torsdag 14. desember 2017

Ulven av Mo Hayder

Hva som skjer med hovedpersonen Jeff Caffery, er denne seriens desidert viktigste drivkraft. Når det er sagt, hver av de syv bøkene siden Fuglemannen står sterkt og kan leses frittstående, men er du glad i gode karakterer, et vanvittig sterkt plott og er klar for en ny serie, så begynn for all del på begynnelsen!

Forlaget om boken:
For fjorten år siden ble et ungt kjærestepar brutalt drept i et øde skogsområde. Den hovedmistenkte for drapene tilstod og ble fengslet.
 
En familie forsøker fortsatt å legge de grusomme minnene om drapene bak seg. Men i det isolerte huset deres er marerittet i ferd med å skje igjen.
Når etterforsker Jeff Caffery finner en lapp med et desperat rop om hjelp, skjønner han at det må handles raskt. Han vet ikke hva han leter etter, men han vet at hvert sekund teller.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 432
Kilde: Leseeksemplar


Se for deg at du hopper på en berg-og-dalbane i fart og lar alle hemninger fare. Sånn er denne boken, den gir full gass fra første side, det var nesten som jeg hylte for meg selv, når spenningstoppene kom tett som haggel i begynnelsen.

Vi følger flere handlingstråder til å begynne med, og vekslingen foregår hyppig. Aller først hører vi om den fem år gamle Amy, som har vært borte fra foreldrene men nå dukker opp i god form. Hun snakker om en hund som heter Bear, og har en lapp hvor det står "HJELP OSS" på. Vi blir også kjent med familien Anchor-Ferrers, hvis datter Lucia som nå er tredve år gammel har lidd siden dobbeltdrapet for fjorten år siden.

Karakterene er fargerike uten at det føles karikert. Hovedpersonen i serien er kriminaletterforsker Jeff Caffery, en kjekk mann som har store utfordringer med kvinner. Han er sjarmerende og litt hjelpeløs, men en skarping, og jeg digger gjensynet med ham. For oss som ble kjent med ham som ung gutt, i Fuglemannen, og har fulgt ham videre, har vært vitne til en fantastisk karakteroppbygging.

Virkemidlene som brukes for å holde leseren fengslet er mange. Historien er spooky som en spøkelseshistorie, med døde telefoner, hunder som viser uforklarlig redsel, nøkler som er forsvunnet etc. Når i tillegg to landsens politikonstabler dukker opp, og de etter kort tid er piss-i-buksa redd, er liksom stemningen spikret.

Dette er ikke en krim i tradisjonell forstand, for det er ingen etterforskning, bortsett fra undersøkelsene som Jeff Caffery foretar, mer eller mindre på sin egen fritid. Men, du må ha mage for litt saftige skildringer av tortur.

Plottet Mo Hayder denne gangen har pønsket ut til oss, er spekulativt til tusen. Her er mange vendinger underveis, som ga denne leseren frydefulle grøss, og stor glede over hvordan alt er sydd sammen. Jeg skal ikke være den som røper noe som helst av handlingen, men lover deg en velskrevet krim av aller beste sort!

Jeff Caffery-serien:
Fuglemannen
Kuren 
Ritualer
Hud
Borte
Dukkene
Ulvene


mandag 11. desember 2017

Begynnelser av Carl Frode Tiller

Årets roman Begynnelser er mitt aller første møte med Carl Frode Tiller. Trilogien Innsirkling har blitt meg anbefalt fra flere hold, men det har vært noe med måten den er skrevet på, som ikke har tiltalt meg. Begynnelser er også litt snodig i formen, men det funker, og jeg likte romanen godt!

Forlaget om boken:
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av? "Begynnelser" er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge.

"Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden."

Når vi først møter hovedpersonen vår Terje, er han en voksen mann. Han er levende opptatt av natur og biologi, noe vi vil oppdage at han har vært gjennom hele livet. Jeg liker Terje som voksen mann, men etterhvert som han blir yngre og yngre kan jeg ikke si at jeg er så begeistret.

Jeg hadde lest lite om handlingen i boken på forhånd, så leseopplevelsen min ble preget av hva som ble avdekket etter hvert. I små og litt større hopp blir vi tatt med bakover i livet til Terje, og denne skriveteknikken føltes ikke så rar, som det kanskje kan virke.

Han hadde gjennom hele livet sine utfordringer, og personligheten hans ble nok formet av hva den underlige "stammingen" i barndommen gjorde med ham. I ungdommen var han ganske så utagerende, i alle fall i språkbruk og måten han oppførte seg mot de nærmeste.

Jeg syntes det var kjekt å høre om hans begeistring for utrydningstruede arter, om lav, elvesandmusslinger, om trøndersk regnskog og om lupinene som angriper økosystemet. Menneskets plass i naturen er i våre øyne gitt, men fantasien kan settes i sving rundt dette med at naturen kan ta en nådeløs hevn...

Carl Frode Tiller har skrevet en tankevekkende roman, både med tanke på mellommenneskelige forhold, og med tanke på kloden som en tikkende bombe. Jeg anbefaler den gjerne videre!

Utgitt: september 2017
Spilletid: 9,5 time
Kilde: Lytteeksemplar



Det er mange som har lest og likt denne romanen:

lørdag 9. desember 2017

Jeg er Daniel av Mari Lindbäck

Er du på jakt etter en lettlest roman om sårbar ungdom, er Mari Lindbäck sin roman Jeg er Daniel midt i blinken for deg. Dette er forfatterens fjerde roman, det er første gang jeg leser noe av henne, men det kommer ikke til å bli den siste.

Forlaget om boken:
Etter det med mora mi, ble jeg som i et av de husene der de krabber over aviser og pappkasser og klær og leker og stekepanner og tomme glass med skrulokk på. Som i et av de husene der vinduene er dekka for og det går loslitte gulvteppestier mellom hauger og tårn av alt som er samla og stabla og spart, som der ingen åpner. 

Daniel har en trøblete fortid, men nå bor han hos bestemora si og livnærer seg ved å jobbe på et treningssenter. Han blir til og med kjæreste med jenta fra biblioteket. Pilene peker oppover. Men Daniel skylder penger til noen det ikke er lurt å skylde penger, og må derfor gjøre ting. Ting som får konsekvenser for det lille livet han har skrapa sammen.


For oss storlesere er rett bok til rett tid en viktig del av leseopplevelsen. Da jeg begynte på Jeg er Daniel hadde jeg akkurat vært på DnS og hørt/sett Morten Joachims musikalske monolog Fire gravferder og et bryllup, et stykke som ga lesingen av Mari Lindbäcks roman, en ekstra dimensjon.

Daniels historie fortelles i nåtid i løpet av en ganske kort periode. I tillegg får vi vite litt om hvordan oppveksten hans har artet seg, men dette er ikke før helt mot slutten.
Når vi møter ham er han i jobb, han møter en jente som han får kontakt med og han bor, øyensynlig hos sin bestemor. Ting forandrer seg etterhvert, samtidig som vi får vite bakgrunnen for både bo- og jobbarrangementet hans.

Skriveteknikken Lindbäck bruker er genial. Det sies ikke rett ut at Daniel lever på samfunnets skyggeside, men måten setningene er konstruert på, sier det allikevel. Jeg konkluderte tidlig i lesingen at Daniel er litt "treg" i avtrekkeren, enten det skyldes rusmisbruk eller noe psykisk. Det er noe naivt over det han tenker, gjør og sier, og så godtroende som han er, er aldri sunt.

Dette er samtidshistorie på sitt beste, forfatteren går tett på en type skjebne jeg frykter vi har mange av rundt oss, og det er absolutt et tema jeg synes det er viktig å utforske nærmere. Jeg blir fort glad i den unge gutten som blir portrettert, selv om han egentlig er en sånn person jeg ikke vil ha i min bekjentskapskrets.

Romanen fikk meg til å tenke på mitt eget forhold til rusmisbrukere og andre som ikke ses på som "vellykkede" samfunnsborgere, og flere spørsmål enn svar kom opp i hodet mitt da jeg leste.

Mari Lindbäck bruker et fint språk, hun har fine karakterer og til tross for at romanen er på i underkant av to hundre sider, kommer det flere vendepunkt som gir fremdrift og spenning til historien.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2017
Sider: 182
Kilde: Leseeks

torsdag 7. desember 2017

Den svovelgule himmelen av Kjell Westø

Kjell Westö er en av Finlands største forfattere, som mottok Nordisk Råds Litteraturpris i 2014 for romanen Svik 1938. Den svovelgule himmelen er forfatterens syvende roman, så det er sannelig på tide at jeg leser noe mer av ham, for dette ga mersmak.

