad med Steffen Kverneland, fant sted på Smakverket i KODE 2 i kveld. Han snakket om sin romandebut Vampyr, men også mye om Munch og tegneserieboken sin ved samme navn, som kom ut i 2013. Line Daatland, sjef for kunst og design ved KODE var den som pratet med den prisbelønnede tegneserieskaperen og illustratøren.

Etter en liten innledning fikk vi høre et opptak hvor Nils Nordberg, en god gammel stemme fra Radioteateret, lese fra innledningen av Vampyr, og det han leste dannet bakgrunnen for den påfølgende samtalen om boken.

Denne boken har sin primærhandling i nåtid, men en stemme fra 1890 har et hendelsesforløp som etterhvert blander seg inn i nåtid.

Da jeg leste boken undret jeg meg over at forfatteren selv dukket opp. Han forklarte i kveld at den «Steffen Kverneland» som er i boken absolutt ikke er identisk med ham, det er en figur som kanskje kunne vært ham, om livet hadde ført ham på andre veier.

Leseren vil også lure på om det virkelig er Munch som er vampyr, noe coveret på boken indikerer, men det er liksom for "rart" til å være sant, at det er sånn.

Kverneland fortalte i dag at romanen Vampyr er en motpol som sprengte seg fram, etter syv års jobbing med tegneserien Munch. Dette er en sakprosabok, som forholder seg til dokumenterte fakta, så når han valgte å skrive en roman denne gangen, var det for å ha slingringsmonn til å fabulerer og fantasere rundt hva som kunne ha hendt, om og hvis...

I Vampyr er det mange sitater, og i kveld fortalte Kverneland at han har valgt ut de sitatene som lett kunne misbrukes, og føyes sømløst inn i romanens handling.


Han snakket også litt om Munchmuseet i Oslo, hvordan det arkitektonisk burde vært bygget lavt som et "walk-in" museum, ikke en høy mastodont, hvor opplevelsen blir oppstykket av trapp/heis. Dette var veldig interessant å høre om, siden jeg har Munchmuseet på planen når jeg besøker Oslo i slutten av april.

Kveldens møte ble en akademisk affære. Jeg følte at de som ikke var familie/kjente av forfatteren, var studenter enten av tegning eller kunsthistorie. Spørsmålene etter bokbadet vitnet i alle fall om det. Line Daatland gjorde en fin figur som intervjuer, selv om spørsmålene til tider var lange og nølende, så fikk Steffen Kverneland heldigvis tid til å svare.

Takk til KODE som tilbyr bergenserne bokbad uten kostnad, og inviterer så spennende forfattere som Steffen Kverneland til byen!


mandag 27. mars 2017

Ildbarnet av S.K. Tremayne

Det er temmelig nøyaktig to år siden jeg leste Istvillingene, og jeg husker at jeg likte den veldig godt. Denne gangen valgte jeg å lytte til S.K. Tramaynes roman, noe jeg ikke angret på, for Silje Storstein leser som alltid, utrolig bra. 


Forlaget om handlingen:
Når Rachel gifter seg med flotte David Kerthen, ser alt ut til å falle på plass. Hun flytter fra Londons østkant til en praktfull herregård i Cornwall, der hun er omgitt av velstand og kjærlighet, dype tradisjoner og den hengivne stesønnen Jamie.
Gradvis endrer Jamie adferd, og Rachels perfekte liv begynner å slå sprekker. Gutten får merkelige utbrudd, kommer med urovekkende forutsigelser og hevder å være hjemsøkt av sin mor Ninas gjenferd. Er det bare Jamies måte å straffe Rachel på for å ha tatt morens plass, eller er han mer traumatisert enn hun trodde?

Rachel begynner å grave i fortiden, og etter hvert som sommer blir til høst og deretter en snøtung vinter, finner hun grunner til å tro at det kan være noe i Jamies uhyggelige spådom: «Du vil være død før jul.»


Ildbarnet er en særdeles skremmende og mørk thriller, som får lytteren til nesten å holde pusten. Jeg begynte å lure på meg selv flere ganger, når hvem som var gal og hvem som utgjorde en trussel mot hvem, var på det mest uklare. I en lang periode vet en ikke hva som er virkelig og hva som er fantasien til hvem, men holder du ut denne uklarheten en stund, kan jeg love deg en fantastisk nervepirrende lese/lytteopplevelse.

Vi befinner oss i vakre Cornwall, i en tradisjonell, eldgammel herregård. Her skal London-jenta Rachel prøve å tilpasse seg det nye livet på landet, samtidig som hun skal ta seg av den  nylig morløse Jamie og sin manns mor, den eksentriske Juliet. 
Den store eiendommen og familien Kerthens rikdom er bygget opp i løpet av mange år med gruvedrift, og disse nedlagte gruvene er bakteppe for det skrekkelige som skjer i denne thrilleren.

Handlingen bygger seg sakte opp, vi blir kjent med karakterene og jeg ser godset og omgivelsene for meg i levende bilder. Plottet er godt, og forfatteren greier å holde sine løsninger og forklaringer skjult til det siste, samtidig som han samler alle løse tråder. Litt slingringsmonn må jeg gi, for et par omstendigheter er i mine øyne lite troverdig. Er det for eksempel mulig å gifte seg på nytt et år etter den første konen forsvant? 

Ildbarnet er uansett en thriller jeg gjerne anbefaler videre!

Silje Storstein har en behagelig stemme, som passer godt til denne boken. Hun leser passe fort og uten den voldsomme innlevelsen som jeg ofte finner forstyrrende hos enkelte innlesere. Når jeg skal velge lydbøker, ser jeg alltid to ganger på de bøkene som er lest inn av Silje.

Utgitt: 2017
Lyttetid: 10 timer og 18 min.
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 26. mars 2017

Søndagstur på byfjellene og to nye hytter til samlingen

Ny søndag nye muligheter for tur og flere hytter til samlingen. Totalantallet hytter på byfjellene i Bergen er 57, og jeg har satt meg fore å besøke dem alle før sommerferien. Med de to vi fant i dag, er jeg oppe i 44 hytter, så selv om det ikke blir flere på en stund, ligger jeg godt an.

Vi parkerte i sentrum og gikk opp på Fløyfjellet på sørsiden. På vei opp la vi merke til skiltet som fortalte oss at det er en hoppbakke vi går forbi. Det er ikke lett å se at dette er unnarennet til en bakke hvor det faktisk har blitt avholdt hopprenn. Vi gikk opp her, og fortsatte turen videre oppover.

Unnarennet til hoppbakken som har nedslag på Skansemyren
Tenk at det har vært så mye snø i Bergen at de i det hele tatt har tenkt tanken!
Da vi ankom BT-bu, plukket Frode frem kartet på GPS`en og peilet oss inn på Heimtun, en liten hytte litt gjemt inne i skogen i det som kalles Starefossfjellet. Heimtun eller IOGT-hytta som den også kalles ble bygget rundt 1916. Noen år senere ble hytten kjøpt av Anfinn Monsen Løvås på vegne av losje Heim, en av de tre losjene innenfor IOGT i Bergen. Utenfor hytten står det en stor fin bauta til heder for Løvås. Hytten er fremdeles i bruk, spesielt av ungdommen innenfor IOGT, og blir godt tatt vare på.

