mandag 28. mars 2016

Alt jeg ikke husker av svenske Jonas Hassen Khemiri

Alt jeg ikke husker er skrytt opp i skyene i media, og noen av mine favorittbokblogger stemmer i, så da var det ingen vei utenom for meg heller.

Forlagets beskrivelse av boken:
En ukjent forfatter prøver å sirkle inn livet til en ung mann, Samuel, som har dødd i en bilulykke. Forfatteren snakker med avdødes venner, familie og bekjente, og bit for bit pusles historien om ikke bare Samuel, men også om de ulike menneskene som forteller om ham. Gjennom samtalene trer bildet av Samuel tydelig frem, som det kjærlige barnebarnet, den motvillige byråkraten og den unge mannen som gjorde alt for kjæresten Laide og delte alt med bestevennen Vandad. Inntil han mistet kontakten med dem begge.

Alt jeg ikke husker er uforglemmelig kjærlighetsfortelling om vår tid og prisen vi mennesker betaler for å leve sammen. Men det er også en historie om en forfatter, som ved å fylle ut hullene i Samuels historie, forsøker å finne sannheten om seg selv. 

Når alt kommer til alt, hva blir igjen av alle våre flyktige minner? Hva ligger gjemt i alt det vi ikke husker? Og hva er vi, annet enn andres fortellinger om oss?

Spørsmålene som stilles er interessante og absolutt tema jeg liker å lese om. Nå må det innrømmes at jeg kavet meg gjennom denne romanen, spesielt midtpartiet hvor jeg gikk meg helt vill, før en nøye lesing av Rose-Marie sin omtale av boken, fikk meg inn på stien igjen.

Det er ikke lett å vite hvem som er jeg-person og hodet mitt ville hele tiden ha greie på hvem denne forfatteren er, og hva hans rolle utgjør. Romanen er i tre navngitte deler, og den ikke navngitte jeg-personen skifter ofte flere ganger pr side. Jeg brukte så mye energi på det tekniske og ble så frustrert over all grublingen over hvem som er hvem, at de dype spørsmålene gikk meg hus forbi.

Helt kort min oppfattelse av persongalleriet:
Samuel er den det handler om. Han er ikke en jeg-person, men den de andre forteller om, bortsett fra i del III, der er det han som forteller, i alle fall litt, kanskje.... Han er en snill mann som jobber i Migrasjonsverket som tolk. Han tar seg av mormoren sin som han er veldig glad i, og er kjæreste med Laide og samboer med Vandad.
Laide snakker arabisk og hjelper Samuel når han tilbyr mormorens hus til kriserammede kvinner som trenger et skjulested.
Vandad jobber litt på en flyttebil, har alltid lite penger og snylter på Samuel. Han og Samuel reiser til Berlin for å besøke Panteren som er en venninne av Samuel.

Jeg stopper ved det røde lyset, jeg venter, jeg ruser motoren, jeg tenker på Vandad, jeg tenker på Laide, jeg tenker på huset, jeg tenker på mormor, jeg prøver å kjenne etter, jeg innbiller meg at jeg er lei meg, jeg ser på meg selv i speilet, jeg prøver å klynke, jeg prøver å presse frem noen tårer, men alt jeg ser, er det blanke ansiktet, den falske kroppen som aldri har kjent en genuin følelse, som aldri har fått et raseriutbrudd uten å tenke etter først, som aldri har kysset noen uten å tenke på hvordan kysset er ut utenfra, som fortsatt går og venter på at følelsen en gang skal vinne over kontrollen, og da lyset skifter til grønt, tråkker jeg gassen til bunns, jeg kjører altfor fort gjennom krysset, jeg passerer fotgjengerovergangen i sytti, jeg tar.... Setningen fortsetter lenge enda og ender med at Vandad spør ham om han noen gang har elsket noen på ordentlig.

Bildet romanen får frem av Samuel er av en snill mann som jeg godt kunne like, men jeg følte ikke at jeg ble ordentlig kjent med ham. Jeg likte godt sekvensene som handlet om den demente mormoren, den hadde flere ting jeg dro kjensel på fra min egen bestemor. Det som også fant en streng i meg var måten han ønsket å sette sitt eget avtrykk i verden, spesielt i sine venners minne, og måten han bevisst fylte sin egen og andres "erfaringsbank".

Jeg skal ikke tale et samlet pressekorps midt imot og dømme boken nord og ned. Jeg ser at en ny gjennomgang kanskje hadde gitt meg en annen erfaring, men nå føler jeg meg bare lettet og glad for å kunne sette boken tilbake i hyllen. Les for all del Rose-Marie sin omtale, for hun har hatt en helt annen leseopplevelse enn det jeg har.

Hvis du har lyst å høre og se den kommende dronningen av Norge snakke med Jonas Hassen Khemiri, er Litteraturhuset i Bergen stedet å være 1 juni!


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2015/på norsk 2016
Sider: 323
Kilde: Leseeksemplar

5 kommentarer:

  1. Jeg blir noen ganger glad for å lese en litt mer kritisk omtale, og få bekreftet at vi liker så ulikt! Jeg hadde planer om å lese denne boka, men hopper glatt over den etter omtalen din. Det er mye mulig at jeg ville likt boka, men når det er så mye bra bøker å lese, og som jeg gleder meg til, er det godt å kunne si "Nei takk" en gang i blant. Nå har de siste påskegjestene forlatt huset, og jeg vasker sengetøy og rydder i leker og barnebøker. Alltid vemodig når de drar, men godt å være tilbake til hverdagen også. Og så reiser jeg til Berlin torsdag! helgetur sammen med mine to døtre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Håper du har lest Rose-Marie sin omtale før du bestemmer deg for å ikke lese boken, det kanskje bare meg som er "treg". Mitt barnebarn er snart 6 måneder, og har fått sin egen lekekasse hos farmor. Nå blir det snart egen bokhylle og kjøkkenskuff også :) Berlin er en herlig by å feriere i, kos deg masse :)

      Slett
  2. Har hørt mye om den, men tror ikke det er en bok for meg ...
    Håper påska har vært fin:)

    SvarSlett
  3. Har ikke lest boka, usikker på om jeg vil og skal... På et vis virker den interessant, men likevel usikker.. Her er en noe kritisk anmeldelse i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/kultur/Khemiri-er-ikke-helt-pa-hoyde-med-mottagelsen-8325607.html
    Ha en fin kveld Tine:)

    SvarSlett
  4. Jeg synes faktisk heller ikke det er i nærheten av leseglede hvis man må lese ei bok to ganger, evt sitte med penn og papir for å sette opp skjema over hvem-hva-hvor. Skal jeg lese ei bok to ganger, skal det være for at den ved førstegangs lesing gav meg LYST til å gjenoppleve den en gang til, ikke fordi det kanskje er et lite håp om at andre gangs lesing gir større forståelse av prosjektet. Det høres mer ut som jobb enn fornøyelse...

    SvarSlett