Forlaget om boken:
I 1960-årenes Helsingfors vokser en ung mann opp i skyggen av den velstående Rabell-familien, som har et staselig sommersted i nærheten av hans egen families enkle sommerhytte.  Han blir venn med den jevngamle Alex, men oppdager snart at det ligger mye under Rabell-familiens vellykkede overflate. Etterhvert vokser det fram et sterkt, men opprivende kjærlighetsforhold mellom ham og  Alex' lillesøster Stella. Gjennom årtiene fortsetter de to å kretse rundt hverandre, uten å klare å velge eller å velge bort kjærligheten.

Fortelleren vår forblir navnløs, men langt fra anonym, gjennom hele romanen. Bok365 sier det som jeg tenkte da jeg leste boken, at Kjell Vestö har diktet opp en historie, som sirkler rundt hans egne livserfaringer.

Vi starter i nåtid hvor han observerer en  truende figur utenfor vinduet sitt. Hvem denne er, blir avslørt på de aller siste sidene i boken, når vi er til bake i nåtid. I resten av romanen følger vi hovedpersonen gjennom hans oppvekst i Helsingfors på 1960 og -70 tallet, videre gjennom ungdom og inn i voksen alder.

Forholdet til Alex utvikles over mange år, og de kommer til å forbli i hverandres krets hele livet, selv om det går opp og ned med vennskapet. Han innleder også et kjærlighetsforhold til hans lillesøster Stella, enda et forhold som må gjennomgå mye.

Det er ikke enkelt å være en "fattiggutt" når han skal omgås Alex og familien hans. Siden han selv har foreldre som er vanlige lønnsmottakere, får han mange kameler å svelge i samkvem med familien Rabell.

Romanen er innom flere temaer, og har blant annet et fint skråblikk på hvordan arv og miljø påvirker hvordan vi blir, hva vi tenker og hva som forventes av oss. Psykisk sykdom er også en sekundærhandling som fanget min interesse. Subtile frampek i begynnelsen av romanen fører frem til et vendepunkt som fikk smilet frem hos meg.

Karakteroppbyggingen er veldig bra, det rike persongalleriet vi blir presentert for er alle karakterer som har noe ved seg som gjør dem lett å huske, uten at de på noen som helst måte føles karikert. Skriveteknikken og språket Westö bruker er godt å lytte til. Han benytter seg ikke av metaforer og symbolikk, men gir oss et ærlig portrett av flere kompliserte vennskap.

Jeg liker måten han binder sammen deler av romanen sin på. Mot slutten nevnes Jacobs drukning, som en katalysator for flyktningkatastrofen i Middelhavet, samtidig som bildene Stellas datter Sandi tar av enkeltskjebner der nede, gjør henne skamfull. Et av nøkkelelementene dreier seg om hukommelse, hva vi velger å huske, eller hvordan vi på forskjellig måte oppfatter situasjoner og hendelser. En tematikk jeg synes er veldig interessant.

Den svovelgule himmelen er en til de grader velskrevet roman, en smule sentimental men innsiktsfull og så personlig skrevet, at det nesten føles som om han skriver om seg selv. - boken anbefales på det varmeste!

Axel Aubert er kjent for å gjøre gode innlesninger, og det har han også gjort med Den svovelgule himmelen. Han er tydelig og rask, akkurat sånn som jeg liker det, og stemmen hans er behagelig å lytte til. Romanen anbefales på det varmeste!


Utgitt: 2017
Lyttetid: ca 13 timer
Kilde: Lytteeskemplar


Kleppanrova og Tonesbokmerke har også blogget om denne boken

tirsdag 5. desember 2017

Stemmer fra Israel av Finn Iunker

Stemmer fra Israel er en av de bøkene som havnet i min bokhylle på initiativ fra forlaget. Jeg rynket skeptisk på nesen da jeg leste tittelen på boken, men etter å ha lest Rose-Marie sin flotte omtale, var jeg ikke sein om å plukke frem boken, noe jeg ikke angret på.

Forlaget om boken:
Stemmer fra Israel tar utgangspunkt i vitnesbyrd fra israelske soldater og deres handlinger på Vestbredden og i Gaza. Finn Iunker har foretatt en omhyggelig redigering, og skåret tekstene ned til deres nakne minimum, slik at brutalitetene presenteres så presist og ærlig som kjensgjerningene tillater det. Tekstene er enkle og har stor politisk kraft. 

Det var et hus vi tok i Hebron. Familien måtte som vanlig flytte ned en etasje. Vi satte et rør i et hull i veggen, med en trakt i vår ende, sånn at vi kunne tømme blæra mens vi var der. Vi sørget for at røret pekte ut i bakgården, der familien hadde noen bur med kyllinger. Når faren eller ungene kom ut for å se til dem, kunne vi pisse på dem. Det var dagens høydepunkt.

Jeg har nettopp deltatt på 26 november markeringen for jødeutryddingen, tenk det er 75 år siden de skrekkelige forbrytelsene fant sted. Men, til tross for overgrepene jødene ble utsatt for under 2. verdenskrig, virker det ikke som de har omtanke for andre.
Måten israelerne behandler palestinerne er ufattelig i mitt hode, spesielt med tanke på deres egen historie.
Finn Iunkers prosa bygger på 145 nummererte vitnesbyrd om ugjerninger gjort av israelske soldater på jobb i de okkuperte områdene. Mange av uttalelsene soldatene har kommet med, oppfattes av meg som befriende skriftemål, mange av dem innrømmer sine ugjerninger gjort mot uskyldige på egenhånd, eller faenskap de har gjort sammen med noen få andre. Det er tydelig at noen av hendelsene har ligget dem tungt for brystet i ettertid, de er fullt klar over at det de har gjort var galt, og røper en lettelse over å ha fått fortelle om det.

Wadi Ara, 2003
Underholdningen var å "jobbe med befolkningen", som vi sa, for eksempel å tømme vesken til en gutt og leke med det han hadde med seg, altså at han stod i midten og forsøkte å få tak på ballen eller hva det nå var. 

Hendte det at barna gråt?

De gråt hele tiden. De gråt og var redde.

Hendte det at voksne også gråt?

Selvfølgelig gråt de. Det var ydmykende. Målet var alltid: "Jeg fikk ham til å gråte foran ungene" eller "Jeg fikk ham til å drite i buksa". 

De gjorde på seg?

Ja. 

Hvorfor det? Fordi de ikke klarte å få tak på ballen?

Mest fordi de ble slått. De var vettskremte, særlig hvis de hadde med seg barna.


Vitnesbyrdene skildrer hendelser i områder som Nablus, Ramallah, på Gazastripen, og i Hebron. Noen i Siviladministrasjonen har også blitt intervjuet. Her jobber de med alt som har med land, infrastruktur og utposter å gjøre, og det legges ikke skjul på at korrupsjon er utbredt.

Vi hører også fra soldater som har vært vakter i bosetningene Gush Etzion, Alei Zahav, Elkana og flere andre steder. I de israelske bosetningene blir soldater satt til å gripe inn, når  koordinator for bosettersikkerhet trenger assistanse. Vakter og politi er også tilstede, og mens den voldelige koordinatoren banker opp araberne som er ille ute, snur de andre hodet vekk.

Jobben til dem som står på kontrollposter er å gjøre livet vanskelig for palestinere som skal inn i israelsk område for å jobbe. Vaktene lager mest mulig faenskap for de som prøver å komme seg forbi, og reglene som omfatter arbeidstillatelse, er konstruert slik at de kan straffe arabere fire generasjoner tilbake.

Det er grusomt å lese om yeshiva-studentene ved kontrollposten Qalandiya som terroriserer skolebarn og kvinner som skal til legen, uten at det får noen konsekvens. Hvordan uskyldige kan bli skutt bare fordi de ser suspekte ut, og hvordan jødiske unger smadrer husene til palestinerne på gøy, uten at det får noen konsekvens.

Det er et sterkt vitnesbyrd Finn Iunker har gitt oss ved å oversette dokumentet Breaking the silence. Til tross for at enkelte hendelser er opp mot 17 år gamle, er det mange beviser på at palestinerne ikke har fått det nevneverdig bedre. La oss ikke glemme dem!

