søndag 5. februar 2017

Levende og døde av Han Kang

Egentlig skulle jeg lese The Vegetarian, som vant Bookerprisen i 2016, men før jeg fikk boken i hus, kom Han Kangs siste roman, Levende og døde ut på norsk, og jeg endte opp med å lese den først.

Forlaget om boken:
Gwangju, Sør-Korea, 1980. I etterdønningene av et studentopprør som ble slått brutalt ned, leter 14-årige Dong-ho etter vennen sin blant alle de drepte. Når han finner ham, vil han da være levende eller død? Hva skjer med sjelen til den kroppen som slutter å leve, og med den som overlever? I kretsen rundt Dong-ho er alle merket av massakren og dens etterdønninger. I årene som følger, må de forholde seg til det som hendte den gangen, enten de er ofre eller etterlatte, om det gjelder tortur, sensur, fornektelse, tilgivelse eller de vedvarende ekkoene av tragedien som rammet dem.

Levende og døde er det en universell bok om menneskelig utholdenhet og mot, en tidløs og moderne roman og et stilistisk mesterstykke som bekrefter Han Kangs posisjon som en av vår tids viktigste forfattere.

Sør-Korea gikk raskt fra å være lutfattig til å bli et industrialisert og fremgangsrikt land. Ved utstrakt bruk av underkuende maktmidler, styrte generalene med jernhånd, og i 1979 begynte studentene i Gwangju å ta til motmæle.

Det er den åpne konfrontasjonen som varte i 9 dager i mai 1980, som er bakgrunnen for romanen som Han Kang har skrevet. Med tanke på hvor lite oppmerksomhet dette har fått (f.eks. på Wikipedia), er det godt at hun har gitt ofrene en stemme med denne romanen.

Levende og døde gjorde sterkt inntrykk på meg, kanskje fordi jeg kjente dårlig til historien og strevde med å plassere disse grusomme hendelsene i vår tid, og i min egen lykkelige barndom. Romanen fikk meg til å ville lære mer om historien og kulturen til dette landet, som jeg bare forbinder med min sønns TaeKwonDo kariere.

Hvorfor synge nasjonalsangen for mennesker som var drept av hæren? Hvorfor legge nasjonalflagget på kistene deres? Som om det ikke var nasjonen som hadde tatt livet av dem?

Historien begynner i 1980. Som virkeligheten var for de som opplevde massakren i Gwangju, så fremstår disse betraktningene også litt forvirrende. Jeg som leser har problemer med å skjønne hvem som er fortellerstemme i de forskjellige kapitlene. Helt først skilres Dong-hos opplevelser. Dette skjer i andreperson av en fortellerstemme, som på en måte forteller Dong-ho hva som har skjedd i livet hans. Det påfølgende kapitlet begynner sånn:

Vi lå stablet oppå hverandre i et kors.
  Tvers over magen min lå kroppen til en ukjent mann, og tvers over magen hans igjen, kroppen til en ukjent gutt. Gutten var litt eldre enn meg. Håret hans strøk meg i ansiktet, og baksiden av knærne hans presset mot de bre føttene mine.

Jeg bruker energi på å finne ut hvem dette er og hvordan de to kapitlene henger sammen. Navnet til menneskene sier meg ikke noe om hvilket kjønn karakteren har, noe som også bidrar til min forvirring. I kapittel tre befinner vi oss i 1985, men Sju slag omhandler overgrepene Eun-suk ble utsatt for, for fem år siden. Dette er fortalt i tredjeperson, og det er bare bruke av "hun" som røper at det er en kvinne det er snakk om. Navnet på karakteren som omtales får vi ikke før helt på slutten, og jeg greier ikke sette denne historien sammen med de to foregående.

Hun krympet seg sammen og la hodet mellom knærne. Barnegråt kunne høres fra en av sengene. Mamma, kan du lukke vinduet? Det er allerede igjen. Lukk det mer. Kan du ikke lukke det mer?

Det romanen skildrer av grusomheter kan jeg umulig gjengi med den kraft Han Kang skildrer det i. Unntakstilstand og portforbud, vanvittige torturscener og redsler uten sidestykke, fremstilles krystallklart og ikke mulig å ta feil av. Der historieoppbyggingen i mine øyne er utydelig og forvirrende, så stiger de faktiske forholdene sterkt frem fra bakgrunnen. Her skildres et folk som prøver å gjøre som de blir bedt om, men det er ikke nok.

Et øye i natten tar oss med til året 2002 hvor Im Seon-ju blir kontaktet av Yun som arbeider med å dokumentere grusomhetene fra 1980. Kapitlet er et døgn delt inn i korte sekvenser, et nytt virkemiddel som føyer seg inn i rekken av ulike måter å fremstille historien på.

Det er bedre å dø oppreist, enn å leve på knærne.

I det sjette og siste kapitlet er vi kommet til 2010, mens den påfølgende epilogen er fra 2013. Den ligner til forveksling de andre kapitlene, men jeg antar at jeg-personen her er forfatteren selv.

Levende og døde er skrevet i et poetisk vakkert og veldig kraftfullt språk, og skildrer en grusom historisk hendelse på en variert og innsiktsfull måte. Den litt gåtefulle stilen var en utfordring for meg, som til tross for dette ble veldig engasjert i det jeg leste. Sånn som romanen fremstår, ser jeg for meg at den lett kunne blitt en sakprosa, en novellesamling eller til og med et langdikt.
Forlag: Pax
Utgitt: 2014/på norsk 2017
Sider: 243
Kilde: Leseeksemplar


Rose-Marie har skrevet en kjempefin omtale av boken!

4 kommentarer:

  1. Litt rart at de ikke smidde mens jernet var varmt ang å oversette "The vegetarian" til norsk. Denne ligger på vent her hos meg men siden jeg har lest en noe "krevende" bok nettopp så velger jeg å vente litt før jeg tar fatt på denne. Men godt at hun forteller denne historien for dette var ukjent for meg.
    Fin omtale, Tine :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er litt slitsomt å lese krevende bøker, så det er viktig å innvilge seg en "pause"-roman innimellom :) Tipper forlaget som har forfatteren, snart kommer på banen og oversetter The Vegetarian også, jeg har kommet et stykke på vei, og synes den er bra :)

      Slett
    2. Ja, tror den kommer til neste år!

      Slett
  2. Denne boka var fin! 😊 Takk for link!

    SvarSlett