lørdag 31. desember 2016

Oppsummering for lesemåneden desember

Desember har vært grønn og mørk, som det alltid er når snøen lar vente på seg. Jeg har hatt fullstendig roen på julemaset, og fått god tid til å lese. 
November ble litt amputert i forhold til lesingen, da jeg "plutselig" skulle ta fagbrev, og alt fokus gikk med til det. Vel, vel... ny måned nye muligheter så jeg oppsummerer herved desember.

Leste bøker:
  1. Lars Kepler - Kaninjegeren - 4
  2. Knut Faldbakken - Gjensynet - 4
  3. Tennessee Williams - Glassmenasjeriet - 4
  4. William Shakespeare - Som dere liker det - 4
  5. Kyrre Andreassen - For øvrig mener jeg at Karthago - 3
  6. Ivo de Figueiredo - En fremmed ved mitt bord - 5
  7. Vidar Kvalshaug - Alt på stell - 4
  8. Selma Lønning Aarø - Hennes løgnaktige ytre - 6
  9. Marcel Proust - Sodoma og Gomorra - 4
  10. Anne B. Ragde - Jeg skal gjøre deg så lykkelig - 4
  11. Tarquin Hall - Salaam Brick Lane - 4
  12. Jan Mehlum - To komma åtte sekunder - 4
  13. Mons Kallentoft - Ildjegerne - 6 (kommer ut i 2017)
  14. Margaret Atwood - Hag-seed - 6
  15. Trygve Hillestad - Byfjellene - 5
  16. Shari Lapena - Naboparet 5 (kommer ut i 2017)
Desember ble en utpreget 4`er måned, med bare fire bøker som skilte seg ut. En krim som kommer ut i januar, en roman og en "nesten sakprosa" reddet måneden fra å bli ufattelig jevn med tanke på terningkast. Det er alltid et mål for meg å lese i mange sjangere, så denne måneden er jeg fornøyd med å ha vært innom fem sjangere totalt. 

Romaner: 6
Krim/thriller: 5
Sakprosa: 2
Noveller: 1
Skuespill: 2

Jeg er ajour med Marcel Proust prosjektet mitt, og har nå blogget om bok 4 i storverket. Dette prosjektet videreføres tre måneder inn i det nye året, siden jeg har tre bøker igjen før jeg fullfører lesingen av denne gigantiske romanen. Shakespeareprosjektet avsluttes når året er omme, men jeg greide å skvise inn Margaret Atwoods gjendiktning av Stormen før året var omme. (Jeg har et lite Shakespeare-relatert teaterbesøk i Oslo, på planen for det nye året, også setter DnS opp Hamlet, så helt slutt er det ikke...)

Den forfatteren jeg skal bli bedre kjent med til neste år er Knut Hamsun, og jeg ble i julen den stolte eier av hans samlede verker. Jeg gleder meg til å ta fatt på lesingen, og håper på kommentarer og innspill fra dere som titter innom her. Heldige meg fikk også en inspirerende turbok til jul, og en supersunn snopebok, to bøker som kommer til å hjelpe meg å holde fokus på helse i året som kommer.

Hamsuns samlede verker - det er litt å ta fatt på her 😊
Desember forsvant uten at kulturkjerringen i meg våknet fra sin dvale. Vi hadde en koselig tvangslesing hvor enda flere av bergensleserne fikk møte hverandre, men det var stort sett alt.

De som har interesse av å se hvilke 72 bøker jeg har lest som kvalifiserer til Bokbloggerprisen, kan klikke på lenken. Leselisten for hele året finner dere her, hvis noen vil se nærmere på noen av de 188 bøkene jeg har lest.


