fredag 20. oktober 2017

Den som ser - ny roman av Herbjørg Wassmo

Første bok i Dina-trilogien kom ut i 1989 og det er 20 år siden trilogien ble fullført. Årets roman, Den som ser, kan leses som en frittstående historie, men er samtidig en fortsettelse av historien om Dina.

Fra forlagets presentasjon: 
Året er 1890, i den fulle kirka står Karna, barnebarnet til Dina foran forsamlingen, og vitner om det som lå Dina på hjertet før døden: de to mennene hun tok livet av. Etter slik å ha bekjent farmoras synder, blir Karna stum, og lukker seg inne i seg selv.

Verken faren Benjamin eller stemoren Anna kan nå henne, og tausheten omfatter også snart forholdet dem imellom. Anna tar med seg Karna til hjembyen København og hospitalet der mentalt syke kan behandles.


Med det kan hun også legge avstand mellom seg og Benjamin, og tenke over hvem hun selv er og hva hun gjør med livet sitt.




Den som ser begynner der Wassmos trilogi sluttet, så romanen er en direkte fortsettelse av historien. Samtidig får vi så mange henvisninger til de tre første bøkene, at lesere som ikke har lest trilogien, godt greier å få med seg deler av bakgrunnshistorien.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde store forventninger til denne oppfølgeren. Etter å ha lyttet meg gjennom trilogien med over 63 timer på øret på en drøy måned, er det ikke fritt for at jeg følte at jeg hadde fått Dina på hjernen. Overgangen til å lese selv ble brutal, men jeg skrudde ned tempoet til Gørild Mauseths rolige takt, og fikk samtidig den vakre dialekten inn i hjerne og hjerte.

Følelsene lå utenpå meg da jeg leste denne romanen. Wassmos evne til, med få ord å skape et helt univers av følelser, gjør at teksten treffer sylskarpt hos meg. Som her når Benjamin oppsøker Anna i foreldrenes hjem i København:,

   Han luktet annerledes enn hjemme. Fremmed såpe. Da hun åpnet øynene igjen og så over skulderen hans, sto foreldrene der, litt på avstand fra hverandre og så i gulvet. 
   Det var selvsagt moren som brøt stillheten. Klapset hendene sammen som om hun skulle åpne en veldedighetsbasar. Knuste luften til bitte små skarpe skår. 
    - Anna! Er det ikke en gledens dag? Benjamin er kommet for å ordne opp i allting for deg.

Her er det mye å kjenne seg igjen i, og sånn som jeg har lært Annas foreldre å kjenne, sier denne betraktningen så mye mer enn de ordene som står der. Fortvilelsen Anna må føle, følte også jeg. Den håpløse situasjonen hun er i, når hun blir umyndiggjort på denne måten, fikk tårene frem i mine øyne.

Karna havner på sinnsykehospital tidlig i boken, og ganske lenge er hun en pappfigur uten følelser, og uten at hun gir oss noen mulighet til å skjønne hva som foregår med henne. Litt etter litt begynner Karna å respondere forsiktig på tilsnakk, og denne lille scenen fra 18-årsdagen hennes rørte meg:

   - Jeg har fått to pianoelever som bor her på Hospitalet, sa Anna etter en stund og så spørrende på henne. 
   Karna nikket slik at hun ikke skulle føle seg forlatt. 
Anna kjente seg nok ofte forlatt. Det hang sammen med pappas svik og at hun, Karna, var satt på galehus. Annas øyne var ofte som upussede speil. Dersom Karna nikket, ble speilene blanke en liten stund. 

I tillegg til menneskene i København møter vi også igjen Peder Olaisen, som på Dinas bekostning er i Bergen for å utdanne seg til maskiningeniør. Han er en stille men foretaksom og fokusert gutt, og reaksjonen hans når han leser brevet fra Benjamin, fikk meg til å legge boken i fanget og woaoe stille for meg selv.
Når Peder tar for seg den forhatte broren Wilfred Olaisen, etter han har skamslått sin andre kone, kjente jeg en stor lettelse. Måten Wilfred har fått herje på med konene sine, har vært et sårt tema gjennom flere bøker.

Når Benjamin returnerer til Strandstedet og alt han har ansvar for der, reiser han en tur til Reinsnes for å besøke sin halvbror, presten Johan. Det er sterk kost for ham å se plassen, hvor en stor brann tok livet av hans mor og hans kjære Hanna for kort tid siden, og jeg måtte igjen ta meg en pustepause.

Slutten av romanen tar for seg forholdet mellom Benjamin, Anna og reservelegen Joakim, som har en viktig rolle som Karnas psykiater. Jeg liker forholdet Benjamin og Joakim får etterhvert, mennesker som har det i seg å oppføre seg rolig og fattet, selv når følelsene står i kok, har jeg stor respekt for.

Anna er en frigjort kvinne, og tar helt andre livsvalg enn de både hennes mor og ektemann, hadde ønsket at hun hadde tatt. Hun vil jobbe, hun vil ikke bo hos foreldrene når hun er i København, og hun vil utdanne seg for å bli selvstendig. Refleksjonene som gjøres i denne fortellingen setter fingeren på sosial rettferdighet, kvinners frigjøring både i samfunnet og innad i familien, og måten det gjøres på er subtil men samtidig uhyre treffsikkert.

Jeg er imponert over hva Herbjørg Wassmo har fått til med denne oppfølgeren. Det må ha vært nervepirrende for henne å skulle skrive en fortsettelse på en trilogi som ble uhyre populær, men hun skrev seg i mål til høyeste terningkast!

Dina-trilogien i sin helhet: Dinas bokLykkens sønnKarnas arv og Den som ser

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 480
Kilde: Leseeksemplar

mandag 16. oktober 2017

Heksen av Camilla Lackberg

Heksen er den tiende boken i serien om Erica Falck og Patrik Hedström i Fjällbacka. Siden jeg har fulgt serien fra starten, kjenner jeg karakterene godt, og kunne ta sats og stupe inn i handlingen, med stor forventning. Jeg lover deg, jeg ble ikke skuffet!