Heimtun eller IOGT-hytten
Etter dette besøket gikk vi tilbake til veien for å finne frem til Tubakuba. Dette er en 12 kvadratmeter stor hytte, med vedovn og flott utsikt utover byen fra det store panoramavinduet som dekker veggen. Hytten er til utleie, og det er litt av en prosess for å få tilgang, man må ha barn med seg for å kvalifisere til overnatting, så det blir kanskje en stund til jeg får oppleve dette.

Utsikten er fantastisk, men det er ikke mulig å se inn i hytten
Innerst i trakten er døren til hytten, i barnestørrelse 
Fra Tubakuba gikk vi opp og rundt Skomakerdiket og bort til Fjellhytten. Dette er en flott hytte, oppført i gråsten som er malt hvit. Hytten ble oppført i 1915 og har hatt flere eiere. I dag er det idrettslaget Fjell-Kameraterne som eier hytten, og har gjort betydelig restaureringsarbeid på den. Det er mange stier som fører til Fjellhytten, og går du på byfjellene vil du se skilting mot hytten fra flere steder. Har du lyst å leie hytten, stiller Fjell-Kameraterne seg positive til dette.

Fjellhytten en tåkefull søndagsformiddag
I inspirasjonsboken min Byfjellene - magfold og hytteliv, har jeg lest om alle turveiene på byfjellene, og siden vi i dag gikk opp Nils Marthinussens vei, var det kjekt å lese om tilblivelsen av denne veien. Veien ble anlagt på en allerede brukt sti som gikk gjennom Torrfjellsdalen til Blåmansveien. I 1924 ble nødsarbeidsmidler satt inn, og stien ble utvidet til en 1,5 meter bred vei. Veien ble døpt Nils Marthinussens vei i 2013.

Nå har vi besøkt tilsammen 44 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har utfordret meg selv til å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

fredag 24. mars 2017

James Franco spytter når han snakker av Erik Eikehaug

James Franco spytter når han snakker er Erik Eikehaugs debutroman. Den har fått gode kritikker og superlativer som storslagen, intensiv, underholdende og magisk gjør at mine forventninger ble skrudd opp noen hakk.

Fra bakpå boken:
Kenneth vokser opp i Skien, i en familie preget av hemmeligheter, en utagerende storesøster, en forknytt mor og en far som forsøker å holde det hele sammen. Det prøver også Kenneth, ved å få sin innesluttede mormor til å fortelle sannheten om det som en gang skjedde. Og ved å besverge virkeligheten gjennom å dikte historier og speide etter stjerneskudd. Men når noen sprayer «Kenneth er homo» på kinoveggen, har han ikke lenger noe valg: Han må ut og bort, først til Oslo og senere til New York, der han snart befinner seg i en virvel av hendelser, og har mareritt om skrivekurset på Columbia University.
Da Kenneth til slutt returnerer til barndomshjemmet, har han med seg en svart poet og en plastpose med helt nye hemmeligheter.

For en herlig spesiell roman jeg har lest! Språkføringen byr på de vakreste av setninger, som leses flere ganger og tilbys "synketid", før jeg går videre. Som et motsatt ytterpunkt byr romanen på en syntaks som gir meg litt å bryne meg på.

Jeg lukker øynene, og i samme sekund som jeg tenker på Casper, oppstår han. Han kommer ut av skogen, høy og vakker, tar pusten fra alle, først billedlig, deretter bokstavelig. Han drar frem et maskingevær, plaffer ned en etter en. Nedlesset i blod stanser han fremfor meg, kysser meg på munnen mens han plasserer geværløpet mellom øynene på Bård. BANG! 
Bård snakket videre, men jeg hører ikke. Jeg løfter vinflasken mot munnen, tar en stor slurk, raper høyt.

Som utsnittet over viser, så bruker forfatteren en setningsstruktur som blander virkelighet og et tenkt hendelsesforløp, som gjerne er ytterst fantasifullt. Dette ble litt utfordrende til tider, da jeg som leser i korte sekvenser, ikke forstod hva jeg leste. Det var bare til å dure videre, så forklarte det meste seg, men mengden fantastifostre, og erindringsbilder utfordret meg som leser.
Kenneth er en gutt og mann som er redd for virkeligheten. Han takler hverdagen, andre mennesker og følelser med å finne opp sin egen virkelighet og sine egne minner, noe denne skrivemåten nok skal illustrere.

Handlingen er kronologisk og finner sted i fire atskilte deler, fra høsten 1995 til våren 2014. I begynnelsen er hovedpersonen Kenneth, 13 år gammel, i del to har han avsluttet videregående, og venter spent på om han kom inn på Høgskolen i Bø. I de påfølgende delene er vi i New York hvor det indre livet hans blir mer og mer komplisert. I den siste delen er vi tilbake i Skien.

Personskildringene er utfyllende og gode, selv om de beveger seg farlig nær det karikerte. Jeg vurderte det dit hen, at det er min egen "rosenrøde" oppvekst som fikk meg til å rynke litt mistroisk på nesen av barndommen og ungdomstiden til Kenneth. Jeg kjente meg ikke igjen i noen av karakterene, og likte egentlig dårlig måten Kenneth oppførte seg på, derfor var det også vanskelig å føle noe medynk med ham.

Kenneth var dårligst på fotballaget, til tross for at hans far hadde vært best på laget i sin tid. Tankene hans er opptatt av å flykte og rømme, og han stirrer lengselsfullt på folk som er på vei vekk. Søsteren har freaket ganske kraftig ut, og begge foreldrene har også sitt å stri med.

Jeg likte godt den delen hvor storesøster Jenny tar farvel med Kenneth, før hun rømmer til Oslo. Hun gir lillebror livsgnisten ved å fortelle ham at han har valgt livet sitt selv, og ikke får flere sorger og plager enn han kan makte. Dette var vakkert, og et fint bilde på at søskenkjærligheten, til tross for alle ukvemsordene, var til stede.

Det er ganske mange ting i denne romanen jeg ikke finner ut av. Hva det er med den "kreftsvulsten" vi hører om i begynnelsen av boken? Den er som en livbøye i starten, men senere er det ikke snakk om den. Den litt gåtefulle stilen overlater det til leseren å legge betydning i enkelte aspekter av handlingen, som denne forhatte morfaren, og det han gjorde med Jenny. Hvilken betydning dette hadde for mormorens oppførsel, og kanskje hele familiedynamikken...
I tillegg skjer det mye i de årene mellom de forskjellige delene. Jenny blir "normal" noe som bare forklares i en setning mye senere i romanen og foreldrene blir kosholdsfreaker (som ikke takler å få besøk av en vegetarianer).

James Franco spytter når han snakker var som et marathonløp å lese, jeg var rett og slett utslitt etter endt lesning for her er det mye tekst med mye mening å fordøye (på godt og vont). Det er ingen munter roman, men den skildrer et mørkt bilde av en litt forstyrret sjel, som strever med å finne fotfeste.

Beathe har også skrevet om boken! Bokelskerinnens intervju med Erik Eikehaug kan du finne her!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 432
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 22. mars 2017

Alt som ikke har blitt tjoret fast - dikt av Eirin Gundersen

Dette diktverket var den første utgivelsen fra 2017 som kom inn i lesehyllen min i år, og i dag har jeg endelig satt meg ned å lest det.