Til slutt vil jeg si "takk for det gamle" til alle sammen, 
og ønske dere et riktig godt nytt år!!


torsdag 29. desember 2016

Hag-Seed - en Shakespearegjendiktning av selveste Margaret Atwood

Margaret Atwood er den fjerde i rekken av bidragsytere til Hogarth Shakespeares 8 gjendiktninger av Shakespearestykker. Stykket romanen er bygget på er Stormen, eller The Tempest som den heter på originalspråket. To romaner til kommer ut i 2017 (Deriblant Jo Nesbøs versjon av Macbeth) mens ytterligere to er planlagt senere enn dette. Jeg leser etterhvert som de kommer ut, for dette er glimrende lesning!

Kort forfalt om handlingen:
Felix Phillips er en sær skrue, som i mange år har jobbet som en slags utøvende teatersjef for Makeshiweg Theatre Festival. Hans kone døde i barsel, og hans datter døde da hun var tre år gammel. Dette preger Felix i hans væremåte, og hvordan han forholder seg til sin døde datter, speiles i ting som skjer i Stormen.

En dag blir han lurt av sin nærmeste fortrolige på jobb Tony, og styret terminerer kontrakten hans med umiddelbar virkning. Han velger å gå under jorden, og leier en gammel hytte på landet, hvor han lever enkelt, under nytt navn i mange år.

Det som redder ham fra å gå helt fra vettet er en deltidsstilling som lærer i et fengsel. Handlingen går fort fremover, og etter han har styrt dette programmet i 4 år, er det tid for å sette opp Stormen, stykket han holdt på med da han fikk fyken 12 år tidligere.

Grunnen til at han dette året valgte Stormen er at Tony og en til fra styret hos hans tidligere arbeidsgiver skal overvære forestillingen hans, og han vil benytte muligheten til å få sin lenge etterlengtede hevn.

Gutta i fengselet har en bratt lærekurve, men Felix sin respektfulle måte å instruere dem på, gjør at de føler tilhørighet og eierskap til stykket som fort tar form. Han forbereder de innsatte på oppgaven, ved å be dem lese stykket og se etter nøkkelord, ved å be dem telle banneordene i stykket, velge seg ti stykker som de skal pugge og lære seg å stave, og andre små oppgaver som inngir til lek og nysgjerrighet.

Nok om handlingen. Siden Felix og de innsatte setter opp stykket som romanen er bygget på, er nok Hag-seed den av de fire gjendiktningene jeg har lest, som har mest til felles med det opprinnelige stykket.

Den døde datteren har han med seg i tankene, og mer til, hele tiden. Hun trer mer og mer tydelig frem, og til tider tar jeg meg i å undre meg over om Felix er "gal", eller ikke. Heldigvis holder hun (forfatteren) seg på rett side av streken, og bikker ikke over i noe jeg ville hatt vanskelig for å tro på.

Vi blir godt kjent med Shakespeare når vi leser denne romanen. Felix instruerer sine skuespillere godt, og lærer dem og leseren mye om hva Shakespeare tenkte og mente med mange ting han sa og gjorde. Han plasserer Shakespeare i sin samtid ved å forklare hvordan han jobbet og hvilke arbeidsforhold han arbeidet under.

I Hag-seed finnes alle ingrediensene til en god roman. Her er intrige, spenning, romantikk og en god dose mystikk. Vi møter mennesker som ikke har det så godt, men kommer gjennom sine prøvelser. Romanen har en lykkelig slutt, men det har jo Stormen også, i denne boken kan du til og med velge deg den slutten du vil ha, alternativene finner du presentert av de forskjellige grupperingene som dannet teatergjengen.

Karakteroppbygging, språk og spenningsnivå er helt som jeg liker det. Jeg var gjennom hele boken nysgjerrig på hvordan det gikk videre, og jeg tok meg i å søke boken med blikket i perioder med sosialt samkvem, hvor jeg ikke kunne lese.

Det engelske språket til Margaret Atwood var ikke vanskelig å lese, men hvis du vil vente til 15 mars, så kan du lese den på norsk.


onsdag 28. desember 2016

Som dere vil ha det / As you like it av William Shakespeare

Shakespearejubileumsåret 2016 er ikke over før rakettene smeller, så jeg klarte å skvise inn en bok til. Denne gangen har jeg lest skuespillet As you like it, som det er skrevet, altså som skuespill, uten fortellerstemme, men kun med replikkveksling. Det som ansporet meg til å lese dette stykket, som ikke er av de mest kjente, er at jeg er så heldig å ha sikret meg og mamma billetter til stykket som oppføres på Nationaltheatret neste år.

