fredag 2. desember 2016

Land ingen har sett av Edvard Hoem

Dette er den tredje boken i Hoems familiekrønike fra Norge, Amerika og Canada. Leste du Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien, er jeg sikker på at du venter spent på denne.

Forlaget om boken:
Begge brørne skal bygge seg opp frå nesten ingenting. Dei konkurrerer med kvarandre og inspirerer kvarandre og bruker stadig fleire av døgnets timar for å sikre eit betre liv seinare. I den store verda rasar første verdskrig, og titusenvis døyr i skyttargravene på vestfronten. Da krigen er slutt, endrar konjunkturane seg, og det viser seg at det er mange ting i livet som sjølv ikkje hardt arbeidande menn er herre over.
Utgitt: 2016
Lyttetid: 10 timer og 27 minutter
Kilde: Lytteeksemplar

I fortsettelsen på slektskrøniken er vi i Dakota, i Alberta, Canada og hjemme på Hoem i Møre. Vi følger de tre delene av familien, samtidig som et samlende overblikk skildrer de skjøre båndene mellom dem.
Alle tre familiene er hardt arbeidende bønder, og selv om Serianna og familien i Norge tror at de som har emigrert har det mye bedre enn dem, så lever også Gjertine og familien til nevøen Eilert et strevsomt liv.

Den opprørske Gjertine, som har bodd på Dakota-prærien i tretti år, forlater i fortvilelse sin mann Ole, og finner veien til dit hvor sønnen  Severt Olson, har slått seg ned. Dette var en slitsom reise som tok mange dager, men den sta Gjertine kom seg fram. Mottakelsen ble ikke som hun hadde sett for seg, men Gjertine er en tøffing, som ikke har det i seg å gi opp.

I Molde sitter Serianna igjen alene etter mannen er død. Hun får et rykte på seg, siden hun går rundt og snakker med seg selv, røker pipe og vil ikke at sønnen Eilert skal krysse Atlanteren for å komme hjem til Norge for å besøke henne.

Tidene etter første verdenskrig brakte med seg mye nytt, som telefoner, biler og strøm, men utpå 1920-tallet ble det igjen dårlige tider, med dårlig fiske, og nedgangskonjunktur som gjorde at Frena sparebank, og Anton Edvards bedehuspenger forsvant. Berit Anna fyrer opp mannen så han ikke gir opp drømmen sin om å bygge bedehus på Hoem.

I Alberta bor Eilert og Martha, som er farmere og lever et hardt liv. De er glade i hverandre og får mange barn, noe som senere skal by på utfordringer for dem. I det lille nybyggersamfunnet de er en del av greier de i fellesskap å få bygget kirke og skoler og etterhvert greier de å holde barna sine i skole, lenger enn vanlig.

Mange små men artige detaljer avsløres, som at det gikk mange år før enkelte lærte seg engelsk, siden det var så mange nordmenn der at de kunne snakke norsk til daglig. Det gikk mange år før de i kirken sin preket på engelsk, og det samme på skolen de bygget, språket ble ikke offisielt engelsk før etter mange år.

Vekslingen mellom de tre delene som handlingen er bygget opp av, gjør  historien levende og spennende å følge med på. De tre trådene har forgreininger inn i hverandre underveis, slik at det flettes sammen til en helhet som naturlig hører sammen.
Denne personlige beretningen er bygget på forfatterens egen familiehistorie, den er innsiktsfull og velskrevet til tusen.

Til tross for de karrige kårene disse menneskene lever under, er det en optimistisk undertone i det jeg leser, og historien engasjerte meg og har gitt meg ny innsikt i hvordan livet artet seg i årene før, under og etter første verdenskrig, for bønder på to kontinenter.

Jeg gleder meg til neste bok i serien, og kan varmt anbefale lydbokversjonen som er vakkert lest av Edvard Hoem selv.



Samtidig som jeg hørte denne boken ble jeg gjort oppmerksom på en fersk nyhetssak som har sine røtter i Nord-Dakota. Her kjemper Sioux-indianerne for sine rettigheter, for sitt grunnvann og dermed også for muligheten til å fortsette å leve der de har levd i flere hundre år.
Den norske banken DNB er inne i prosjektet som tar livsgrunnlaget fra indianerne med 3 000 000 000 kroner, så jeg kan ikke fri meg fra tanken på at vi nordmenn nå lager problemer for indianerne for andre gang i historien.

Edvard Hoem nevner bare indianerne i historien sin en gang, og jeg kjenner at jeg gjerne skulle visst mer om hvordan indianerne tok i mot innvandrerne som kom til prærien på 1800-tallet. 

10 kommentarer:

  1. Ja, jeg gleder meg til å lese denne! Lydbok er sikkert fint, da Hoem leser sjøl. Har bestilt fra biblioteket, men der er det venteliste. Historien om indianerne og de hvite nybyggerne er nok ikke bare hyggelig. Og ille at indianerne fortsatt lider under vår griskhet!

