onsdag 30. november 2016

Lansering av 2017-programmet på DnS

I dag var den årlige "luskesegutfrajobbenmidtpådagen- dagen" for neste års teaterprogram på DnS lanseres alltid ved høylys dag i november. I fjor gikk vi litt småskuffet derfra, men i år ble flere av stykkene bejublet, og stemningen var høy da tre teaterglade damer tuslet tilbake på jobb.

Tema for neste års program, handler om det gode og det onde, den gode som forsøker å gjøre godt, men ender med å bli ond. Hm... jeg er spent på om jeg kjenner igjen dette temaet i stykkene utover året. Etter å ha talt etter har vi 16 teaterstykker å se frem til, inklusive Askepott og Danny og den store fasanjakten, som er familiestykker. Litt underlig er det at de velger å sette opp Roald Dahl året etter resten av verden feiret ham, men Danny er et sikkert stikk, og jeg gleder meg til å se det.


Den første premieren neste år er Min Kamp. Den 3622 sider lange romanen har blitt teaterstykke, så for oss som så vidt kom oss gjennom den første av de seks bøkene om og av Karl Ove Knausgård, kan nå få kortversjonen på 2,5 time.

Den andre premieren er også et samtidsdrama skrevet av Olaug Nilssen. Stort og stygt handler om to par som er gravid, og vi ble lovet at det skulle være både morsomt og rørende. Jeg ble litt skeptisk når jeg hørte at stykket er på nynorsk, da blir det plutselig så teatralsk, og det skal mye til for at det som foregår på scenen blir mer en en scenetilstelning.

Å så, endelig en tragedie, for i begynnelsen av februar braker det løs med selveste Hamlet

Jeg har hatt mye Shakespeare på programmet i 2016 som er jubileumsåret hans, så igjen kommer DnS haltende etter. De er tilgitt, for Hamlet var virkelig en av godbitene på neste års program. Smakeprøven vi fikk i dag var veldig fin, og det blir spennende å se denne versjonen av stykket, etter jeg så stykket i Stratford upon Avon i vår.


I mars lar vi komedien overta for tragedien, for hipp, hipp hurra!! Eirik del Barco Soleglad er tilbake på scenen og han skal spille Jeppe i Jeppe på bjerget. Det er rart at vi sitter og ler av en stakkar som drukner sine problemer i alkohol, og som latterliggjøres og utnyttes av sine omgivelser. Med Soleglad i hovedrollen forventer jeg krampe i magen etter teppefall.


Engler over Møhlenpris er første av to urpremierer på DnS til neste år. Dette stykket er et musikkteater skrevet av skuespiller Bjørn Willberg Andersen, og handlingen dreier seg rundt huset hans familie har hatt tilhold i, i mange generasjoner. Gode musikere og drevne skuespillere som skildrer vår egen kjære by, det må bare bli bra!

I forbindelse med Festspillene 2017 presenterer DnS samtidsdramaet Familien som kunne snakke om alt. Dette er en absurd farse som ser med skråblikk på vår selvtilfredse norske familie. Vi blir kjent med denne familien når vi deltar på en julemiddag, noe som sikkert blir litt rart, siden stykket har premiere når det livner i lundar her i Bergen den 10 mai.

Det siste stykket som presenteres i vår er den andre urpremieren DnS har til neste år. Albert & Anna er et samtidsstykke skrevet av Frode Grytten, som handler om livslang kjærlighet. Kari Simonsen og Stine Hansen spiller den kvinnelige hovedrollen som gammel og ung, mens Espen Leite og Kristoffer Sagmo Aalberg spiller den mannlige hovedrollen. Dette blir spennende, håper inderlig det spilles på bokmål.

Neste høst orker jeg nesten ikke tenke på, før jeg har fått meg en stor dose sol, sommer og ferie, men billetter kjøpes allerede nå, så jeg vil nevne stykkene som settes opp:

  • Ibsen på 78 minutter - komikk av Knut Nærum med Eirik del Barco Soleglad
  • Det gode mennesket fra Sezuan - drama av Bertolt Brecht
  • Vår ære/vår makt - som vi så to ganger i år
  • Askepott - familieforestilling på Store scene
  • Etterlyst: Jesus - musikkteater av Bjørn Eidsvåg
  • Krimlab - fire forfattere lager episodeteater
  • Glassmenasjeriet - drama av Tennessee Williams
Det ser ut som teaterglade bergensere har mye å se frem til på DnS i året som kommer. Sjokkerende dumt er det at DnS slutter med årskort. Det at vi har kjøpt årskort, og bestilt billetter til alle forestillingene uten å vurdere om det faller i smak eller ikke, har gjort at vi har fått se stykker som vi normalt ville valgt bort. Nå må vi betale for hvert stykke, noe som gjør at antall stykker som blir sett, blir kuttet drastisk ned. Vi kommer ikke til å se stykker flere ganger, stykker vi har sett før kommer vi ikke til å gå på, barnestykker og alt på nynorsk blir garantert utelatt, noe som selvfølgelig er dumt. 

Når dette regnestykket er satt sitter vi igjen med 9 teaterstykker på DnS i 2017. Jeg har gjort det lille regnestykket som skal til for å se hva dette vil koste oss med det nye teaterkortet som gir 40% rabatt på fullpris, og inklusive de 400,- kronene kortet koster, vil det koste oss den nette sum av 2.506,- å se ni teaterstykker. Denne summen er betydelig høyere enn det årskortet har kostet, selv etter prisøkningene de siste årene.

Teaterkortet som avløser årskortet er beregnet på de som går ofte på teater, men i mitt tilfelle får det meg til å gå mye mindre på teater enn tidligere. 

tirsdag 29. november 2016

Marcel Proust - På sporet av den tapte tid, bok 3 Hos Guermantes

Utfordringen jeg ga meg selv etter å ha lest En sommer med Proust fortsetter. Jeg ga meg i kast med storverket På sporet av den tapte tid, leser en bok i måneden, og har nå kommet til bok III. For meg må det til en god del selvdisiplin for å holde på fremdriften, for selv om det er flott det jeg leser, så skjer det så forsvinnende lite i handlingen, at dyp konsentrasjon er påkrevd. Denne tredje romanen er, som de to foregående delt i to, og jeg sier bare noen få ord om handlingen. Dype tolkninger av teksten overlater jeg til forståsegpåerne.

Hos Guermantes I 340 sider:
Det er Francoise, hushjelpen som leder an i begynnelsen av bok 3. Familien har flyttet litt ut fra sentrum av Paris fordi bestemor trengte renere luft. Francoise er nervøs på grunn av dette oppbruddet, og lengter tilbake, alle mest lengter hun til Combay. Hovedpersonen vår er sjalu fordi hushjelpen nærer sin egen følsomhet, og han som tross alt er den svake og hjelpeløse føler seg lite sett.
Vi får høre om familien Guermantes, om stedet og eiendommen med samme navn.

Der andre forfattere ville brukt et par ord, eller i høyden en setning på å forklare en stemning eller et blikk, bruker Proust gjerne flere sider. Det aller minste hint av følelse som stryker forbi, får uendelig med "spalteplass" noe som kan være frustrerende for en utålmodig leser, men som bygger ut en helhet som er helt unik.

Denne manglende overensstemmelse mellomblikk og tale fikk ham til å virke falsk på en måte som ikke var sympatisk, og av dette var han visst like plaget som en gjest iført vanlig dress i et selskap hvor alle andre opptrer i snippkjole, eller en som i samtale med en kongelig person ikke vet hvordan han skal tiltale vedkommende og løser problemet ved å snakke minst mulig.

Mot slutten av denne delen tar den unge hovedpersonen seg av sin bestemor. Hun er gammel og syk, har de samme nervøse tendensene som sitt barnebarn, men en fornuftig lege får henne opp av sengen, og ut på en liten tusletur.

Hos Guermantes II 307 sider:
Del to starter der forrige del avsluttet. Hovedpersonen tar seg av bestemoren som får et lite slag mens de er ute, og forsøker å skjule det for sin mor at bestemor er dårlig.

Mennesker vi har møtt i de tidligere bøkene dukker opp igjen, Albertine, Saint-Simon, Monsieur de Charlun, Monsieur Norpois og Swann. Hjertet til den unge gutten er flyktig, og i denne delen er det Madame Guermantes han passer opp, og vil ha oppmerksomheten fra.

Hovedpersonen viser stor interesse for sin egen og andres herkomst. Hvilken samfunnsklasse de tilhører er viktig, til tross for at han selv ikke deltar i sosieteten, med mer enn sin tilstedeværelse. Han er en betrakter, han sier lite men får med seg alt som skjer, og når han er tilstede i det mondene selskap, i aftentilstelninger, mottagelser og teselskap, reflekterer han over de aller minste detaljer.