Forlaget om boken:
Når fireårige Linnea forsvinner fra en gård rett utenfor Fjällbacka, vekkes onde minner til live. Tretti år tidligere forsvant fire år gamle Stella fra den samme gården, og to tretten år gamle jenter ble anklaget. Domstolen fant dem skyldige, men på grunn av sin unge alder slapp de fengsel. Den ene av dem har siden levd et stille liv i Fjällbacka. Den andre er tilbake for første gang siden hendelsen, nå som berømt skuespiller.
Innbyggerne i Fjällbacka stiller opp i manngard for å lete etter Linnea, og til slutt finner de henne. Naken, ved nøyaktig samme skogstjern der den første jenta ble funnet.
Patrik Hedström og hans kollegaer spør seg om det kan være en sammenheng mellom de to drapene. De får Erica Falck, som allerede er i gang med en bok om den gamle saken, til å hjelpe seg.

Heksen følger det velkjente mønsteret som har fungert for Camilla Lackberg gjennom de ni forrige bøkene. Patrik Hedstrøm er den hardtarbeidende nestkommanderende på politikammeret, mens hans kone Erica Falck er journalisten, som mens hun skriver bok, graver frem avgjørende informasjon for saken politiet jobber med.

Det er et fantastisk persongalleri i denne historien, som i tillegg til de to kriminalsakene som er nevnt over, også har en handling fra Bohuslan i 1672. Vi møter igjen de to jentene som ble funnet skyldig for 30 år siden. Begge damene har fått barn, og disse to finner hverandre. I tillegg er det tre andre ungdommer fra stedet, og tilsammen utgjør denne gjengen en samling "løse kanoner".

Forbindelseslinjene i handlingen er mange, og vendepunktene som kommer tett som haggel er egentlig ikke så veldig overraskende, men føles allikevel troverdig. En del ledetråder legges ut, så hodet mitt har hele tiden et mysterium å jobbe med. Hva var det som skjedde med Leif, etterforskningslederen på den 30 år gamle saken? hva er det for informasjon ungdommen Sam har, som Erica (og politiet) gjerne skulle hatt tak i? og hva er det Anna skjuler for sin søster?

Vel, det er mange sånne spørsmål som dukker opp, men noe tydelig motiv for å drepe de små jentene, holdes skjult lenge. Ikke før helt mot slutten materialiserer bildet seg, og spenningskurven får en tydelig retning oppover.

Første halvdel av boken er ikke thrillerspennende, men allikevel medrivende til tusen. Handlingen har mye humor, noe søsteren og svigermoren til Erica står for. Her er det snakk om plager til en høygravid og det nært forestående giftermålet til en middelaldrende kvinne.
Litt romantikk får vi også, når etterforskeren Martin møter en ny kvinne i sitt liv.

Som mange vet er Ingrid Bergmans navn knyttet til Fjallbacka, til tross for at hun ikke er født her. Jeg har selv besøkt det idylliske lille stedet og fotografert statuen av Bergman som står her. I denne krimmen spilles det inn en film, hvor den ene av de to jentene som innrømmet skyld for 30 år siden, spiller Ingrid Bergman.

Personlig kunne jeg tenkt meg at hun spant litt videre på dette, på bekostning av historien fra 1600-tallet, som egentlig ikke hadde annet med saken å gjøre, enn en svak forbindelse til tematikken.

Statuen av Ingrid Bergman står på en fremtredende plass i vakre, lille, fredelige Fjallbacka.


Flyktningmottaket i Fjallbacka har en viktig rolle i historien, og fremmedfrykt er et av temaene som stikker seg frem.

Lackberg har gode skildringer av lokalbefolkningens følelser rundt dette at fremmede får innpass i deres samfunn, men intrigene og også "løsningene" føles litt oppbrukt.

Heksen er en jevnt spennende kriminalroman som er velskrevet uten utfordringer for leseren. Det eneste jeg reagerte på var en del gjentagelser, og siden boken er så tykk som den er, tenker jeg at hundre sider (minst) kunne vært kuttet vekk. Politisjef Mellbergs udugelige opptreden begynner jeg å gå lei, og jeg har også den samme følelsen rundt forholdet mellom Erica og Kristina (svigermoren).

Når det er hundre sider igjen øker actionnivået betraktelig, og slutten er en actionfilm verdig. Lackberg skriver drivende godt, og har et plott som er finmasket og uten logiske brister. At hun tar i bruk noen godt brukte klisjèer for å få handlingen til å gå opp, det får vi se igjennom fingrene med.

Liker du krim hvor du ikke har lyst å legge fra deg boken, men samtidig sitter trygt og rolig i lesestolen, da er Camilla Lackbergs nyeste krim noe for deg!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider:646
Kilde: Leseeks


søndag 15. oktober 2017

Skjønnhet for aske - ny roman av Cecilia Samartin

Denne forfatteren har solgt over en million bøker i Norge, så hun må regnes som en av de mest populære i denne sjangeren. Jeg har lest mange av dem, men det er nok fremdeles Drømmehjerte som er favoritten.

Fra bakpå boken:
På landsbygda i Moldova er 19 år gamle Ines i ferd med å forberede bryllupet sitt når hun brutalt blir kidnappet og revet bort fra sin elskede familie.
I en meksikansk småby opplever 15 år gamle Karla at moren forlater henne og hun blir forført av en farlig sjarmerende mann.
Lille Sammy fra Ohio i USA drømmer om et par rosa tøysko og mat til katten sin. Når stefaren misbruker henne, flykter hun – og barndommen er brått revet bort.

Alene og redde møtes disse tre jentene i neonbyen Las Vegas, hvor de kastes inn i en mørk og uhyggelige verden. De har nesten gått til grunne når de finner sammen i tro, håp og kjærlighet.



I første del av boken blir vi introdusert til forhistorien til de tre jentene. Disse historiene er flettet sammen av nåtidshistorien, hvor jentene rømmer og redder seg ut av Las Vegas i skjul av et godstog.