Forlaget om diktsamlingen:
Diktene i Alt som ikke har blitt tjoret fast følger en kvinne som kommer reisende til en fraflyttet øy nord i landet. I dette landskapet bringes sagn og myter sammen med avdøde slektningers fortellinger om stormer, ulykker og forlis. Kjærlighetsforholdet som tar plass i boken, kretser rundt opplevelsen av å bli kastet ut i verden, brått – alene, eller sammen med en annen. De døde gis et poetisk og spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum, mens kystlandskapets omskiftelighet vitner om at ingenting virkelig står stille.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 80
Kilde: Leseeksemplar

Eirin Gundersen har skrevet en serie dikt som har den samme hovedpersonen som primærkarakter. Vi er med når hun og kjæresten flytter ut på den øde øya, og også senere når de følger med den samme båten, tilbake til fastlandet.
I mellomtiden får vi høre om hvordan hun misliker at kjæresten ror ut for å fiske, og skjønner ut i fra det hun forteller om forfedrene sine, hvorfor hun er redd.

Jeg frydet meg over kapitlet som omtaler enkeltbekkasinen og den artige tikkelyden den lager med halefjærne når den flyr. Selv opplevde jeg det samme som henne, å sitte i hagen, på ferie i Lofoten og lete etter opphavet til lyden, som aldri ga seg. Ikke før jeg så opp lenge nok til å få øye på fuglen som fløy i formasjon over hodet på meg, skjønte jeg hva det var.

Dette var nok høydepunktet i boken for min del. Jeg kunne tenke meg mer av nordnorge og landsdelens karakteristiske nærhet til naturen. Jeg ville gjerne lært hovedpersonen bedre å kjenne, for derfor å vite hvorfor de ankom og hvorfor de dro.

Erindringbildene er mange, noen diffuse mens andre skildrer fraflytting og livet på øya for forfedrene til hovedpersonen.

Språket er fint og setningsstrukturen fremstår på en måte som gjør diktet lett å lese, men betraktningene gjør ikke inntrykk på en måte som gjør at handlingen fester seg. Kanskje ble det for oppstykket for min del, ikke vet jeg, men jeg hadde nok ikke den samme leseopplevelsen som bloggerne jeg lenker til under her.

Beathe likte boken godt, les gjerne hennes omtale av den!
Bokvrimmel har også skrevet en flott omtale av den.


mandag 20. mars 2017

Marcel Proust - Uten Albertine bok 6

Da var sjette, og nest siste bok i storverket På sporet av den tapte tid unnagjort. Jeg bruker dette litt flåsete ordet "unnagjort" med vilje, for i alle fall i denne omgang, er mitt mål utelukkende å komme meg gjennom hele På sporet. Det er mye sant i uttrykket "jo mer du kan, desto mindre kan du", for etter å ha lest de fleste bøkene og lest Henrik H. Langelands bok om På sporet, vet jeg at mye av både symbolikk og handling går meg hus forbi.

Bok nummer fem Fangen, sluttet med at Albertine en kveld når han er ute, pakker sine kofferter og forlater vår venn Marcel. Han går selvfølgelig i frø av sjalusi men tenker at Albertine gjorde dette for å oppnå noe. All grubleriet han nå baller seg inn i skildrer nye sider av Albertine, og selv om hun fysisk sett er ute av bildet, er det henne boken dreier seg om.

Handlingen er tankedrevet og proppfull av digresjoner, men når de i Albertines nattbordskuff finner noen gjenglemte ringer smykket med bildet av en ørn, får vi en etterlengtet spenningstopp.

Ganske tidlig i boken får Marcel et telegram med beskjed at Albertine har falt av hesten og er død. Hans grublerier fortsetter, men tankene og kvalene bærer preg av at hun faktisk er borte for alltid, og håpet om at hun skal komme tilbake er borte.

Sammenlignet med de andre bøkene, er fremdriften i Uten Albertine temmelig liten. Ordrikdommen tar nesten knekken på meg når jeg leser, og mitt ønske om konkret handling får kun sjelden sin oppfyllelse.

Den seksuelle legningen til menneskene som omtales i dette verket, er i stor grad homofili. Marcel sier et sted at han var langt fra kysk i sitt forhold til Albertine, men kjærlighetsforholdet deres skildres aldri med annet enn samtaler og dydig samvær. Albertines samkvem med sine venninner volder Marcel stort hodebry, og er hovedårsaken til hans mange kvaler rundt forholdet til Albertine.

Nå gjenstår bare Den gjenfundne tid, den syvende og siste boken i På sporet av den tapte tid. Etterpå vil jeg lese på nytt den lille boken som fikk meg til å sette i gang med dette prosjektet, En sommer med Prost av Laura el Makki. 


På denne lenken kan du lese om prosjektet og omtaler av de andre bøkene.

søndag 19. mars 2017

Menuettdanserinnen - en konsertforestilling på Troldhaugen

Troldhaugen  - Edvard og Nina Griegs hjem
Det er KODE (Kunstmuseene i Bergen) og Edvard Grieg Museum Troldhaugen som i samarbeid har stelt i stand denne konsertforestillingen. Dette er en klassisk kjærlighetsfortelling ført i pennen av Elisabeth Welhaven, søsteren til den mer kjente Johan Sebastian Welhaven, lyrikeren du vet.

I år har jeg ambisjoner om å besøke Troldhaugen, Siljustøl og Lysøen, tre historiske steder jeg ikke har vært på tidligere, og første sted ut ble altså Troldhaugen.

Arrangørene om konsertforestillingen:
«På et lavt skap stod et par gule silkesko. Det var disse sko Sara Foswinchel hadde på, da hun danset den skjebnesvangre menuett». 

Menuettdanserinnen er en fortelling fra det gamle Bergen av Elisabeth Welhaven, som denne kvelden får nytt liv i form av sang, dans og musikk. 

Skuespiller Ane Skumsvoll, pianist Oda Voltersvik, danseren Mirte Bogaert og sangere fra Edvard Grieg Kor utforsker den erotisk ladede fortellingen om skriveren Henning Angell, som i oppglødd forelskelse stjeler de gule silkeskoene til Sara Fosswinckel etter å ha sett henne danse tåspissdans på fastelavnsballet.

Musikken vi fikk høre var av Edvard Grieg, Niels Gade, Halfdan Kjerulf. Det var komponist, pianist og sanger Tyrone Landau var kveldens maestro, og den som har tatt for seg fortellingen Menuettdanserinnen. Landau har bearbeidet teksten for denne forestillingen, flettet inn dikt av Johan Sebastian Welhaven og ved hjelp av blant andre Halfdan Kjerulfs musikk, og skapt en ny helhet av klaver, fortelling, sang og dans. Det var Oda Hjertine Voltersvik som satt ved klaveret, og tonesatte både Haugtussa, teksten til Menuettdanserinnen og ledsaget dansen.

Mezzo sopran Turid Moberg startet konserten med Haugtussa, en sangsyklus av Arne Garborg. Vi hadde fått utdelt tekstene til alle 8 versene, og kunne følge den vakre stemmen til Moberg når hun sang for oss.

I fortsettelsen var det sopran Ingunn Høgetveit som imponerte med sin flotte stemme, når hun og skuespiller Ane Skumsvoll vekslet på å synge og lese teksten som utgjør Menuettdanserinnen. Ane imponerte med sin lekende tilnærming til teksten, og løsnet på smilebåndene til publikum, når hun fremførte.

