tirsdag 15. august 2017

Barsel - en diktsamling om å få barn av Kristin Storrusten

Det er ikke ofte jeg leser diktsamlinger, men jeg prøver. Jeg øver på å lese sakte og la det synke inn, jeg trekker pusten, leser halvhøyt for meg selv, og lever meg inn i det. Dikt kan være så mye, men det som går igjen er all luften på sidene. Det er ikke alltid det jeg leser treffer noe i meg, men det gjorde Kristin Storrusten sine tanker og ord om Barsel.

Fra bakpå boken:
Hvert år fødes seksti tusen barn i Norge. I seksti tusen hjem sitter noen og føler alle ting på en gang. Denne boken er tilegnet dem – og alle som en gang skal sitte der, og alle som en gang har sittet der.

Barsel er nemlig en diktsamling om å få barn. Den er mørk, morsom og setter en klissete syltetøyfinger på hvordan det er å være i permisjon. Det handler om følelsen av å være totalt ensom, samtidig som du aldri får være alene. Den er en beretning til deg som har glemt hvordan det var å ikke kunne spise et varmt måltid. Den river av skorpen på minnet om hvordan det var å våkne hver time natten igjennom.


Denne diktsamlingen hadde jeg glede av, til tross for at det er mange år siden jeg selv var i barsel. Kristin Storrusten har et fint skråblikk på de nybakte, og detaljene hun setter søkelys på er så små, at det ikke er tvil om at hun har vært der selv.


Når ingen ser meg
og jeg er alene i stuen
og det er lyd i beibikålen

Reiser jeg meg rolig
og så øker jeg farten
raskt
raskere
raskest
og sladder over kjøkkengulvet
og hopper over tinga i gangen
og bøyer meg under vinduet
og kommer med utstrakte hender inn i springkler og finner smokken

og Batman har igjen reddet Gotham by


Går det an å glemme dette? Siden jeg har hatt en smokkebruker på liggebesøk flere ganger i sommer, har jeg virkelig fått vekket til live denne gamle ferdigheten. (takk og pris for selvlysende smokker...)

Samlingen av øyeblikksbilder fra et travelt småbarnsliv, inneholder ikke bare sukk og stønn over tapt ungdom, tapt fasong og tapt nattesøvn, som dette diktet her:


Men hvilke kriterier er det egentlig du har?
spurte ekspeditøren utålmodig
Han hadde vist frem åtte ulike mobiltelefoner

Bare ett

Kameraet må være klart så raskt at jeg rekker å ta bilde av søskenkjærligheten


Denne boken må være den perfekte barselgave, en diktsamling til å le og gråte over. Til deg som ikke leser dikt til vanlig, men kanskje har lyst å se hva moderne diktskriving innebærer, er Barsel et godt valg!


Forlag: Tiden
Sider: 63
Utgitt: 2017
Kilde: Leseeks

søndag 13. august 2017

Størst av alt av Malin Persson Giolito

Størst av alt ble kåret til årets beste svenske kriminalroman da den kom ut i Sverige i fjor. I år fikk forfatteren tildelt Glassnøkkelen for boken, et hedersbevis som gjør boken til Nordens beste kriminalroman i 2016.

Forlagets presentasjon av boken:
De rikeste rike og de aller nederst på rangstigen trenger sjelden å møtes. Bare på Djursholms almenne gymnas. Fem tenåringer og en lærer som vil det beste. Det ender med en katastrofe. Ni månder senere stilles atten år gamle Maja for retten. Det er hevet over enhver tvil at Maja skjøt og drepte kjæresten sin Sebastian og bestevenninnen Amanda. Og han som ble hardt skadd, men overlevde, Samir, hva har han å si om Majas rolle? Størst av alt er på mange måter et portrett av Sverige i dag, samtidig som det er en hjerteskjærende skildring av forholdet mellom foreldre og barn, og det å være ung.


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016/på norsk 2017
Sider: 443
Kilde: Leseeksemplar

Mine tanker om denne boken følger to forskjellige veier, den ene sier "dette er ikke en kriminalroman" og den andre sier "boken er utrolig godt skrevet".

Det evigvarende regnet i Bergen ga meg denne dagen all verdens tid til å lese. Jeg satt klistret til permene fra jeg tok boken opp, til jeg var ferdig, så det er ikke tvil om at jeg lot meg rive med. Jeg var forberedt på at dette er et rettssalsdrama, noe jeg ofte finner langdrygt, så jeg stålsatte meg. Det jeg ikke var forberedt på, var at boken hovedsaklig bærer preg av oppvekstroman, og dette medførte litt rusk i maskineriet for min lesning.

Historien starter ni måneder etter drapene i klasserommet, vi får raskt på det rene hvem som ble drept og hvem som sto med våpen i hånd når politiet ankom. Herfra følger vi 18 år gamle Maja som er den aktoratet vil ha fengslet for ugjerningen, og det er hennes versjon som blir fortalt, derfor ser vi alt gjennom en tenårings øyne.

Før vi kommer så langt som til Majas versjon av selve hendelsen, skal vi gjennom 400 sider med skildringer av ungdommenes hverdag, som er preget av den øvre overklassen familiene deres befinner seg i.

For å binde historien sammen, følger vi, i korte glimt, rettssaken uke for uke, dag for dag. Dette gir en ryddighet jeg setter pris på. Vi møter også Maja i kvinnearresten, men stort sett er det lange skildringer av hennes og ikke minst Sebastians gjøren og laden.

Frem til kapitlet "Sebastian og jeg" lengter jeg etter krim-feelingen, men etter 80 sider som kun handler om deres forhold, klarer jeg å glemme det med krim. Oppmerksomheten blir fokusert på Sebastian Fagerman, klassekamerat og kjæreste som lever et liv i randsonen av sin fars tvilsomme innfall. Den materielt bortskjemte og følelsesmessige skakkjørte gutten overtar nesten som hovedperson i romanen, siden vi etterhvert vet mye mer om ham, enn om Maja.

Størst av alt er godt skrevet, karakterene fester seg og språket er godt, ser en bort fra litt "pirk": Et utstrakt bruk av ordet "i førsten" ( istedet for i begynnelsen) irriterte meg litt, også "atal", som jeg ikke forsto ut i fra konteksten og måtte slå opp. I begynnelsen var det utstrakt bruk av tilføyelser i parentes, og oppstykkede setninger, som sikkert skulle gjøre det litt morsomt, men etterhvert ble slitsomt å lese.

Christer Svensson. Engasjert på la-oss-samles-på-torget-og-vise-hva-vi-står-for-måten; alminnelig på svinekoteletter-mose-potetene-i-fløtesaus-måten. 

Handlingen ble aldri spennende sånn som krim skal være, og det var heller ikke lagt ut frampek og cliffhangere som gjorde at jeg ventet på svar. Det eneste svaret jeg håpet på var, hvor Sebastians mor har blitt av.... reiste hun fra dem, eller ble hun truet vekk av sin mann?

Utfallet av rettssaken betydde egentlig lite for meg, og det at jeg ikke brydde meg mer om Maja blir dømt eller ikke, sier litt om hvordan jeg har blitt kjent med henne underveis. Hun er distansert og temmelig kynisk, og holder beveggrunnene sine så tett til brystet, at vi knapt skjønner hvorfor hun gjorde det hun gjorde.

Stempelet "Nordens beste krim 2016" vil nok få mange til å ville lese boken, og du som liker krim uten blod og gørr (og spenning) må gjerne velge deg denne romanen.


Bjørnebok og Medbokogpalett har også blogget om boken!


lørdag 12. august 2017

På motorveiene - av debutanten Runa Fjellanger

Romandebuten til Runa Fjellanger beskrives som en historie med høy puls og høyt tempo, skrevet i et språk med rytme og driv, klart jeg nappet til meg denne med en gang jeg fikk den ☺

Fra bakpå boken:
Anna og Ida drar fra motell til motell på kjøretur i Europa. Som barn dro Anna langs de samme veiene på telttur med foreldrene sine. I På motorveiene kryssklippes de to reisene til en rastløs roadtrip i fortid og nåtid.

Romanen er fortellingen om det skjøre og prøvende kjærlighetsforholdet mellom Anna og Ida. Det handler om makt og grenseløshet, vennskap og begjær, og om å såre dem som står en nærmest.


Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 138
Kilde: Leseeksemplar


Det er ganske sjelden jeg henger meg opp i det estetiske ved selve boken, men denne gangen må jeg bare si det: Se det lekre coveret da! Mitt solhungrige jeg trykker boken til mitt bryst, allerede før jeg har lest en side.