Jentene lever sine liv hver på sitt sted, sammen med foreldre som mer eller mindre greier å ta seg av dem. Disse glimtene inn i deres barndom er glimrende skildret, men dessverre tynnes disse sterke historiene ut av mange bråstopp og at tanken ikke foredles til følelser.

Temaet trafficking er i utgangspunktet noe vi nordmenn ikke forholder oss til i hverdagen, men dette legger ikke hinder i veien for at det kunne blitt en sterk historie allikevel. Dessverre fikk ikke Samartin meg til å tørke det våte ut av øyet en eneste gang, det var faktisk så vidt jeg greide å presse frem litt bekymring for de tre jentene.

Selv synes jeg romanen er full av påbegynte tanker som ikke fører til noe. Intrigebyggingen ser ut til å ville omfavne mye på en gang, men det ender opp med mange halvkvedede viser.
Karakterene er svake, og etter å ha lagt bort boken noen dager, slet jeg med å skille karakterene fra hverandre, når jeg skulle lese slutten.

Det er en samtidshistorie om et viktig tema, som tilfører lite nytt og forblir anemisk gjennom det hele. Betraktningene som gjøres er på et vis naive, men tonen er usentimental og temmelig optimistisk, så ikke kvie deg for å lese romanen, om du i utgangspunktet tenker at tema er for tøft for deg.

Sarah Natasha Melbye i samtale med Cecilia Samartin på høstsleppet i september

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar


EliseCathrin og Minbokogmaleblogg har også skrevet noen ord om boken

lørdag 14. oktober 2017

Skulpturlandskap Nordland - 25 år!


På turene våre i Nordland har jeg sett skilting mot Skulpturlandskap, men siden jeg ikke sitter bak rattet når vi er på biltur, har jeg null kontroll over ratt og bremse, så det er sjelden vi har svingt inn, og undersøkt hva dette er for noe.
Det skal det bli en slutt på, for etter å ha vært på KODE 1 i dag og hørt Kristoffer Dolmen fortelle om kunstsatsningen i Nordland, verker jeg etter å spore opp de 36 kunstverkene.

Utstillingsarenaen er de 36 kommunene i Nordland fylke, som takket ja til å delta i prosjektet. Det første kunstverket som ble satt opp var Kain Tappers "En ny samtale" som står i Vega Kommune. Det var vår kunstinteresserte Dronning som avduket kunstverket, og dermed også åpnet ballet.

Uten tittel står i Vågan Kommune og er laget av Dan Graham fra USA

Skulturlandskap Nordland blir kalt Norges mest omtalte og kontroversielle kunstinitiativ, noe jeg skjønner etter å ha hørt om engasjementet dette samtidsprosjektet har vist. Det er et internasjonalt prosjekt, hvor Nordlands særtrekk er en viktig del. I dag fikk vi høre om initiativet, gjennomføringen og ikke minst om kunstnerne som deltok.

I 2015 ble siste kunstverk satt opp i Træna Kommune, og tilfeldighetene ville ha det til, at også denne gangen var Dronningen delaktig i avdukingen av kunstverket. Dette året mottok også Skulpturlandskap Nordland Kulturrådets ærespris for arbeidet som er lagt ned i å formidle dette kunstprosjektet.

Etter en flott lysbildegjennomgang av alle kunstverkene var det kunstkritiker Arve Rød sin tur å snakke. Han fortalte om en reise han har foretatt til Lofoten og Vesterålen, men vi fikk høre om litt av hvert annet også. I foredraget sitt brukte han et fagspråk som nok gikk litt over hodet på meg.

Til sist fikk vi se en film som presenterte seks av kunstnerne som har bidratt med kunst i Nordland. Vi var innom Luciano Fabro, og en historie om tørrfisk. Han har laget verket Reiret, som er en bit av en svær marmorsøyle som er splittet av noen egg.

Øymuseet, eller skrapmuseet som lokalbefolkningen øyensynlig kaller det, ble også presentert. Dette er et rom hvor kunstneren har samlet "skrap" som han har samlet i fjæra. Han fortalte på filmen at han er født i 1943 og oppvokst med skrap som leker, så han kunne ikke forstå hvorfor ikke publikum skjønner kunsten hans.

Det kunstverket som imponerte meg mest var Øye i stein av Anish Kapoor. Dette står i fjæra i Lødingen Kommune, plassert på en sånn måte at tidevannet endrer kunstverket. Kunstverket er laget av en 40 tonn tung blokk av stein, og de brukte 4 måneder på å forme den til. Filmen vi fikk se om dette kunstverket var nydelig, og jeg kunne godt tenke meg og tilbrakt noen (mange) timer på dette stedet.

Øye i Stein                                                  Foto: "stjelt bilde"

Det eneste kunstverket jeg vet jeg har lagt mine øyne på, er det som står i Mosjøen i Vefsn Kommune, men den gang visste jeg ikke hva jeg så på. Verket heter Tre flammer og er laget av den islandske kunstneren Hulda Håkon.

Dette arrangementet varte i drøye to timer, og jeg fikk virkelig mye ut av det. Som dere skjønner er KODE-kortet mitt flittig i bruk om dagen, og jeg kan berolige meg selv med at jeg har tjent inn igjen kostnaden ved å være medlem av KODE kunstklubb ☺

torsdag 12. oktober 2017

Ministeriet for den høyeste lykke av Roy Arundhati

Minsteriet for høyeste lykke er Arundhati Roys første roman på tjue år. Hennes roman Guden for små ting, har jeg lest flere ganger, så det var med forventning jeg startet lyttingen av hennes nye roman.

Forlaget om boken:
Hvordan fortelle en splintret historie? Ved sakte å bli alle. Nei ved sakte å bli alt.

Den tar oss på en reise over flere år, på tvers av et subkontinent  - fra de trangbodde nabolagene i Dehlis gamleby til den blomstrende, nye verdensmetropolen som omgir den, til den vakre Kashmirdalen og skogene i det sentrale India, der krig  er fred og fred er krig og der man, fra tid til annen, erklærer "normaltilstand".