Danserinnen var tilstede, men hadde en uventet liten rolle. Den var mer som en illustrasjon av danserinnen som Welhavens stykke handler om. Hennes dans var nydelig, og jeg kunne ønsket meg enda mer av Mirte Bogaerts dans.

I Menuettdanserinnen skildres det gode livet blant de kondisjonerte i Bergen, og hvordan en dannet kurtisering kunne foregå i dette miljøet. Dannet var det til de grader, for når en ble fridd til var det helt normalt å be om en betenkningstid på et par år.

Ane Skumsvoll leser mens Oda Hjertine Voltersvik spiller, og Ingunn Høgetveit venter på å synge igjen
Mirte Bogaert gjorde en flott illudering av Menuettdanserinnen
Oda Hjertine Voltersvik, Ane Skumsvoll, Mirte Bogert, Turid Moberg, Ingunn Høgetveit og Tyrone Landau

Edvard Grieg i sin hage
Elisabeth Welhaven, Johan Sebastians Welhavens yngre søster, var født i 1815, og vokste opp på St. Jørgens Hospital der hennes far var prest. Som voksen skrev hun en rekke fortellinger fra 17- og 1800-tallets Bergen, som først ble publisert i det populære Skilling-Magazin, deretter utgitt i samlingen Staden og Stranden fra 1870. Historiene er fulle av historiske miljøskildringer og nære observasjoner av familier, samfunnsklasser og skjebner fra det gamle Bergen.

Mer om Elisabeth Welhavens skriving her!

Ivrig som vi var etter å se Troldhaugen og oppleve konserten, var vi tidlig ute. Vi fikk god tid til å gå rundt på eiendommen, som består av hovedhuset, skrivestuen, Trollsalen, den moderne bygningen konserten foregikk i. Vi besøkte også graven til Edvard og Nina Grieg, som lå plassert på et litt uventet sted, inne på deres egen eiendom.

Her står Edvard Griegs piano, det han brukte til å komponere

Deres felles grav er murt inne i et fjell nede ved vannkanten i hagen deres

Ulvens år av Anders Bortne

Det er ikke til å unngå at noen vil skrive om hva terrortrusler og frykt gjør med oss, men jeg har prøvd å unngå bøker hvor handlingen er lenket opp til de forferdelige hendelsene i Oslo, en julidag for noen år siden. Ulvens år skildrer spekteret av følelser disse problemstillingene kan gjøre med oss på en glimrende måte, uten å komme for tett på.

Fra bakpå boken:
Det er sommer i byen. Daniel skal hente Sara, sin elleve år gamle datter, som nettopp har avsluttet ferien hos moren sin. Samme morgen holder justisministeren og sikkerhetspolitiet en pressekonferanse, der de advarer om et nært forestående terrorangrep på norsk jord. Folk bes om å være på vakt.

Daniel har en enkel plan for dagen. De skal spise frokost sammen, de skal besøke farfar på pleiehjemmet, og til slutt møte Jannike, kjæresten hans, som venter barn. Morgenen etter skal de sette seg i bilen og kjøre til sommerhuset i Danmark. Men i skyggen av den store trusselen blir ingenting slik Daniel så det for seg. I stedet vekkes en gammel sorg til livet, og med den frykten for at noe skal hende med de som står ham nærmest.


Det er lille Sara på 11 år som er hovedpersonen i denne boken, men det som skjer er skildret med de voksnes øyne. I åpningssekvensen er vi hos morfar og mormor, hvor Sara og mamma Ragnhild holder på å avslutte sin ferie, sammen med storfamilien på landet.

Her er noen flotte skildringer av hvordan barn oppfatter voksnes kommunikasjon, og får med seg nyansene i blikk og språk som vi bruker.

Dagen etter de har kjørt den lange veien hjem til Oslo, skal Sara på ferie med pappa og hans kjæreste Jannike. Den ytre handlingen er såre enkel, pappa henter Sara, de spiser is først og frokost på cafè etterpå. Det er litt tullball med pappas mobil før de finner veien til farfar på pleiehjemmet. Etterpå møter de Jannike og spiser middag på restaurant, før de drar hjem og pakker til Danmark-turen dagen etter.

Det høres fryktelig enkelt ut, men innbakt i primærhandlingen ligger det store doser med nerve. Spenningsforholdene er mange, både mellom det tidligere ekteparet Daniel og Ragnhild, og i forholdet de har til sine egne foreldre, og til datteren Sara. I små glimt mot slutten hører vi også om en begivenhet som har skjedd mye tidligere, og som muligens er årsaken til Ragnhilds hysteriske sinnelag.

I tillegg har vi terrortrusselen, som ingen i dette landet lenger kan kimse av. Daniel dras mellom å skjerme datteren, og selv ville følge med på hva som skjer. Han får det aldri skikkelig med seg, men hører bruddstykker her og der om pressekonferanser, skjerpet politiberedskap og terrortrussel.

Jeg føler med denne skjønne pappaen som gjør så godt han kan for både sin datter og sin ekskone. Han er en balansekunstner på det følelsesmessige planet, og greier å holde inne når han egentlig synes at Ragnhild er urimelig i sine krav om å styre hva han gjør sammen med sin datter.

Romanen har mange små innfallsvinkler, som gjerne kunne vært utdypet litt mer. Det er en kunst å holde tilbake og ikke gi leseren alt i klartekst, men noen av frampekene som skjerpet min oppmerksomhet, ble liksom ikke til noe. I et erindringsbilde skildres en fremmed mann, som med mobilen tok bilde av dem da de hadde en ulykke med bilen sin. Dette er jo et spennende tema, for vi går jo alle rundt med mobilkamera klart, og mange av oss bruker det gjerne til å forevige andres personlige svake øyeblikk. Også har vi Samson da, refleksjonene rundt ham forklarer mye, men jeg ville gjerne visst mer.

Romanen er handlingsdrevet og rask å lese. Vi blir egentlig ikke så godt kjent med karakterene, de føles litt endimensjonale, og til tider synes jeg Sara er bortskjemt, Ragnhild er en masete drittkjerring mens Daniel burde ha litt mer ryggrad. Allikevel likte jeg romanen godt, den har et godt språk og god fremdrift, og et tema som absolutt er aktuelt. Dette er en roman som berørte meg på et plan som ligger langt fra hjernen, så mitt ønske om flere utdypinger må tolkes som et kompliment.

Ellikken har skrevet en flott omtale av romanen!

Forlag: Tiden
Utgitt: 2017
Sider: 152
Kilde: Leseeks

lørdag 18. mars 2017

Byfjellstur med påskestemning

Vinterstemning på Ulriken i dag
Det er ikke ofte vi våkner til sol og blå himmel i denne byen, men de få gangene det skjer er fjelltur en selvfølgelig post på programmet. I dag parkerte vi på Montana og gikk opp til Ulriksmasten. Herfra gikk vi mot Turnerhytten, men ville plukke med oss hyttene på østsiden av stien. I vår glede over å lange ut etter å ha blitt ferdig med den bratte bakken opp til Ulriken, freste vi avgårde uten å se de to første hyttene, så den første hytten vi besøkte i dag ble Årstadvoll.