Selve teksten er preget av direkte tale, setningsstrukturen er av det poetiske slaget dvs. normal tegnsetting er satt helt til side, til fordel for en strøm av ord i lange kronglete setninger. Kapitlene er mange og korte, så på annenhver side begynner vi øverst på siden, og gjerne med Anna gjør..., eller hun går...
Begeistringen som bokens utseende fremkallet i meg, dempet seg etter få sider. Jeg kan se hvor forlaget tar dette med "rytme og driv" fra, men min indre stemme høres ut som Ari Behn når jeg leser, og for meg føles det oppkonstruert og kunstig.

Vi møter to unge jenter som vi får vite veldig lite om. Vi vet ikke hvor de er, kun Barcelona nevnes i bokens dramatiske vendepunkt ca midtveis. Vi vet ingenting om Ida, og om Anna får vi kun vite det lille som kommer frem om Anna, i kapitlene som omhandler hennes og foreldrenes sommerlige biltur.

Det er spennende å lese bøker hvor en ikke liker hovedpersonen, og dette er en sånn bok, jeg liker ikke Anna. Hun er selvsentrert og uten grenser, hun gjør andre vont, for hun biter, lugger, slår og holder hodet til Ida lenge under vannet. For å skjønne hvorfor hun er som hun er, må karakteren få mer kjøtt på beina, så jeg har ingen annen forklaring på oppførselen hennes enn at hun er ung og søkende, og helt uten grenser.

På motorveiene er satt sammen av noen få bilder fra Annas biltur med foreldrene, som skal speiles i ferieturen Ida og Anna er på nå. Vi får mange scener fra bilen, og uendelig mange detaljer fra deres gjøren og laden på motellrommene, med detaljer rundt tannpuss, dusjing, greing av hår etc. også er det all sexen da. Disse sekvensene blir for personlig for meg, jeg føler ikke at jeg har noe å gjøre under dynelakenet deres.

Den myke kroppen, den harde kroppen, huden som gnisser mot hud, hun holder Ida fast, rommet er lyst, det er morgen, veggene er lyse, lyserøde kanskje, gulvet er hardt, kaldt, sola siver inn mellom persiennene, treffer kroppene deres, treffer blåmerkene til Ida, treffer hendene til Anna rundt håndleddene til Ida, treffer ryggen til Anna, treffer Idas lukkede øyne, treffer ansiktet til Ida, Anna spør ikke om det er godt eller vondt, hun gnir seg mot Ida, hun holder henne fast, sola siver inn mellom persiennene, den myke kroppen, den harde kroppen, klokka på veggen som tikker, 

Punktum kan du se langt etter, jeg har bare referert halvparten av denne setningen, men du forstår tegningen.

Når Anna og Ida treffer Silje i Barcelona og Ida heller vil henge med henne enn med Anna, så blir Anna sjalu. Hun blir sur på Ida og til slutt tar hun bilen og kjører hjem, uten å si et ord til Ida. Sånn slutter historien, og jeg sitter igjen med flere spørsmål. Hva skjer med Ida? Kommer Anna seg hjem? Hvilken rolle har gutten som ble introdusert på siste side?

Boken gjorde meg nysgjerrig på sjalusien Anna føler, hvorfor hun er så voldelig, hvorfor all sexen men ingen snakk om følelser, er det lov å forlate venninnen sin når de er på ferie? Jeg ser heller ikke tydelig parallellene denne historien skal ha til barndommens biltur.

Debutromanen til Runa Fjellanger er i mine øyne preget av en "oppskrift" på hvordan poetiske romaner skal skrives, og ut i fra denne er hun sikkert i mål. Jeg forundrer meg ikke om litterære forståsegpåere vil trykke boken til sitt bryst, men for meg ble det for lite av noe og alt for mye av ting jeg ikke ville lese om.

torsdag 10. august 2017

Pust for meg av Cecilie Enger

Det har allerede gått fire år siden jeg hørte Mors gaver av Cecilie Enger. Den gjorde inntrykk, rett tid, rett sted og en pil rett i hjertet mitt. I årets roman stiller forfatteren spørsmålet: den dagen man ikke lenger føler seg behøvd, hvem er man da? 

Forlagets introduksjon til boken:
Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen sin og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet. Til tross for sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde livet til Synne.

Kan man tilgi seg selv for den smerten man påfører andre?


Pust for meg er en velskrevet og ettertenksom roman. Enger viser igjen stor innsikt i sinnets kronglete irrganger, og bruker assosiasjoner og tankesprang til å drive handlingen fremover.

Når Carla og haikeren Synne kjører bil, blir de så vidt kjent med hverandre, og Carla konstaterer ganske raskt at hun faktisk ikke liker Synne. Det faktum at hun like før de krasjet satt og var irritert på Synnes væremåte og forarget over noen kjappe konklusjoner Synne kom med, preger Carlas tanker om ulykken lenge.

Handlingen videre dreier seg delvis om Carlas håndtering av sjokket hun er i, etter krasjet. Politiet og alle andre er enige om at hun har kjørt forsvarlig, og veivesenet har påtatt seg ansvaret for den issvullen som forårsaket utforkjøringen. Allikevel, det er ikke til å komme forbi, hadde hun ikke kjørt bil denne dagen, hadde Synne vært i live....

I stedet for å komme tilbake til jobb etter en kort sykemelding, tar hun seg en 6 måneders permisjon, og drar hjem til barndomshjemmet for å være nær sin gamle mor. Hun på tar også på seg å skrive en bok om smertelindring, et fagfelt hun som anestesilege er ekspert på.

Herfra blir det mye snakk om meningen med smerte, og om smerte er soning eller forsoning. Arbeidet med denne boken preger den midterste delen av boken, vi får en del fakta presentert, som har med hovedtema å gjøre, men som også konkretiserer det indre landskapet som ellers er der vi befinner oss.

I og med at krasjen og dødsfallet er avslørt for leseren på forhånd, er det ikke noen spenningstopper å snakke om i denne romanen. Men, den er fin, veldig fin, her er mange fine betraktninger rundt hva smerte, sorg og skyld kan være, og vi får utvidet forståelsen for hvordan det kan være å leve videre etter å ha vært skyld i en annens død.

Carla er en karakter jeg ikke kan assosiere meg med, hun er alt for avhengig av sin datter og sin mor, til at jeg kan kjenne meg igjen i henne. Mye av romanen handler om hennes forhold til datteren, det er nesten litt krampaktig, litt klaustrofobisk og jeg blir litt sliten av det.

Slutten på romanen var veldig sterk. Den handlet ikke om bilulykken i det hele tatt, bortsett fra et par strøtanker. Det var noe ekte og hudløst over de siste scenene, som jeg satte stor pris på. (vil ikke røpe mer....)

Pust for meg er en fin roman, den er ryddig og realistisk, men uten intriger og dunkle hemmeligheter. Denne historien er fri for digresjoner og sprang i teksten, språket er pent (forsterket av Cecilie Engers vakre røst som innleser) og historien er lett å følge. Og den slutten da, tårene trillet da jeg løp ned fra fjellet 😢

Utgitt: 2017
Lyttetid: 5 timer og 42 minutter
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 7. august 2017

Liebhaberne av Anne B. Ragde - femte bind i Neshovserien

Helt siden Berlinerpoplene har jeg fulgt Neshov-serien, og gleden var stor da det kom et nytt bind i fjor, ti år etter trilogien var komplett. Jeg var litt skuffet over Alltid tilgivelse, som den fjerde boken heter, så det var med høy puls og kriblende forventning jeg startet på årets roman med den "rare" tittelen Liebhaberne - jeg  ble ikke skuffet!

Fra bakpå boken:
Tormod Neshov er vergeløs mot minnene som overmanner ham om nettene, selv om han er trygg nå, på sykehjemmet. Ikke for alt i verden vil han besøke Neshov, hvor Torunn har overtatt og er i ferd med å få skikk på den falleferdige gården, samtidig som hun blir stadig mer delaktig i driften av Margidos begravelsesbyrå.
Erlend har tatt permisjon fra jobben for å holde øye med oppussingen av villaen i Klampenborg, og livet kunne vært dejligt, hadde det bare ikke vært for Krummes nye kostholdsregime.      

Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 318
Kilde: Leseeks


Liebhaberne er et fornøyelig gjensyn med Neshov og menneskene som hører til her. Mens jeg leste har jeg ledd og grått, for noen situasjoner er urkomiske, midt oppi all døden, som Torunn holder på å venne seg til i begravelsesbyrået.