Det kan dreie seg om toneleiet i stemmen til den han konverserer med, et stemingsskifte når en Madame inntar rommet eller en blikkveksling. Tilføyinger og utdypninger står i kø, og gjør at det drøyer lenge før temaet vagt blander seg med neste. Her er ingen topper og bunner, ingen innledninger eller avslutninger, ei heller konklusjoner av noen sort.

Av de tre bøkene i På sporet av den tapte tid, som jeg til nå har lest, kan jeg ikke si at den ene skiller seg fra den andre. Det er et langdrygt prosjekt dette her, som jeg mer eller mindre tvinger meg gjennom. Nå er bokhøsten over, så jeg håper at en rolig førjulstid skal gjøre at bok 4, som jeg skal lese i desember, kanskje blir lest med hakket mer innlevelse og oppmerksomhet.


søndag 27. november 2016

Gatekunst i Bergen - bilder tatt av meg i dag

DOLK sitt verk Love krash er fremdeles å se i Skottegaten i Bergen
De  som kjenner meg vet at jeg er en av de som bråbremser og begynner å fomle etter kamera, når jeg spotter en streetart. Ved besøk i ukjente byer er det alltid jakten på gatekunst som står på programmet, men jeg har aldri kommet over en by som har flere verker enn Bergen. I dag lot jeg meg inspirere av bloggen Bergenart, og tok med meg mann og barn på en runde i Bergen sentrum.

DOLK er den norske gatekunstneren som for alvor brakte gatekunsten til Bergen. Han har oppført verkene sine over hele verden, og fått flere av dem beskyttet av plexiglass. Han er fremdeles å finne utendørs, men etter han i 2005 hadde sin første utstilling i en klesbutikk, har også funnet veien inn fra gaten, til gallerier og auksjonshus, så det er fullt mulig å få seg en DOLK på veggen hjemme i stuen.

PEZ sitt verk finner du på Muren, det står like fint nå som den første gang jeg så det
En av "forglemmegei" sine fiskere som smykker Bergen, her på Verftet
Rip er en aktiv kunstner i Bergen - men så anonym at jeg ikke vet noe om ham/henne
Fortvilelsen av VEST i Skottegaten
Kunstneren VEST vil at kunstverkene hans skal være et supplement til miljøet rundt, ikke dominere det. Denne visjonen kommer godt frem, når vi ser hvor godt verkene hans passer godt inn i gatemiljøet, så også Fortvilelsen som smykker et av de mest slitte husene i Skottegaten. Verket har vært å se i flere år, og slites av vær og vind, i samme takt som huset.

Gatekunst har ofte et budskap til "lytteren", enten det er politisk, humoristisk eller noe som går rett i hjertet på deg. Noen ganger tar jeg budskapet i fart, men som oftest stopper jeg opp og lar det synke inn, dette er levende kunst som snakker til det levende inni meg.

Lost at sea, painted in fear av forglemmegei, også under Smørsbroen
AFK`s nye paste up "The beginning is near" under Smørsbroen 
På bloggen Bergenart kan en lese følgende:
"Sioux-indianerne i Nord-Dakota har virkelig havnet i en nødsituasjon, og kjemper nå en hardnakket kamp for sine hellige landområder og sine grunnleggende rettigheter til rent vann. Det er denne kampen AFK støtter og setter søkelyset på med sin ferskeste piece: "The beginning is near".

Indianerne får støtte fra urfolksgrupper og miljøvernorganisasjoner over hele verden, når de nå protesterer mot oljerørledningen i USA. Den planlagte oljerørledningen skal legges bare 800 meter unna Standing Rock Sioux-folkets reservat ved Missourielven. Råolje skal transporteres under Missourielven dersom rørledningen blir bygget. Urbefolkningen frykter at hellige landområder og gravsteder vil bli ødelagt under byggearbeidet og at oljelekkasjer i fremtiden vil forurense drikkevannet deres.
De forteller også at myndighetene ikke rådførte seg med dem før de godkjente byggeplanene, slik loven slår fast at de skal. Både menneskerettighetene og urfolksrettighetene trues dersom prosjektet gjennomføres.
DNB har bidratt med tre milliarder kroner for å finansiere prosjektet.
Det er forferdelig at storsamfunnet fremdeles tråkker på urbefolkningen slik som skjer ved Standing Rock Sioux-folkets reservat. Det er kvalmende at norske interesser, USA og multinasjonale selskaper kynisk vil ødelegge hellig land og indianernes drikkevannskilde.
Disse råe kapitalkreftene ødelegger vanlige menneskers livsgrunnlag over hele kloden, og overgrepet er et klart brudd på urbefolkningens rettigheter og menneskerettighetene."

Les gjerne mer om hva som skjer under Smørsbroen på bloggen Bergenart!

Dette kraftfulle verket finner du ved Nye Sandviksvei/Bakkegaten
Har du lyst å lære mer om gatekunst, og følge med på hva som rører seg i Bergen kan jeg anbefale deg boken Streetart Bergen og tipse om at det finnes mange grupper på facebook som interesserer seg for det samme som deg og meg.

Gatekunst i Bergen, Gatekunst, AFK Street Art, Bergen Street Art, Street Art Norway

Blodskraft av Lise Forfang Grimnes

Blodskraft er oppfølgeren til Kaoshjerte, som forfatteren mottok Kulturdepartementets debutantpris for. Minjaabøkene er en velskrevet fantasyserie for ungdom som handler om Minja som er kvart hulder. Handlingen i serien finner sted i vår virkelige verden, med fantasydetaljer nennsomt flettet inn, i det som utgjør en fantastisk spennende og troverdig historie.

Fra bakpå boken:
Minja er tilbake! Denne gangen er mørket hun støter på dypere, større og farligere. Minja er kvart hulder. Dette gir henne krefter ingen andre har. Dypt inni henne finnes en kobling direkte til underjorden, og det kjennes både forlokkende og farlig.
Josef er bestekompisen til Minja. De siste månedene har han forandret seg. Minja trodde hun var den eneste med hemmeligheter, men når Josef og slekta hans trer fram fra skyggene med sine egne fremmede historier, blir Minja usikker på hvem han egentlig er. Og når Josef plutselig snur ryggen til
Minja, kastes hun ut i et mørke hun ikke klarer å kontrollere.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2016
Sider: 371
Kilde: Leseeksemplar

Til dere voksne som ikke leser fantasy eller ungdomsbøker: glem at det er en ungdomsbok og glem at sjangeren er fantasy, denne historien må du få med deg!

I Blodskraft finnes alt som skal til for å lage en god historie. Gammel mytologi og tradisjoner fra fjerne land danner bakteppet for en fortelling, som dufter av 1001 natt, iblandet noe friskt og rått fra underjordiske naturkrefter gjemt dypt i våre egne tradisjoner.

Begivenhetene finner sted både i urbane Oslo og i det mer landlige Åslia, og skildrer på samme tid Minjas vanlige liv som "normal" 17-åring, og opplevelsene hun har når kreftene hun har i seg tar over.

Språket i romanen imponerer. For det første finnes det ikke et snev av "fjortis-språk", litt "utlendingsschlang" finnes, men dette passer godt inn, og er med på å gjøre romanen virkelighetsnær og tilfører også en smule humor.
Ord og navn (som alle gir rød krøllestrek når en skriver) som deildegast, Lilith, utburd, vandød, Djinn, Ghoul, banshee eller gardvord, forsterker følelsen av det skumle som fantasydelen av romanen inneholder.
Denne ordbruken fornøyet og engasjerte meg dithen, at jeg googlet noen av ordene, og fikk på denne måten bekreftet det jeg allerede ante, at romanen er godt fundamentert i virkelige myter og tradisjoner.

Det er herlig å lese om Minjas opplevelse, når det går opp for henne at andre mennesker ikke oppfatter signaler fra naturen på samme måte som henne. Hun er 17 år når det går opp for henne at vi kan høre bekken sildre, men at vi ikke kan høre et tres puls, eller at vinden synger.

Minja har en familiesituasjon som er noe kaotisk, og noen nære venner. Mormor og Karen, Even og Lea holder til i Åslia, mens Josef, søsteren Farah, og den eksentriske moren hennes bor på Stovner. Mor og mormor har et meget anstrengt forhold, som skildres utrolig vart og fint, uten å være verken vag eller overforklarende.

Jeg elsket scenen da Even kom på uanmeldt besøk i Minjas leilighet i Oslo, og hun åpnet døren med ansiktsmaske og kniv! Dette sier mye om sinnstilstanden til Minja og stresset hun levde under, både før og etter hun ble klar over at hun har Gammelt Blod.

Romanen er mer spennende enn morsom, men allikevel er språket lekent og har mange morsomheter som fikk denne leseren til å humre.

"Jeg svelger, burde spørre om slekta hans, om alle hemmelighetene, men de ligger der som en hengemyr mellom oss, og i stedet spør jeg om han har spist. 
Som om han er en jævla gamlehjemspasient".