Årstadvoll, eller Barnas Hytte som den også kalles
Minnesmerke over falne i andre verdenskrig
Årstadvoll ble døpt til Barnas hytte i 1996, dette fordi Ulriksbanen fikk istand en avtale om å frakte barnehager og SFO-barn til banen, så de kunne gå inn til hytten. Det er Årstad IL som bygget hytten i 1930, og har eid den hele tiden. Bruken har variert, og nå er det mest håndballaget som bruker den. Det er spennende å lese i boken min, om at hytten ble oppført av materialer fra en barakke som sto i Byparken i forbindelse med bybrannen i 1916. Foran hytten er det satt opp et minnesmerke over klubbens seks tapre menn som falt under andre verdenskrig.

Arken 
Arken var andre hytte vi besøkte i dag. Denne ligger ved Fagertjern og ble oppført i 1925 av en vennegjeng. Da en av eierne omkom i snøskred i Jotunheimen bare 40 år gammel, mistet de andre interessen for hytten, og den ble stående til forfall. Heldigvis, bare 15 år gammel, tok den forulykkedes datter ansvar, og fikk hytten i stand igjen. Nå er hytten mye i bruk av hele familien.

Steinbu
Midt i mellom Årstadhytten og Turnerhytten finner du Steinbu. Den ble bygget i 1941, og overtatt av dagens eiere på 60-tallet. Hytten har verken strøm, vann eller vedovn, men 70 cm. tykke steinvegger og parafinlamper, gjør det levelig.

Turnerhytten
Fra Steinbu var veien kort opp til Turnerhytten. All snøen som lavet ned i går, gjorde det tungt å tråkke sti, men det gjorde ingenting. Bergen Turnforening har hatt hytter på byfjellene siden 1908, noe som har gitt medlemmer og ildsjeler mye å jobbe med. Hytten vi besøkte i dag ble bygget så sent som i 1988. Denne hytten er åpen om søndagene, og fremstår som "ny" og utrolig fin.

Frode og jeg var veldig heldige med været. Solen varmet sånn at vi kunne kle av oss underveis, og det var nesten vindstille. Til tross for at vi var tidlig ute, traff vi på flere av Frodes løpevenner, og det er jo kjekt. Jeg priste meg lykkelig for både spiralbroddene og gamasjene, for de var perfekt turutstyr i dag.

Fjellsol, Breidablik, Djervhytten og Stormfuglen - noen av hyttene ligger tett, men ses bare fra utsiktspunkt
Nå har jeg haket av tilsammen 42 av de 57 byfjellshyttene, som jeg har planer om å besøke i år. Følg gjerne med på trim- & kulturprosjektet 2017.

Lurer du på hvordan jeg finner frem til disse hyttene, eller hva som har inspirert meg, så kan jeg røpe at det er Trygve Hillestad og Jo Gjerstads bok Byfjellene - mangfold og hytteliv som er "synderen" 😊

fredag 17. mars 2017

Hjemreise debutromanen til Elena Ferrante

Elena Ferrante er blitt godt kjent i Norge etter hun ga ut Napoli-kvartetten, en flott roman i fire deler med handling fra Napoli. Hennes debut som forfatter fant sted allerede i 1992 da hun ga ut Hjemreise på et lite men ambisiøst forlag, i Italia. Romanen kom på norsk (bokmål må jeg få påpeke) to år senere. Siden forfatteren i mellomtiden har gått fra Gyldendal til Samlaget, betyr også det at resten av forfatterskapet til Elena Ferrante må leses på nynorsk.

Etter morens merkelige død konfronteres Delia med sin families dystre fortid. Hva var egentlig årsaken til foreldrenes skilsmisse? Skyldtes Amalias dødsfall en ulykke, eller dreiet det seg om selvmord? Ubehagelige og foruroligende minner om den livsgrådige moren dukker opp i Delias erindring - om faren, som bare fylte henne med avsky, og om den allestedsnærværende, men ikke desto mindre gåtefulle Caserta.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1992/på norsk 1994
Sider: 172
Kilde: Biblioteket


Vi møter Delia i sin mors begravelse, hvor vi på en litt tilfeldig og enkel måte får et inntrykk av familien hennes. Allerede få sider ut i romanen kjenner jeg igjen fra hennes tidligere bøker, de flotte skildringene av en persons aller innerste stemninger.

Jeg var blitt sittende der en liten stund for å nyte navnet mitt som et ekko i hukommelsen, en abstraksjon uten lyd som gir gjenlyd i hodet. Det forekom meg å være en stemme fra en forgangen tid, som når hun lette etter meg hjemme og ikke fant meg. 

Når Delia oppsøker morens leilighet etter begravelsen, begynner hun å undre seg over dens forfatning, og nabokona kunne fortelle at hyppige besøk av en mann i det siste har gjort Amalia i bedre humør enn noen sinne.

Delia har ikke hatt et godt forhold til sine foreldre, og nå når hennes mor er død, vil hun finne ut av hva som kan ha forårsaket drukningen hennes. En pose med klær dukker opp i historien, og disse klærne involverer flere mennesker, som Delia tar kontakt med.

Jeg likte godt sekvensene hvor Delia er i kontakt med nabokonen på sin mors trappeavsats. Først et ganske så ublidt møte, men senere får Delia henne på gli med noen moreller.

Erindringsbildene er mange i denne romanen, og den skjerpede oppmerksomheten Delia har på detaljene i sitt gamle nabolag, gir oss mange fine stemningsbilder fra Napoli. Dette gjelder først og fremst mellommenneskelige fenomener, som skikk og bruk, lukter og smaker og selvfølgelig blikk, baksnakkelse, og ikke minst hvilke dialekter det snakkes.

I den dystre og møkkete gaten som ikke virket særlig tilforlatelig i tusmørket, hørtes et vedvarende bekymringsløst surr av barnestemmer. Den varme luften var mettet med en sterk gasslukt fra raffineriene. En sky av insekter kranset vannet i sølepyttene. På fortauet midt i mot drev noen småbarn i fire-femårsalderen og kappsyklet på sine trehjulssykler av plast. En mann på nærmere femti med bukser som var strammet til over magen under en svulmende gulaktig singlet, lot til å holde dovent øye med dem.

Språket i denne romanen er nydelig, og tanken på at dette er en debutroman imponerer meg. Man kommer godt under huden på karakterene, og det store spørsmålet om hvorfor ekteskapet til foreldrene hennes var som det var, har sikkert like mange svar, som boken har lesere. (en perfekt bok for en lesesirkel)
Delia kjenner seg igjen i sin mor, til tross for at hun ikke går god for alt hun har gjort og måten hun øyensynlig har oppført seg på. Gjenkjennelsen er av en mer fysisk art, hvor hun kan se seg selv i sin mors skikkelse.

Hjemreise er en flott roman, som jeg gjerne anbefaler videre! (Prøv biblioteket om du ikke finner den i butikkene...)

*******

Jeg har et litt ambivalent forhold til bøker som re-lanseres etter forfatteren har gjort suksess med en senere bok, men i  Rose-Maries omtale av Svikne dagar, nevnte hun at debutromanen Hjemreise ble gitt ut på bokmål i 1994, så da tok nysgjerrigheten overhånd. Damen eller mannen som hele sitt forfatterskap har skjult seg bak pseudonymet Elena Ferrante, må ha gjort stor suksess i Norge, for jeg ser at Samlaget kommer med enda flere av hennes tidligere titler nå.

torsdag 16. mars 2017

Russisk opera i Sentralbadet - Den usynlige byen

Det er Opera Bergen som står for oppsetningen av det russiske stykket Den usynlige byen. Jeg og tre venninner var på premieren på tirsdag, og lot oss imponere stort av både musikk, korsang og solister.