På en gravlund utenfor murene til Dehlis gamleby ruller Anjum, som før var Aftab ut et tynnslitt persisk teppe og gjør stedet til sitt hjem. Snart kommer også den ukuelige løsarbeideren Saddam Hussain for å bo på gravlunden. Vi blir også kjent med den gåtefulle, men sterke Tilo og de tre mennene som elsket henne. Dessuten er det både en og to miss Jebeen: den første, som blir født i Sringar i Kashmir og gravlegges på Martyrenes gravlund i en alder av fire år; den andre, som en natt på slaget tolv dukker nyfødt opp i en krybbe av søppel på et fortau i New Dehli.

Som forlaget advarer om innledningsvis, dette er en splintret historie. Eller fragmentert om du vil. Dette er en roman som ga meg litt å jobbe med, når det gjelder å skjønne hvem som er "jeg" og hvordan de forskjellige historiene henger sammen.

Handlingen har mange fine skildringer av et India i forandring. Noe er nåtid mens andre begivenheter berettes om i ettertid. Her møter vi aktivister og mennesker som sulter seg til døde for sin sak. Drømmen er et India uten korrupsjon, men før vi kommer så langt hører vi om folkemord og mødre som vier livene sine til å finne igjen sine forsvunne sønner.

Historien har noe hverdagslig over seg, i og med at vi får innblikk i hvordan mennesker i India lever. Samtidig er dette en fantastisk beretning om Anjum som er født med kjønnsorganene til begge kjønn, hvordan hun/han tar til seg et barn, mister det igjen og anlegger et motell på en gravlund.

Språket i denne boken er preget av mange ord som ikke er oversatt fra urdu eller hindi, både egennavn og verb/substantiv, så i perioder datt jeg litt av i svingene. Jeg strevde med å skille karakterene fra hverandre, og finne en helhet i handlingen. Allikevel var dette en fin roman, med gode stemninger og fine skildringer av et India med voksesmerter.

Ingrid Vollan er en glimrende innleser, og som alltid leser hun raskt og tydelig. 

Utgitt: 2017
Lyttetid: 13 timer og 20 min
Kilde: Lytteeksemplar

onsdag 11. oktober 2017

Atlas over uoppdagede øyer av Malachy Tallack

Denne boken fikk jeg med i boknettet da jeg var på høstlansering med forlaget. Jeg hadde nok ikke plukket den ut, eller lest den uten dette sparket bak, men nå er jeg glad for at jeg har gjort det.

Forlagets presentasjon:
I flere tusen år har verdenshavene vært fulle av øyer som aldri har eksistert. Disse mytiske stedene er resultater av fri fantasi, menneskelige feil eller ren svindel. Alle har de sin egen historie. Noen har bidratt til å forme en hel kultur, mens andre knapt er viet oppmerksomhet. Felles for øyene er at de forteller oss noe om hvordan vi en gang oppfattet verden.
I denne boken tar Malachy Tallack oss med på en fascinerende jordomseiling til to dusin steder som ikke lenger har noen plass på kartet. Fra den velkjente legenden om Atlantis til mer obskure historier fra våre dager skildres et helt hav av øyer som en gang ble oppdaget, for så å bli u-oppdaget.


Siden jeg var litt usikker før jeg leste boken, satt jeg meg ned og googlet øyene. Selv om dette er myter, mysterier, fantasi og bedrag, så får jeg tilslag på mine søk, og kan lese mer der om fantomøyer, sunkne riker og falske øyer.

Vel og merke fikk jeg også snåle treff som Buss Island blir til "buss på Island" og Auroraøyene blir til Aurora på Øya-festivalen☺ Hvem trenger Wikipedia når man har Malachy Tallack sin flotte bok, så over til den!

Boken begynner 800 år før vår tidsregning, med den greske forfatteren Homer og hans Odyssè, men går raskt videre til Platon og Sokrates. Øyene har hatt flere navn opp gjennom århundrene, men mytene har holdt historiene levende. Først i vår tid kan de som har greie på kart og historie plassere øyene fra mytene på kart.

Det var artig å lese om De saliges øyer, hvordan de har skiftet navn gjennom historien, og hvordan det forgjettede land kan ha hatt forskjellig navn fra land til land.

Videre i boken hører vi om Maorier på 1700-tallet, men også om Saddam Husseins grusomme hevn da han endret Tigris` løp slik at 90% av viktige sumper tørket opp. Vi hører også om taoistisk lære, åndelige veiledere, alkymister og åndemanere som med sine skrifter og fortellerkunst har levendegjort øyer som ikke finnes.

Mange av de uoppdagede øyene det er snakk om i denne boken har blitt virkelige gjennom litteraturen. Men også oppdagelsesreisende med livlig fantasi og god fortellerevne har bidratt til at øyer som ikke finnes har kommet på kartene.

Mot slutten av boken blir vi presentert for nyere avsløringer, og jeg forbauses over hvor seiglivede enkelte av disse mytene er. Atlas over uoppdagede øyer er bygget på fantasier, men den viser oss likevel en del av vår historie slik vi kjenner den.



Jeg syntes det var artig å lese denne boken, den utvidet min horisont, men jeg kommer nok ikke til å kunne gjenfortelle detaljer fra boken, til det var den for fantastisk, og innholdet var for nytt og ukjent for meg.

Boken er nydelig illustrert av Katie Scott, kjent for bøkene Animalium og Botanicum.


Forlag: Vega
Utgitt: 2017
Sider: 152
Kilde: Leseeks

tirsdag 10. oktober 2017

En helg i Oxford med gode venner - kultur og halvmaraton

Det blomstrer fremdeles selv godt uti oktober her i Oxford
Dette har vi gledet oss til lenge, en helg i Oxford med påfølgende to halve dager i London. Vi fløy til Gatwick og tok toget på direkten til Oxford. En liten spasertur fra togstasjonen fant vi hotellet vårt Bath Place Hotel, som ligger midt i gamlebyen og vegg i vegg med pub`en Bill Clinton røykte ulovlige stoffer under studietiden.