Som dere vil ha det er en sprelsk og folkelig forviklingskomedie som utspiller seg fjernt fra det innestengte hofflivet vi ofte befinner oss i, i Shakespeares stykker. Tittelen henspeiler på Shakespeares hang til å gi sitt publikum det de vil ha, så her får vi akkurat det; forviklinger, romantikk, fantasi og masse humor.

Siden jeg hadde problemer med å holde meg kortfattet når jeg skulle gjengi noe av handlingen, klippet jeg dette fra W:
"Oliver, en av sønnene til Roland de Boys, vil bli kvitt sin yngre bror Orlando, som er det siste hindret for at han blir enearving etter faren, siden Jacques er landsforvist. Derfor utfordrer han broren til å møte den nye hertugens sterkeste bryter, i håp om han blir drept. Men skuffelsen er stor da Orlando vinner, og må flykte til Ardennerskogen sammen med sin tjener. Han er ikke den eneste som må flykte: 

hertugens niese Rosalind må også det, når det viser seg at hun er forelsket i ham. Sammen med sin kusine Celina, som er datter til hertugen, flykter de forkledd som gutter til samme skog som Orlando."

Det skjer egentlig mye i første akt, men fra da andre akt starter og jentene har flyktet til Ardennerskogen, er det ikke så mye som hender. Det er mye snakk om kvinnerollen, og om å løse opp i misforståelser

En liten smakebit, Rosalind som er utkledd som mann befinner seg i Ardennerskogen, og i tredje akt har Celia sett hvem det er som ankommer:
Nei, la meg ikke rødme! Vel går jeg kledd som en mann; men tror du derfor at jeg har jakke og bukse på sjelen også? Hver tomme lenger på pinebenken er som en sydhavsekspedisjon. Vær så snill å si meg hvem det er -  fort! Snakk ut! Jeg skulle ønske du stammet, så ville det skjulte mannsnavnet renne ut av munnen din som vinen av en tranghalset flaske, enten alt på en gang eller ingenting. Kjøre deg, trekk korken ut av munnen, så jeg kan få drikke din nyhet!

En utkledd Rosalind får Orlando til å fortelle hvor forelsket han er i denne vakre jenta, som jo er henne selv, en samtale som er en av de morsomste jeg har lest hos Shakespeare. De fortsetter med å late som om Rosalind (som mann) er den riktige Rosalind, og tuller og tøyser masse i skogen, sammen med Celia og diverse hyrder og hyrdinner. Mot slutten er det slutt på tomt snakk og tankelek, narrenes spill er over og de får hverandre de som vil.

Hertug Fredrick som har jaget sin bror, møter en hellig gammel mann og blir omvendt. Han angrer at han jaget sin bror, og vi blir servert den mest happy av alle happy endinger som finnes.

Dette var et morsomt stykke å lese, og nå gleder jeg meg virkelig til april 2017 når jeg og mamma skal avgårde til Nationaltheatret og se deres oppsetning av stykket.

På bloggen Helt grei litteratur, fant jeg en kjempefin omtale av boken, som jeg gjerne viser videre til!

tirsdag 27. desember 2016

En fremmed ved mitt bord av Ivo de Figueiredo

Undertittelen på boken er "En familiefortelling", og det er først og fremst det denne boken er, men her får leseren mye med på kjøpet. Ivo de Figueiredo deler med leseren sin families historie, når han i voksen alder setter seg fore å bli kjent med sin egen far, som han har mistet kontakten med. I sin søken etter å finne ut hva som gikk galt mellom dem, og hvorfor, oppsøker han ikke først faren der han er, men følger sin far og farfars fotspor, som også tar oss med til fjerne steder på kloden.