Handlingen tar oss med vekselvis til København og familien der, og til Torunn, Margido og gamle Tormod i Trøndelag. Når forrige bok sluttet var noe avklart mens følelser på annet hold sto i kok. I denne romanen får vi avklaring på flere ting, uvenner blir venner og dystre hemmeligheter kommer frem i lyset og sprekker som troll i solen.

Jeg likte denne boken godt, Erlend er hysterisk over både oppussing og Krummes slanking, men viser glimt av et indre som ikke ofte skimtes på den overfladiske fasaden han til stadighet holder vedlike. Margido har tatt Torunn under sine vinger, og er så lykkelig over at hun vil involvere seg i familiebedriften, at han ikke vet hva godt han kan gjøre for henne.

Historien er søt, full av tilgivelse, medmenneskelighet og håp. Jeg likte spesielt godt skildringene av Tormod på gamlehjemmet, de tanker og følelser som kommer frem, både om hans fortid og om ting som gjør ham forknytt og innesluttet i nåtid.

Kjenner du Neshovserien vet du hvilke kvaliteter som venter deg med Liebhaberne. Ragde skriver drivende godt, har til stadighet små spenningstopper på lur, som absolutt holder leseren fast til permene. Handlingen føles veldig avsluttende, siden vi får høre om Berlinerpopler fra Tormods ungdom, om Swarovskisamlingen til Erlend, og Kai Roger som vi ble kjent med i Eremittkrepsene dukker også opp.

Boken og serien anbefales på det varmeste!

lørdag 5. august 2017

Det siste barnet av John Hart - mens jeg venter på The Hush

I mars i år fant det sted et møte mellom den populære amerikanske forfatteren John Hart og vår lokale krimdronning Monika Yndestad. Heldigvis var seansen åpen for publikum, og jeg var en av dem som lot meg sjarmere av den talentfulle forfatteren. Han røpet for oss at hans aller ferskeste bok The Hush, er ferdig. Dette er en historie som bygger på Det siste barnet, så for å forkorte ventetiden snopte jeg med meg pocketversjonen av denne boken.

Forlaget om handlingen:
Tretten år gamle Johnny Merrimon hadde et perfekt liv: et godt hjem og kjærlige foreldre, og tvillingsøsteren Alyssa som han var sterkt knyttet til. Han visste ingenting om tap og svik – før den dagen Alyssa forsvant inn i en fremmed bil. 
Nå, et år senere, er Johnny ensom og alene, forlatt av alle han var blitt opplært til å stole på: Faren dro sin vei like etter at datteren ble borte, og moren har forskanset seg i en tåkeverden av alkohol, dop og mishandling. 

Ingen andre enn Johnny tror at Alyssa fremdeles er i live, og han bestemmer seg for å finne henne og redde familien. Så forsvinner enda en liten jente, og Johnny må oppsøke miljøer og mennesker som ingen barn burde bli kjent med.


Johnny er en utrolig reflektert og godhjertet trettenåring, og selv om han er sint på moren for å ha jaget vekk faren, og satt dem i den håpløse situasjonen de er i, gjør han alt han kan for henne. Han skjuler for politi og barnevern hvordan det står til, tar i mot julingen fra han som har "gitt" dem tak over hodet, og han tar seg av sin syke mor som best han kan.

Sorgen og urettferdigheten river i meg når jeg leser, det er så levende skildret at selv om ordene er få og ufarlige, sitrer teksten av følelser. Det er mørk lesning dette her, det er ingen lystige sekvenser og de mange intrigene er hentet fra et miljø som er fritt for glamour.

Johnny har ikke gitt opp å finne søsteren, og for å spore henne opp, går han systematisk til verks med kart over området, avkryssing av hus og intervjuer av beboerne. Dessverre synes ikke de som får besøk av Johnny og hans spørsmål, dette er noe kjekt så de ringer politiet, og førstebetjent Clyde Hunt ringer ham inn.

En dag lander det bokstavelig talt en mann foran føttene hans. Han har blitt påkjørt, noe som ikke var et uhell, og det siste han sier før han dør er at han fant henne, jenta som ble tatt. Johnny får da ny giv i sin søken etter søsteren.

I vekselvise kapitler følger vi Clyde Hunt og Johnny Merrimon gjennom hele boken. Johnny ser på Hunt som sine fiende, men Hunt har en "soft spot" for Johnny og hans fortapte mor Katherine. Begge fortellerstemmene er spennende å følge med på, det skjer mye i begges liv, og historiene ligger så nær opptil hverandre at det for leseren føles som en historie.

I romanen gir John Hart oss flere refleksjoner å tygge på, spesielt dette med vennskap og ikke minst tilgivelse. Betraktningene han gjør seg er tankevekkende, og elegant flettet inn i en gjennomført actionpreget setting. Det er ikke et kjedelig minutt i denne historien, som har mange overraskelser og uventede vendinger før siste punktum settes.

Det var interessant å høre John Hart fortelle om hvordan han tenkte da han ville skrive en spennende roman for voksne med et barn som hovedperson. Det er ikke ofte jeg leser bøker på nytt, men etter å ha hørt om tilblivelsen av romanen og om karakteroppbyggingen, var det spennende å lese den en gang til. The Hush er en oppfølger som skal ha sin handling 10 år etter Det siste barnet, hvor vi møter igjen Johnny som 23 åring. Blir ikke dette årets høydepunkt i 2018, vet ikke jeg ☺

Forlag: Font
Utgitt: 2009/på norsk 2010
Sider: 394
Kilde: Kjøpt selv

torsdag 3. august 2017

En familie om høsten av Jan Chr. Næss

Dette er mitt første møte med forfatteren, som siden debuten i 1999 har 16 utgivelser å vise til, bøker for både ungdom og barn, i tillegg til romaner. Etter en litt tradisjonell start, tok denne romanen grundig av i andre del, så jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlagets introduksjon av boken:
Tonje, Henrik og deres tenåringsdatter Pernille reiser på høstferie til Rødehavet, de har planer om å dykke ved korallrevet og drømmer om å få se den sjeldne gule murenen. Men mer enn alt annet rommer feriereisen et håp om at de felles opplevelsene langt hjemmefra kan reparere den lille kjernefamilien som er i ferd med å gå opp i limingen. 
Alle relasjoner bygger på tillit, ikke minst de nære. En familie om høsten er et tettskrevet drama i to akter som handler om hva som skjer når tilliten blir brutt og gråværet setter inn.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 176
Kilde: Leseeks

Bokhøsten nærmer seg, men ulest-hyllen min huser fremdeles ganske mange bøker. For å være effektiv har jeg nappet ut de tynneste bøkene fra hyllen, og da kom endelig Næss sin bok frem i lyset.

Lydboken jeg holder på med om dagen handler om en familie i oppløsning, og sannelig gjør ikke denne det også. En familie om høsten starter rolig og forutsigbart, faktisk så forutsigbart at jeg nesten slang den fra meg.

Latskap fikk meg til å holde ut til jeg var passert halvveis, men når del to startet fikk romanen en helt annen nerve. Første del tar for seg familiens strandferie i ett eller annet muslimsk land. Lite røpes av konflikten foreldrene har pakket med seg i kofferten, men etterhvert anes omfanget av problemene som skal komme.

Andre del starter når de kommer hjem, og det er nå alt kommer på bordet. Deres datter Pernille på 17 år har hele tiden vært den foreldrene skal beskytte, men også den som gir dem andre utfordringer, som Henrik og Tonje takler på hver sin forskjellige måte.

Boken er godt skrevet, du finner helt sikkert noe å kjenne deg igjen i, Næss har et fint språk som passer godt til denne type roman. Skal jeg peile meg ut noen stikkord må det bli: forutinntatthet, tillit, svik, og anger, jeg håper i alle fall at det var en dose anger inne i bildet, selv om det ikke kommer klart frem.

tirsdag 1. august 2017

En moderne familie - ny roman av Helga Flatland

Helga Flatland har lenge vært en favoritt, så når hun kommer ut med ny roman er det ikke tvil om at den skal leses. Eller høres som ble mitt valg denne gangen, et valg jeg ikke angrer på.