Opera Bergen beskriver stykket sånn:
Et poetisk eventyr! Opera Bergen presenterer skandinavisk premiere med russisk opera på sitt beste og viktigste. 
La deg forføre av dramatikk og skjønnhet i et musikalsk og mytisk univers – iørefallende og dyptloddende. Universelt om menneskers livsvilkår og maktkamper, men også om godhetens og svakhetens mulighetskraft. Historien om byen som ble reddet fra ødeleggelse. Overmakten er stor, men kjærligheten større!

Opera Bergen sin side kan du lese mer om stykket og solistene, som er store navn i operaverdenen.

For oss som har sett/hørt mye opera utendørs i all slags vær, med de forstyrrelser som det medfører, var det godt å sitte inne, i varmen. Vi savnet verken regnbyger, mygg, støyen fra utrykningskjøretøy og helikopter eller måkeskrik, i kveld fikk lytteopplevelsen fullt fokus. Heldigvis og takk og pris var scenen utstyrt med en skjerm, hvor vi kunne følge med på teksten, håper Opera Bergen fortsetter å ha dette på sine forestillinger!

Innledningen var nydelig,  Eugenia Dushina som synger den kvinnelige hovedrollen Fevronia, fikk oss til å sitte fjetret på stolene. Hun er et naturmenneske, en skogsalv som med sitt eteriske vesen fikk alle til å puste dypt i magen. "Selvfølgelig" forelsker prins Vsevolod seg i henne, men før de kommer så langt som til å gifte seg, blir byen angrepet av villmenn.
Etter den lange, vakre innledningen kommer endelig koret på scenen, noe som gir stykket en ny dimensjon, og en litt mer spennende sekvens. Mot slutten av første akt var det så dramatisk, at jeg nesten måtte knipe sidemannen i armen.


I andre akt var stemningen en annen. Vi var kommet ut av fortryllelsen fra Eugenias innledning, og hjertebanken første akt hadde gitt oss, hadde stilnet. Nå var det hele mer mollstemt, noe som henledet tankene på trusler, plyndring og voldtekt. Noen slaurer plager en fyllik, og den vordende prinsessen ble tatt til fange.

Kjærligheten seirer til sist, men siste akt var ikke så tydelig i sin fremstilling, så jeg brukte litt mer energi på å pusle sammen handlingen, og forstå hva som skjer. Musikken var mindre melodiøs i siste akt, og mer "syngesnakking" enn flotte arier, noe som gir forestillingen mer teater og mindre sang.

Stykket var utrolig flott, både musikk, solistsang og korsang var perfekt, så er du glad i opera, har du mulighet enda i to dager, for stykket spilles også lørdag og søndag!



En liten kommentar som bare må komme med, men som ikke har noe med Opera Bergens forestilling å gjøre. Det handler om scenehuset Sentralbadet. Jeg var i barndommen en flittig bruker av Sentralbadet, og hadde gledet meg til en mulighet til å besøke, det for lengst stengte badet, som publikum på en forestilling. Det var ingenting å si på lyden i Sentralbadet, så kunstnerisk fungerer det fint, men i mine øyne er Sentralbadet i sin nåværende form, ikke noe ideell arena for forestillinger.

Stolene foran scenen står helt flatt bak hverandre, så sitter du litt baki rekkene, f.eks. på felt B, så ser du ingenting. Vi valgte å sitte i trappen, men det var ikke gått mange minuttene før nakke, rygg og føtter begynte å slå krøll på seg. Det er lenge å sitte i tre timer og ha vont i nakken, så dette var ikke bra. Jeg kan også tenke meg at de som satt foran scenen hadde problemer med å se teksten, uten å måtte virre voldsomt med hodet.

Siden vi satt nær trappen, la vi merke til alle de som snublet, og bare så vidt unngikk å falle ned den harde, fliselagte trappen, ved å kjapt klamre seg til gelenderet. Jeg var selv en av dem, og før forestillingen snakket vi om at det er utrolig at det går bra, at ingen faller og skader seg. I pausen skjedde akkurat det, en eldre mann fløy 3 meter gjennom luften, og landet på sitt brillekledde ansikt. Stakkars mann, brillene skar seg inn i ansiktet hans, og han ble liggende. For første gang i mitt liv fikk jeg høre det jeg bare har hørt i filmer og vitser "er det en lege i huset?" og heldigvis var det det. Han tok ansvar, og fikk etter litt tid, den stakkars mannen på beina og formodentlig til legevakten. Håper inderlig det går bra med mannen.


onsdag 15. mars 2017

Sov du vesle spire av Cilla & Rolf Börjlind

Sov du vesle spire er den fjerde boken i serien om Tom Stilton og Olivia Rönning. Tidligere har jeg lest Sprigflo og Svart daggry, jeg har likt disse bøkene veldig godt, og ble ikke skuffet denne gangen heller.

Fra bakpå boken:
En natt snubler den hjemløse Muriel over en gråtende jente på gaten. Jenta heter Folami og er flyktning fra Nigeria. Muriel får låne et sommerhus i skogen av en venn og tar med seg Folami dit. Men en ettermiddag blir Folami angrepet av en mann i området og Muriel tør ikke være igjen alene med jenta. De kontakter Tom Stilton for hjelp.
Tom arbeider nå for Mette Olsäter, kriminalførstebetjent på Rikskrim. Sammen med Olivia Rönning etterforsker de drapet på en tenåringsgutt som ble funnet nedgravd i Småland, med avskåret hals. Etterforskningen får forgreininger til kloakken i Bucuresti.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016/på norsk 2017
Sider: 431
Kilde: Leseeksemplar

Ekteparet Cilla og Rolf Börjlind, som skriver denne serien er mestere i karakterbygging. Karakterene utvikler seg gjennom hele serien og gjennom hver bok. Personlighetene har flere lag, de er levende og uforutsigbar som alle mennesker er, og gjør det lett for leseren å bli kjent med dem, og glad i dem.

Plottet i Sov du vesle spire er bygget opp av en primærhandling som finner sted innenfor et gitt tidsrom, og med bare få sprang i teksten. Temaet er bundet opp til rom-folket og en kriminell liga i Romania, hvor også en liten, men veldig spennende del av handlingen finner sted. I tillegg hører vi om innvandringen til Sverige, og om hvordan Stockholm tok imot den store flykningstrømmen.

Mer vil jeg ikke røpe om handlingen, for det som folder seg ut mellom disse permene bør forbli hemmelig, helt til du sitter der og svetter 😊 Dette er en høydramatisk krim, med tempo som kan ta pusten fra deg, men fortvil ikke, det går ikke på bekostning av troverdigheten!

Sov du vesle spire ung,
ennå er det vinter,
ennå sover bjørk og lyng,
roser hyasinter.

Ennå er det langt til vår.
langt til rogn i blomstring står.
Sov du vesle spire,
ennå er det vinter

tirsdag 14. mars 2017

Jag är Supermann - en ungdomsroman av Lars Mæhle

Lars Mæhle skriver glimrende både for ungdom og voksne, hans solide ungdomsromaner i flere sjangere har falt i smak hos meg, så jeg var spent på "novellesamling-stilen" i årets utgivelse Jag är Supermann.