Forlag: Kolon
Utgitt: 2017
Sider: 102
Kilde: Leseeks


På FNs internasjonale dag for solidaritet med det palestinske folket, slapp kunstneren AFK et silketrykk der alle salgsinntekter, foruten kostnadene for å lage trykkene, går direkte til det eneste proteseverkstedet i Gaza. På verkstedet, ALPC er det lokale ansatte, som jobber med å hjelpe sine naboer og medborgere tilbake på beina, og alt skjer uten at det koster pasientene så mye som en krone.



Årets julegave til/fra herr&fru er AFK sitt kunstverk "Elefanten i rommet".  Informasjon om kunstverket finner du på facebooksiden Gatekunst for Palestina, og hvis de 90 trykkene ikke er utsolgt, er det bare til å hive seg rundt. 

AFK har etterhvert blitt en kjent og kjær gatekunstner i Bergen og Norge, og er kjent for sitt fokus på politiske og sosiale forhold. Denne gangen jobber penselen hans for det palestinske folket.

søndag 3. desember 2017

Familiesykdommen av Kristin Friis

Kristin Friis debuterte i 2012 med romanen Fjøset, og følger nå opp med roman nummer to. Fortellerstemmen i romanen er subjektiv og sårbar, situasjonen er utsatt. Er det mulig å få fortsette å leve? Er det mulig å oppleve frihet? Det er veldig sjelden jeg har behov for å legge ned boken jeg leser for å ta en pustepause, men det måtte jeg gjøre flere ganger i begynnelsen av Familiesykdommen - romanen anbefales på det varmeste!!

Forlaget om boken:
Det går opp og ned her i livet. Den siste tiden har det gått mest ned. Jeg er tretten og et halvt år, jeg veier seks og tyve kilo. Det er ni kilo mindre enn i høst. Det er bare et tall. Det finnes mange tall som er større enn ni. De aller fleste tall er større enn ni. Ni er et ganske lite tall og passer til en liten kropp. Det er påske, jeg har gått lange skiturer alene innover i fjellet uten å spise annet enn snø. Det er en måte å eksistere på når andre måter ikke fungerer.

Påskeferien avsluttes for tidlig, familien må kjøre hjem og den eldste jenta skal innlegges på sykehus. Avdelingen er for voksne, alle de andre på rommet hennes er damer, en av dem spiser middag om natten. Legen hun må gå til, har Syden-postkort på veggen som pasienter har sendt etter utskrivelsen.

Mange år senere går hun tilbake til Rikshospitalet for å lete etter bygningen der hun bodde, treet hun så på gjennom vinduet og den lille parken hun ikke fikk gå ut i.

Familiesykdommen er en tilstandsrapport fra psyken til en tretten år gammel jente. Hun er så sårbar som det går an å bli, men oppfattes av familien og samfunnet rundt henne som "vanskelig" og sær. Hennes tanker og følelser, reaksjonsmønstre og oppførsel, manifesterer seg som utagerende, på en passiv aggressiv måte.

Måten Kristin Friis skriver på, gjør at fokus på det som foregår inni jenta, blir sterkt. Alt annet enn det som dreier seg om hennes følelser er kuttet vekk. Her er ingen navn, de rundt blir kalt for "de foresatte", "søsknene" "barna", "hyttenabodamen" etc. Det er en ung jente med spiseforstyrrelser som er hovedpersonen, og primærhandlingen dreier seg om spiseforstyrrelser, men historien gir også et fint fokus på det å se andre mennesker, for det de er.

I begynnelsen syntes jeg fryktelig synd på den lille usynlige jenta, helt til noen sekvenser hvor hun nekter å gjøre som hun får beskjed om, i en liten periode der så jeg på henne med omverdenens øyne. Mitt fokus endret seg raskt, for på en og samme tid skildrer Friis jentas følelser og beveggrunner, speilet i omverdenens oppfattelse, av det at hun nekter eller somler, og det er heftig lesning.

Som på s. 42 hvor hun ikke vil å gå i skjørtet klassen har sydd i håndarbeidstimen, på skoleavslutningen. Hun trenerer og får dårlig tid, "de foresatte" maser, og situasjonen blir uutholdelig. Men, i hennes hode handler det bare om frihet til å klatre i ribbeveggen, og om redselen for hva som skal skje når sjetteklasse er over.

Avslutningsfesten, festen før atskillelsen, alvorlighetsgraden. Jeg er ikke som de andre, ikke har jeg foresatte som forstår, ikke har jeg blomster på skjørtet, og ikke har jeg god samvittighet. Jeg har brutt pakten med de andre jentene i klassen. 

Vi følger den syke jenta når hun blir innlagt, og hennes to måneder lange opphold på psykiatrisk sykehus. Det er mange lange skildringer av de faktiske forholdene på institusjonen, samtidig som vi får en god forståelse for hvordan det er å være et misforstått, ensomt menneske.

Til min store glede får vi høre litt om Amalie Skram og hennes Professor Hieronimus. Det er ungjenta som nå har blitt voksen, som forteller, og i denne delen av boken reflekterer hun over behandlingen hun fikk som 13-åring. Psykiaterne var ikke opptatt av selvfølelse og trivsel, men fokuserte utelukkende på kontroll og disiplin, noe som resulterte i at jenta følte seg isolert og fortvilet.

Var det noe de hvitkledde var gode til, så var det å vokte bevegelsene mine. Var det omsorg eller tvang? Kunnskap eller kunnskapsløshet? Var det vitenskapelig bevist at jeg ble friskere av å være uvirksom inne, var det synsing eller renspikket fanatisme? 

Mye har heldigvis skjedd innen psykiatrien, og vi har også utviklet et nytt, mer menneskelig syn på  barneoppdragelse (det heter vel ikke det lenger...). Pedagogikken som brukes i barnehage og skole i dag, viser et helt annet barnesyn enn det vi hadde på 80-tallet. Måten "de foresatte" oppfører seg i denne romanen, virker på meg lite troverdig ut i fra dagens holdning til barn og psykisk sykdom, men det var sikkert sånn.

Kristin Friis har et veldig godt språk, til tross for de stramme rammene hvor ingen navn er nevnt, skildres følelsene på en måte som får meg til å sitte å trekke pusten dypt. Et litt tregt midtparti trekker terningkastet litt ned, men romanen redder seg på glimrende observasjoner og formidabel formidlingsevne.

Familiesykdommen er som et gufs fra fortiden, men er allikevel tankevekkende, håper mange finner frem til denne romanen ☺

Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 291
Kilde: Leseeksemplar


fredag 1. desember 2017

Oppsummering av lesemåneden November

Endelig er november over, årets mørkeste og kaldeste måned. Jeg fryder meg over at lesing er min store lidenskap, og ikke en eller annen utendørs aktivitet. 

Det nærmer seg tid for oss bokbloggere til å nominere bøker til Bokbloggerprisen for 2017. Vi du se hvilke bøker som er de 54 norske bøkene av året jeg har lest, kan du bare klikke på lenken. Skal jeg lekke noen hete navn fra min liste blir det Olaug Nilssen, Sondre Midthun, Gøhril Gabrielsen, Kristin Johansen, Tove Braathen og ikke minst Kristin Friis som jeg leser nå, Familiesykdommen er heftig, håper mange finner frem til den.



Dette har jeg lest i november:
  1. Trude Teige - Pasienten - 5
  2. Jan Guilou - 1968 - 4
  3. Kristin B. Johansen - Jeg har levd i dette landet i tusen år - 6
  4. Mariela Årsandøy - Nye veier - 4
  5. Bjørg Thorhallsdottir - Du er sterkere enn du tror - 5
  6. Mariela Årsandøy - Urolige hjerter - 3
  7. Caspar Eric - Nike - 4
  8. Tove Braathen - Alle disse dagene - 5
  9. Merethe Lindstrøm - Nord - 4
  10. Sigrid Undset - Jenny - 5
  11. Ragnhild Kolden - Det gode vi ikkje gjer - 5
  12. Ketil Bjørnstad - Åttitallet - 5
  13. Robert Næss - Byrået for ikkehendelser - 5
  14. Lotta Elstad - Jeg nekter å tenke - 5

Dikt: 1
Krim:  1
Barn:      1
Sakprosa:    1
Romaner:         10


November har bydd på litt kos som ikke handler om litteratur. Bydelen min Åsane har feiret seg selv, og jeg og mamma var på en flott Åsanekveld. Beathe og jeg var på lesesirkel på biblioteket og snakket om novellesamlingen Arbeidsnever. Sammen med Hildegunn var jeg på foredrag om bordellvirksomhet på 1600-tallet på Vestindien. En lørdag tok jeg med meg mann og barn og gikk for å se musikalen Evig ung. Foredrag på KODE om Engel Astrup har det også blitt tid til. 