Rommet vårt var inn døren til høyre, puben tvers over "gaten" 

Turf Tavern er også stedet hvor den tidligere australske statsministeren Bob Hawke endte opp i Guinnes rekordbok da han i 1963 drakk "a yard of ale" på 11 sekunder. Men, pub`en er mest kjent for (og markedsført som) en av Inspector Morses absolutte favoritter.

Etter å ha sjekket inn på vårt ultrakoselige hotell, hvor ikke en vegg eller et gulv var i rett vinkel, tok vi oss en runde i byen. The Kings Arms ble puben hvor vi slo oss ned, en stor livlig pub som er et blikkfang i byens gatebilde. Målgangen i Oxford Marathon på søndag er også rett bak denne puben.


The Eagle and Child var vannhullet til Lewis Carol som skrev Alice i Eventyrland og JRR Tolkien. De gikk under navnet The Inklings literary group, og møttes her. Oxford oser av historie, og også litteraturhistorie, så for en bokelsker som meg var det som å komme til himmelen å være her.

På Bodleian bibliotek var det en fin utstilling om Jane Austen

Bodleian Library er kanskje verdens mest kjente bibliotek. De har over 160 hyllekilometer med bøler, og en utgave av alle bøker som er utgitt i UK.

Byen har en stor, fin Waterstones og merkelig nok var de to bøkene jeg hadde planer om å kjøpe, utstilt rett innenfor døren. Normalt leter jeg lenge før jeg finner det jeg har på listen, men denne gangen ventet bøkene på meg.


Vi var på et innendørs marked som var kjempefint, hvor vi falt for duften av fersk pai, og drakk kaffe i kirken. Her er det ca 40 små butikker av god kvalitet, og et fint sted å tilbringe en times tid.

Covered Market midt i Oxford
Engelsk mat på sitt beste


Vi drakk kaffe på Vaults & Garden i St. Mary`s Church 
Oxford University består av 38 forskjellige colleger, og byen er tydelig preget av alle studentene som holder til her. Denne helgen var det i tillegg oppstart av trimesteret Michalmas, så i tillegg til ungdommene var også foreldrene deres i ferd med å hjelpe til med innflyttingen.
Christ Church College er et av de flotteste collegene i Oxford, spisesalen her, The Hall, er kjent som spisesalen i Harry Potterfilmene.

Christ Church College grunnlagt i 1524


Oxford er preget av sine vakre, mursteinsgrå bygninger, og blikkfang er Radcliffe Camera og ikke minst Hertford Bridge. Hotellet vårt lå like ved disse to landemerkene, så de så vi mange ganger. Radcliffe Camera ble  bygget i 1749 som et bibliotek, nå fungerer det som en lesesal for Bodleian Library, og er ikke åpen for publikum.

Hertford Bridge eller The Bridge of Sights

Radcliffe Camera

I Oxford er den foretrukne fritidssysselen punting. Vi prøvde ikke dette, men hadde stor glede av å se andre gjøre det. Her skal en stå bakpå farkosten, og stake seg vei på den grunne kanalen.


Lørdag deltok vi på en felles tur ut til Blenheim Castle. Her var det nydelig, men gedigent, og det var lett å la seg overvelde av all pump og prakt. Bussturen fra sentrum tok ca en halv time, men det var absolutt verdt det.
Blenheim Castle
En liten del av hagen/parken rundt Blenheim
I tillegg til all denne kulturen ble det mye mat, drikke og sosialt samvær denne helgen, middagen på The Trout Inn må jeg bare nevne til slutt, for en flottere sted å oppholde seg enn dette, skal du lete lenge etter.

Visit England sitt bilde av The Trout Inn
Jeg gir meg ende over for et fantastisk opplegg guiden vår Karl Magnus har snekret sammen for oss, og gjengen fra Varegg som vi reiste med var virkelig det beste reisefølge vi kunne fått.
Teksten jeg har skrevet her er bygget på Karl Magnus sin "blekke" som vi fikk før vi reiste. Denne var så innholdsrik (og morsomt skrevet) at noen annen guide til Oxford trengte jeg ikke.


torsdag 5. oktober 2017

Karnas arv av Herbjørg Wassmo - tredje bok i Dinatrilogien

Herbjørg Wassmo er en fantastisk reflektert forfatter som jeg har lest mye av. Når hun i høst kom ut med en oppfølger til Dina-trilogien, heiv jeg meg rundt for disse tre bøkene hadde jeg ikke lest. Siden bokhøsten er i gang og jeg har massevis jeg vil lese, valgte jeg lydbokversjonen av trilogien, noe jeg ikke har angret på.

Litt om handlingen i bok III:
Når handlingen begynner er Benjamin fremdeles i København. Han har gjort en dame med navn Karna gravid, men hun dør i barsel, og barnet som også blir kalt Karna, bor hos sin gamle bestemor. Han forelsker seg i sin eneste venns forlovede, og disse to forholdene, sammen med at hans mor Dina har blitt borte for ham, gir ham betydelig hodebry.

Heldigvis dukker Dina opp i handlingen ganske tidlig, og jeg som kjedet meg litt gjennom Lykkens sønn sukket lettet over at stemningen fra Dinas bok er tilbake.

Jeg nyter å være til stede i Dina og Benjamins møte i København. Det skildres som et slag med sjakk, og vi blir godt kjent med Benjamin. Han er uteksaminert lege, og etter Dina reiser tilbake til Tyskland hvor hun har oppholdt seg, tar han med seg lille Karna og reiser hjem til Reinsnes.

Her har livet gått sin skjeve gang, men forholdene er ikke så gode i det ærverdige handelsstedet. Sildefisket har skjært seg flere ganger, og Anders sliter med å skaffe nok skilling til vedlikehold og investeringer.
Benjamin finner seg ikke til rette på hjemplassen. Han skal livnære seg som doktor, men blir sjøsyk og takler dårlig at han må i båt for å nå pasientene sine. Her bor også Hannah, hans barndomsvenn, og Benjamin dras mellom følelsene sine for henne og for Anna i København.

