mandag 3. oktober 2016

Veien ved Boolavaun av Anne Enrigth

Denne boken valgte jeg meg ut, ene og alene fordi jeg hadde lest så mange gode omtaler av den. Priser og internasjonale "blurber" trenger ikke bety at jeg liker boken, men denne gangen ble jeg betatt.

Fra bakpå boken:
Rosaleen er Madigan-familiens vanskelige og praktfulle matriark og midtpunkt. De fire barna har for lengst vokst opp og flyttet hjemmefra, til Dublin, New York og Mali. Bare den alltid pålitelige Constance har blitt boende nær moren i den lille byen på vestkysten av Irland. Men når Rosaleen brått bestemmer seg for å selge familiehuset, vender alle tilbake for en siste jul i barndomshjemmet.

Konfrontert med en fortid som virker i ferd med å viskes ut, prøver de å finne ut av seg selv og hverandre, av hvor det er de kommer fra og hvem de ønsker å være.

Forlag: Pax
Utgitt: 2015/på norsk 2016
Sider: 278
Kilde: Leseeksemplar

Vi er i Irland, ikke i bare i Dublin, men også på landsbygda et sted. Vi er også i Mali i Afrika, i New York og i Toronto. Første del av romanen er bygget opp rundt hvert av de fire søsknene, to jenter og to gutter som er veldig forskjellig. Vi møter Hanna hjemme i Ardeevin i 1980, for deretter å bli kjent med Dan i 1991 i New York og Emmet i Mali i 2002. Sånn utvikler handlingen seg videre i hele første del av boken.

I del to forenes søsknene og deres mor når de for en gangs skyld samles til julefeiring i barndomshjemmet. Vi befinner oss nå i nåtid, hvor alle barna har blitt godt voksne og mor Rosaleen er en gammel dame, som jeg (skrekk og gru) presterte å identifisere meg med.

Karakteroppbyggingen til Anne Enright er formidabel, det er nesten som den tar pusten fra meg. Det er fem sterke personligheter vi møter, alle har sitt og stri med, og sine helt egne utfordringer. Til tross for at alle har sitt eget, mer eller mindre vellykkede hverdagsliv, så fungerer familien dårlig, når de skal være sammen. Forfatteren greier å skildre deres tanker og følelser, kvaler og indre lidelser på en så levende måte, at jeg følte at jeg ble godt kjent med dem.

Det flyter lett å lese, og språket er vakkert uten at det er utpreget poetisk. Det er en fin historie, men humor og lettlivet munterhet skal du lete lenge etter. Jeg lot meg rive med, og lysten til et besøk i Irland ble ikke mindre etter jeg hadde lest denne romanen.

Det er flere bloggere som har skrevet om boken, og spesielt gøy var det å lese kommentarene de har gitt hverandre, ta gjerne en titt: 
Beathe, Elida, Linn, BeateRose-MarieArtemisiaBentebing og Ann Helen

17 kommentarer:

  1. Så fint at du også likte denne boka! :-) Jeg skrev om den i sommer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja denne likte jeg godt. Er vist inne i et ras av dysfunksjonelle familier for tiden, godt livet mitt ikke er sånn i virkeligheten :) Flott du skriker ut, ville gjerne ha omtalen din på listen :)

      Slett
  2. Jeg likte også denne godt, blogget om den for litt siden . 😀

    SvarSlett
    Svar
    1. Se der ja, der var jo du også. Ser at det er usedvanlig mange som har lest denne, eller jeg er usedvanlig sent ute :) Bookernomineringen har nok noe med det å gjøre.

      Slett
    2. Ja, og det er sikkert flere enn meg dom fikk tilbud fra Pax om leseeksemplar på denne boka. Interessant forfatter. Takk for link 😃

      Slett
  3. Åh,det var kjekt å lese at du likte denne, Tine!Og tusen tak for link! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, så ble det en Bookerbok på meg også i høst :)

      Slett
  4. jeg har lest den, men har ikke blogget om den enda. Jeg likte den også veldig godt. Jeg har brukt lang tid på boka fordi den har grepet meg på en helt spesiell måte og jeg har også godt noen runder med meg selv. Deler av boka skal jeg lese en gang til, iallefall ta en kikk på.
    Tror ikke omtalen kommer før utstillingen min er på plass. Tusen tanker i hodet nå.....

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er en spesiell bok, og en helt unik skildring av familiedynamikken. Spennende med utstillingen, gleder meg til å se bilder :)

      Slett
  5. Så kjekt at du likte denne, jeg synes også at dette var den fin leseropplevelse!

    SvarSlett
    Svar
    1. Flott omtale du har skrevet, jeg slang den på rekken av bloggere. Gøy at så mange har skrevet om den, og at alle liker den. Litt artig å lese Hjorth etterpå, hvor familiespørsmålene foreldre-voksne barn er de samme, men bøkene er veldig forskjellige.

      Slett
  6. Denne må jeg jo lese! Får tro at jeg kommer meg ut av serieroman-modus ;-) Greit nok når man ikke får lest noe annet, men ei bok med litt mer "substans" er jo å foretrekke ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Her er det substans så det holder til ti serieromaner, så det er bare til å slå til :)

      Slett
  7. Denne må jeg definitivt få med meg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det må du, jeg kan ta den med på tvangslesekafe neste onsdag :)

      Slett
  8. Jeg er veldig glad for at så mange bloggere har oppdaget denne boka! Med NRK og Adresseavisa som hederlige unntak gikk den de fleste anmelderne hus forbi da den kom ut i vår. Jeg synes jo det er en enestående bok! Jeg vekselvis koste meg og slet med oversettelsen, for hun skriver jo så presist! Det gjaldt å være like våken og kresen i ordvalget på norsk. Jeg var på studietur til County Clare også, måtte gå den der gamle kjerreveien.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er heldigvis mange som har funnet boken nå, ikke minst oss bokbloggere har trykket den til vårt bryst. Det hører med med en studietur når en skal oversette en roman som denne, jeg er veldig glad for at jeg leste den på norsk, det er absolutt ingenting å si på oversettelsen annet enn at den er veldig bra :)

      Slett