Denne måneden klaffet det med Tvangslesingen, så vi hadde oss et fint møte i Bergen. Dagen etter så jeg musikalen Etterlyst Jesus med Bjørn Eidsvåg. Denne uken var det travelt for dagen etter ble det tango og kammermusikk i Universitetets aula, og vips så var uken over og vi dro til Karmøy for helgen. Uken etter var det bare markeringen av 26 november og jødeutryddingen som fikk meg ut av huset. Som er flott avslutning på måneden så vi musikalen Glamrock, et stykke som ble fremført nede i parkeringsgarasjen under Grieghallen, veldig bra stykke med sangprestasjoner som imponerte stort. 
Nå står desember for døren. Jeg er ikke så veldig "julete", men siden jeg er ferdig med julegavene og ikke har et tett program i desember, skal det nok bli litt "kos" og mye lesing i vintermørket. 

Riktig god lese-desember til alle dere andre bokbloggere ☺☺☺

torsdag 30. november 2017

Åttitallet av Ketil Bjørnstad

Åttitallet er det tredje bindet i Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike, som begynte på sekstitallet. Jeg har hørt og lest de forrige bøkene og var klar for et påfyll av forfatterens skråblikk på vår aller nærmeste historie.

Forlaget om boken:
Ulykker, attentater og hendelser i forfatterens eget liv, gir ham personlige problemer, både i forhold til sin egen kropp, sitt kunstneriske arbeid og til menneskene rundt ham.

Den kalde krigen blusser opp igjen, og mareritt-høsten 1983 står verden nok en gang på randen av atomkrig. Året etter arresteres byråsjef Arne Treholt, siktet for spionasje. Bjørnstads engasjement i saken får etter hvert konsekvenser for hans eget liv, og den idyllen forfatteren dyrket og trodde på gjennom store deler av syttitallet, er nå fullstendig forsvunnet. Svik, løgn og utroskap blir sentrale elementer i en fortelling som igjen ligger tett opp til historiske hendelser, blant annet Berlin-murens fall. I enda større grad enn i de to første bindene, kretser forfatteren rundt både verdens og sine egne, moralske dilemmaer.

Til tross for at denne serien sies å være selvbiografisk, tar jeg det Ketil Bjørnstad velger å dele med sitt publikum, som det det er, et utvalg. Hans tanker om verden, og seg selv i denne verdenen er et spennende utgangspunkt for en skildring av en epoke.
80-tallet er også mitt "tall", det tiåret hvor de største omveltningene i livet mitt skjedde (13-23). De historiske hendelsene i dette tiåret har jeg vage minner om, men ung som jeg var ble hendelsene som et bakteppe for mitt eget liv, så det er kjekt å lese hvordan Bjørnstadgutten opplevde det.

Han skriver musikk, spiller og snakker om musikk og musikere. Han skriver tekster, reiser for å gjøre research for bøker, og en av de mange anekdotene vi får høre om, er reisen til Paris, når han skal møte barnebarnet til Ida Krogh, med tanke på en bok om henne. Denne boken om Oda kommer det til å bli gøy å lese, nå når jeg vet hvordan Bjørnstad gikk frem for å skrive om henne. Måten han, mer eller mindre frivillig strødde om seg med 100-frank sedler når han ankom hotellet, var irriterende å lese om, tenk å være så helt uten ryggrad...

I tillegg til undersøkelsene sine rundt Oda Krogh, får vi høre om arbeid som omfatter Edvard Munch og til og med Knut Hamsun, to norske profiler jeg har begynt å bli kjent med dette året.

Det går slag i slag gjennom hele den lange boken. Jappetiden gjør sitt inntog, men den kalde krigen, streiker og bomber gjorde begynnelsen på åttitallet til noe mer enn en kjøpefest.

Tankesprang og fragmenter av minner, følger vi Ketil Bjørnstad gjennom ti år. I dette tiåret fikk vi  cd`en, telefaxen og mobiltelefonen, og vi vant Melodi Granprix. Selv har jeg et fantastisk minne om hvor jeg var den maikvelden i 1985, da vi vant med La det svinge, og minner fra året etter da Melodi Granprix ble arrangert i Bergen, og vi som var russ fikk kjøreforbud inn i sentrum ☺

På 70-tallet flyttet Ketil Bjørnstad sammen med "den andre" på Sandøya, en liten øy langt fra folk. Han kan ikke se for seg å bli gammel på Sandøya, og er avhengig av byens puls, men trener roen og det landlige i livet sitt. Kontrastene mellom by og land gir en spennende dybde til handlingen i denne boken.

Det er uendelig mye jeg kunne referert fra boken, men siden jeg som oftest er ute og går når jeg lytter til lydbok, er det vanskelig å yte boken rettferdighet. Det er mange sekvenser som har gjort inntrykk på meg, jeg har lært mye og synes det er spennende å bli kjent med Ketil Bjørnstad, og også min egen historie, på denne måten. Er 80-tallet også ditt tiår anbefaler jeg deg å lytte til lydboken, du får mye bok for pengene siden boken er tykk og lyttetiden lang.

Anders Ribu har lest inn boken, og gjort en glimrende jobb. Stemmen hans har blitt Ketil Bjørnstads stemme for meg, den passer perfekt ☺

Andre som har skrevet om boken: ReadingRandi, Kleppanrova, Bjørnebok


Utgitt: 2017
Lyttetid: 28 timer
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 28. november 2017

Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad

Sort, feministisk samtidskomedie - det hørtes ut som noe jeg ville like. Jeg fikk rett, så da boken var plukket ned av hyllen, ble den slukt i et eneste stort jafs. Boken er nominert til Ungdommens kritikerpris, men er dette en ungdomsbok da?

Forlaget om boken:
Lotta Elstads nye roman rommer den samme skarpe og smarte humoren som hennes tidligere bøker. Vi møter Hedda Møller etter en traumatisk flytur og en strabasiøs ferd tilbake til Oslo, gjennom et kriserammet Europa med tog og buss, skitne rom på vandrerhjem og en one-night-stand i Berlin som aldri slutter å sende meldinger i CAPS LOCK. Hjemme igjen oppdager hun en uønsket graviditet. Det burde være lett å gjøre noe med.

Det er det ikke.

Forlag: Flamme
Utgitt: 2017
Sider: 239
Kilde: Leseeks


Bakteppet for denne romanen er selvbestemt abort. Et forslag, fra KrF i 2016, om obligatorisk refleksjonstid, på tre virkedager, før en abort blir innvilget, er utgangspunktet for handlingen.

   Og så - og dette satte meg helt ut - siterte han diktet fra åpningsscenen til getto-filmen Hatet: Det er ikke fallet som teller, men hvordan du lander.

Det at vår hovedperson møter en lege som krever en slik refleksjonstid, gjør at livet hennes i en lang periode tar en uventet vending. Heldigvis er ikke Hedda noe offer, men hun lar seg styre av følelser og tanker, og lar gjerne andre ta avgjørelser for henne.

Samtidsreferanser er det mange av i denne historien, og sidene er fulle av hverdagssituasjoner det er morsomt å kjenne seg igjen i. Til og med noen Shakespeare-referanser dukket opp, til min store fornøyelse:

De snakker faktisk aldri om ingenting. Og forresten - apropos yin og yang: 
   Visste jeg at ordet nothing var slang for vagina på Elizabeth Is tid?
  Han: Jeg kødder ikke. Penis var thing. Vagina var nothing. Ganske sexistisk. 
  Jeg: Og hva forteller det oss om Shakespeares Much ado about nothing?
  Det var sånn jeg havnet i senga hans.

Jeg nekter å tenke er en høyst aktuell roman, som sier mye om hvor reell kvinners selvbestemmelse er. Historien er full av svart humor, god karakteroppbygging og et spennende plott. Handlingen var kronologisk, uten forstyrrende digresjoner eller sprang i teksten. Jeg var hele tiden interessert i hvordan det gikk med Hedda, og overraskelser underveis holdt tempo oppe.

Sier du som meg, ja til sort og feministisk, så er dette romanen for deg!