Etter at Benjamin har gjort sine hoser grønne hos Hannah, dukker Anna plutselig opp på Reinsnes, og hun reiser ikke hjem igjen. Livet blir annerledes for både Benjamin og Karna, men det er ikke før Dina igjen gjør sitt inntog på hjemstedet at ting virkelig begynner å skje.

I sin fortvilelse over å ikke bli sett av Benjamin, gifter Hannah seg med Wilfred Olaisen. Han ser først ut til å være et godt parti, men hans sterke sjalusi på Benjamin gjør at Hannah stadigvekk blir slått helseløs. Benjamin prøver å hjelpe, men gjør bare vont verre ved å vise seg nær Hannah.

Så nærmer vi oss slutten, åh... for en slutt! Selv etter 24 timers lytting følte jeg at de siste tre timene skulle vært doblet. Alle løse tråder blir flettet nensomt sammen. Forsoning og tilgivelse er det som står i høysetet, og starten på første bok blir elegant føyet sammen med slutten på denne siste boken.

Det er hjerteskjærende å høre Dinas siste kamp, hvor ubearbeidede følelser fra barndommens store traume kommer til overflaten. Like sterkt er det å følge Annas samtale med Wilfred Olaisen, hvor en kan kjenne på kroppen hvordan skyld og fortvilelse kan ete en opp innenfra.

Dina-trilogien er en historie med mange sterke kvinner, og når Karna i begravelsen til Dina, tilstår på farmor Dinas vegne, drapet på Jacob og Leo, sitter jeg nesten og gaper. Dette gir en slags forløsning av all sorgen som må ha tynget Dina gjennom hele livet, samtidig som Karna øyner fremtidshåp ved å se Peder, pappa og Anna sammen.

Karnas arv er en lang bok, men den blir aldri kjedelig for den er handlingsmettet til tusen. Skildringene av forholdene på 1870 og -80 tallet er utrolig gode, og beskrivelsene av livene de levde, og måten menneskene tenkte på, er så levende at jeg føler at jeg er der.
Folk emigrerer til Amerika, kvinnfolk kan ikke ha ærefulle verv, det er mye som er skamfullt og spesielt kvinnene må passe på sin ære.

Lille Karna er født med fallesyken, eller epilepsi som vi kaller det i dag. Det er spennende å følge med på hvordan hun blir sett på av medelever og også andre voksne, men diskusjonene doktor Grønelv har med professoren, far til Anna og andre gir et flott bilde av hvordan selv de kyndige famlet for å finne ut av denne "rare" sykdommen.

Dette er en av de beste lytteopplevelsene jeg har hatt noen sinne. Gørild Mauseth leser helt fenomenalt, stemmen, dialekten og innlevelsen passer perfekt til denne boken. Jeg har hørt Dinas bok, Lykkens sønn og nå Karnas arv før jeg skal lese Wassmos nye oppfølger til trilogien, Den som ser, et maratonrace jeg gjerne anbefaler deg å ta ☺



Utgitt: 1997/lyd: 1998
Lyttetid: 24 timer og 11 min.
Kilde: Kjøpt selv

Herbjørg Wassmo på Litteraturhuset i Bergen i september 

onsdag 4. oktober 2017

Forfatterne kommer!

I kveld var tiden kommet til Gyldendals høstlansering, et arrangement som fant sted på Ole Bull Scene. Vi ble bevertet på beste måte, og mitt spontane spørsmål om å få salaten uten kjøtt, ble innfridd på få straxer.
Gyldendal fokuserer mer på å få forfattere ut til folket, enn å gå gjennom bokhøsten i detalj, så etter en superkort gjennomgang av noen av de nye titlene, var det duket for forfatterbesøk på scenen.

Heidi Linde var først ut, og hun fortalte om sin nye roman Talte dager. Jeg fryder meg over å ha boken i hyllen, og plukker den med meg som en av to som skal få være med på langhelg til Oxford til helgen.

Heidi Linde som snakker om din nye roman Talte dager

Ørjan Karlsen er kanskje kjent for mange for sine bøker for voksne. Nå har han tatt steget inn i barns fantasyverden og skrevet den første bok i det som skal bli en serie på fire. Nattspeilet heter den første boken, og måten han skildret innholdet gjorde at jeg gjorde meg et notat i margen.

Ørjan Karlsen blir intervjuet om sin nye fantasy Nattspeilet

Cecilie Enger var neste mann på podiet. Hun kom tidligere i høst ut med romanen Pust for meg, en roman som jeg har lest og likte veldig godt. Det var spennende å høre henne snakke om boken sin, og siden jeg lyttet meg gjennom lydbokversjonen hvor hun leser selv, ble det et fint gjensyn, ikke bare med bokens handling, men også med stemmen til forfatteren.

Cecilie Enger forteller om sin roman Pust for meg

Levi Henriksens nye utgivelse Her hos de levende har jeg også lest. Det er en flott beretning om hans far og andre i slekten. Jeg likte denne boken veldig godt, til tross for at jeg ikke er så glad i "virkelighetsromaner". Levi var ikke verre på det at han spilte og sang for oss, teksten som står på aller siste side i romanen hans.

Mona B. Riise i samtale med Levi Henriksen

Sara Døscher har skrevet boken Vin til folket. Dette er en bok som skal lære oss dødelige å bli gode vinkjennere. Hun vartet til og med opp med en liten vinsmaking i kveld, hvor vi fikk lukte og smake på en Chardonnay og en Sauvignon, noe som var veldig lærerikt og artig.

Mona og Sara Døscher i munter passiar under vinsmakingen

Herbjørg Wassmo var siste mann ut i kveld. Den som ser ligger nå klar i hyllen min, etter at jeg har hørt meg gjennom Dina-trilogien. Det er ikke lenge siden jeg hørte henne snakke om boken, men seansen i kveld ble ikke en repetisjon av forrige gang. For en dame, jeg har stor respekt for hva hun har fått til, og gru-gleder meg til å lese oppfølgeren til Dina-trilogien.