Forlaget om handlingen:
Bjørn, Eskil og ei svensk jente dreg ned til elva for å bade. Syriske Aya kjem til Sunndalsøra etter å ha flykta gjennom heile Europa. Anders blir besøksvenn på aldersheimen for å imponere Marianne. Karl gruar seg for å halde tale i gravferda til veslebror sin. Og rebellen Tuva er tvangssend til dalen, for å bli halden unna eit dårleg miljø i Oslo.

Og midt i alt dette finst det truleg også ein rømling, i skjul, ein eller annan stad.

Historiene i Jag är Supermann går føre seg i løpet av eit varmt døgn i juli, og er ei blanding av roman og forteljingar, der lagnader kryssar og påverkar kvarandre. Alle ungdommane har ulike prosjekt, men kvar og ein ber på eit intenst ønske om å bli sett og finne feste i verda.
Noko som gjer det heile verdt det.

I den første historien møter vi den litt sky 16-åringen Bjørn. Han får besøk av Eskil, en av de tøffe gutta på skolen, som Bjørn aldri har fått innpass hos før. Han har hørt rykte om en svensk jente på nabogården, og i mangel på andre venner som er hjemme midt i sommerferien, vil han ha Bjørn med seg, for å luske på henne.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen, for noe dramatisk skjer og når Bjørn endelig kan puste lettet ut, opplever han å ha fått et snev av en innsikt, han ikke helt vet hvordan han skal forholde seg til. Han ser både inn i seg selv, og tolker sine egne reaksjoner og tanker, samtidig som han ser utenfor seg selv, på andre mennesker og erkjenner at de kan være i andre livssituasjoner enn først antatt.

Det er fantastisk at Mæhle i løpet av 31 sider med tekst, greier å få frem alle disse følelsene, som også voksne lett kan kjenne seg igjen i. Det var et stort og stille øyeblikk, da tre døde kalkuner fløt sakte nedover elven. Du må ha vært der for å skjønne hvor stort det var 😊

Den neste vi hører om er Aya som har forflyttet seg de 489 milene fra Aleppo til Sunndalsøra. Med på lasset hadde hun og familien en forvirret farfar, og det er mens hun leter etter ham hun møter på den brune Audien og en ungdom som hun må våge å stole på.

I kapitlet Fuglen i røyret, er vi tilbake til jordbærgården hvor den svenske jenta er på "ferie", men denne gangen er det Anders, sønnen i huset som forteller. Jeg blir satt ut av kontrastene i denne delen, den blå himmelen og det tilsynelatende lykkelige sommerlivet til en ungdom, og den sure moren som ikke ser sønnen sin i det hele tatt. Historien har nerve og høy spenningsfaktor, samtidig som det er en handling med mye ømhet og håp.

Tidligere i handlingen har vi fått noen frampek om en ung gutt som skal begraves, og noen uttalelser vitner om at gutten ikke er særlig godt likt. I avsnittet Änglarna pratar om dig blir vi kjent med storebroren til denne gutten, når han sitter og skal skrive tale til lillebrorens begravelse. I denne delen møter vi en helt annen type mamma, enn moren til Anders, slutten på "novellen" vitner om at hun definitivt hadde øye og hjerte for sin eldste sønn.

Tuva er fra østlandet men har blitt plassert hos sin tante på Sunndalsøra i sommerferien, for at hun skal klare å holde seg unna ugang. Hun har sommerjobb som gartner i kommunen, og dette er bakgrunnen for denne novellen. Vi møter igjen Eskil, men det er ikke han som er hovedpersonen i denne siste fortellingen, hvor vi også får møte rømlingen.

Og idet ho løyste opp hjartet sitt, vinka til han og gjekk, så visste både han og ho at ingen av dei ville sladre om at den andre hadde vore her. For dei hadde sett seg sjølve i den andre sitt blikk, og dei hadde ikkje funne anna enn einsemd og mørk materie der inne.

Det er ikke annet å si om denne boken, enn at den er nydelig. Spennende sammensatt av situasjoner og hendelser, belyst gjennom forskjellige mennesker, hvor enkelte har en løselig tilknytning til hverandre. Denne ungdomsboken er skrevet uten bruk av fjas og fjortisfakter for å tekkes ungdom, men med et voksent språk, og med treffsikre skildringer av de små øyeblikkene.

Jäg er Supermann er ikke en trist bok, til tross for at ungdommene i boken alle strever med sitt. Vi kjenner på lengsler og håp, men også følelsen av å ville gjøre noe helt annet, og av å ane nye koblinger og forståelser for det som skjer. Det er denne vagheten jeg likte best med boken, denne mangelen på evne til å sette ord på det en tenker og føler.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2017
Sider: 127
Kilde: Leseeks

mandag 13. mars 2017

Møte med John Hart på Bergen Offentlige Bibliotek

Det er nok mange leseglade som har fått med seg at den amerikanske forfatteren John Hart er på laneringsturne i Norge. Han besøkte Bergen på lørdag og til publikums og John Harts store begeistring, var det var krimdronningen Monika Yndestad som hadde fått æren av å få ham i tale.

Monika Yndestad intervjuer John Hart
Vi var en utsøkt liten forsamling som benket oss foran den populære forfatteren, (hvor var alle sammen, har dere glemt at det skjer spennende ting på biblioteket?), vel vi fikk i alle fall en times prat om litteratur, jeg ikke kommer til å glemme så lett.

John Hart er en allsidig fyr som ser ut til å få til det han setter seg fore. Han har studert fransk litteratur, jus og regnskap og har jobbet i bank og som aksjemegler og advokat. I tillegg har han pusset båter, stellet helikoptere og sjenket øl, samtidig som den store drømmen var å bli forfatter. Dette fortalte han oss i munter passiar, samtidig som han skildret den lange veien for å bli publisert. Det er nok ingen hemmelighet lenger at han har sine to første bøker, som fremdeles er upublisert liggende hjemme, og at det var først den tredje boken noen ville gi ut. Etter det har det nær sagt gått av seg selv.

Hart fortalte oss om hvordan han jobber, han står opp grytidlig og skriver en time før første kaffekopp, så får han familien avgårde for dagen før han jobber litt til. Han bor på en ranch og kjører traktor, noe jeg virkelig kunne se for meg, der han satt og fortalte om seg selv.
Han er opptatt av å skape karakterer som vokser og utvikler seg gjennom handlingen, og at selve hendelsesforløpet kommer etterhvert. Heltene hans er vanlige mennesker, som gjerne leter etter lys i mørke steder. Når han skal tydeliggjøre karakteren, skrur han opp varmen under dem, og ser hva som skjer.

To av romanene hans er situert i hjembyen hans, noe som var skikkelig skummelt, mens han også følte spenning ved at han valgte å la en 13 år gammel gutt være hovedpersonen i en voksenroman. Vi som har lest Det siste barnet, vet at det funket til tusen, og gleder oss vilt og hemningsløst til The Hush kommer ut 13 mars 2018. Dette er en oppfølger, satt 10 år senere hvor vi møter igjen Johnny Merrimon. 

For John Hart er det viktig å holde på spenningen, gi leseren overraskelser underveis men samtidig ha et troverdig plott. Hans tema er ofte bygget rundt fremmedgjøring som inkluderer anklager og maktmissbruk.