Andre bloggerne om boken: Medbokogpalett og Elisecathrin 

søndag 26. november 2017

75 år siden jødeutryddelsen markeres med fakkeltog på Møhlenpris

Per Kristian Sebak og en lydhør gjeng på det siste stoppet før Menneskerettighetsplassen
I dag er det 75 år siden den grusomme natten, da jøder over hele landet ble revet ut av sine hjem. Hvert år siden 1994 har det vært avholdt en holocaustmarkering, hvor de 10 ofrene fra Bergen blir minnet med fakkeltog. Jødene som ble hentet på Møhlenpris ble sendt med fangetransportskipet Donau til Auschwitz, og samtlige ble myrdet.


Fakkeltoget startet ved Vitalitetssenteret, hvor de fleste kjøpe seg en fakkel og gjorde seg klar. Toget gikk mot Menneskerettighetsplassen, og ved hvert hus hvor det bodde en jødisk familie, stanset vi opp, og en sjetteklassing ved Møhlenpris skole leste opp den enkeltes navn og tente lys. Per Kristian Sebak sa også noen ord om menneskene som hadde bodd på den gjeldende adressen.

Gunnar Staalesen holder en appell ved Raftohuset

Alle fulgte toget til Raftohuset, hvor Gunnar Staalesen holdt en flott appell. Etterpå kunne de som hadde lyst være med inn og høre Per Kristian Sebak foredra om hva som skjedde med jødene fra Bergen under krigen. Foredraget var spennende, han fortalte mye om bakgrunnen til jødene i Bergen, og kom med detaljer rundt hva som faktisk hendte de skjebnesvangre timene i 1942.
I 2008 ga Sebak ut en bok med tittelen Vi blir neppe nogensinne mange her, som går i dybden på disse hendelsene.

Per Kristian Sebak er en kunnskapsrik formidler av dette temaet

Det grunnlovsvedtatte forbudet mot jøder i Norge ble opphevet midt på 1800-tallet. Fra da og frem til andre verdenskrig kom det 150 jøder til Bergen. De hadde stor innflytelse på samfunnet, og drev med trykkeri, kortevareforretninger og flere manufakturhandler som opparbeidet seg et godt renomme. I 1942 var det kun 6 forretninger igjen av de rundt 20 som fantes etter rundt 1920.

Nå er alle butikkene borte, men noen av de jødiske familienavnene lever videre. Goldfarb i Strandgaten 21-23 er det eneste gjenlevende minnet om denne tiden, men det er ikke jøder som driver nå. Det navnet som lød mest kjent for meg var Eidenbom, og jeg kunne lese om ham:

«Eidenbom hadde som medlem av Stein-organisasjonen, vært aktiv i hjemmefronten i Bergen i begynnelsen av krigen, bl.a. i en gruppe som trykte illegale aviser. I England ble han utdannet til løytnant i flyvåpenet og deltok i flere dramatiske bombetokt over Tyskland. Etter D-dagen kjempet han både i Frankrike og Belgia. Eidenbom fortsatte forretningsdriften i Strandgaten 52 etter krigen. Sønnen Per Eidenbom (født i Bergen 1941) overtok driften i 1966 og drev forretningen til 2001.»

På denne dagen, for 11 år siden ble det på veggen ved inngangen til det nye Vitalitetssenteret i Wolffs gate 12 avduket et minnesmerke over jødene fra Bergen som ble drept under den annen verdenskrig. Monumentet er reist av naboer på Møhlenpris, og er utformet av Tor H. Myklebust. Det består av en stor skiferblokk, 210 cm høy og 80 cm bred, fra steinbrudd i Jondal, prydet med Davids-stjerne i bronse og påmontert tre bronseplater der det under overskriften FORDI DE VAR JØDER er inngravert 21 navn, hvorav 17 med tilhørighet til Bergen.

Les gjerne boken som Marte Michelet fikk Brageprisen for i 2014, Den største forbrytelsen

Jeg minnes også DnS oppsetningen Et bedre sted, hvor Stig Amdam på en glimrende måte formidlet hendelser på Møhlenpris 26 november 1942.

Kilde: Bergen byleksikon

Byrået for ikke-hendelser - Episode 1 Zombieutbruddet

Denne boken er begynnelsen på en ny ungdomserie fra Robert Næss. Forfatteren skriver veldig godt, medrivende slik barn som har knekket lesekoden liker det. Han er utdannet ved London Film School og har studert idèhistorie og teatervitenskap. Noen kjenner ham som hjernen bak komiserien Alle sammen sammen på NRK Super.

Forlaget om handlingen:
Alle vet hvordan man stopper en zombie. Du bare moser hjernen - og det er det.

Men hvordan stopper du et hissig zombievirus som truer med å spre seg over hele Norden, kanskje hele verden?
Thelma og Tico har bare så vidt startet opplæringen som paranormale agenter da katastrofen skjer og de må ut på sitt første farefulle oppdrag. En liten feil kan bety døden. Eller enda verre - de kan selv bli til zombier!

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 281
Kilde: Leseeks


Dette ble mitt aller første møte med zombier i litteraturen, jeg har lest om andre overnaturlige fenomener, men altså ikke om zombier.

Boken starter med at vi blir kjent med de to hovedpersonene Tico og Thelma. De er to nerder og outsidere, som overser hverandre på skolen, men henger sammen på fritiden. En dag blir de kidnappet av noen agentsøkere, og gitt et tilbud de hadde vanskelig for å takke nei til.

   Som dere sikkert har skjønt er ikke dette et vanlig sted, sa Lyana. 
   No kidding, sa Thelma, syrlig.
   Vi jobber med ting som ikke finnes og vi finnes heller ikke, sa Lyana og laget noen snøftelyder som de skjønte var latter. Ja, det er selvsagt litt spøkefullt sagt, la hun til, før hun ble alvorlig igjen. 

Dette er altså starten på en eventyrlig historie i grenselandet mellom det overnaturlige og virkeligheten. Her er svevende fabeldyr, monstre, drager og skremmende hologrammer. Uttrykket "det finnes mer mellom himmel og jord" får en helt ny betydning når du har lest denne historien, som bygger på nordisk skrømtologi.

Høydepunktet er når Tico og Thelma mot slutten sloss mot zombiemunker, og til og med greier å skjære en snipp av zombiekongen Olav den hellige sitt skjegg.

Robert Næss har en frodig fantasi, det kan ingen ta fra ham. Han greier også å snekre sammen en historie som føles troverdig, til tross for de mildt sagt uvanlige omstendighetene vi befinner oss i. Språket er enkelt og passer til de aller yngste leserne, og handlingen er også lett å følge. Anbefales for gutter og jenter opp til 14-15 år.

Forfatteren var med forlaget sitt til Bergen, på årets høstlanseringsturnè, og fortalte der engasjert om boken og serien. Jeg er mildt sagt, utenfor målgruppen her, men har allikevel glede av å lese barne- og ungdomsbøker, og har kost meg med denne (selv om zombier kanskje ikke har blitt favoritten blant temaer)

Er det noen andre som har lest denne boken?

torsdag 23. november 2017

Det gode vi ikkje gjer av Ragnhild Kolden

Det gode vi ikkje gjer er Ragnhild Koldens fjerde roman. Dette er en sterk historie om fornekting, om svik og skyld, som helt tydelig har et innslag av psykologiske thriller over seg. Jeg hadde ikke lest noe av Kolden før, men denne romanen ga virkelig mersmak.

Fra bakpå boken:
Selma Salingers rutineprega liv blir snudd på hovudet då Paul Lund flyttar attende til bygda. Ein gong skulda ho Paul for eit alvorleg brotsverk, men han blei frikjend. Det vonde frå den gongen tek igjen overhand i livet til Selma, og ho går drastisk til verks for å gjere opp for fortidas urett. Men er Selmas versjon av kva som skjedde, den rette? Og viss ikkje, kva følgjer får det for henne sjølv, for dottera og for ektemannen?

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2017
Sider: 230
Kilde: Leseeks

Det er Selma som er jegstemmen i denne romanen. Hun er midt i livet, en tidligere sykepleier som av uklare årsaker, ikke er i arbeid nå. Hun er gift med Samuel og har vært det noen år, men han er ikke far til datteren Jenny som er innlagt på en institusjon.

Via Selmas kommentarer om ham, hører vi om Paul Lund, den tidligere læreren som nå har kommet tilbake til bygda. Når han bosetter seg i nabohuset og begynner å pusse dette opp, går livet i ball for Selma. Nærværet hans er en hindring for morgenturene hun pleier å ha i skogen bak husene deres. Hun mister fotfestet og føler seg jaget.