Blodskraft løfter frem menneskelige følelser som tillit, selvfølelse og vennskap. Den stiller spørsmålet "hva definerer en familie?" og på en briljant og engasjerende måte balanserer historien trygt i fantasysjangeren, uten at det på noe tidspunkt føles påtatt eller i det hele tatt "oppdiktet", (merkelig nok siden det er mye uvirkelig som hender).

Er du på jakt etter en slukebok, enten til deg selv eller til tenåringen i huset, er dette absolutt boken å velge seg!

fredag 25. november 2016

Å leve med Shakespeare av Inger Merete Hobbelstad

23. april 1616 døde William Shakespeare. Siden den gang har de fleste stykkene hans blitt udødelige klassikere, og er spilt på scener verden over. Men hva er det med denne forfatteren, som selv etter fire hundre år fortsatt berører sine lesere og vekker slik begeistring?

Forlagets presentasjon:
Med utgangspunkt i ti av William Shakespeares stykker har Inger Merete Hobbelstad skrevet en personlig og klok og morsom bok, som også handler om Breaking Bad, Ibsen, Abraham Lincoln, Roman Polanski, Barack Obama, Unreal, Freud, Strindberg, Undset, Knausgård og mye mer. For hva forteller Romeo og Julie oss egentlig om kjærligheten? Og Othello om sjalusi? På hvilken måte kan Corilianus forklare noe om det amerikanske presidentvalget i 2016? Og hvordan viser Beatrice og Benedikt i Stor ståhei for ingenting oss at den verste krangel kan skjule den største lidenskap?

Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sider: 600
Kilde: Leseeks

Å leve med Shakespeare er ved første øyekast en lekker bok. Hvert kapittel som går i dybden på et av stykkene, er flott avdelt av en svart side, noe som gjør det enkelt for leseren å forholde seg til lengden på de forskjellige kapitlene.
Teksten tar ikke bare for seg handlingen i Shakespearestykkene, men gir oss pekepinner på hvordan scener, kostymer, kulisser og handling kan tolkes. Jeg lærte mye om betydningen av symboler og om kraften mellom ytterpunkter, som besettelsen og fornuften i Romeo og Juliet.

Ved hjelp av forskjellige innfallsvinkler belyses stykkene, og gjør det lett å se handlingen med helt nye øyne. Korte passasjer fra stykkene er med, både på engelsk og også oversatt til norsk, hvorpå forfatterens forklaring og tolkninger kommer tett på. Hun bidrar også med personlige historier fra nåtiden, som levendegjør disse 1500-talls historiene på en forfriskende måte.

For meg var det nytt at Shakespeare ikke har diktet Romeo og Juliet selv, men baserer skuespillet sitt på et langt dikt skrevet av forfatteren Arthur Brooke, som døde i et skipsforlis i 1563. Shakespeares gjendiktning 34 år etter er annerledes til tross for at de store linjene er de samme.
For meg som har lest tre gjendiktninger av Shakespeares stykker i det siste, er det litt artig å oppdage at denne praksisen med gjendiktninger var vanlig også for 400 år siden.

Det andre stykket som beskrives i boken er Macbeth, og jeg opplever igjen den euforiske følelsen som oppstår når jeg fryder meg over det jeg leser. Forfatteren skriver i korte avsnitt, som gir oss historiske fakta, handling fra stykket, personlige innspill, tolkninger og sammenligninger med andre produksjoner, som serien Breaking Bad.

En av de røde trådene som trekkes i forbindelse med Macbeth, er menn som har mistet et barn. Shakespeare mistet selv sin Hamnet da han var elleve år. Det kommer frem i Macbeth at denne karakteren har et dødt barn i sin personlige historie, men det som gjorde det ekstra spennende var historien om Abraham Lincoln. Han var en svoren Shakespeare-elsker og leste høyt for offiserene sine når de var på reise. Selv mistet han sin sønn Willie da han var elleve år gammel, og forandret måte å være på etter dette.

Shakespeare sies å være forløperen til den moderne romantiske filmkommedien, og i gjennomgangen av Stor ståhei for ingenting, er dette lett å skjønne. Mitt møte med Beatrice og Benedikt kom først i romanversjonen til Marina Fiorato, en bok jeg likte godt. I denne omgang var det spennende å lese om Shakespeares stykke, og trekke paralleller til romanen.

Å leve med Shakespeare er en lettlest bok som er underholdende og lærerik, men det tar tid å komme gjennom den fra perm til perm. Det har gått opp for meg at jeg har gått glipp av så uendelig mye de gangene jeg har sett Shakespeare som opera eller teaterforestilling, lest tekstene hans eller gjendiktningene. For ettertiden vil jeg alltid ta frem Hobbelstads bok før forestilling, og fordype meg i det stykket jeg har planer om å se.
Boken anbefales på det varmeste!

Alle stykkene som er omtalt i boken:
  • Romeo og Juliet
  • Macbeth
  • Stor ståhei for ingenting
  • Othello
  • As you like it
  • Coriolanus
  • Richard II
  • En midtsommernattsdrøm
  • Hamlet
  • Kong Lear


søndag 20. november 2016

Historier om trøst - tre noveller av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyers bok inneholder tre historier. Tre byer, tre møter, tre historier. Tidligere har jeg lest Unnskyld, Fortellinger om øde og debutromanen hennes Under verden, tre romaner jeg har likt veldig godt, så det var med forventning jeg startet på årets utgivelse.

Forlaget om boken:
Det er aldri tilfeldig hvem man ser til, eller på. Synet er ikke nøytralt. Blikket kan lande utallige steder. Ser du tilfeldigvis på meg, er det deg det handler om. Er du fremmed nok, kan du finne nærhet hvor som helst.

Historier om trøst viser hvordan møter med nye steder og mennesker utfordrer hvem vi er, hvordan vi ser oss selv, eller vil bli sett. At identitet er en størrelse i stadig endring. At språket, eller det språkløse, kan vri oss ut av det trygge, men også binde oss sammen. Hvor usynlig skillet kan være mellom ensomhet og tilhørighet – grensen mellom omsorg og utnyttelse, likeså.
Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sider: 200
Kilde: Leseeks

De tre novellene har ikke noe tittel, men skilles fra hverandre av noen utvalgte sitater, og et farget ark som gjør det lett for leseren og hele tiden vite hvor langt ut i novellen en er kommet. (Gid alle novellesamlinger kunne hatt det samme...)

Den første novellen blir fort ganske så creepy, og hovedpersonen oppfører seg temmelig på siden av det, jeg antar, er normal oppførsel.
Karakteroppbyggingen er gjort på en måte hvor vi egentlig får vite veldig lite om de to det handler om. Får vi i det hele tatt vite hva de heter? Vel, jeg fikk ikke med meg hvilken by handlingen utspiller seg, bare at det er langt vekk fra Norge. Ikke får vi vite noe om familie eller jobbforhold, heller, så hvorfor sitter jeg igjen med følelsen av at jeg kjenner den kvinnelige hovedpersonen så godt?

Måten novellen er skrevet på er fantastisk bra, med sylskarpe betraktninger, som tar pusten fra en, og novellen holdt meg fengslet til nest siste side. Den siste siden leste jeg minst 5 ganger, uten å skjønne hva som skjer, så leseopplevelsen fikk seg en knekk på slutten.

Om man vil spares bryderiet med å kysse, vernes fra et ansikt som kan komme litt for tett. Om man vil utradere risikoen for å ramle i den andres blikk, eller opprettholde muligheten for å kunne tenke på en annen. Bakfra er den eneste måten.

*****

Den andre novellen byr på litt mer informasjon om karakterene. Vi får vite navnene deres, hvilken by det foregår i står ikke i klartekst, men det var lett å finne ut av. Vi får også vite hva de jobber med, og litt om bakgrunnen deres, men allikevel måtte jeg jobbe mer for å danne meg et bilde av de to jentene. Historien holdt derimot helt i mål, slutten var fin, tilsynelatende "happy", men det kan nok diskuteres.

Naturen er under huden, sier hun og forteller om lyden av løvebrøl. Du kan flytte derifra, men du slutter aldri å høre løvene. 

*****

Som de andre to novellene er også den tredje sanselig til tusen. Hun treffer en mann, skildringen av deres første kyss inkluderer lyden av lærstøvler som smeller mot bakken, blodappelsin og tobakksrøyk, ettersmaken av ølen og ikke minst lukten av ham. Hun beskriver et hett kyss, uten egentlig å beskrive kysset. Det er genialt!

Novellen innledes sånn: "Hun skal være her i noen uker. En periode. Arbeidet er av uviss karakter, ennå ikke definert, men hun er her for å jobbe. I denne uvirkelig store leiligheten, i denne uvirkelig fremmede byen. Jobbe. Og bo".

I likhet med den første novellen er her mye som holdes skjult, og nerven som ganske fort viser seg, holder leseren i høyspenn. Det er svært lite vi får vite om han hun møter, men jeg ser ham klart for meg. Mitt behov for å vite hvor vi befinner oss i verden, preger lesingen min, og hodet jobber hardt med å sette sammen de få hintene vi får.
Slutten er ikke spesielt "happy" men avklarende nok, og med en liten åpning som gjør at en leser med god fantasi har noe å spinne videre på.