    SvarSlett
  2. Flott å høre han lese selv, syns jeg.Takk for link.
    Du har rett i at han kanskje skulle tatt med litt mer av konflikten indianere - hvit. Han sier jo noe om dette da Gjertine er hos sønnen Sivert og Klara. Dette er en historie som er viktig, men jeg har full forståelse av at han ikke trekker inn for mye av dette her i denne boka. Det er jo historien om sin fam. han forteller og da vil man ikke fokusere på indianerkonflikten. Det finnes det massevis av bøker allerede om dette temaet og man må i en bok velge synsvinkel og stå ved den. Akkurat som Moberg gjorde i Utvandrerne og Invandrerne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skjønner godt at det indianerne slet med når alle innvandrerne kom til USA på 1800-tallet er en helt annen historie. Takk for tips om Moberg, jeg kunne godt tenkt meg å lese mer om dette. Har lest mye om de som emigrerte og ble i byene, men bønder som ville bli bønder på prærien, har jeg ikke lest så mye om.

      Slett
  3. Denne gleder jeg meg til- den blir forhåpentligvis ei av bøkene som får i oppdrag å gjøre jula 2016 til en ok opplevelse. Tross alt det som IKKE gjør den uka (for ikke å si ukene forut) lite ålreit... Man får fokusere på lyspunktene, og ikke irritasjonsmomentene ;o)

    SvarSlett
  4. Mht. det med indianerne: Kom ikke konflikten mellom de hvite og indianerne mye tidligere, da? Det tenkte i alle fall jeg mens jeg leste disse bøkene. Av den grunn savnet jeg ikke noe mer om indianerne.

    For øvrig flott bokserie!

    Tine: Jeg ser at du på Bokelskere skriver "Fin fortsettelse på krøniken, men den imponerte ikke som de andre to". Jeg finner ikke spor at dette synspunktet her i blogginnlegget ditt, ikke annet enn at du uttrykker begeistring uten forbehold. Derfor ble jeg litt forvirret mht. hva du egentlig mener om boka ...

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ikke sikkert jeg hadde tenkt så mye på indianerne i forhold til nybyggingen som nordmenn var en del av, hvis det ikke hadde vært for at min oppmerksomhet ble dradd mot problemene indianerne har i Nord-Dakota nå. Jeg ser ikke for meg at alt var "fryd og gammen" mellom indianerne og nybyggerne da "vår" familie reiste til Amerika, men dette er jo en helt annen historie :)

      Slett
    2. Indianernes stemme var nok uansett ikke tydelig i noen form for offentlig ordskifte den gangen. Jeg tenker at dersom det hadde vært noen reaksjoner fra indianerne som kom utenfor reservatene på den tiden, så hadde nok den erfarne forfatteren Edvard Hoem fått det med. Han er jo helt rå på research! :-) (Det betyr ikke at alt nødvendigvis var fryd og gammen ... Det var det nok garantert ikke. Men noe naturlig tema i denne boka var det likevel ikke. Dersom Hoem-slekta hadde kommet til prærien noen ti-år tidligere, ville de nok måttet forholde seg til indianerne på en helt annen måte - i regelrette konfrontasjoner, i verste fall.)

      Slett
  5. På denne siden på Wikipedia står det en del om indianerkrigene:
    https://no.wikipedia.org/wiki/Indianerkrigene

    Krigene var mye godt over i 1890, og dette står det på ovennevnte Wikipedia-side:

    Krigene som varte fra kolonitiden til massakren ved Wounded Knee og «lukkingen» av det amerikanske grenseområdet i 1890, førte kollektivt sett til erobringen av de amerikanske indianske folkene og deres nedgang i antall, assimilering eller tvungen flytting til indianerreservater. Mer enn 40 indianerkriger fra 1775 til 1890 skal ha tatt livet av rundt 45 000 indianere og 19 000 hvite. Dette er et grovt antall basert på tallene fra et overslag fra United States Census Bureau i 1894 og inkluderer kvinner og barn, siden ikke–stridende ofte ble drept i grensekrigene.

    Handlingen i "Slåttekar i himmelen" starter i 1874 i Norge. Da møtte Nesje-karen Serianna, og de påfølgende bøkene handler som kjent om deres barn. Innen de rakk å reise til Amerika, var altså indianerkrigene over, og indianerne var tvangsflyttet til reservater.

    Som sagt - av den grunn tenkte jeg at det ikke var så rart at bøkene ikke har med noe om indianerne.

    SvarSlett
  6. Eg sluttar meg til all den ros og alle dei gode ord som Edvard Hoem får på denne bloggen for romanane om Knut Nesje, sønene Eilert osb. Det er stor, gammaldags romankunst som det er ein svir å lese. Gammaldags? Ja, det er meint som positive ord. Romanane tek ein sjølvsagd plass mellom dei store i norsk litteratur. Eg ser verkeleg fram til det fjerde og avsluttande bandet som Hoem har lovt oss.

    Ein liten kommentar til. Mobergs utvandrarromanar er nemnde i kommentarar her. Eg vil sterkt rå folk til å lese Ole Edvard Rølvaags emigrantromanar. Det er stor litteratur.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er veldig glad for at du trekker frem Ole E. Rølvaags bøker! Jeg leste dem med stor interesse i min ungdom.

      Likevel er det noe helt eget ved Hoems bøker. Nynorsken gjør kanskje bøkene litt "gammelmodige" i stilen, men på den annen side har han gjort menneskene mye mer levende ved også å beskrive lidenskapen. Den er jo svært essensiell som drivkraft i menneskene. Særlig når alt slitet får det meste til å fortone seg tyngende ...

      Slett