Selma besøker ofte datteren på institusjonen hun er innlagt på, noe Samuel ikke gjør. Etterhvert finner vi ut at legene fraråder hyppige besøk, men Selma velger å overse denne beskjeden. I tillegg dukker det stadig opp flere forhold hvor Selma oppfører seg underlig. Hun har gjort dem til uvenner med Samuels bror, hun kjører uvørent og skjeller ut andre bilister. I det hele tatt, hva skal en tro, er det Selma som er ute å kjøre, eller er det noen som vil henne til livs?

Måten Samuel og Selma kommuniserer på er utrolig dårlig. Han provoserer henne med sin slurvete oppførsel, og hånlige replikker, men hun klager, maser og kritiserer både ham og menneskene i deres nærhet, så jeg får like mye avsmak for dem begge.

Dette er en roman hvor tingenes egentlige tilstand kommer frem litt etter litt. Bildet endrer seg etterhvert som en leser, og siden leseren i begynnelsen ikke vet hva som har skjedd med Jenny, hvorfor Samuel er som han er, og hva Selmas personlighet skjuler, så holdes vi i et fast grep.

Ragnhild Kolden bruker et fint språk, og hun skriver på en lettfattelig måte. Historien er kronologisk, og siden karakterskildringene foregår uten bakgrunnshistorier, er teksten temmelig kompakt. Jeg kunne ønske meg en litt mer avklarende slutt, selv om jeg normalt sett setter pris på at historien er slutt når den er slutt.

Ragnhild Koldens roman av året vurderer jeg sterkt 
å nominere til Bokbloggerprisen ☺



Minbokogmaleblogg og Pervoluto har også lest og likt boken!

mandag 20. november 2017

Jenny av Sigrid Undset

Romanen Jenny er ikke Sigrid Undsets første, men den romanen hun i 1911 fikk sitt gjennombrudd med. Tidligere har jeg bare gjort et halvhjertet forsøk på å lese Kristin Lavransdatter, så Jenny blir min første fullførte roman av denne viktige norske forfatteren. Det var etter å ha lest Kristin B. Johansens flotte roman om Sigrid Undset, Jeg har levd i dette landet i tusen år, ønsket om også lese noe av Undset dukket opp.

Forlaget beskriver handlingen:
Romanen foregår i kunstnermiljø i Roma og i Kristiania. Boken er en psykologisk studie av en kvinne som har funnet sin plass som kunstner og som drømmer om harmonisk kjærlighet. Hovedpersonen er forlovet med én mann, men blir gravid med en annen. Hun har sviktet sine egne idealer, og blir sin egen dommer.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1911/denne utgaven i 2016
Sider: 331
Kilde: Biblioteket


Siden jeg allerede hadde gitt opp lesingen av boken Undset fikk Nobelprisen i litteratur for, var det med bange anelser jeg begynte på Jenny. Jeg hadde fått den anbefalt som et lettere valg enn Kristin Lavransdatter, og det rådet takker jeg for, denne romanen føltes mye mer lettlest. Språket er gammeldags og fornøyelig, et språk jeg har blitt glad i etter å ha lest mye av Amalie Skram og Knut Hamsun.

Jenny er en roman hvor tanker og følelser diskuteres inngående. Her blir eksistensielle problemstillinger diskutert, og årsakene som ligger til grunn for Jennys beslutninger og holdninger er realistiske. Detaljer rundt "menneskets naturlige beskaffenhet" diskuteres, samtidig som spørsmålet "kan man elske en mann, nettopp fordi man ikke forstår ham?".

For en tid dette var! Forholdet mellom kjønnene var noe helt annet enn det er i dag, og forventningene fra foreldre, naboer og samfunnet forøvrig, var også veldig forskjellig fra sånn vi har det i dag. Sigrid Undset skildret sin samtid på en levende og troverdig måte, handlingen holdt meg som leser fanget fra første til siste side for den har flere vendepunkter som gjør at historien nesten blir spennende.

Frister det å lese noe av Sigrid Undset, stiller jeg meg bak Anitas anbefaling å begynne med Jenny! 


søndag 19. november 2017

"Fjellberghavn" !? - og andre kriker og kroker av Karmøy

Skudeneshavn var i ferd med å bli høytrykksspylt da vi besøkte byen i formiddag
Denne helgen har vært mangfoldig til tusen. Stikkord er mørke, regn, kulde og kraftig vind. Men hva gjør vel det, når en er sammen med gode venner og opplevelsene kommer som perler på en snor. Med Ketil Bjørnstads Åttitallet på øret gikk kjøreturen fra Bergen til Haugesund som en lek. Vi spiste middag på Egon i denne lille byen, som jeg ikke har sett siden jeg var liten.
Etter en natt på Hotell Park Inn, var det tid for Karmøy Maraton. Heldigvis skulle Frode og Øivind "bare" løpe halv, så det ble ikke så mange timer vi tre damene i støtteapparatet måtte være utendørs.

To ivrige gutter, full fart ut fra stadion 

For å fylle tiden gutta løp, fulgte vi dem i bil og tok noen bilder mens de trosset motvind og haggelbyger. Vi fikk også tid til å besøke Åkrasanden, en av Norges fineste strender (når stranden er ryddet for tang, og værgudene er i bedre lune) Sånne strender har vi ikke i Bergen, store områder med meterhøye vegger av sand. Stranden består av 7-8 små sammenhengende strender som strekker seg en kilometer bortover, bare avskåret av berg. Det var godt å være her, og jeg kommer garantert tilbake neste gang en mulighet byr seg.




På ettermiddagen var det fotball på tv, så turen innom en pub med tv var et must. Samtidig som Liverpool vant sin kamp, vant Avaldsnes cupfinalen for damer. Litt å tenke på, da vi dagen etter startet sightseeingen vår på nettopp Avaldsnes, et lite sted som må ha en fotballspiller i hvert hus. Etter pubbesøket spiste vi middag på en fantastisk indisk restaurant, maten overgikk alt indisk jeg har spist de siste årene.

Søndag var det Jørgen Jægers serie fra Fjellberghavn som var i mine tanker. Han har fortalt leserne sine at det fiktive stedet i krimserien hans, er inspirert av den lille byen Skudeneshavn, helt sør på Karmøya. Selv har jeg bare forbundet dette navnet med venting på ferge, på noen av barndommens ferieturer.

Vi startet søndagen ved soloppgang utenfor Olavskirken, Norges eldste kongesete som ligger på Avaldsnes. Denne kirken ble reist av Håkon Håkonsen rundt år 1250, og ble et av de sentrale stoppestedene for pilegrimer på vei til Nidaros. På bildet av kirken kan du se Jomfru Marias synål. Sagnet forteller at dommedag inntreffer når toppen av "synålen" treffer kirkeveggen. I dag er avstanden 9,5 cm....
Nordvegen Historiesenter ligger også på denne plassen, men som så mye annet vi ville besøke i dag var det stengt.

Olavskirken - Avaldsnes kirke, med Jomfru Marias synål ved kirkeveggen


Bilturen langs Karmsundet og ned til Skudeneshavn var kjempefin, men vi var preget av at værgudene hadde sett oss ut som de som skulle spyles i dag. Vi kjørte med den lave solen i øynene, mens himmelen bak oss gjorde seg klar. I Skudeneshavn ble det en kamp med elementene å få tatt noen bilder, og det meste av sightseeingen ble foretatt i bil. Normalt ville vi aldri kjørt inn i disse smale, kronglete, ultrakoselige gatene, men her var verken biler eller mennesker i gatene, så det ble sånn i dag.



Turen nordover igjen gikk på vestsiden av øya, og vi gjorde forsøk på å finne Syreneset fort og minnesmerket over fiskere som har forulykket til sjøs, ved Ferkingstad, men uten hell. Vi peilet oss inn på Karmøy Fiskerimuseum, men her var det også lukket og låst. Museet er bare åpent noen måneder midt på sommeren, noe som er synd med dette flotte bygget som Snøhetta har tegnet. Bildene mine yter ikke bygget rettferdighet, så sjekk ut her!



Siden det ikke var kaffe å få på fiskerimuseet, bar det rake veien mot Leirvik på Stord. Vi smøg oss rundt på det lille tettstedet (eller har det fått bystatus?) uansett var det ikke ett eneste lite sted som var åpent for kaffeturister. Siden jeg var her sist, på slutten av 80-tallet har det blitt skikkelig trangt om saligheten nede ved kaien. To store kjøpesenter har skvist seg inn, og fratatt stedet alt som var av sjarme, så her var det ingen grunn til å gå ut av bilen.