De som har lest boken vil skjønne hvorfor jeg vil dele Ik Hou Van U med dere.  



Ida Hegazi Høyers tre Historier om trøst er vakker lesning. Språket er nydelig og hun går rett i strupen på deg med sine kraftfulle skildringer. Når jeg leser veksler jeg mellom å sukke fornøyd og å rynke kraftig på nesen i misbilligelse, dette er tre historier som rører ved det innerste i deg. 

Artemisia, Ellikken og Beathe har også blogget om boken. Hvis du vil unngå at hodet ditt jobber på høyspenn med å finne ut hvor novellene utspiller seg, kan du ta en titt innom deres flotte omtaler 😊😊 

fredag 18. november 2016

Dødelig virus en thriller av Egil Foss Iversen

Dødelig virus er en frittstående fortsettelse av Ørnens skygge, som kom ut i 2011. Selv om denne begynner i kjølvannet av den forrige boken, så er hovedpersonene skiftet ut, og handlingen står støtt på egne ben.

Forlaget om boken:
Et dødelig virus fra andre verdenskrig blir stjålet fra en gruve i Norge. Major Cato Iversen fra Forsvarets etterretningsorganisasjon tror ikke det er en tilfeldighet at viruset forsvinner samtidig som hans forlovede, virolog Sophie Larsen, er i Tyskland for å delta i et hemmelig forskningsprosjekt. Når han ikke får kontakt med henne, bestemmer han seg for å reise til Tyskland for å finne henne, og det muterte viruset, før det ender i en katastrofe verden ikke har sett maken til. 


Forlag: Commentum
Utgitt: 2016
Sider: 262
Kilde: Leseeksemplar

I min omtale av Ørnens skygge kikket jeg på litt stillstand i teksten (også kalt bla, bla, bla...) og ytret ønske om at boken kunne blitt kortet ned litt. Det ser ut som jeg har fått ønsket mitt oppfylt, da Dødelig virus er betydelig kortere. Her finnes det ikke antydning til utenomsnakk, det er rett på sak, og action på hver side.

Den ukonvensjonelle og kompromissløse Cato Iversen, leder i begynnelsen av historien en aksjon, som resulterer i at han blir permittert. Beholderne med det livsfarlige viruset de fant i gruven, er på avveie og sporene leder til Tyskland, hvor også han kjæreste Sophie skal oppholde seg. Han pakker i Hummeren, og begir seg i vei for å finne både henne og viruset.

Gjemt i et komplisert kartell befinner det seg en naziorganisasjon, som har til mål å bruke viruset til å utslette et helt land, et som har fått gjennomgå før, og det viser seg at det fremdeles er liv i gamle, ekle holdninger.

Cato Iversen får mye juling i denne thrilleren, og da mener jeg mye. I tillegg til alle angrepene på ham, blir han også utsatt for både tortur og voldtekt. Disse maktdemonstrasjonene er så godt skildret, og passer så godt inn i handlingen, at det føles troverdig, til tross for at brutaliteten og mengden juling er i drøyeste laget.

Sophie er, sammen med flere andre forskere hyret inn til et prosjekt for å utvikle en motgift mot et miltbrannvirus. De har fått oppdraget under litt mystiske omstendigheter, og er helt avskåret fra omverdenen, der de jobber i et laboratorium i de tyske alpene. Forskerne har begynt å bli en smule stresset over forholdene de jobber under, når Sophie gjenkjenner DNA`et til det genmodifiserte viruset, som er et militært masseødeleggelsesvåpen.

Nok om handlingen, jeg vil jo nødig røpe noe, til tross for at jeg tenker at det skal mye røping til for å ødelegge spenningen i denne historien. Her får vi høyt tempo, hardkokte forbrytelser og mange overraskelser under veis.

Dødelig virus er høyaktuell, samtidig som en overfladisk omtale av handlingen, kan lure en eventuell ny leser til å tro han eller hun har lest dette før. Tro meg, en så velskrevet og overbevisende thriller skal du lete lenge etter. Jeg er imponert over at en så actionspekket historie kan føles så realistisk.


Egil Foss Iversen er økonomutdannet og har 25 års erfaring innen HR, administrasjon og ledelse. Han kommer fra Florø, men bor nå i Stavanger med kone og to barn. Han har tidligere utgitt Det sitter i hodet, Hverdagsfilosofi, Ørnens skygge og Dødelig tro.

torsdag 17. november 2016

Spionen - en annerledes roman av Paulo Coelho?

Jeg har lest mye av det Paulo Coelho har skrevet, og gått fra å være begeistret for Alkymisten og flere andre av hans romaner,  til å bli skikkelig skuffet over de siste bøkene han har skrevet. I Spionen prøver han seg på en litt ny stil, ved å bygge romanen rundt en historisk skikkelse, men det er lett å kjenne igjen Coelhos karakteristiske måte å skrive på.

Forlaget om boken:
Hennes eneste forbrytelse var å være en fri og selvstendig kvinne Da Mata Hari kom til Paris, hadde hun bare det hun gikk og sto i. Snart ble hun feiret som den mest elegante kvinnen i byen. En danser som sjokkerte og gledet publikum, en kurtisane som var fortrolig med tidens rikeste og mektigste menn. Men da mistenksomheten som gjennomsyrte et krigsherjet land tok overhånd, kom Mata Haris livsstil i søkelyset. I 1917 ble hun anholdt på hotellrommet sitt på Champs Élysées og anklaget for spionasje. Gjennom Mata Haris siste brev forteller Spionen den uforglemmelige historien om en kvinne som brøt tidens konvensjoner og betalte dyrt for det. 

Forlag: Bazar
Utgitt: 2016
Sider: 189
Kilde: Leseeks

Allerede i innledningen får vi skildret hovedpersonens siste minutter, så selv for de historieløse kommer ikke slutten som noen overraskelse. I noe som skal være et brev til Dr. Clunet, får vi hele historien hennes. Man glemmer fort at dette er et brev, for handlingen har en fortellerstil som er vanlig i romaner.

Hovedpersonen Mata Hari møter berømtheter som Pablo Picasso og snakker om avdøde litterære helter som Oscar Wilde. Teksten har mye direkte tale, og er absolutt medrivende å lese, men den springer fort og ofte vekk fra brevsformen.

Når vi nærmer oss midten begynner det mer og mer å ligne på en selvutviklingsbok, på linje med det han har skrevet før. Når hun møter Astruc på en strand og han lærer henne å kaste stein i vannet, og samtidig kaste fra seg sine sorger og bekymringer, kjenner jeg igjen Paulo Coelhos evige tema.

Jeg forsto hvorfor katolikkene skrifter, enda de vet at prestenes synder er minst like ille som deres egne, om ikke verre. Det spilte ingen rolle hvem som lyttet, det viktige var å la sårene forbli åpne så de kunne renses av sol og vaskes av regn.

Etter å ha blitt hyret som spion for tyskerne, går Mata Hari rett til det franske konsulatet og ber om å få snakke med en som har ansvar for kontraspionasje. Vel, hun gjorde kanskje det i virkeligheten, men måten det er skildret på i boken, er i mine øyne veldig urealistisk.
Det er en kort roman dette, og kanskje det ikke var plass til å gå i dybden på ting, men gjennomførbart og realistisk, må en da kunne forvente at det er, siden handlingen tross alt skildrer faktiske hendelser.

I del tre er det hennes forsvarer som stiler et brev til henne, ikke med tanke på hennes øyne, men med tanke på de i ettertiden, som skulle være interessert. Vi får noen forklaringer på begivenheter og rettergangen som har funnet sted, noe som kan fylle i de mange hullene i historien, men som bare gjør at beretningen føles oppkonstruert og overtydelig.

Romanen har noen artige skildringer av hvordan menneskene lot seg forbause av nyvinninger som elektrisitet, rulletrapper og levende film, i et Paris hvor Eiffeltårnet nylig er satt opp til Verdensutstillingen (1889).

Vil du lese om spionen Mata Hari, kan dette være en lettlest innfallsvinkel, men selv ville jeg valgt en roman som går litt mer i dybden uten alt selvutviklingspratet. 

tirsdag 15. november 2016

Bokhandlerprisen 2016 ble delt ut i dag - sjekk ut vinneren!

Hvert år i november deles Bokhandlerprisen ut. Prisen deles ut etter avstemming blant alle som arbeider i norsk bokhandel. Da jeg så listen over de ti nominerte første gang, ble jeg overrasket over at jeg allerede hadde lest åtte av bøkene. De to siste ble anskaffet og lest i god tid før vinneren ble kåret i dag. Gratulerer til Vigdis Hjorth som gikk av med seieren i år!


De nominerte til Bokhandlerprisen 2016:
(med lenke til min omtale, og et hint om terningkast...)