Forlagets presentasjon:
Foreldrene til Liv, Ellen og Håkon har holdt sammen gjennom to mannsaldre. Når far Sverre fyller sytti, spanderer han reise på hele familien med barn, svigerbarn og barnebarn til en feiring på den italienske rivieraen. Under festmiddagen kunngjør foreldrene plutselig at de har bestemt at de vil skille seg.
Gjennom de tre søsknenes ulike fortellinger med ulike blikk får vi fortalt historien om den samme familien, om tilhørighet, oppbrudd, konsekvenser - og om hva som egentlig utgjør en familie.

Denne romanen har tre forskjellige fortellerstemmer, lest av tre forskjellige innlesere, som alle leser på en fin måte. Først ut er storesøster Liv, som er den som holder ordet helt til foreldrene blir presset til å slippe katta ut av sekken, på pappa Sverres syttiårsfeiring i Italia.

Jeg kjenner meg godt igjen i Livs tanker og følelser, det er nesten litt skremmende, men når jeg hører denne første delen er det den to år yngre Ellen jeg liker best av de tre søsknene. Hun fremstår som frittalende og selvsikker og ganske avslappet når det gjelder regler og detaljstyring.

I neste del er det Ellen som er fortellerstemme, og da får vi et helt annet inntrykk av henne. Dette er jo temmelig realistisk, for mange av oss fremviser en sterk fasade, uten å røpe de plager og kvaler som bor i en. Skifte av fortellerstemmer lar historien overlappe hverandre lite granne, noe som fungerer bra.

Ellen har sine problemer, men jeg vil ikke utdype noe særlig, siden avsløringen av disse er en av de få spenningstoppene i denne romanen. Misforstå meg rett, her er flere briljante nøkkelelementer i handlingen, men det reflekteres mest over mellommenneskelige relasjoner, uten at betraktningene som gjøres verken får øyebrynene eller pulsen min til å stige nevneverdig.

Helt mot slutten er det lillebror Håkon sin tur å være fortellerstemme. Vi har allerede lært Håkon å kjenne via hans søstre, og de har også hintet om forskjellige grunner til at lillebroren ikke presenterer noen kjæreste for dem. Han har en idè om at mennesket skal leve fritt for konvensjoner og forventninger, og anerkjenner verken ekteskap, eller andre forpliktelser som livet tross alt gir.

Denne "greien" til Håkon fant jeg aldri ut av, og når romanen endte sånn som den gjorde, så kan det vel vise at Håkon ikke helt hadde tenkt gjennom leveviset han forfektet. Søstrene skildret ham som en bortskjemt lillebror, og dette inntrykket endret seg ikke, selv når Håkon var fortellerstemmen.

Primærhandlingen drives rundt søsknene og deres private utfordringer i livet. Årsaken til at foreldrene skilte seg som 70 åringer, skulle jeg gjerne hatt litt mer forklaring på. Det ble sluppet som en bombe, men for leseren som hadde lest forlagets intro til boken, var det jo ingen bombe, og deres grunner til å gjøre som de gjorde, kom aldri klart nok frem.

Karaktersammensetningen i En moderne familie er ganske tradisjonell, jeg kjente meg godt igjen i storesøster Liv, mens de to andre søsknene og foreldrene var litt masete. Her var egentlig få overraskelser, og ikke noe som utpreget seg som spenningstopper, allikevel ble lyttingen drevet fremover av interesse for hvordan boken det ville ende til slutt.



Utgitt: 2017
Lyttetid: 7 timer og 42 minutter
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 31. juli 2017

Mens vi venter på Bojangles av Olivier Bourdeaut

Det er ikke ofte jeg leser debutanter fra Frankrike, men det har jeg altså gjort i dag. Bourdeaut har gjort stor suksess med debutromanen sin, som solgte over 300000 eksemplarer på et år, og er i ferd med å bli oversatt til 30 språk.

Forlagets beskrivelse av boken:
En gutt vokser opp med en mor som skifter navn en gang om dagen, en pappa som forteller skrøner og en afrikansk trane som husdyr. Foreldrene elsker å danse, aller helst til Nina Simones «Mister Bojangles». De har vendt ryggen til voksenansvar og konvensjoner for å gjøre hver dag til et eventyr. Men da skattevesenet banker på døren og tilværelsen deres blir truet, sklir moren over grensen til galskap og havner på institusjon. Faren og gutten legger en storartet plan for å få henne ut – og sitt gamle liv tilbake.


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2015/på norsk 2017
Sider: 159
Kilde: Leseeksempar

Det at jeg stupte inn i denne boken uten å ane hva den skulle handle om, var nok en medvirkende årsak til at jeg fikk en fornøyelig leseopplevelse.

Historien begynner temmelig surrealistisk, hvor forholdet mellom far og mor skildres på det mest eventyrlige. Far og gutten deres veksler på å være fortellerstemmer, men det er mor som er hovedpersonen.

Da det gikk opp for meg at jeg hadde plukket meg ut en morsom bok, ble jeg først litt skeptisk, for morsomme bøker funker sjelden for meg. Men, da jeg like etter skrattlo, konkluderte jeg med at dette kan bli gøy.

Og gøy var det, selv om min omtanke for gutten gjorde at jeg var en smule skeptisk. Etterhvert kommer det også for en dag at all denne glade galskapen faktisk er galskap, og boken tar en mer alvorlig vending, uten at den blir noe dårligere av den grunn.

Olivier Bourdeaut har gjort en flott  debut med denne lille flisen av en roman, som jeg leste på en liten lørdag innimellom fjelltur og barnepass 
- anbefales gjerne videre!

søndag 30. juli 2017

Går, gikk, har gått - en roman av Jenny Erpenbeck

Jenny Erpenbeck er et nytt bekjentskap for meg, kanskje ikke så rart siden dette er hennes første oversettelse til norsk. Hun regisserer stykker for teater og opera og har siden forfatterdebuten i 1999 syv prosautgivelser å vise til, både novellesamlinger og romaner. Med Går, gikk, har gått setter Erpenbeck et skarpt søkelys på vår tids største humanitære krise, flyktningkrisen.

Det kan være du tenker at dette tema er litt for alvorlig, kjedelig eller lite interessant, men da må jeg få tipse deg om at Erpenbeck har en utrolig flott måte å skrive på. Språket er genialt, og allerede etter førti sider hadde jeg notert en halv side i kladdeboken min, så ikke gå glipp av denne!

Hovedpersonen Richard er en professortype som er i ferd med å bli emeritus. Han filosoferer over hva tid er, mens han pertentlig som han er, "friker ut" ved å kle seg i cardigan når han normalt sett ville brukt dressjakke. Han er en artig skrue, og en karakter jeg fort får sansen for.
Livsfilosofien hans innebærer å følge systemet som han en gang i ungdommen oppdaget var der, og som han har lært seg å like.


For Richard er kaoskontroll viktig, så mannen som ligger druknet på bunnen av tjernet i nabolaget, gir ham like mye sjeleuro, som det faktum at han gikk forbi de sultestreikende afrikanerne på Alexanderplatz uten å se dem.

Når han like etterpå hører på nyhetene at sultestreiken er avblåst, ser han skiltet deres på tv hvor det står: We become visible. Det faktum at han ikke la merke til dem da han visselig gikk rett forbi, plager ham så pass, at han oppsøker skolen i Kreuzberg, hvor 70 flyktninger har okkupert seg et hjem. Inntrykkene blir mange og kraftige for denne sarte sjelen, og siden de er opptatt med å presentere hver enkelt, blir han engstelig for at også han må fortelle hvorfor han er der, og bestemmer seg for å gå.

Hadde han ikke gått så sakte for ikke å snuble, kunne man sagt: Han flykter.

Handlingen finner sted i dagens Berlin, og det er betryggende å konstatere at tyskerne anerkjenner krigen som det den var. Flere steder i romanen blir det henvist til Tysklands herjinger, og som i utdraget under her, blir de som var voksne under krigen latterliggjort. Richard er født rett etter krigens slutt, og havnet på østsiden. Murens fall og livet som østtysker går gjennom handlingen som en gylden tråd, og viser oss kanskje østtyskerens tanker på en ny måte. Mannen i innsjøen er også en tråd som fletter handlingen sammen, og som Richard tenker mye på, i forskjellige sammenhenger.

Selv i sin fremskredne alder sliter han fortsatt med å riste av seg den protestantiske arven etter moren, anger som normaltilstand. Men heller ikke moren hadde visst om leirene. Angivelig. Hvordan var det egentlig før Luther, hva hadde da befunnet seg på det stedet i sjelen der den dårlige samvittigheten har breiet seg siden? EN viss nummenhet har rett og slett vært påkrevd som nødverge etter at Luther slo opp sine teser.