Før vi kjørte ned på fergekaien i Sandvikvåg tok min nysgjerrighet oss med ned til en annen fergekai, nemlig Valevåg. Jeg har nettopp, med stor glede lest Agnes Ravatns bok Verda er ein skandale. I denne boken plukker hun med seg mann og barn for å bosette seg i 6 måneder på landet, dette "landet" er Valevåg i Sveio Kommune. Det gikk ikke an å kjøre forbi, jeg måtte med egne øyne se den lille plassen hun så livlig skildrer i boken sin. Det eksakte huset, verken hennes eller naboen Einar Økland sitt hus, pekte seg ut, men liksom for å bevise for meg selv at jeg virkelig har vært i Valevåg, knipset jeg et bilde av innkjørselen til Fartein Valen sitt hus i stedet for. Han var en høyt respektert komponist tidlig på 1900-tallet, som de musikkinteresserte kan bli bedre kjent med i Valenheimen.

Det lille stedet Valevåg har mye mer å by på enn kun en nedlagt fergekai

Det er gøy å reise på biltur i Norge, og til tross for at vi ikke har vært langt hjemmefra, ble det en skikkelig fin helg, både sosialt, sportslig, kriminelt og kulturhistorisk. Tenk, Karmøy Kommune har 42187 innbyggere, fordelt på tre byer (Kopervik, Åkrehamn og Skudeneshavn) Bydelen i Bergen som jeg bor i har like mange innbyggere, og er "bare" en bydel ☺


fredag 17. november 2017

Nord - en ny roman av Merethe Lindstrøm

Nord er Merethe Lindstrøms niende roman. For Dager i stillhetens historie mottok hun Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og den tok også meg med storm. Jeg leste også Fra vinterarkivene med glede, så forventningene var store til årets roman.

Forlaget om boken:
En krig går mot slutten, noen er på vandring, jaget ut av husene, landsbyene, leirene. En ung gutt har kommet unna marsjene og følger kompasset mot nord. Skulderbladene hans er utstikkende, som avkappede vinger. Med seg bærer han andres blikk og definisjoner av hvem han er, sammen med sulten, mangelen, nedverdigelsene.
Underveis møter han en annen som også bærer på en hemmelighet. En slags forståelse oppstår mellom de to mens de slår følge gjennom landområder preget av både skjønnhet og ødeleggelser.

Nord er en mørk roman hvor det likevel finnes lys, en fortelling med spor etter de fablene som ligger dypt i vår kollektive bevissthet, og som ikke passer for barn.


Merethe Lindstrøm får en mer og mer lyrisk penn, og i Nord benytter hun et poetisk språk og en skriveteknikk som gir meg både ståpels og litt å jobbe med. Jeg innrømmer det gjerne, romaner uten innledning og avslutning, som er strippet for bakgrunnsinformasjon, hvor vi vet "next to nothing" om karakterene og det heller ikke gies noen avklaringer, de romanene sliter jeg litt med. Når jeg klarer å se bort i fra alt det "tekniske" ved teksten, og bare lytte til setningene uten å forsøke å forstå hver enkelt, da skjer det noe magisk.

Omstendighetene blir klarere underveis. Jeg-personen forblir navnløs, men blir kalt flere ting. Han skildrer livet sitt i en periode hvor han ble reddet av den unge piken Aneska. I nåtid er han på flukt, på en lang marsj gjennom et landsbyer hvor lik ligger strødd. De møter også levende mennesker, men ikke mange av dem vil dele mat og husrom med dem. Vi vet ikke hva som har skjedd, en krig er slutt, men hovedpersonen vår synes å frykte frigjørere like mye som soldater og vakter fra fangeleirene. Det er stor matmangel men hovedpersonen virker overbevist om at redningen er å gå nordover.

Romanen begynner med at "jeg" får øye på en 6-7 år gammel gutt oppe i et tre. De slår etterhvert følge, og det er disse to pluss en liten 1-åring de plukker med seg, som utgjør gruppen.

Barnet og ansiktet, det stille hylet, øynene virrer. Jeg liker ikke å se på henne. La henne være, sier jeg. Gutten står med smårollingen, holder henne fast. Vi kan ikke ta med oss noe sånt. Jeg er bestemt. Noe sånt ser tilbake på meg. Han sier at hun kan ikke sitte igjen alene ved siden av de andre, de er ikke mer, borte alle sammen. Sier det lavt, som om de kan høre.

De snakker ikke om det som var, men forsøker å takle ensomheten så godt det lar seg gjøre. Vår venn har en redsel for å bli gal, han ser på den lille gutten som hang seg på ham, og tror i forvirring at det er ham selv. Han spør seg selv, "hvem er jeg"? Han har også en deformert pukkel på ryggen, som krever noe av oppmerksomheten, men jeg skjønte ikke helt hva denne detaljen skulle bety for handlingen i sin helhet.

Det er noe dystopisk og mørkt over hele historien, og bortsett fra det at de tre barna tok seg av hverandre, var det ikke mange lysglimt å se. Jeg kunne ønsket meg at romanen var hundre sider lengre, så det ble plass til karakteroppbygging og en avslutning. Etter endt lesning tenkte jeg på denne gutten, og lurte på hva som kom til å skje med ham, men jeg glemte ham fort, siden jeg ikke kjenner ham.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 214
Kilde: Leseeks

Merethe Lindstrøm på et foredrag på biblioteket  i 2013

tirsdag 14. november 2017

Alle disse dagene av Tove Braathen

Alle disse dagene er debutromanen til Tove Braathen, og for en debut hun har gjort! Jeg skjønner ikke at det går an å skrive så reflektert og helhetlig på "første forsøk".

Forlagets beskrivelse:
Møt Evy, pensjonert og lettere nevrotisk flyvertinne som føler at livet har seilt forbi uten at hun helt fikk det med seg. Etter utallige mislykkede forhold har hun truffet en mann som kanskje kan være den rette. Han har invitert henne hjem til seg, men da hun ringer på en regnvåt forsommerkveld, åpner han ikke.
Og Sara. Som ikke helt vet hva hun driver med, eller hvorfor hun fortsatt er gift med en mann hun innerst inne ikke liker. Som føler at fosterdatteren Em glir lenger og lenger unna.
Og Sigurd Huse. Etterforsker og tobarnsfar – og eksmann, ettersom kona har bestemt at han skal flytte ut. Hun har andre planer for hvem som skal utgjøre familien i rekkehuset i Ullevål Hageby. Rekkehuset etter Sigurd Huses bestemor.

For en vidunderlig debutroman Tove Braathen har gitt oss! Når jeg leser faller jeg gjerne for plottet og oppbyggingen av en roman, eller for karakteroppbyggingen, men aller best liker jeg det når selve språket får meg til å sukke fornøyd. Det gjorde jeg da jeg leste denne boken.

Persongalleriet er glimrende satt sammen, av menn og kvinner som har det til felles at de lengter etter å være en annen, eller at de rundt skal la dem få lov til å være seg selv. Evy er en kvinne som betrakter mennesker, hun er ensom og føler at det ordner seg for alle andre, men ikke henne selv. Sigurd Huse leser konen inn i alle han møter, og i alle situasjoner så har han knagger som involverer konen som holder på å bli eks. Jeg føler med ham, men han er ubesluttsom og sosialt sett temmelig på felgen, så jeg bruker litt tid på å lære ham å kjenne. Hvorfor står han ikke opp for seg selv (og sine barn) når kona kaster ham ut?

Sara er gift, men er ikke fortrolig med mannen sin, så når hun trenger å snakke med noen kontakter hun fosterdatteren Em sin lærer, Ragni Sten. Hadde ikke Sara hatt Ragni, eller Evy hatt venninnen Astrid til å holde seg i nakken, ville livene deres vært så mye mer forvirrende. Dette er damer som til stadighet befinner seg i en situasjon hvor de ikke vet helt hva de skal gjøre, føle, tenke eller si. Jeg får medlidenhet med dem begge to, og får lyst å legge armene mine om dem.

Denne romanen inneholder et dødsfall og Sigurd Huses etterforskning, men noen andre enn ham fra politikammeret møter vi ikke. Karakteren Sigurd Huse er den som med sine spørsmål og rolige detektivarbeid binder sammen de andre karakterene, som etterhvert viser seg å ha forbindelseslinjer til hverandre.