Forlagets presentasjon:
«Hvor begynner fars historie? Hvor begynner min?» Da Ivo de Figueiredo i en alder av 45 år stilte seg disse spørsmålene, åpnet han samtidig døren til en ukjent familiehistorie som spenner over fire kontinenter, fem århundrer og to imperiers vekst og fall. 
Farens familie emigrerte fra den portugisiske kolonien Goa på vestkysten av India til britisk Øst-Afrika. De var indere med europeiske vaner og verdier, koloniherrenes betrodde tjenere. Da koloniveldet brøt sammen, ble de tvunget til å kjempe seg videre vestover. Noen kom seg til USA og England, men én kom bort fra de andre og endte i Bamble, ved kysten av Telemark i Norge. 

Dette er fortellingen om en slekt som ble skapt av de europeiske imperiene, og som ble hjemløse i deres fall. 

Ivo de Figueiredo kommer fra Langesund. Han er vokst opp i et helnorsk samfunn, uten sterke følelser av at han kommer fra en utenlandsk familie. Disse vare skildringene av følelsen av å være norsk og samtidig kanskje ikke være det, innleder en nydelig fin fortelling.

Far krevde at vi skulle være en lykkelig familie. Vi visste aldri helt hva vi skulle si til dette, men forsvarte oss etter beste evne. På norsk. I en barndom som ellers var full av varme svaberg og ville snøballkriger, brødrelek på stuegulvet, lange turer i skogen, alene med skisseblokken min eller med mor, ble far mer og mer en uvedkommende for meg. Det var han mot oss, og vi mot ham. For å få fred, forsøkte vi å gå i bue rundt ham. Nytteløst, selvsagt, for han var der like fullt med sine store følelser.

Forholdet far - sønn er spennende å utforske, men like spennende er det å bli tatt med inn i historien som denne fortellingen har som bakteppe. I 1498 ankret Vasco da Gama opp utenfor Calicut, etter å ha funnet sjøveien fra Europa til India. Vi blir kjent med byen/staten Goa og goaneserne, og følger familien Figueiredo herfra og til de mange stedene de satte bo i århundrene som skulle komme.

Goaneserne var kristne, mørkhudede, portugisiske statsborgere i britisk tjeneste. De så ut som indere, snakket og oppførte seg som britiske og hadde portugisiske navn. Det er artig å lese om hvordan farmor Herminia kalte opp barna sine en for hver bokstav i farfar Alexios navn, pluss noen bokstaver til. Da Ivos far ble født var det X som var neste bokstav.

Historien tar oss med til Zanzibar og senere til Nairobi hvor Xavier ankom da han var femten. Kenya, landet som var selve sinnbildet på en britisk koloni. Det er spennende å lese om Øst-Afrikas historie, om koloniseringen og frigjøringen fra britene, og hvordan et rasesamfunn har blitt til et klassesamfunn.

En dør er ikke stengt før du prøver å åpne den, en grense er ikke en grense før du forsøker å krysse den. Et skip er ikke et fengsel før du vil i land og en hvit mann peker på ansiktet ditt og holder deg tilbake. 

Videre utover i Ivo de Figueiredos historie blir vi tatt med til London hvor far møtte mor. Deres relasjon er artig å få et innblikk i, de er ikke dødelig forelsket, slik en gjerne ville trodd, men finner av forskjellige årsaker etterhvert sammen.

De havner i Norge sammen, og får tre barn. I siste del av boken er barna store, de voksne skilt og flyttet langt fra hverandre. Ivo bruker tiden sin på å spore opp sin store familie som er spredd over hele kloden, og på denne måten deler han sine tanker om hvordan det er å skulle være den ansvarlige i et far - sønn forhold.

En fremmed ved mitt bord er en personlig og ytterst velskrevet familiehistorie, som bølget mellom nåtid og fortid, hjemme og borte. Den var logisk og ryddig å lese, samtidig som teksten hele tiden bød på noe nytt. Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale videre!