Richard er en skikkelig regelrytter, en petineter av rang, men det er denne dårlige samvittigheten da. Så han tar på seg de brune skoene (til tross for at han skal gjennom sentrum) samler sammen nøkler og månedskort, og kommer seg ut på oppdrag igjen. Hans nye status som pensjonist har gjort ham spesielt opptatt av tid, og derfor vil han oppsøke asylsøkerne, for disse menneskene som har falt ut av tiden, må være de beste til å diskutere hva tid egentlig er med.

Menneskene Richard etterhvert blir kjent med er ikke asylsøkere, men fortvilte menn som ikke får lov til å søke asyl. De klamrer seg fast under elendige forhold i Tyskland, og mens de venter og driver tiden i håp om å få lov til å søke asyl. Vi får høre om en lovgivning som ikke tar hensyn til menneskene, og mens Richard blir kjent med dem, får vi også lære om deres skjebnesvangre liv.

Dette er en utrolig engasjerende roman, som tar dagens store flyktningkrise på alvor. Måten afrikanernes tanker, følelser og holdninger presenteres er hjerteskjærende, men kanskje i overkant glorifisert, for her møter vi bare snille gutter.  Ved å løfte frem enkeltmennesker på denne måten, greier Erpenbeck å gi de fattigste av de fattige som har kommet til våre rike land, en sterk stemme.
Men, når alt kommer til alt er det Richards utvikling som gjør sterkest inntrykk på meg, heia Richard og alle de som våger det som han våget!

Dette er litteratur på sitt aller sterkeste, en roman som kan forandre leseren, åpne opp øyne for det fremmede, og rydde vei for forståelse mellom mennesker.

Artemisia og Ingalill har også lest og likt boken, 
ta gjerne en titt på deres flotte omtaler!


Forlag: Oktober
Utgitt: 2015/på norsk 2017
Sider: 321
Kilde: Leseeksemplar


fredag 28. juli 2017

Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead

Colson Whiteheads roman blir kalt et mesterverk og en banebrytende litterær prestasjon. Den vant også Pulitzerprisen 2017 og siden jeg startet min lesing av boken etter først å ha lest flere overstrømmende omtaler av den, var det med en god dose forventning.

Forlagets presentasjon:
Sekstenårige Cora er slave på en bomullsplantasje i Georgia i USA. Hun lever i daglig angst for fornedrelse og brutal avstraffelse, men også med myten om sin mor, Mabel, som klarte å flykte. Cora og vennen Caesar bestemmer seg for å forsøke det samme vågestykket, og de legger ut på en livsfarlig reise – med den fanatiske slavefangeren Ridgeway i hælene. 
Den myteomspunne underjordiske jernbanen tar rømlingene nordover fra stat til stat, til nye verdener og nytt håp, men drømmen om frihet møter sterk motstand selv der det tilsynelatende er trygt å være. Samtidig som Ridgeway og hans blodhunder stadig puster Cora i nakken. 


Før Cora legger i vei på sin livs reise, får vi høre om hennes mor og mormor, og vi blir kjent med plantasjen hun bor på, og forholdene der. Urettferdigheten er i høysete, og jeg rystes av det jeg leser, til tross for at jeg har lest flere sørstatsromaner før.

Den underjordiske jernbanen er i virkeligheten et nettverk av abolisjonister, som hjelper slaver å rømme til trygge områder lenger nord i Amerika. I denne romanen har Whitehead gjort jernbanen om til en faktisk bane, noe som gir romanen et litt fantasifullt preg.

Det første stedet Cora finner en tilsynelatende trygg havn er i Sør-Carolina. Hun blir tatt imot, gitt en seng på et internat, jobb og noen timer skole i uken. Det er først nå når hun er i noenlunde sikkerhet at hun tenker litt på sin mor, som rømte da hun var en liten jente. Hun er sint på moren og sliter med å akseptere sviket hennes.

En annen som er sint på Mabel er slavefangeren Ridgeway. Moren er en av de få slavene han har jaktet på, som han ikke har fått tak i. Nå når også datteren Cora har rømt fra Randall, setter han derfor alle sine krefter inn på å finne henne.

OBS, OBS, spoiler allert!!

Cora kommer seg videre til Nord-Carolina, men nå har hun ikke Caesar til støtte og selskap, nå flykter hun alene. Borgervernet er sterkt i denne staten og hun må holde seg i skjul på et trangt loftsrom, og er prisgitt mannen i huset for mat og lufting.

Vel, fra side 200 og utover datt jeg litt av. Handlingen blir veldig fragmentert og usammenhengende. Når Cora blir innhentet av den livsfarlige Ridgeway, skjer det uten særlig dramatikk. Det neste kapitlet handler plutselig om Ethel, damen som har holdt henne skjult, noe som tar brodden av den lille spenningen som hadde opparbeidet seg.

De påfølgende 30 sidene skildrer Ridgeway og Coras ferd gjennom Tennessee, en ferd som burde være høydramatisk for Cora, som er på vei tilbake til eieren sin som vil torturere henne til døde, men det føles ikke sånn i det hele tatt. Når hun så helt ut av det blå blir befridd fra sine fangevoktere, takker hun pent og høflig ja til å bli med sine redningsmenn.

I stedet for å få svar på hvem og hvordan de fikk reddet henne, bråstopper handlingen igjen med en skildring av Caesar og hans tanker før han og Cora rømte fra bomullsplantasjen.

Når vi så møter Cora igjen er hun lykkelig plassert på Virginiagården i Indiana. Her har hun gått på skole i fire måneder, og bekymrer seg ikke for annet enn lærerinnens dårlige humor, og å huske et sjal på hustrige kvelder. Ikke før langt inn i dette kapitlet får vi forklaringen på hva som egentlig skjedde da Cora ble befridd.

En stor brann på Virginiagården tvinger alle sammen ut, og vips så dukker Ridgeway opp igjen og fanger henne. Og jeg som trodde han var død, hvor kom han fra liksom? Vel... spenningen stiger og jeg blar om til..... et kapittel om Mabel. Historien om hvordan mammaen til Cora rømte er jo interessant, men nå?

Vi tar opp tråden igjen, uten at spenningen holdes oppe. Slavejegerne har hørt rykter om den underjordiske jernbanestoppet i nærheten, og Cora tvinges il å peke den ut. Når de skal gå ned i den mørke sjakten greier Cora å overmanne sine to fangevoktere, hive seg på en dresin og kjempe seg gjennom den mørke tunnelen, og ut i friheten.

Karakterskildringene er svake, så navnene hoper seg opp, og de færreste betyr noe som helst for meg. Til tross for at starten på romanen har noen skrekkelige skildringer av forholdene under slavetiden, holder ikke forferdelsen boken ut. Whitehead har villet lage en spenningsroman ut av den mørke slavetiden, noe som tydeligvis fungerer siden "alle" liker boken, men den gikk ikke hjem hos meg dessverre.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2017
Sider: 345
Kilde: Leseeks


Les gjerne omtalene til Bokelskerinnen og Beathe hvis du vil ha noen tanker om boken som er mindre leseteknisk og mer litterær enn mine denne gangen☺

onsdag 26. juli 2017

Historien om Edvard Munch ført i pennen av Ketil Bjørnstad

Jeg gikk i KODE`s bokbutikk og så etter en bok, hvor jeg hadde glemt både tittel og forfatter. Den skulle beskrive Edvard Munchs liv på aller beste måte. Akkurat når hodet mitt spilte meg et puss, dukket Historien om Edvard Munch opp i hyllen, en bok ført skrevet av en av mine favoritt-forfattere, Ketil Bjørnstad.

Forlagets beskrivelse av boken:
Historien om Edvard Munch er en skjønnlitterær biografi der Ketil Bjørnstad bygger på Munchs egne nedtegnelser. Det er en beretning om kampen mot en uforstående samtid, om styrke og sårbarhet og om et heftig bohemliv og kvinnene i hans liv. Boken baserer seg utelukkende på førstehånds kilder, brev eller skrifter og kaster et nytt lys over Munchs liv.
Historien om Edvard Munch utkom første gang i 1993 og regnes som en klassiker i sin genre.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1993
Sider: 487
Kilde: Kjøpt selv


Bokens innledning starter i 1909, han er 45 år gammel og har vært gjennom en stor krise, så han har litt å se tilbake på. Deretter tas vi med tilbake til 1880-årene, da han begynte sitt virke og liv som maler. Han debuterte i 1883, og sånn som Bjørnstad skildrer tilbakemeldingene fra publikum og presse, vil jeg ikke kalle det en brakdebut.