Krim: 
Jørgen Jæger, Fortielsen 6
Jan-Erik Fjell, Lykkejegeren 6
Novellesamlinger: 
Frode Grytten, Menn som ingen treng 6
Romaner:
Vigdis Hjorth, Arv og miljø 4
Ketil Bjørnstad, Verden som var min. Syttitallet 5
Anne B. Ragde, Alltid tilgivelse 4
Tore Renberg, Du er så lys 4
Helene Uri: Hålke 5
Ellen Vahr: Gaven 5
Barne- og ungdomsbøker:
Iben Akerlie, Lars er LOL 3

Nynorsk: 1

Siden jeg hadde lest alle bøkene moret jeg meg med min egen avstemning. Jeg benyttet meg først av eliminasjonsmetoden, og fikk uten problemer listen til å bestå av fem bøker. For å klare å velge ut en bok måtte jeg gå litt mer i tenkeboksen. Uten å konsultere listen over terningkast, valgte jeg å huske tilbake på leseopplevelsene, og erkjenne hvilken bok som har festet seg best. 


Boka det stemmes på må være utgitt i 2016 av en norsk forfatter, innenfor skjønn/generell litteratur, inkludert barne- og ungdomsbøker. Først er det en nominasjonsrunde – da stemmer bokhandlene på den norske utgivelsen i år, de mener er best. I år var det over 90 ulike titler, i forskjellige sjangere.
De 10 som har fått flest stemmer av disse, går videre til siste og avgjørende stemmerunde, hvor en bok går av med seieren, og mottar Bokhandlerprisen 2016.

*****

Bokhandlerprisen ble delt ut første gang i 1948. Da het den «Takk for boken»-prisen og ble tildelt Sigurd Hoel. Da tradisjonen ble gjenopptatt i 1981, etter tolv års opphold, fikk den navnet «Bokhandlerprisen». I 1998 ble reglene endret slik at Bokhandlerprisen også kan utdeles til forfattere som har fått prisen tidligere. Fra 2008 startet man med nominasjon til Bokhandlerprisen hvor de 10 bøkene som får flest bokhandlerstemmer i første runde går videre til siste og avgjørende runde.

mandag 14. november 2016

Eddikjenta av Anne Tyler - Shakespeare gjenfortalt

Eddikjenta er Anne Tylers gjenfortelling av Shakespearestykket The taming of the shrew, som på norsk er oversatt til Troll kan temmes. I Hogarth Shakespeare serien forventes det ikke, at forfatterne som får det ærefulle oppdrag å skrive en roman basert på et Shakespearestykke, skal holde seg strengt til handlingen. Derfor er det alltid spennende å se hva forfatteren har gjort ut av det.

Forlaget om boken:
Kate Battista føler seg fanget. Hva var det som gjorde at hun endte opp med å styre hus og hjem for sin eksentriske forskerfar og den innbilske og vakre lillesøsteren? Dessuten er det stadig noe bråk på førskolen hvor hun jobber. Barna elsker henne, men de voksne setter ikke alltid pris på Kates spesielle meninger og direkte væremåte.
Dr. Battista sliter med sine egne problemer. Etter mange års forskning står han på terskelen til et gjennombrudd, det er bare et problem. Hans utmerkete laboratorieassistent Pjotr, risikerer å bli kastet ut av landet, oppholdstillatelsen er snart ikke gyldig lenger. 
Når Battista legger en helt vill plan for å gjøre det mulig for Pjotr å bli i landet, forventer han, som vanlig, at Kate skal hjelpe ham. Men Kate blir rasende. Denne gangen ber han om for mye. Men klarer hun å stå imot disse to mennenes kampanje for å overtale henne?

Eddikjenta er en fornøyelig roman å lese. Normalt sett liker jeg ikke romaner som er skrevet for å være morsom, men denne her er virkelig morsom. Den er også vanskelig å legge fra seg og lettlest til tusen, så hele boken ble slukt på en stormfull lørdag hvor jeg var alene hjemme.

Handlingen avviker en del fra det opprinnelige stykket, men ikke så mye at en ikke kjenner seg igjen. Jeg har sett en teaterversjon av The taming of the schrew, og regner med deres tolkning ligger nærmere handlingen i Shakespeares stykke. I stykket er det ektemannen Petruchio som temmer Katharina, men i Eddikjenta får vi en litt mer moderne vri, hvor hun finner ut av ting selv.

Handlingen kort fortalt:
29 år gamle Kate jobber i barnehage og bor sammen med sin eksentriske far og sin vakre lillesøster Bunny på 15 år. Mor er død, og betraktninger rundt mor-datterforholdet, som datteren ikke husker noe av, er glimrende lesning.
Dr. Battista er ikke grådig på penger, som originalen men det har regelrett klikket for ham når han får vite at assistentens 0-1 visum går ut om to måneder. Hans plan er å få ham giftet bort til datteren, noe den litt troskyldige Pjotr nølende går med på.

Kate derimot, har ikke hatt mange beilere, hun er et usosialt vesen som er veldig dårlig på "smalltalk". Hun setter seg til motverge når hun skjønner hva det er faren holder på med. Hun raser ikke, og oppfører seg absolutt ikke som noe troll som skal temmes, og heldigvis for det, for på denne måten blir handlingen mer troverdig, og mye morsommere å lese.

Hva? sa han. Nei. Rekk meg nøkler, Katherine. 
Jeg er ektemann, og jeg sier rekk meg nøkler. 
Jeg er kone, og jeg sier nei, sa hun.
Hun antok at han kunne ha fravristet henne dem. 
Hun syntes nesten hun så tanken gli over ansiktet hans.
Men til slutt sa han: Jeg vil bare si til politi at Bunny kanskje ikke er vegetarianer. OK?

Forviklinger oppstår selvfølgelig i kjølvannet av den forsøksvise spleisingen av Pjotr og Kate, og de mest komiske episodene får vi når Pjotr forvikler seg inn i språket med ordtak, uttrykk og idiomer. Mot slutten blir forvirringen total, men de finner ut av det, og romanen avsluttes på en perfekt måte. Leseren opplevde ingen forvirring og jeg sukket fornøyd da jeg leste siste side.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2016
Sider: 279
Kilde: Leseeksemplar


Vinegar Girl er den tredje romanen i serien som er oversatt til norsk. Tidligere har jeg lest Et gap i tiden som er en gjendiktningen av Et vintereventyr og Shylock er mitt navn, som jeg leste både på norsk og engelsk, som er en gjendiktning av Kjøbmannen i Venedig. Mer Shakespeare på bloggen finner du her!

Neste bok ut i denne serien er Margaret Atwoods gjendiktning av The Tempest, altså Stormen, og den heter Hag-seed. Ivrig som jeg er, klarer jeg ikke vente på den norske oversettelsen, så Hag-seed er på vei til meg fra det store utland. Jeg er allerede godt forberedt på denne: Stormen i bokform og Stormen i teaterversjon.



lørdag 12. november 2016

Menn som ingen treng en ny novellesamling av Frode Grytten

Å lese novellesamlinger er som å ha en pose smågodt i fanget. Må bare ha en til, og en til... Vel, Frode Grytten har det som skal til, for denne samlingen likte jeg veldig godt.
Menn som ingen treng er, sammen med ni andre bøker, nominert til Bokhandlerprisen 2016, som deles ut 15 november.

Forlaget om boken:
Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng.

Menn som ingen treng er Frode Gryttens niende novellesamling, og det er ni år siden han sist utgav noveller, denne sjangeren som kanskje står forfatteren nærmest. 


Noe av det som er spennende med novellesamlinger, er at forfatteren tar oss med inn i miljøer vi normalt ikke ferdes i, verken i litteraturen eller i hverdagen. At historiene er korte (ikke romanlange) gjør at en ikke får for mye av dette ukjente, som på godt og vondt ofte kan virke forstyrrende, både på holdninger og syn på livet.

Novellene er satt i forskjellig tid og på ulike steder, men det som går igjen er at det er mer eller mindre håpløse menn som har hovedrollen. Jeg tok meg selv i å ville skrive "novellen er den beste i samlingen" på nesten alle novellene, så det er helt tydelig at dette er en sterk novellesamling som setter spor. 

1974 er den første novellen, og tema er utroskap. Verftsmiljøet i Odda er kulissene, men det er i feriestemingen i Skånevik vi oppholder oss. Det er dramatisk og sårt, og bildet er så godt utfylt at vi kan se begivenhetene fra alle de involvertes side.

Mann, 72 handler om en mann som kjører seg vill i Oslo. Han er fra Vietnam, og når han plukker opp en haiker, forteller han deler av historien sin. Setningen "jeg er fra et land ikke fra en krig" virket sterkt på meg i sammenhengen.

I Airbag møter vi to kjeltringer. En far og hans voksne sønn Aleksy, polakker som bor i Norge og livnærer seg med å krasje biler, gjerne i andre biler. Egentlig handler det om forholdet mellom far og sønn, hvor sønnen ikke vil svikte, men lar seg igjen og igjen føye, og fortsetter gesjeften. Novellen er et glimrende blikk inn i kjernen av det å være menneske.