Herbjørg Wassmo forteller om sin nye roman Den som ser

Jørgen Lier Horst sendte oss en videohilsen, hvor han skrev autografer i en svær bokhaug. Dette var bøkene som skulle til Bergen, og når vi åpnet boknettet vårt, lå den sannelig oppi der, sammen med en notisblokk som kunne brukes når vi selv skulle løse Katharina-koden. I boknettet lå også Peter Frankopans bestselger Silkeveiene, en historiebok som etter sigende vil gi oss en ny verdenshistorie. Denne mursteinen skal jeg spare til juleferien!

Takk for selskapet Beathe og Svein, og takk til Gyldendal for en kjempefin kveld!


Min omtale av Pust for meg og Her hos de levende finner du ved å klikke på titlene.

tirsdag 3. oktober 2017

Julia og nordlyset av Cathrine L. Wilhelmsen

Julia og nordlyset ble liggende litt i bokbunken min, rett og slett fordi jeg skimtet en julenisse da jeg flippet gjennom den. Nå har kakemennene kommet i butikkene, så da var det ingen vei utenom.

Forlaget om boken:
Hvordan kan man hjelpe de voksne når man bare er en liten jente?

Julia er yngstedatteren til selveste julenissen. Pappa jobber hardt, slik voksne ofte gjør, og er helt utslitt av presset om å få levert pakker til alle barn i tide. Julia vil så veldig gjerne hjelpe pappa, men hvordan – hun er jo bare fire år? Løsningen finner hun i å minne ham på hvem han egentlig er.


Boken er en nydelig fortelling, utsmykket med flotte illustrasjoner av Christoffer Paulsen. Det er en fin historie som vil fengsle barna, med en liten moralsk pekefinger til de voksne, om å huske det som var viktig for oss, da vi var små.

I handlingen får også barna en smak av alvoret de voksne må forholde seg til når det gjelder arbeid og tidsfrister. Med litt moral og mye magi har dette blitt en fortryllende magisk historie.

Hvis du fremdeles undrer deg over hvordan julenissens slede kan fly i luften, ja da er dette boken for deg! Jeg gleder meg til å ta boken med i barnehagen og drysse litt stjernestøv over barna i førjulstiden.




Utgitt: 2017
Sider: 56
Kilde: Leseeksemplar

mandag 2. oktober 2017

Melk og honning - poesi av Rupi Kaur

Det er alltid spennende å lese bøker som blir presentert som bestselgere, men siden Rupi Kaur sin diktsamling har lagt 37 uker på bestselgerlistene i Amerika, og var tilbake som nummer 1 igjen i uke 36, så må det jo være noe der som fenger leserne.

Forlaget presenterer:
Melk og honning er bokfenomenet som har fått unge kvinner over hele verden til å lese poesi. Stjerneskuddet Rupi Kaur treffer leserne rett i hjertet med sine enkle poetiske tekster basert på egne erfaringer. Hun skriver både om den dypeste smerte og den største kjærlighet, og med et tydelig ønske om å sette ord på den kvinnelige erfaringen. Mange av diktene ledsages av Kaurs vakre illustrasjoner.
Forlag: Kagge
Utgitt: 2017
Sider: 
Kilde: Leseeks

Dette er en diktsamling som traff noe i meg. Jeg har lest den og lest i den, flere ganger, så på den måten skiller leseopplevelsen seg ut fra andre diktsamlinger jeg har lest. Dette er rå hverdagspoesi på sitt beste, lett for leseren å kjenne seg igjen i.

Samlingen er delt i fire deler som har overskriftene: smerten, kjærligheten, bruddet og helbredelsen. Titlene forbereder leseren på det som skal komme, og setter stemning for videre lesning.

når moren min åpner munnen
for å føre en samtale ved middagsbordet
dytter faren min ordet hysj
mellom leppene hennes og ber henne om 
aldri å snakke med munnen full
det er slik kvinnene i familien min 
lærte seg å leve med munnen lukket

Smerten er til å ta og føle på i dette diktet, noe annet er det med det neste som oser av kjærlighet.

jeg hadde løyet hvis jeg sa 
at du gjør meg målløs
sannheten er at du gjør 
tunga mi så svak at den glemmer
hvilket språk den skal snakke


Bruddet et det største kapitlet og også det som hadde de sterkeste diktene. For meg som, (bank i bordet!) ikke har erfaringer fra denne delen av livet, ble det allikevel ikke det kapitlet jeg satte mest pris på.


jeg måtte dra
jeg var lei av
å la deg
få meg til å føle meg
noe mindre 
enn hel


I kapitlet med navn helbredelsen fant jeg flere dikt om ensomhet, og selv om jeg ikke kjenner meg ensom, men trives i mitt eget selskap, appellerte disse diktene til meg.


forelsk deg
i ensomheten din


I mine øyne er Melk og honning poesi av høy kvalitet. Diktene er folkelige og spiller på de fleste strenger med sitt hverdagslige språk. Anbefales gjerne videre, også til de som normalt ikke leser dikt.

søndag 1. oktober 2017

Månedsoppsummering for lesemåneden september

Det er forskrekkelig så fort månedene fyker forbi, og denne måneden har vært ekstra travel. Sykkel VM har preget Bergen, noe også det varme sommerværet har gjort, så jeg er litt ute av synk for tiden. Litt har jeg lest, men mye tid har gått med på å høre alle tre bøkene om Dina, så det blir ikke noe høy uttelling på leselisten.

Når det handler om andre kulturelle og boklige arrangementer har jeg heldigvis noe på listen, til tross for at jeg ikke kom meg på Bokbloggertreffet i år.

Jeg er veldig glad i bildene til Lisa Aisato, så denne måneden får hun illustrere oppsummeringen min.