Nå har han blitt kjent med Krisitaniabohemen, og den skandaløse Hans Jæger, og det er spennende å lese om denne karens bravader. Det er en tøff gjeng dette her, de oppfører seg vel som ungdommer flest av i dag, men den gangen var deres meninger og oppførsel helt horribel.

Edvard var en famlende og nervøs ung mann, som ikke lett fikk kontakt med det motsatte kjønn. Fru Thaulow har en sterk innvirkning på ham, men hans hjelpeløshet driver henne vekk fra ham, men det skal dukke opp flere muligheter.

Så lenge hans far, korpslege Christian Munch var i live, levde Edvard et forholdsvis privilegert liv, men han døde tidlig i Edvards liv. Nå var det tante Karen som ble Edvard og hans to gjenlevende søstres støtte i livet, og den som opprettholdt kontakt med ham når han ikke var hjemme. Det var også hun som måtte være kreativ når det gjaldt å skaffe midler til å leve for.

Vi får høre om Munchs utenlandsopphold, hans fiaskoer og hans suksesser. Det er spennende å lære om bakgrunnen for mange av maleriene hans, og flere ganger ble jeg overrasket over hvor han befant seg, og i hvilken sinnstilstand han var, når de forskjellige bildene ble til.

Tilbake i Kristiania. Munch får høre at han ikke kan se forskjellen på en linje og en lort. Det hjelper ikke at Nasjonalgalleriet kjøper Selvportrett med sigarett, det bildet Scharffenberg i særlig grad mener er abnormt. Han er igjen en skandale, en person som blir lagt merke til når han går på gaten, når han sitter på Grand.

Han levde samtidig med Strindberg, Vigeland, Ibsen, Bjørnson og Hamsun, og alle disse har han en viss passiar med. Det er ikke før mot slutten av livet han blir venn med den unge Stenersen, som skal komme til å bety mye for ham.

Frem til den store krisen i 1909 er Edvard Munchs liv preget av hans svake konstitusjon, hans slitte nerver og påvirkningen den usunne livsførselen hans har hatt på helsen hans. Han legges inn på nerveklinikk, og etter en tid føler han seg sterk nok til å reise hjem. Nå slutter han med tobakk og alkohol, og han begynner å ta helsen sin på alvor. Noe som moret en veggis som meg, var å lese at han også ble vegetarianer på sine gamle dager ☺

De gjenstående 35 årene av sitt liv hegner han strengt om sin egen ensomhet. Tyskernes invasjon av landet vårt preget Munchs siste leveår. Han fikk soldater på døren som ville ha huset hans, men de dukket heldigvis aldri opp igjen. Nervene hans tålte dårlig, verken nyheter, krigsfly eller eksplosjonen i Oslofjorden, han uttalte:
De fineste nerver er rammet. Dette er 19 desember 1943, 23 januar 1944 dør Edvard Munch i sitt hjem på Ekely.

Med tanke på diskusjonen som i våre dager har gått rundt beliggenheten til et nytt Munchmusèum, er det artig å lese at han i 1929 sa dette om utformingen av et eventuelt museum:

Ikke lett å dekorere et luftslott, sier Munch. 
  Han stiller seg avventende til planen om å dekorere rådhuset. 
  Livsfrisen høyt oppe i et tårn? Et rom man må ta elevator for å besøke? Ikke tale om.

Måten Bjørnstad formidler historien om Edvard Munch på er glidende og full av repetisjoner. Som leser følte jeg at jeg lærte denne kunstneren å kjenne "via bakdøren", og føler meg nå dus med ham på en personlig måte. Det var aspekter av hans liv som forbauset meg, og jeg ventet hele tiden på at flørten med søstrene Ihlen fra Malerens muse, skulle bli nevnt, eller høre litt om hans forhold til Ibsen, etter å ha lest boken Ibsen og Munch. Jeg hadde trodd at huset i Åsgårdstrand hadde en større betydning for ham, men han bodde veldig mange steder, og det var vel landskapet i Åsgårdstrand som inspirerte til Livsfrisen.
Det var spennende å slå opp de forskjellige maleriene som blir nevnt i boken, og spesielt hans selvportretter ble studert etter endt lesning, sjekk ut denne linken!

Boken er skrevet i samme fortellerstil som Bjørnstad bruker i sin store serie Verden som var min, så du må være forberedt på en innfløkt tidskoloritt og mye ord. Vi får gjengitt en hel haug med brev, og her er mange skildringer av kriser og intriger, som stopper opp driven i lesingen litt.

Jeg har også lest Knausgårds bok om dagens utstilling som han har satt sammen på Munchmusèet, Så mye lengsel på så liten flate, en bok jeg også anbefaler hvis du er interessert i Munch.


søndag 23. juli 2017

Besøk i kunstnerhjemmet til Ole Bull på Lysøen

Kunstmuseene i Bergen har ansvar for tre kunstnerhjem, og i vår satte jeg meg fore å besøke dem alle tre. Siljustøl (Harald Sæverud) var først ut, så Troldhaugen (Edvard Grieg) og i dag var endelig turen kommet til Lysøen og Ole Bull.

Lysøen sett fra båten
Jeg var med på en tur arrangert av KODE, som inkluderte konsert og buss fra Bergen. Guiden vår, Elise pratet om Ole Bull og Lysøen helt til vi var fremme ved Buena kai. Hun vekslet mellom norsk og engelsk på en lekende lett måte, og øste av sin store kunnskap, med en sånn innlevelse og glød, at bussturen gikk som en lek.

Båten som tok oss over sundet til Lysøen
Vel fremme på Lysøen, fortalte Elise om bygget og livet til Ole Bull og hans andre kone Sara Thorpe. Han giftet seg første gang 26 år gammel, med 17 år gamle Fèlicitè fra Paris. Han tok henne med til sitt hjem på Osterøy, og nærmest plasserte henne her, men etter å ha blitt med på turnè i noen måneder, bosatte hun seg i Frankrike, hvor hun fødte seks barn. Selv reiste han ustanselig i de første 10 årene av sin karriere, og var knapt innom sin unge kone.
Fèlicitè døde forholdsvis ung, og når Ole Bull var 60 år gammel giftet han seg på ny med amerikanerinnen Sara Thorpe, som han bygget det flotte huset på Lysøen til.

Huset var utrolig spennende å besøke. Her står alle møblene og tingene som de var da Ole Bull og Sara Thorpe bodde her. Tapetene er nydelige, og kunsten på veggene likeså. Huset er et konglomerat av stiler, Bull ville at det skulle være et minne over alle de stedene han hadde besøkt i sin utstrakte reisevirksomhet som musiker.

Det er spennende å se hvem som levde samtidig med hvem

Villaen sett fra baksiden

Taket inni den store festsalen 

Trøorgelet som ble låst av etter Edvard Grieg spilte på det i Ole Bulls begravelse

Etter foredraget fikk vi høre litt musikk, flere stykker av Ole Bull, men også stykker hvor Bull har inspirert, f. eks. Harald Sæverud og Edvard Grieg. Brage Sæbø på fiolin og Marko Nouwens på klaver var utrolig dyktige, spesielt Nattergalen var imponerende å få se spilt på nært hold.

Brage Sæbø 

Marko Nouwens
Etter konserten kunne de som ville bli med på en fottur på de flotte stiene på Lysøen. Den endte oppe ved Grotten, hvor fiolinisten Brage Sæbø spilte. Siden jeg har vandret rundt på denne øya flere ganger tidligere, valgte jeg å være lat og la solen styre meg ned til vannkanten, hvor jeg nøt min medbrakte lunch i de idylliske omgivelsene.

Blå himmel i Bergen, det er ikke hverdagskost

Hagen rundt huset bærer preg av godt stell

Jepp, jeg har vasset opp til flere ganger i dag :)
Turen tilbake gikk kjapt og greit, med båt og buss, og for min del endte denne perfekte dagen med iskald hvitvin og deilige blåskjell på Von Tangen. Det var masse jeg ikke visste om Ole Bull så jeg har i ettermiddag kost meg med å utdype det Elise fortalte med noen klikk innom Biografisk leksikon og Wikipedia.