Det er de mellommenneskelige relasjonene som imponerer med denne romanen, og det gryende vennskapet som oppstår mellom Em og Evy var godt å lese om. Deres "tilfeldige" møte ble skildret på en troverdig måte, og reaksjonene til Em når Evy nærmer seg henne gir romanen et pust av noe håpefullt.

Alle disse dagene spiller på hele følelsesregisteret. Her er spenning og nysgjerrighet i forbindelse med hva som skjedde med den døde nestenkjæresten til Evy og jeg irriterte meg grønn over Huses kone som lurte ham til å møte sin nye kjæreste og som pusser opp huset hans og tar seg til rette.

Jeg triller terning når jeg leser og begynner alltid med seks prikker, også faller prikkene av etterhvert. Den ene prikken som er borte fra terningen på Tove Braathens roman har sammenheng med at Huse ikke fikk noen oppreisning i forhold til sviket konen gjorde mot ham. Så sinna som jeg var på henne (og på ham for å være så veik...) så fortjente jeg en viss hevn.
Jeg savnet også at Evy brydde seg mer om etterforskningen, for hun hadde ingen følelser rundt det som hadde skjedd med mannen hun hadde forhåpninger til.

Romanen til Tove Braathen er handlingsdrevet og medrivende å lese. Vi er innom tema som adoptivbarn/foreldre, skilsmisse og ensomhet, og vi får et flott innblikk i hvordan det kan føles å bli middelaldrende, når ingen trenger en.

Konklusjonen min er, denne romanen må du ikke gå glipp av!


Utgitt: 2017
Sider: 366
Kilde: Gave fra Beathe


Andre bloggere om boken: Minbokogmaleblogg og Tonesbokmerke 

mandag 13. november 2017

Urolige hjerter av Mariela Årsandøy

Denne måneden har jeg lest to bøker i den nye serien Slekten fra havet. Dette er en ny norsk historisk serie, med handling fra kystmiljøet på Andenes i begynnelsen av forrige århundre. Urolige hjerter er andre bok i denne serien.

Fra bakpå boken:
RAVNA ER TJENESTEJENTE på fornemme Rammeberg, Venninnen Nore er bortlovet til Kristian Lorentzen, som er sønnen i huset. I påvente av bryllupet er Nore selskapsdame for hans mor, den tyranniske enkefru Anthona. Det er tydelig at fru Lorentzen hater Ravna, og til og med står henne etter livet. Har dette sammenheng med jenta Elidas mørke historie som kommer fram i dagboka Ravna har funnet på loftet og leser i all hemmelighet? Forholdene blir ikke enklere av at Kristian og Ravna trekkes mot
hverandre med en skjebnesvanger kraft.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 283
Kilde: Leseeksemplar


Nye veier het den første boken i serien, og til tross for at den svarte til mine lave forventninger til denne typen litteratur, så ville jeg lese bok nummer to.
Som seg hør og bør i sånne serier, slutter bøkene "brått" og neste bok begynner der den forrige sluttet. I fortsettelsen er vi kjent med karakterene, omgivelsene og omstendighetene, så utfordringen blir å holde oppe spenningen.

I denne romanen ble det mye småintriger rundt hvem som har et godt øye til hvem. Det er ikke måte på hva som legges i et blikk eller en antagelse, og forvirringen blir etterhvert total. Ravna vil ikke lenger ha Torben siden han har vist seg sammen med Karoline. Han vil ha henne, men Ravna har et øye for Lars, og Kristian. Lars vil ha Ravna men siden Hilde vil ha ham, flørter han litt med dem begge, og har seg til og med med Nore. Nore vil gifte seg med Kristian, men siden han ikke bryr seg om henne går hun etter Lars i stedet. Sånn fortsetter det, og intrigene blir mer og mer innfløkt.

Skildringene av klasseforskjeller og tidsånden er styrken ved denne boken. Spesielt når Ravnas lillebror blir syk, ser vi forskjell på rik og fattig, når de knapt har råd til lege, og å få ham inn på sykehus er uaktuelt. Romanen er sanselig, og de mange beskrivelsene av vær, lyder og lukter gjør det spennende å lese.
Voldtekt av ungjenter og misbruk av barn hørte kanskje med i tidsånden? dette i tillegg til all utroskapen i romanens primærhandling, setter de få hemmelighetene rundt Fru Lorentzen og hvorfor hun har så mye imot Ravna langt i bakgrunnen.

Jeg er redd handlingen i denne andre boken i serien ikke greide å holde på interessen min, til tross for et lovende plott og flotte naturskildringer. Intrigene blir for intetsigende, og frampekene blir pekende litt for langt frem, men for all del, de som foretrekker denne type bøker, vil nok ikke bli skuffet.

Min omtale av Nye veier som er første bok i serien.

søndag 12. november 2017

Du er sterkere enn du tror av Bjørg Thorhallsdottir

Bjørg sin strek er kjent for de fleste. Det er første gang jeg setter meg ned med en bok fylt av hennes flotte kunst og hjertevarmende tanker. I denne boken gir Björg oss 60 nye kunstverk og historiene om hvorfor akkurat disse bildene ble til.

Forlagets presentasjon:
Björg Thorhallsdottir er en av landets mest folkekjære kunstnere. Ved å by på egne livserfaringer i bilder og tekst ønsker hun å gi folk mot til å være seg selv og tørre å følge drømmene sine.
En del av livsreisen handler om å bli kjent med seg selv, og stadig utvikle seg som menneske - slik at vi igjen kan bety noe for andre. Når vi deler med andre, lærer vi også noe om oss selv. Jeg inspireres kontinuerlig av den verden og de menneskene jeg møter på min vei. Vi speiler oss i hverandre, derfor velger jeg å leve et liv uten maske, og deler mine gleder og sorger gjennom de fargene som passer til dagen min.

For en nydelig bok Bjørg Thorhallsdottir har laget! Tekstene er personlige uten å bli klam og privat, mens bildene treffer noe i meg.

Hun tar oss med inn i forskjellige situasjoner, vi møter mange menneskeskjebner og reiser til nært og fjernt. Det første bildet i boken heter "Believe in Yourself", et nydelig bilde med en tekst som fikk meg til å senke skuldrene. Et lite utdrag:

Skissen til dette bildet lagde jeg på Hawaii. Jeg dro rett fra et liv som gikk i 200 - til et palmetre! Og da jeg stoppet opp, merket jeg hvor sterk den indre dialogen er, og hvor utrolig vakker reisen innover i en selv er. For å oppleve dette må man gi prosessen tid og rom. 

Dette kjenner jeg meg igjen i. Alle mine interesser og det at jeg er nysgjerrig på det meste, har gitt meg et travelt liv, så det å klare å sette bremsene på er utrolig viktig. Bjørg setter fokus på indre egenskaper som det er greit å løfte frem, blant annet holdningen til hvordan "vi tar det".


I bildet under får vi noen fine ord om å ta ansvar for vår egen livsvei. Vi skal ikke bry oss om hva andre mennesker mener og ønsker for oss, eller hva vi tror andre mennesker mener og ønsker for oss, men ta vår egne veloverveide valg, på egne vegne. Med dette i bakhodet kan vi skyve vekk triste tanker, sure holdninger og prokastinering. Selv sitter jeg nå og gremmer meg over den første snøen som har lagt seg over landskapet utenfor vinduene mine, men med Bjørgs hjelp velger jeg å være lykkelig ☺



Gogirl, som du ser under er et skikkelig "girlpower" bilde, og sånne trenger vi jo av og til. Jeg blir glad av å se på det, og kjente at ryggraden fikk noe ekstra spenstig over seg da jeg hadde lest teksten som fulgte med.



Bildet Kampala ble tegnet ved Viktoriasjøen i Uganda. Hun forteller at hun satt sammen med en venn som er god på affirmative art. Det var artig å høre om hvordan det går an å meditere og male samtidig, og om hva dette gjør med kropp og sjel.

Obs, dette er et utdrag av bildet

En skjønn dame sitter og drømmer om kjæresten sin som er langt borte mens hun lytter til Frank Sinatra som synger Take me to the moon. Vakrere kan det ikke bli.



Bjørg Thorhallsdottir har begge pekefingrene godt nedi lommen. De brukes ikke her til å true gammel livsvisdom nedover hodene på oss. Boken er skrevet i et lett og naturlig språk, og når jeg leser tekstene er det som en god venninne sitter ved min side. Det er en vakker bok som jeg varmt anbefaler videre!

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 160
Kilde: Leseeksemplar


Andre bloggere som har kost seg med boken: ArtemisiasVerden, BeathesBokhjerte, Heartart