Bøker lest i september: 
  1. Jørgen Jæger - Guden - 6
  2. Herbjørg Wassmo - Lykkens sønn - 4
  3. Levi Henriksen - Her hos de levende - 5
  4. Rebecca Wexelsen - Så faller jeg - 4
  5. Britt Karin Larsen - Av lys er du kommet - 5
  6. Torkil Damhaug - Glasshjerte - 5
  7. Rune Christiansen - Fanny og mysteriet.... - 4
  8. Tracy Chevalier - Den nye gutten - 4
  9. Roy Jacobsen - Riegels øyne - 6
  10. Merete Junker - Vannmannen - 5
  11. Cathrine Wilhelmsen - Julia og nordlyset - 5
  12. Malachy Tallack - Atlas over u-oppdagede øyer - 4
Krim: 3
Romaner: 6
Dikt: 1
Sakprosa: 1
Barn: 1

Månedens overraskelse må bli Her hos de levende, som jeg likte godt til tross for at det er en roman fra virkeligheten. To bøker svarte ikke til mine høye forventninger, mens Jæger & Jacobsen absolutt innfridde. 

Får inderlig håpe at oktober ikke "forsvinner" like fort som denne måneden. Jeg har tenkt å få lest Herbjørg Wassmos Den som ser, etter å ha hørt meg gjennom de tre bøkene som Dina-trilogien består av. Ellers har jeg ikke andre ambisjoner enn å få lest mest mulig fra ventebunken :) 


Månedens kulturelle innslag:
For å begynne med slutten, Juritzen og Vegas høstlansering i vakre Villa Terminus sammen med Beathe. Jeg har gått i kloster! Kagge og Stenersen hadde også en flott lansering denne måneden. Jeg deltok på performance-kunst for første gang, samme dag som jeg var på babyteater for første gang. Tidlig i måneden fikk jeg oppleve Herbjørg Wassmo i samtale på Litteraturhuset. Første høstlansering ut var den til Cappelen Damm. I tillegg har jeg vært på en merkelig konsert med Susanne Sundfør, og sett Ibsen samlede på DnS. Den deiligste dagen i september var allikevel den dagen Hildegunn tok meg med ut for å padle kajakk rundt Lysøen, en varm solfylt septemberdag hvor jeg badet i sjøen for første gang på mange år.
God bokmåned alle lesegale!! 

Stoltzehelg 2017

En bit av heiagjengen som klamret seg fast på toppen av kleiven - disse er det lyd i!
For et eventyr det er å være tilstede under det årlige motbakkeløpet StoltzekleivenOpp! Selv løper jeg ikke, men legger mange treningsturer til denne bakken. Hovedløpet hvor eliten deltar finner sted om lørdagen, men allerede fredag er det mange som får prøvd seg. Arrangementet avsluttes søndag med familieløp, uten tidtaking men med mange gøye aktiviteter for barna. Betaler du startkontigent og får nummer på brystet får du også den ettertraktede t-skjorten.

Selv har jeg slått alle rekorder ved å være i Stoltzen torsdag, fredag, lørdag og søndag - fire dager på rad, det er ikke hverdagskost for min del.
Torsdag gikk jeg ganske alene og studerte alle forberedelsene som var gjort til løpshelgen. Turen min gikk helt opp til Rundemanen og ned igjen, og jeg nøt det som skulle bli den nest siste finværsdagen etter "tørkeperioden" vi har vært inne i.

Fredag ettermiddag skulle vår gode venn Øivind løpe, så jeg ble hentet på jobb av Frode og vi suste avgårde for å ta bakveien opp til målområdet. Frode hadde løpt på formiddagen, men da hadde jeg ikke mulighet å være med opp for å heie. Regnet kom da vi var på retur etter å ha heiet på Øivind, så jeg fikk vennet meg til det våte fra oven, før lørdagen.

Øivind løp sitt første Stoltzeløp i år

Lørdag var det eliten sin tur, og siden jeg er så heldig å kjenne noen av de raskeste løperne i Bergen var det ekstra gøy å være med og heie. Da Thorbjørn og Stian hadde fått sine medaljer (nr. 2 og 3) var det tid for resten av gjengen. Det ble ingen løyperekord i år, siden vinneren fikk tiden 8:04, bare de som har gått opp her, vet hvor usannsynlig fort dette er.

Stian Angermund Vik og Thorbjørn Ludvigsen nummer 2 og 3 i årets løp

Noe som har blitt en tradisjon etterhvert, er å henge igjen etter eliten, og få med meg Hildegunn og Jan Arne sine løp. De løper med BKK, som alltid kommer like etter eliten. Tar jeg ikke helt feil perset de begge to, så de kan sannelig være fornøyd med innsatsen.

Jan Arne og Hildegunn, to sprekinger som satte ny pers begge to

Søndag var det barnas tur å gå i Stoltzen. Allerede kl. 10:05 var lille Oda klar sammen med bestissene sine, og med t-skjorte og nummer på brystet bar det oppover. På toppen var en speidergjeng i sving med bålbrenning og servering av kaffe og lekkerbiskener. Videre på turen mot Skredderdalen kunne barna være med på flere forskjellige aktiviteter og de som var litt eldre kunne delta på naturkviss.




Takk for en kjempeflott Stoltzehelg Varegg!!


Da vi gikk hjem på fredag fikk vi gleden av å kjøre en dame fra østlandet fra Eidsvåg til Vareggs lokaler i Sandviken. Hun hadde gått helt feil da hun skulle tilbake til Badstuen, og spurte oss i det vi skulle sette oss i bilen i Eidsvåg, hvor Sandviken ligger. Siden hun skulle nå et fly tilbake til det tørre østland, var det bare å hive seg i bilen å få dama trygt avgårde.
Det samme skjedde meg om lørdagen da jeg returnerte til bilen i Eidsvåg, da var det en mann om kom løpende. Helt borte ved Åsanesiden av Munkebotn nådde han meg igjen, og han spurte meg hvor Sandviken sykehus er.... Kanskje et skilt strategisk plassert når vi kommer ned til Munkebotn, hadde vært på sin plass??

Stoltzekleiven Opp ble arrangert første gang i 1979, som en markering i forbindelse av Fjellveiens 100-års jubileum. Etter dette har løpet blitt arrangert hvert år, men det er kun i senere tid at antall påmeldte har vært formidable 5000 :)