Turene ut til Lysøen arrangerer KODE hver søndag ut august, så det er bare til å hive seg på. Hvis du vil kjøre ut på egen hånd, går det båt en gang i timen, og det er guidet tur en gang i timen, så det er også fullt mulig, er du der kl. 13 kan du få med deg konserten også ☺ Tusen takk til Elise for at du gjorde denne siste feriedagen min helt spesiell!

lørdag 22. juli 2017

Dagen skal komme med blå vind av Levi Henriksen

Dette er den tredje av Skogli-romanene jeg hører på rappen. Snakk om å bli hekta på dette universet, denne lille plassen og stemningen i Henriksens bøker. Nå har forventningene til den fjerde romanen, som slippes i høst steget høyt, men jeg er temmelig trygg på at han innfrir.

Forlaget om boken:
Mikael Hildonen har prøvd og ikke fått det til. Han sitter ved kjøkkenbordet med voksduk, drikker kaffe og ser på skyene over Austberget. Mikael vet bare én ting: Ine er død, og han får henne aldri tilbake. Heller ikke barnet hun bar i magen. Så settes livet i bevegelse: Mikael må ta seg av trettenåringen Daniela, datteren broren ikke vil vite noe av. Men først må han kvitte seg med noen innkrevere på tung motorsykkel. De vil ha alle pengene han ikke har ... og de vet hvor Daniela bor.


Det er litt av et plott Henriksen har pønsket ut til oss denne gangen, og jeg frydet meg over å få igjen spenningen fra den første boken i serien.

Hovedpersonen Mikael er en mann som er snill og omtenksom, men når vi først møter ham, har han fokus innover i seg selv. Det er ikke fritt for at han minner meg om Dan Kaspersen og Simon Smidesang, hovedpersonene i de to forrige bøkene. Mikael bor i bestefarens tømmerhytte i nærheten av foreldrene, han jobber som vaktmester i kommunen, han har hestehale og tatoveringer. Alle disse personlighetstrekkene er skildret på en morsom måte, som gjør det lett for leseren å se karakteren for seg.

Helt fra starten av romanen får vi erindringsglimt som skildrer fortiden og hinter om hva som skal komme. Mamma Ester er blind, og vi får høre om hvordan det gikk til, hvordan hun trente seg opp, og hvordan hun takler denne utfordringen nå. Dette er ikke den eneste familiehemmeligheten, og hendelsene etter Mikaels overreaksjon i skogen, viser at familien står godt sammen.

Romanen har mange handlingstråder, vi hører om kjæresten til Mikael, Ine som døde for noen år siden, og Kristine som jobber som hjemmehjelp og lokker Mikael til å prøve kjærligheten på ny. Storebror Ruben er ikke mye med i handlingen, men hans skikkelse ruver over det hele, og lar leseren vente i spenning på å få vite hva konflikten mellom brødrene går i. Barnevernets oppførsel og hva som skjer med Daniela er frustrerende å høre om, mens torpedoene som vil ha igjen pengene sine gir en ekstra spenning til handlingen.

Mot slutten får vi den ene avklaringen etter den andre. Alle løse tråder samles og historien avsluttes med en stemning av klare avslutninger og håp for fremtiden. Dette var en spennende roman å ha på øret. Det er forfatteren selv som leser, noe han gjør på en glimrende måte.

I september kommer den fjerde boken med handling fra det lille stedet Skogli utenfor Kongsvinger. 


Utgitt: 2011
Lyttetid: 8 timer og 53 min.
Kilde: Kjøpt selv


Serien i rekkefølge:
Dagen skal komme med blå vind (2011)
Her hos de levende (kommer sept. 2017!!)

torsdag 20. juli 2017

Tre kunstmuseer for en billett i Reykjavik

Det var parolen sin det: Kunst til folket!!
Jeg hadde litt snøring på forfattere fra Island, men navnene på andre kunstnere satt lengre inne. Siden sommerferien i Reykjavik minner mer om høstferie, har jeg tilbrakt noen timer i Reykjavik Art Museum. Dette er et museum med tre forskjellige lokasjoner, som ligger i gangavstand til hverandre, og som kan besøkes på samme billett innen 24 timer, for bare 1600 kr. (islandske...)

Hafnarhùs ligger i Tryggvagata17, midt i down town Reykjavik. Bygningen er et gammelt havnelager, så interiøret er preget av den store lyse midtseksjonen som minner om et fengsel. Dette er tilholdsstedet for popartkunsten til Errò og det var det jeg ville se, men denne utstillingen hadde måttet vike for Ragnar Kjartansson (1978-) Han kalles en performance artist, for kunsten hans består av videokunst, installasjoner, "live" opptredener, men også ting rammet inn på veggen. Jeg likte utstillingen hans godt, og vil gjerne se Ragnar på besøk i Bergen.



Àsmundarsafn ligger lengst fra sentrum i Sigtùn 105. I byggene som utgjør museet levde og arbeidet skulptøren Àsmundur Sveinsson (1893-1982). Rundt bygget er det en fin hage, hvor mange av hans store arbeider er utstilt. Inne har de plassert store og små skulpturer på en sånn måte at hver enkelt får sin egen plass. De er også satt i rekkefølge etter når han laget dem, noe jeg som publikum satte stor pris på. Jeg ble godt tatt i mot på museet, vår som en kråke som jeg var da jeg tumlet inn av dørene hos dem. En kurator tok seg til til å fortelle om kunstneren, om bygningen og hun fortalte også at Àsmund var en utpreget sosial mann, som inkluderte naboer og nysgjerrige i sitt liv på denne plassen.

Det flotte bygget som var Àsmundur Sveinssons hjem og arbeidssted

Detalj fra et av hans første kunstverk

Han arbeidet i mange forskjellige materialer

Jeg vil kjenne igjen stilen hans heretter

En modell av eiendommen slik den så ut før kommunen overtok og
bygget sammen de to byggene
Denne står plassert i down town Reykjavik
Takket være Frodes bråstopp, fikk jeg fotografert denne - i Reykjavik

Kjarvalsstadir heter den tredje bygningen til Reykjavik Art Museum. Den ligger i Flòkagata 24, bare noen få minutters gange fra leiligheten vi leide da vi var på besøk i dette flotte landet. Her var det to utstillinger da jeg var her, så jeg ble kjent med to verdenskjente kunstnere.

Hallgrimkyrkja sett fra Kjarvalsstadir
Jòhannes S. Kjarval (1885-1972) er den kunstneren som bygget er oppkalt etter. Han hadde en strevsom start på livet, noe vi kunne lese om på museet. Han har ikke bodd i bygningen, men tok det første spadetaket da bygget skulle reises.


Kjarvals tanker om sitt arbeid kan en lese om i utstillingen, vi oppfordres til å se mystiske detaljer i bilene hans

Flott hva?
Den andre utstillingen jeg fikk med meg i dag var av Louisa Matthiasdòttir (1917-2000). Hun er som de andre kunstnere jeg har blitt kjent med i ferien, født i Reykjavik, men hun studerte i København, Paris og havnet til slutt i Amerika. Bildene hennes var kraftfulle og fargeklare, og et par av dem gjorde sterkt inntrykk på meg.

Utstillingen var glimrende kurert (!) 

Her har Louisa malt sin datter - sjekk ut hvor sur hun er, tipper at hun ikke ble blidere av å bli malt....

onsdag 19. juli 2017

Kvinnen ved jordas kant av Gunhild Haugnes

Kvinnen ved jordas kant er en historie med en sterk kvinne i hovedrollen. Sagaen er bygget på historiske hendelser og hovedpersonen er Frøydis Eiriksdatter, halvsøster til Leiv Eiriksson og datter av Eirik Raude. Som du sikkert forstår er vi midt i vikingtiden. Ikke la deg skremme vekk av det ultrafeminine coveret på boken, dette er barske saker!

Forlaget om handlingen:
Frøydis Eiriksdatter er en av vikingtidens mest markante kvinneskikkelser. Hun lever et barskt liv mellom steile fjell og veldige breer innerst i en grønlandsk fjord. Frøydis dyrker Frøya, Tor, Odin og de andre norrøne gudene. Hun må gifte seg med den litt veike storbonden Torvard, men det er andre menn som får blodet hennes til å bruse - og hennes barn har ulike fedre. Frøydis hegner om sin frihet, følger sine lyster og er like stri som sin far, Eirik Raude. Hun følger i sin halvbror Leiv Eirikssons fotspor og leder to eventyrlige seilaser til Vinland. Kjærlig, kvinnekamp og mektig historie. Dette er en fortelling som sitter lenge i.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 316
Kilde: Leseeks

Island var mitt tilholdssted da jeg leste denne boken, og med tur til Tingvelli og Settlement museum i Reykjavik, var hodet på rette plassen for en fin leseopplevelse.