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2016
Sider: 370
Kilde: Leseeksemplar


Andre som har blogget om boken: Rose-Marie, Kleppanrova og Tones bokmerke

mandag 26. desember 2016

Byfjellene - mangfold og hytteliv av Trygve Hillestad

Iveren min etter å gå korte og lengre turer har det siste halve året lagt temmelig brakk. Ønsket om å komme meg opp av lesestolen og ut på tur er oppriktig men har føltes vanskelig å få til i det siste, så da denne boken ble åpnet på julaften, så jeg endelig lyset.

Dette er en turbok for oss bergensere som bruker Byfjellene flittig. Det er ikke få ganger jeg har passert hytter og annet, og lurt på hva det er for en hytte, hvem som eier den, og hvilken historie som ligger bak. Det er masse annet spennende å få øye på på Byfjellene også, og i denne boken som er skrevet av Trygve Hillestad i samarbeid med lokalhistoriker og forfatter Jo Gjerstad får en historien bak mye av det.

Fokus i boken er på lokalhistorikken, ikke på turen i seg selv. Forklaring på hvor de forskjellige severdighetene ligger er der, så med tilgang til nettet skal det ikke være vanskelig å finne ut hvor en må gå.

Hyttene er presentert med GPS koordinater og en QR kode som gir deg en direkte link til Google maps, hvis du vil vite detaljer for å gå dit selv.
Hver hytte har en dobbeltside til rådighet, hvor en får en rask historikk, her er bilder og små historier fortalt av tidligere og nåværende eiere.

Bakerst i boken finnes kart som viser hvor hytter og annet ligger på de forskjellige delene av byfjellene. Her er også veier og stier tegnet inn, og er det en lys finværsdag er det godt mulig å ta seg frem med dette kartet i hånden.

Da unge menn fra bedrestilte familier, de konditionerede, tok Byfjellene i bruk, var de iført flosshatt, elegante frakker og sølvbeslåtte spaserstokker. De hadde med seg rikelig med vått og tørt. 



Sånn innledes boken, før vi får høre litt generelt hva Byfjellene har blitt brukt til. Vi kan lese om Bergensbakken og hopprennene der, om alpinrenn i Montanabakken, om fjellmaraton og om Ulriken over, utfor, opp og ned.
Veiene over fjellene er mange, og den eldste er fra 1100-tallet. Allerede på Magnus Lagabøtes tid stilte de krav til veistandard, men ikke før postvesenet ble opprettet i 1647 ble veiene av skikkelig farbar bredde. Ikke har jeg visst at vi har så mange veier i Byfjellene, dette var det gøy å lese om!

Boken viser oss vann, drikkevannsforsyning, hytter som tilbyr servering, vi leser om demninger og om tradisjoner som holdes i hevd som har tilknytning til Byfjellene.
I kapitlet om "Onsdagsgjengen" ser jeg sannelig et par kjente fjes, Nancy og Per Gunnar. Nancy dukker opp senere i boken også, når vi "besøker" hytten til familien hennes.

Alle byfjellene blir presentert, og kapitlet om Sandviksfjellet innledes med historikken til Stoltzekleiven. Videre kan vi lese om Sti- og renneprosjektet på Munkebotn, om ankeret fra båten Voorbode som spant gjennom luften og langt opp på fjellet, en dag i 1944. Ankeret og hytten like ved, har vi besøkt mange ganger, men illustrasjonen i boken som viser hvor langt ankerbiten har flydd gjennom luften, gjorde dette enda mer imponerende.
I denne delen kan vi også lese om Munken som har gitt sitt navn til området, og et bilde som fremhever munken i fjellet, gjør det lettere for oss å greie å få øye på ham, neste gang vi er på vei ned Sandvikssvingene.