Kokepunkt har også et skråblikk på våre nye landsmenn, selv om hovedpersonen Harry er etnisk norsk. Han jobber som vekter og opplever at livet får en uventet vending, etter noen filmet ham i et basketak på jobb. Novellen er lagt opp som en serie videoklipp eller bilder om du vil, og mange avsnitt begynner med Her er den onsdagskvelden, Her er ein regnfull dag i oktober, Her er det som skjer... Harry er en sint mann som ikke evner å stå opp for seg selv. Jeg blir litt frustrert over at han ikke forklarer hva som egentlig skjedde, og selv om han er en ufordragelig mann jeg ikke ville kjent, føler jeg omtanke for ham.

Jeg hadde bestemt meg for å ikke skrive om hver novelle, men samlingen har et temperament som feide meg av banen, og vips så var de fire første novellene omtalt. Karakterene er overbevisende og lite karikert, og handlingen er stilsikker og hardkokt på en tankevekkende måte. Nynorsken til Frode Grytten er en fryd å lese, selv for ihuga bokmållesere, så ikke la deg skremme av det.

Nå gjenstår det bare å se om den eneste novellesamlingen (og den eneste boken skrevet på nynorsk) når til topps i konkurransen om å vinne Bokhandlerprisen 2016!

Forlag: Oktober
Utgitt: 2016
Sider: 245
Kilde: Leseeks

fredag 11. november 2016

Elizabeth 1. av Linn T. Sunne med illustrasjoner av Jenny Jordahl

Har du kontroll på den engelske kongerekken? Ved å lese Linn Sunnes sakprosa for barn, fikk jeg frisket opp hukommelsen. Dronning Elizabeth regjerte i England i 44 år, men det er bare hennes kronglete vei frem til hun ble kronet 25 år gammel, vi får høre om i denne boken.

Forlagets presentasjon:
Elizabeth 1. ble født i England i 1533, og kom senere til å bli en av verdenshistoriens mest berømte dronninger. Linn T. Sunne har gjort oppveksten hennes levende for leserne, og skrevet spennende og dramatisk om faktiske hendelser i Elizabeths tidlige liv. Hvorfor kom ikke faren, Henrik 8., i sin egen datters dåp? Hvorfor ble moren hennes drept? Hva skjedde med søsteren Maria som sendte Elizabeth i fengsel? Og ville hun ikke gifte seg?

Forlag: Gyldendal
Sider: 63
Utgitt: 2016
Kilde: Leseeksemplar


England har en fantastisk historie når det gjelder sitt kongehus, og den elizabethanske æraen er i mine øyne ekstra spennende (Shakespeare og alt det der...)

Linn Sunne sin bok om Elizabeth 1. minner om Historien om... bøkene jeg slukte som barn. Den er lettlest, morsom og veldig lærerik. Historien om denne lille jenta, som ikke var tiltenkt tronen, men som allikevel fikk den, er absolutt verdt å få med seg.

Boken har korte kapitler med mye luft. Her er morsomme tegninger, men også autentiske bilder fra denne tiden. I faktabokser får vi vite litt om bakgrunnen til det kapitlet har tatt for seg, og litt om tiden Elizabeth vokste opp i. De historiske begivenhetene er selvfølgelig korrekte, men for å gjøre det levende for målgruppen, er teksten bygget ut med noen tanker og følelser, noe som er gjort på en vellykket måte.

Til sist i boken finner vi en oversikt over personer som er med, og en liste over viktige hendelser i Elizabeths liv. Som en god sakprosa, har også denne sin liste over kilder, tips til videre lesning og et register som gjør det lettere å slå opp.

Målgruppe: Barneskolebarn som kan lese selv 

onsdag 9. november 2016

Ekte amerikanske jeans av Jan Guillou

Nå har bok nummer seks i Jan Guillous serie Det store århundret, kommet ut på norsk. Han skriver i denne serien historien om 1900-tallet, sett fra familien Lauritzens synsvinkel.

Fra forlagets presentasjon:
Eric, som er tredje generasjon Lauritzen, vokser opp på 1950-tallet – tiden da grunnlaget for det svenske «folkhemmet» og velstanden legges. Et utbombet Europa skriker etter svenske råvarer. Samtidig preges tilværelsen av frykten for atomkrig. 

Gjennom de store omveltningene fødes også en ny ungdomskultur, med impulser fra USA.
Eric lar seg fascinere av alt det nye innenfor musikk, mote og film. Ikke bare greier han å smugle inn den forbudte drikken Coca-Cola – han blir også den første i klassen som får et par ekte amerikanske jeans.


Utgitt: 2016
Sider: 420
Kilde: Leseeksemplar

Dette kapittelet av serien Det store århundret starter i 1953 og avsluttes i 1959. I korte frekvenser boken igjennom er vi i 1968 hvor fortellerstemmen snakker til en person som forblir ukjent lenge.
På denne måten får vi belyst femtitallet i et her og nå lys sett gjennom et barns øyne, samtidig som vi ser tilbake på denne perioden med voksne øyne. Forfatteren er tro til de mange historiske hendelsene i verden, samt levevilkår og tidsånd noe som resulterer i et troverdig og kolorert bilde av femtitallet.

I begynnelsen av boken reiser hele familien fra Sverige til Tyssebotn og Frøynes gård. Det er oldemor Maren Kristine som er død og skal begraves i Hosanger kirke. På den måten knytes denne romanen opp mot helheten i serien. Eric som er fortellerstemmen i denne romanen lever et liv med mor, far og lillebror. Navnene til mor og lillebror holdes skjult, så det er ikke så lett å plassere dem på familietreet. Min overordentlige hjerne bruker litt (for mye) energi på å plassere dem, men heldigvis har teksten så stor utvikling at jeg lett lar meg rive med.

Familien Lauritzen er høyt på strå. Etter at morfar og brødrene hans forlot Tyssebotn som barn, har de utdannet seg til ingeniører i Dresden og hver på sin måte gjort det godt. Eric er en leken gutt på 11-12 år, med mye fantasi og energi. Han har en materielt sett lykkelig barndom, bortsett fra at faren Harry hver dag etter middag gir ham etter-maten juling med enten en klesbørste et skohorn eller aller verst en hundepisk.

Det skjer mye i denne romanen, både ute i verden og i Erics liv. Skildringene av identitet, tilhørighet, klasseskiller, og alle de nye fenomenene som kom på femtitallet er morsomme og til ettertanke. Erics tanker rundt hva han vet og ikke vet om 2. verdenskrig er interessant lesning, og det at han og andre barn i Sverige på femtitallet, ikke visste noe om jødeutryddelsen var skremmende lesning.

Jeg har lest hele serien og selv om jeg likte Brobyggerne veldig godt, og også den forrige Blå Stjerne, vil jeg påstå at Ekte amerikanske jeans, er den beste til nå!

***********

Serien i sin helhet i rett rekkefølge:
(Med lenker til mine omtaler)
2011 Brobyggerne
2012 Dandy
2013 Mellom rødt og svart
2014 Ikke ville se
2015 Blå stjerne
2016 Ekte amerikanske jeans

mandag 7. november 2016

Shakespeare in song - konsert med Bergen Kammerkor

Det er ikke mange uker igjen av Shakespearejubileumsåret 2016. Prosjektet jeg startet ved begynnelsen av året har lagt litt i dvale i det siste, men i går fikk jeg endelig blåst litt liv i det. I ærverdige Universitetsaulaen i Bergen sang Bergen Kammerkor Shakespearerelaterte sanger, til en nesten fullsatt sal.

Bergen Kammerkor dirigert av Annlaug Hus

Det var et nydelig knippe sanger koret fremførte i denne konserten. Med seg hadde de Helge Lilletvedt på klaver, samt DnS skuespiller Rhine Skaanes, som mellom stykkene leste små tekstsnutter fra Shakespeare. Det var veldig stemningsfullt med piano, og denne lesingen ga konserten en egen original vri.

Da jeg først så gjennom programmet forbauset det meg at de fleste sangene sto oppført to ganger etter hverandre, med forskjellig komponist. Den første sangen i konserten var If music be the food of love, fra åpningsscenen i stykket Twelfth Night. Vi fikk høre både John Gardner sin versjon, og etterpå Henry Purcell sin.

Dette gjentok seg gjennom hele konserten, en fremstilling av stykkene som jeg satt stor pris på. I Ralph Vaughan Williams sin versjon av Orpehus with his lute var det bare de 17 kvinnestemmene som sang, mens i Lars Johan Werle sin versjon av Orpehus fra Henry VIII, sang hele koret. Begge deler nydelig å høre på.

Geir Dancke Molvik sang solo på Thomas Morleys O, mistress mine, med sin nydelige og særdeles stødige røst, rørte han meg til, om ikke tårer, så i alle fall klump i halsen. Etterpå sang hele koret Gyørgy Orban sin versjon av samme sang fra akt II av Twelfth Night.