Jeg drukner i bøker her hjemme, og har leitet høyt og lavt etter mine eksemplarer av John Harts bøker, uten hell. Ved elven, Brødrene fra Iron House og Det siste barnet har jeg lest, men leseopplevelsene var sterke, så etter dette møtet med forfatteren, skal jeg snope meg litt pocket ved neste korsvei, og lese dem igjen.

Syndenes forlatelse er boken han kom ut med sist, og egentlig den jeg har vært minst fornøyd med. Nå spør jeg meg selv, om jeg har lest boken i feil modus, eller om det gikk for fort, for forfatterens beskrivelser av det nitidige arbeidet han har lagt ned i denne boken, får meg til å gå i meg selv.

Her kan du lese om ReadingRandis møte med John Hart i Trondheim i dag, og Artemisias møte med forfatteren på Litterært møte, også i Trondheim. Bentebing var tilstede i Bergen, og nå har hun også luftet sine tanker rundt møtet vi var på.

søndag 12. mars 2017

Det synger i gresset av Doris Lessing

Det var Ellikken, som med sin fristende omtale av Det synger i gresset, gjorde det umulig å overse Doris Lessing lenger. Romanen var hennes debut som forfatter, og for en debut, det er bare til å ta av seg hatten.

Etter å ha lest om Doris Lessing kjenner jeg igjen hendelser og skildringer i denne romanen, fra aspekter av hennes liv. Vi begynner med slutten, hvor en dame har blitt myrdet av en svart mann. Naboer, vitner og politiet er på stedet, men det er mer stemningen vi blir kjent med enn karakterene.

Vi er i Sør-Afrika og selv om 50-årenes holdninger til de svarte er kjent for meg, er det vont å tenke på at dette var livet for dem den gangen.

Når gamle nybyggere sier: En må lære å forstå landet, så mener de: Du må venne deg til vår oppfatning av de innfødte. De mener kort og godt: Gjør som vi, eller forsvinn.

I det påfølgende kapitlet blir vi kjent med Mary, vi hører om oppveksten hennes med en alkoholisert far og en fraværende mor. Livet hennes som ungdom, og årene som selvstendig kvinne, frem til hun takker ja til ekteskap med Dick Turner.

Herfra følger vi Mary og Dick i deres strev med å få farmen til å gi avkastning. Eller "deres" er å ta litt i, for Mary er ikke tilfreds, og bidrar ikke så mye til fellesskapet. Hun hater de innfødte og sliter ut hustjenerne med kjeft og mas. Dick er åpen for nye impulser og prøver seg med både bier, griser, kalkuner og kaniner før de setter opp en butikk på tomten sin. Når han endelig gir etter for presset og begynner å dyrke tobakk, går også dette galt. Alt går galt, og han plages av malaria flere ganger.

Forholdene de lever under og holdningene til de innfødte er hoderystende, men overbevisende skildret, og det jeg leser gjør sterkt inntrykk på meg. Det er ikke lett å si hvem det er mest synd på, Dick som ubehjelpelig strever på, eller Mary som avskyr farmen og blir mer og mer bitter.

Helt til sist i boken nærmer vi oss slutten, som også var starten på romanen. Vi blir bedre kjent med hvorfor naboen Charlie er så interessert i Dicks farm, og får vite litt mer om bakgrunnen til agronomen Tony Marston, som er med i første del, og er en av de tilstedeværende når liket beskues.

Ikke alt sies direkte i denne romanen, og Lessing overlater det til leseren å ut i fra sine egne erfaringer å gjøre seg opp en mening om forskjellige spørsmål. Det handler om å være menneske, om stolthet og fordommer og om spenningen mellom de svarte og hvite i Sør-Afrika.

Jeg slutter meg til Ellikken, og anbefaler gjerne Det synger i gresset videre!


*******

Doris Lessing ble født i 1919 i Persia av engelske foreldre. 6 år gammel flyttet de til Sør-Rhodesia hvor familien eide en stor landeiendom, som til tross for mye slit, dessverre ga lite avkastning. Hun flyttet hjemmefra som femtenåring, og giftet seg første gang 19 år gammel, men bare 4 år senere forlot hun mann og sine to små barn. Like etter giftet hun seg med Gottfried Lessing og fikk en gutt med ham. I 1949 flyttet hun tilbake til England og ga ut Det synger i gresset som den første av mange romaner med feministisk handling. Etterhvert ble tekstene hennes preget av både politisk radikalt tilsnitt, og senere science-fiction, som blomstret ut av hennes interesse for åndelige temaer, sufisme og islamsk mystikk. Hun er den eldste forfatteren som har mottatt Nobelprisen i litteratur 88 år gammel.

lørdag 11. mars 2017

Palle Puddel drar til New York av Anna Fiske

Vi tiltrekkes jo det vi har hodet og hjertet fullt av, og i disse dager er det New York som konstant bobler i mitt bakhode. Da jeg studerte nominerte og vinnere av Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur, dukket det opp to bøker med NY i tittelen.
Jeg er ingen stor tegneseriefan, men det blir veiet opp av kunstinteressen min, for i Palle Puddel besøker de blant annet MoMa, noe jeg også har lyst å gjøre når jeg er i den store byen.

Gratulerer til Anna Fiske som vant Tegneserieprisen 2016 for Palle Puddel drar til New York!

Juryens begrunnelse: Tegneserieskaperen, illustratøren og bildebokskaperen Anna Fiske er på banen med den sjarmerende tegneserieboka "Palle Puddel drar til New York". Hunden Palle har fulgt Fiske en stund, og nå står storbyen New York for tur for den engstelige og over middels kunstinteresserte hunden og vennen hans, Nina Kanin. 

Med sprelsk energi og spennende utflukter i storbyen, får vi bli med til bl.a. MoMa, Museum of Modern Art, som til Ninas store skuffelse er et kunstmuseum og ikke Palles mormor. Med så vel gulrøtter som Matisse sammenvevd i Fiskes univers, er det de små detaljene som blir viktige. Tegnestilen er preget av Fiskes naivistisk barnlige uttrykk. 

Tegneserien oser av varme personskildringer og humor rundt det å reise på ferie. Palle og Nina reagerer ulikt på ting, og tegneserien viser oss et vennskap som kanskje blir satt på prøve, men som overlever og ender med å bli sterkere. Palle sender ut en pil til leserne, som treffer det engstelige og det glade i oss, sammen med tanken om at man kan være venner selv om man ikke er like.

Palle og Nina er venner men veldig forskjellige. Det er Nina som tar initiativ til turen og er den tøffe av dem både når de skal fly og når de ankommer New York. Palle vil helst spise det han spiser hjemme, og våger seg knapt ut i byen hvor trafikken og bråket er overveldende for ham.

Det eneste han ser frem til er besøket på MoMa, og her blomstrer han opp. Nina, derimot er en skygge av seg selv, preget som hun blir av at Moma ikke er Palles mormor men et hus fullt av kunst.

Tegningene er klare og tydelige og ikke minst sjarmerende. Handlingen er kjempefin, med god humor og mye livsvisdom, uten at det føles påtrengende. Jeg likte boken godt, kanskje ikke som reiseskildring men som en historie om utfordringer som skal overkommes og vennskap som tåler en støyt.

Sightseeing må til i New York 

Her har Palle og Nina byttet roller - sjekk ut iveren til Palle!

Utgitt: 2016
Sider: 56
Kilde: Biblioteket