Historien om Frøydis er spennende å følge. Vi vet jo hvilke forhold kvinnene levde under på 1000 tallet, og historien om hvordan vikingtiden ble avsluttet og kristendommen gjorde sitt inntog, er også kjent, i grove trekk.

Frøydis er stri og egenrådig som sin far (oppdageren av Grønland) Eirik Raude, og har mye utforskertrang. Spesielt spørsmålet om hvor jordas kant befinner seg, og hva som skjer når en seiler helt bort til kanten, opptar henne. Hun har hørt rykter om at jorda er rund, men kan ikke forstå at ikke vannet renner utfor og forsvinner. Det at broren Leiv Eiriksson nøt stor respekt da han oppdaget Vinland, gjør at hun selv higer etter å gjøre store oppdagelser.

Hun er også "gammelmodig" på den måten at hun tviholder på den gamle troen, når kristendommen kommer til landet. Hun sverger til Tor og Odin selv om mange rundt henne etterhvert lar seg døpe. Det er mange fine skildringer i boken på kvalene mange må ha gått gjennom i denne brytningstiden, og flotte observasjoner av hvordan kristendommen endret menneskene og gjorde dem mer sur, innesluttet, egoistisk og fordømmende.

Romanen er bygget på faktiske hendelser og historiske karakterer, men er gjort levende ved å gi karakterene tanker og følelser. Frøydis forelsker seg og blir sveket, men hun opplever blodet bruse også senere i livet, til tross for at hun blir gift med en traust og kjedelig mann. Hun levde et langt liv og fikk utrettet mye, og jeg er veldig enig med Gunhild Haugnes i at hun fortjente en saga.

Helt til sist i boken kommer det et handelsskip fra Snæfellsnes, og hit sender Frøydis sitt barnebarn, som drømte om å dra til Island. Det var derfor med ekstra spenning jeg steg ut av bilen på Snæfellsnes denne dagen, og frydet meg over å tråkke i Birka og Idunns fotefar ☺

Her kan du se noen bilder fra vår tur rundt denne halvøyen.

Andre bloggere om boken:
Bokvrimmel, I Bokhylla, Minbokogmaleblogg, Stjernekast, Mycriminalmind

Mens vi var i Reykjavik besøkte vi Saga museet, og her var både Frøydis Eiriksdatter og Torbjørg Lillevolven gitt oppmerksomhet.

Frøydis i en scene vi husker godt fra boken

Her er skildringen av Frøydis Eiriksdatter
 
Her sitter Torbjørg Lillevolven i all sin prakt
og slik skildres Torbjørg og de klarsynte

tirsdag 18. juli 2017

Snæfellsnes rundt på 12 timer

Et av mange flotte naturkunstverk i Arnastapi
Turen vår startet i Reykjavik og hadde en omvei rundt Reykholt på returen, så det som var beskrevet som en 7 timers tur ble nesten dobbelt så lang. Selv om det er kjedelig å kjøre langt og lenge, så hjelper det at veiene er beine, og brede her, med 90 grense nesten overalt. Været var fint og det vi fikk oppleve på våre 8 stopp var verdt kjøreturen.

Siden vi ikke skulle ri på islandshest eller fiske, kjørte vi helt ut til Budir før vi stoppet første gang. Her ligger den av småkirkene på Island som er hyppigst fotografert. Budakirken ble bønnhørlig avfotografert også av oss, men noe inntrykk gjorde den ikke, men det gjorde kirkens historie, som jeg leste da jeg kom hjem. Like etter stoppet vi på Hotel Budir, hvor vi fikk deilig kaffe, og så besøkte vi en ultrakoselig "butikk" på tunet utenfor hotellet.

Budakirka - les om den tøffe damen som fikk den oppført mot prestenes vilje!

Kunstutsalget utenfor Hotel Budir - ikke gå forbi hvis du er her!
Etter deilig kaffe i luksuriøse omgivelser kjørte vi videre, men herfra ble det kort i mellom stoppene. Landskapet er åpent, og hver minste lille ting som kan interessere turistene står avmerket med kruseduller, navn og piler, så på denne måten fant vi Raudfeldar ravinen. Bare noen minutters gange fra bilen kan du gå inn i fjellet, og ta deg inn flere titalls meter, før ravinen blir for smal. Klikker du på lenken kan du lese sagnet og den spennende historien til Raudfeldar.

Frode vinker farvel før han går inn i juvet 

Raudfeldar juvet hvor man kan gå inn flere titalls meter
Etter at Frode hadde blitt våt på beina (han måtte jo gå lengst mulig inn) kjørte vi videre til Arnastapi, hvor det vulkanske landskapet og alle de hekkende fuglene gjorde dette stoppet til min favoritt på turen.

Det er ikke tvil om at vi er i et vulkansk område

To "ornitologer" titter på det yrende fuglelivet

Enda meg naturkunst i Arnastapi
Ved neste stopp Londrangar fikk vi se en annen side av den spennende kystlinjen. Her var det mye sjø og beine klipper, ikke hvite som i England, men svarte. Det var lett å forestille seg skip som gikk på grunn her, og hvordan kampen med bølgene må ha vært i de gamle treskutenes tid.

Menneskene blir små i disse omgivelsene

Det er nok ikke mange dagene til disse søte små blir dyttet utfor fjellhyllen 
Noen kilometers kjøring videre tok oss til Djupalonssandur. Vi hadde lest om Dritvik og gledet oss til å besøke stedet med det morsomme navnet, men det ble nabostranden Djupalon i stedet. Her så vi igjen hull i fjellsiden, svart sandstrand med nydelige, flate, runde stener. Her ligger også vrakrester av fiskeskipet Epine av Grimsby som gikk ned utenfor kysten her. Av de 19 om bord var det bare 5 som overlevde, så det lå en ettertenksom stemning over opplevelsen.

Rester etter båten som gikk på grunn her i 1948

Stranden er lavasvart, med flotte steiner og vrakrester - ganske sterkt
På stien ned til stranden gikk vi forbi dette flotte hullet i fjellet

Etter atter noen få kilometer kjøring videre, kom vi inn i et landskap med flere gamle vulkaner. På den ene, Saxholl var det laget en trapp med 387 trinn, som tok oss helt til topps. Her kunne vi se krateret, og ned i krateret til vulkanen ved siden av. Veldig gøy å se, men betryggende å vite at Saxholl hadde sitt siste utbrudd for 4000 år siden.

Frode har gått ned på innsiden av vulkanen og lytter etter tegn til liv

Utsikten fra Saxholl var på flere andre vulkankrater

Det nærmet seg middagstid, så vi stoppet i Grunndafjørdour og spiste pizza. Det var med en smule skepsis vi gikk inn i det eneste spisestedet vi fant, men den skepsisen skulle vi få spise i oss sammen med pizzaen, for den var knallgod.

God og mett satt vi oss i bilen igjen, og kjørte mot Reykholt for å besøke hjemmet til Snorre Sturlason. Vi viste at vi ankom etter normal musèumsåpningstid, så vi slo oss til ro med å få se området. Her lå en ny og en gammel kirke side om side, men den gamle var ikke så gammel at den var fra Snorres tid. Under en kvadratmeter pleksiglass i gulvet i gamlekirken kan en se ned på de eldste ruinene.
Hotturpotturen til Snorre var også en replika, det skulle vel bare mangle om saker og ting er intakt fra 1200 tallet. Statuen som er reist av Snorre er laget av vår kjære Gustav Vigeland, noe som var kjekt å få med seg.

De to kirkene på Reykholt

Gamlekirken er ikke fra Snorres tid, men var utrolig fin
Dette skal være Snorres hotturpottur (det er selvfølgelig forbudt å stikke beina nedi.....)

Det var en lang runde dette her, men woao for noen natur og kulturopplevelser! Island har som sagt flotte veier, åpne landskap som gjør det lett å puste i, her er mye imponerende natur, som gir energi til tusen og iskaldt vær som tvinger en til å være i aktivitet. Det eneste jeg reagerer på her på Island er at "alt" er forbudt. De styrer med jernhånd hvor turistene skal få bevege seg, og forbudtskilt er satt opp overalt. Også er det dyrt her da, det var ikke bare et rykte. Vi kommer tilbake det er sikkert, men jeg ødelegger ikke flere sommerferier med 10 grader og regn/vind, så neste tur blir når vi har bobil og er pensjonister og kan reise når det passer oss ☺☺

Gustav Vigelands statue av Snorre Sturlason som står på hans hjemsted Reykholt