Noen av sangene var lystige, som John Rutter sin It was a lover and his lass fra As you like it, (lenke nederst) mens Come away, death var betydelig mørkere. Her sang også Molvik en soloversjon,  før vi fikk en annen versjon sunget av hele koret.

Blow, Blow, Thou Winter Wind

by William Shakespeare

Blow, blow, thou winter wind,
Thou art not so unkind
As man's ingratitude;
Thy tooth is not so keen
Because thou art not seen,
Although thy breath be rude.
Heigh-ho! sing heigh-ho! unto the green holly:
Most friendship is feigning, most loving mere folly:
Then, heigh-ho! the holly!
This life is most jolly. 
Freeze, freeze, thou bitter sky,
Thou dost not bite so nigh
As benefits forgot:
Though thou the waters warp,
Thy sting is not so sharp
As friend remember'd not.
Heigh-ho! sing heigh-ho! unto the green holly:
Most friendship is feigning, most loving mere folly:
Then, heigh-ho! the holly!
This life is most jolly. 

Marit Wallacher, en av sangerne i koret, briljerte med sitt gitarspill til Blow, blow thou winter wind fra As you like it. Dette hørtes ut som en litt trist irsk folkesang, så flott fremført at det ikke var trist i det hele tatt.

Helge Lilletvedt på klaver og Rhine Skaanes som leste for oss
Programmet var nydelig satt sammen av sonetter og annen tekst fra Shakespeares hånd. Jeg ble inspirert og håper å få lest ett til av stykkene hans før jubileumsåret er omme. Bergen Kammerkor har jeg ikke hørt før, men jeg håper inderlig at muligheten byr seg igjen. For en uke siden hørte jeg Bergen mannskor synge sammen med Trine Rein, og om ikke lenge skal jeg høre Tertneskoret synge julen inn, en årlig begivenhet jeg nødig vil gå glipp av. Jeg har sannelig blitt korglad på mine gamle dager :)

Universitetsaulaen ligger, i det nå stengte Naturhistorisk museum. Museet har vært stengt for oppussing siden 2013 og åpner ikke før 600 millioner er brukt opp, i 2019 en gang. Selv gikk jeg inne på Universitetet blant studenter som leste eller trente og leitet etter Universitetets aula, så overraskelsen var stor da jeg måtte gå gjennom Botanisk hage og inn i museet for å finne den. En flott opplevelse var det i alle fall, både musikalsk og på andre måter.




søndag 6. november 2016

Historia om det tapte barnet av Elena Ferrante

Napoli-kvartetten kalles denne bokserien, som med Historia om det tapte barnet, avslutter serien. Min begeistring har gått fra lunken og litt forvirret, til glovarm, så det var med forventning jeg startet på bok fire. Jeg leste den første på nynorsk, de to neste på engelsk og denne siste har jeg hørt på lydbok, glimrende lest av Silje Breivik.

Fra forlagets omtale:
Elena og Lila er begge no vaksne og har store dramatiske hendingar i livet bak seg. Begge slost ein gong for å komme seg vekk frå strøket der dei vaks opp – eit nabolag prega av vald og ufridom. Elena har gifta seg, flytta til Firenze, stifta familie og gitt ut fleire kritikarroste bøker. Men no har ho komme tilbake til Napoli for å vere saman med mannen ho alltid har elska. Lila, derimot, har aldri lykkast med å frigjere seg frå Napoli. Ho har blitt ein suksessrik bedriftseigar, men nærkontakten med den verda ho alltid har tatt avstand frå, set ho på prøve. 

Det er ikke lett å skulle si noen få ord om denne boken og bokserien, ord som virkelig yter romanen rettferdighet. Hele serien, og spesielt Historia om det tapte barnet er rett og slett fantastisk lesning!

Til tross for det store persongalleriet i romanen, er det ikke vanskelig å holde tråden, i alle fall ikke i denne fjerde boken, som nesten uten unntak handler om det turbulente vennskapet mellom Lina og Elena.

Det er Elena som er forteller, og de mange hendelsene som refereres ses alltid gjennom hennes øyne. Heldigvis er hun flink å reflektere, hun er empatisk og er flink til å sette seg inn i sine medmenneskers situasjoner og følelsesliv. Serien starter en gang på 50-tallet når jentene vokser opp i en belastet bydel i Napoli, men denne siste boken har handling fra 70-tallet, og helt frem til i dag.

Det som imponerer meg med denne boken er alle de glimrende skildringene av mellommenneskelige følelser. Hvordan de presser seg selv til å gjøre det de må gjøre for å være en god mor, kone, datter eller venninne. De kvier seg ikke for å fryse hverandre ut, skjelle hverandre ut, eller å slutte å snakke sammen, men samtidig ber de om, og får hjelp i hverdagen, på en måte vi ikke hadde gjort i dag.

Elena Ferrante har en utrolig innsikt i menneskesinnet, men også i Napolis sjel. Det er ingenting sentimentalt over det hun skildrer, men rå vold, skitt og fattigdom skildres med samme intensitet som tilhørigheten og fellesskapet menneskene i mellom. Språket er superb og den handlingsdrevne historien har ikke et kjedelig øyeblikk.

Har du ikke lest/hørt disse fire bøkene, har du virkelig en godbit å glede deg til!

Silje Breivik leser så bra at jeg i min begeistring bestemte meg for å begynne på begynnelsen med serien, og høre, i alle fall den første boken, som jeg fikk lite ut av, i forhold til de siste tre bøkene.

Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2016
Lyttetid: 17 timer og 21 min
Kilde: Lytteeksemplar





Andre bloggere om boken: Min bok- og maleblogg, Artemisia, Kleppanrova og Har du lest

fredag 4. november 2016

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Først etter å ha fått bekreftet at Vær snill med dyrene ikke handler om dyr, lot jeg meg lokke til å lese denne. Nysgjerrigheten ble også styrket av en intens meningsutveksling i bokbloggsfæren, så det var liksom ikke noen vei utenom. Tusen takk til Beathe som har lånt meg boken! At romanen ble nominert til Brageprisen nå nylig, la selvfølgelig et ekstra lodd på vekten.

Forlagets presentasjon:
En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. 

Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg.

Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?

Vær snill med dyrene handler bare marginalt om dyr, i den forstand at oppførselen til katter, rotter, sel og karpe blir nevnt som eksempler på hvordan andre arter forholder seg til mor/barn utfordringer. Historien handler om Karen som velger å flytte fra mannen sin, og ender opp med å ha datteren på 3 år annenhver uke, en ordning hun ikke er komfortabel med, i forhold til sin egen rolle som mor.

Mor - barn relasjonen er sentral her, sett fra mors ståsted, barnet har en veldig liten rolle i her. Far til barnet, hans tanker og følelser er ikke relevant for historien, og vi får heller ikke vite mye om hva det var som førte til at Karen ville skilles.
Friheten hun burde føle på etter skilsmissen, blir borte i alle grubleriene rundt det å være en god mor for datteren. Det lille vi får vite om grunnen til at hun ville ut av ekteskapet, veier liksom ikke opp i forhold til det livet hun lever alene.

Jeg var selv i denne livssituasjonen for "hundre år siden", men kan ikke huske at jeg brukte "friuken" min til å gruble på denne måten som Karen gjør. Jeg tenkte da jeg leste, at hun måtte ta seg sammen, få seg et liv, og på denne måten ta ansvar for valget hun gjorde. Gjør, gjorde, har gjort...

Samtidig handler boken om Karens forhold til sin egen mor, en mor med sin egen "skilsmissebagasje", som pirker litt i henne, men sånn som jeg oppfattet det, ikke er unødvendig slem i komentarene til at Karen har gått fra mannen sin.

Et sentralt spørsmål som stilles i romanen er om vi er sånn eller blir sånn? Hvis barnet vårt blir introvert og stusselig, er det da mors feil (fordi hun kjenner seg igjen i datteren) eller ville datteren uansett blitt sånn, fordi hun har det i seg? Og hva vil egentlig tre år gamle Anne huske av dette når hun blir voksen, vil skilsmissen prege henne på noe vis?

Monica Isakstuen kommer med detaljerte observasjoner av menneskesinnet, hun lar det være nok luft til at leseren kan trekke sine egne slutninger, og forme synspunkter ut i fra egne erfaringer. Gjør du som meg og durer i vei i full speed lesetempo, er romanen raskt lest, de få sidene er ofte bare halvfulle, eller har knapt nok et par setninger. Mulig alle de tomme linjene er ment for ettertanke, og etter tips fra en erfaren leser, vil jeg sette ned tempo neste gang jeg leser en roman av dette kaliberet.

Språket er fint og begivenhetene troverdige, så det er det ingenting å trekke på i så måte. Grunnen til at jeg ikke gir boken mer enn fire prikker på terningen er at jeg føler meg mettet på hovedpersoner som ikke greier å ta seg sammen, gjøre det beste ut av situasjonen og stå for valgene de tar. Livsskildringen er så dagligdags og vanlig at det skal mye til for at boken skal brenne seg fast i hukommelsen på noe vis, så jeg må nok skuffe Ellikken og slå til med den klamme fireren...

Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sider: 208
Kilde: Lånt av Beathe

Flere bloggere om boken: Beathes, Groskro, Ellikken, Rose-Marie, Artemisia

onsdag 2. november 2016

Vampyr av Steffen Kverneland - årets mest originale utgivelse?

Etter jeg nylig leste om Edvard Munch i Torstein Velsand sin nye bok, var det med skrekkblandet fryd jeg gjorde nytt bekjentskap med kunstneren, denne gang i Kverneland sitt burleske univers.

Forlaget om boken:
En mer enn hundre år gamle forbrytelse blir skremmende aktuell når Oslo rystes av en serie groteske mord, der ofrene tappes for blod. Steffen Kvernelands Vampyr er en gotisk skrekkroman i tradisjon fra Frankenstein og Dracula, med elementer fra moderne kriminallitteratur. Tematisk nøster den opp den dystre hemmeligheten bak vår største maler, Edvard Munch.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 248
Kilde: Leseeksemplar

I begynnelsen av boken blir vi kjent med Steffen Kverneland. I tredjeperson har forfatteren skrevet seg selv inn i handlingen, og det er med ham som hovedperson vi følger handlingsforløpet. Kverneland er på besøk i Munchmuseet i Oslo, og vi får her vite litt om maleren. Kuratoren Liv viser ham den nye utstillingen som er viet til maleriet Vampyr. Foreløpig er handlingen ganske så virkelighetsnær, men det skal det fort bli en slutt på.

En annen handlingstråd tar oss med til det mørke 1800-tall, hvor vi følger en morder (vampyr) når han forfølger og tar livet av en ung jente ved å suge blodet ut av henne. Han henger henne opp i et tre etter føttene, for å sikre seg mest mulig av blodet hennes på flasker. Hun skal ikke bli den eneste...

På et antikvariat får Steffen tak i en gammel dagbok, som gjentatte ganger nevner navnet til Munch i forbindelse med en mann som forfølger en morder. Handlingen videre dreier seg en stund, om det den gamle Munch-stalkeren skrev i dagboken sin i 1895.

Jeg sprang paa maa og faa ind og ud af utallige Smaagader, Stikveier og skumle Bakgaader. Hvor var de dog blevet af? De kunde da ikke bare forsvinde i den løse Luft? Det hele indgav mig med en uhyggelig Følelse, som om en unævnelig Ondskab havde hjemsøgt Kristianias Gader.

Jens Guneriussen, som denne stalkeren heter, vil forsøke å løse mordgåten, og setter i gang med den nitidige jobben å se gjennom 1400 aviser fra de 3 siste årene, som han tilfeldig har på rommet sitt. Det kommer fort frem at han leter etter Munch, og sammenligner Munchs bevegelser rundt i verden, med de blodige rovmordene som finner sted i Christiania, og andre steder i Europa.

Tilbake i nåtid gjør Munchmuseet et funn på Aasgardstrand, hvor teksten i dokumentene sammenfaller med det som sto i den gamle dagboken til Guneriussen. Jo lenger utover i boken vi kommer jo mer usannsynlig blir det som skjer. Det blir også mer forvirrende å lese, for personer avdekker sin sanne identitet, og de forskjellige historiene spinnes tettere og tettere sammen.

Vampyr malt av Munch i 1894
Forutsetningen for å like denne boken må være at du godtar at vampyrer finnes, at de livnærer seg på blod fra levende mennesker, at de lett får tak i dem, og at de aldri blir straffeforfulgt. Med denne kjensgjerningen avklart, er muligheten for at du får en spennende leseopplevelse med Vampyr, absolutt til stede.

En blodig lesestund 
Mange av verkene til Edvard Munch er nevnt, og innimellom alt det gåtefulle og burleske som skjer, går det faktisk an å lære noe. Vi hører Munchs reaksjon på hvordan Munchmuseet har plassert verkene i "Livsfrisen", og bildet Selvportrett i helvete er også med. Sistnevnte er vakkert gjengitt i boken av forfatteren, mye flottere enn originalen malt av Munch i 1903.

Det er ikke tvil om at Steffen Kverneland kjenner Edvard Munch godt, så godt at han uten å skjemmes kan herje med hans person, kunst og rykte. Han gjør det på en morsom måte, i noe som er en roman uten sidestykke. Teksten blir mer og mer ullen, og når vi nærmer oss slutten er jeg ikke sikker på noen ting lenger.


Han bruker dialekter for å synliggjøre hvem som snakker. Selv syntes jeg det var tungt å lese Kvernelands egen rogalanddialekt, som er brukt i direkte tale, og også Livs østkantswung. Munch snakker et vakkert riksmål, mens Guneriussen har et enda eldre og flottere variant av norsk. Kun fortellerstemmen er skrevet på vanlig bokmål. Sidene har også forskjellig farge alt etter hvilken historie som fortelles, noe som i begynnelsen av boken er avklarende, men mot slutten bidrar det til min forvirring.

De mange flotte illustrasjonene i boken er det Steffen Kverneland selv som har laget. Blant annet illustrasjonene hans av Munchmuseet er kjempefine. Har du lyst å bli bedre kjent med forfatteren, kan jeg anbefale denne artikkelen fra noen år tilbake!

Jeg som bare skulle si noen få ord om denne boken, det ble visst  litt flere enn noen få, får skrive det på kontoen for undring.  Ikke verst at en tegneseriekunstner kan begeistre en som normalt ikke leser om vampyrer og heller ikke leser tegneserier. 


ReadingRandi har også skrevet om boken, og i hennes omtale finner du gjengivelser av mange fine illustrasjoner fra boken.

tirsdag 1. november 2016

Oppsummering for lesemåneden oktober

En høstpyntet buekorpsgutt i Skuteviken 
Tiden flyr, og siden det har vært sommerlig nesten helt til nå, måtte jeg stoppe opp når jeg skulle skrive oktober i overskriften. November er her, klokken er skrudd tilbake, og det er betydelig mørkere og våtere ute. Lesing har jeg fått gjort i oktober, og under kan du se titlene jeg har vært gjennom, med lenke til omtalene.

  1. Tore Renberg - Du er så lys - 4
  2. Chris Tvedt - Den som forvolder en annens død - 6
  3. Aina Basso - Heksejakt - 4
  4. Vigdis Hjorth - Arv og miljø - 4
  5. Finn Bjørn Tønder - Sistesoldater - 5 
  6. Lucinda Riley - Helenas hemmelighet - 3
  7. Sofia Nordin - Som om jeg var fantastisk - 5 - dystopi for ungdom
  8. Carson Mccullers - Hjertet er en ensom jeger - 5
  9. Marcel Proust II - I skyggen av piker i blomst - 4
  10. Helene Uri - Hålke - 4
  11. Nikolaj Frobenius - Alle mine demoner - 6 - Novellesamling!
  12. Mari Hult - Sykt godt - 5 - Vegankokebok
  13. Bjørg Thorhallsdottir - Kunstmagi - 5 - sakprosa for barn
  14. Bjørn T. Bøe - Det er ein elefant i barnehagen - 4
  15. Yves Grevet - Meto III - 5 - Dystopi for ungdom
  16. Hogne Hongset - Mafiela - 6
  17. Ellen Vahr - Gaven - 5
  18. Steffen Kverneland - Vampyr - 4 
En liten sjangeroversikt:
Krim/thriller: 2
Romaner: 8
Barn/ungdom: 5
Noveller: 1
Sakprosa: 2

Begge krimbøkene jeg har lest denne måneden har fått 6 prikker på terningen. Jeg stiller nok andre krav til krim enn til romaner, og så lenge jeg ikke finner noe å trekke for, blir det en sekser. To bøker har jeg problemer med å klassifisere, Vampyr handler om Munch, forfatteren er selv hovedpersonen, men historien er så fantastisk at den ikke kan kalles verken sakprosa eller roman. Sistesoldater blir kalt en roman fra forlaget, men handlingen er fortalt ut i fra forfatterens opplevelser, samtidig som han gir oss mange historiske øyeblikk fra Bergen og buekorpsmiljøet.

Jeg har holdt koken med Marcel Proust prosjektet mitt og greide å avslutte bok II i god tid. Bok III er kommet i hus, og blir påbegynt veldig snart, så jeg ligger godt an. Er selvfølgelig fornøyd med å ha lest variert, og at jeg har lest hele 13 nye norske bøker denne måneden!

Av sosiale events har jeg ikke så mye å melde. Beathe og jeg var på høstmøte med Aschehoug, vi var også å feiret Mari Hults utgivelse av Sykt godt. Denne boklanseringen blogget jeg ikke om, så jeg smykker dette blogginnlegget med et bilde derfra.

Har vi lest noen av de samme bøkene denne måneden?