Munkegrind ligger vakkert til ved Garpetjern
Den flotte gapahuken Never fant vi ikke, men søkte ly for vinden her i stedet
I dag foretok vi vår første tur inspirert av denne boken. Vi skulle finne to gapahuker på Munkebotn og kanskje gå opp til retningsviseren ved Emanuel Mohns utsikt. Været var ikke med oss i formiddag, til tross for at vi la i vei på tur kl 14:00 var det mørkt i skogen, så etter å ha stoppet ved Munkegrind ved Garpetjern og forgjeves leitet etter gapahuken Never like i nærheten, endte det med at vi vendte nesen hjemover. Får håpe URD har gitt seg til i morgen, så prøver vi på nytt å nå målene våre.
I boken står det om ishuset på Munkebotn. En ruin som alle som går fra Eidsvåg passerer, men som jeg selv ikke har viet særlig oppmerksomhet. I boken kan en lese at dette er et gammelt ishus bygget i 1882 av Bergen Aktiebryggeri og Eidsvåg Mølle. De samarbeidet om isskjæring i Langevannet, en historie det var spennende å lese om.

Stormen URD røsker i Frode og Sondre i døren til Ishuset fra 1882 på Munkebotn 

Trygve Hillestad og Jo Gjerstads bok om Byfjellene i Bergen er å anbefale for alle, men spesielt for de som gjerne vil vite litt om det de går forbi. Barnefamilier finner her mange mål for søndagsturen, noe som er uunnværlig når en skal lokke de små med på tur.  Boken anbefales på det varmeste!

søndag 25. desember 2016

Litt god jul hører med på bloggen

Tidenes roligste juleinnspurt er unnagjort og etter noen intense dager er også første del av julefestivitasen over. Nå sitter jeg litt fortumlet tilbake og nyter utsikten mot mange, lange, late fridager.

De tre bøkene jeg hadde planer om å lese i julen er Mons Kallentofts ferskeste Malin Fors-krim Ildjegerne. Margaret Atwoods gjendiktning av Shakespeares Stormen  ble bestilt på Amazon, og kom i hus rett før jul. Boken kom ut i oktober, og dukker nok opp i norsk versjon i 2017.  Den tredje boken jeg håper å få skvist inn er Marcel Proust bind 5 - Fangen. Leser jeg denne i desember ligger jeg litt før skjema til 1 bok i måneden, og kan gi mitt nye Hamsun-prosjekt litt ekstra fokus den første måneden i året.

Og hvordan ligger jeg an? 
Ildjegerne: Lest, slukt og digget (omtale på lanseringsdagen 6 januar)
Hag-seed: Påbegynt, så vidt.
Fangen: Startes på i morgen tidlig kl. 07:00 


Hamsun samlede verker som pryder min bokhylle

I 2017 kommer Shakespeare til å få hvile litt, og Knut Hamsun skal få litt av min oppmerksomhet. I julegave fra mine skjønne svigerforeldre fikk jeg Hamsuns samlede verker. Samlingen er et løft, både å kjøpe, bære hjem og ikke minst finne plass til i hyllen. Heldigvis hadde ARK et tilbud det var lett å si ja til, og simsalabim var min mann på vei til posten for å fixe julegave til meg.

Kassen som kom i posten inneholdt tre solide bokser med tilsammen 27 flotte bøker. Noen meter med gammel pocket ble lempet ned i kjelleren, før samlingen fikk hedersplassen i hyllen min. Nå gleder jeg meg til å lese og skrive om Hamsuns litteratur utover i året som kommer.


Til alt overmål hadde min mann funnet ut at jeg trengte hørselvern, så jeg kan lese i ro og fred, til tross for at han og poden sitter klistret foran sporten på tv. Og jeg som ikke viste at det fantes øreklokker uten musikk men med støydemping, har nå testet dem ut og kan konstatere at det funker!

Det er ikke mange av mine venner eller familie som tar sjansen på å kjøpe bøker til meg til jul, men en bok fikk jeg og det var en helt ny bok om byfjellene i Bergen. Her kan en lese mye om hyttene, stiene og få med seg massevis av historie. Dette var midt i blinken for meg som har blitt temmelig lat i det siste, så nå skal boken brukes til å motivere til innholdsrike søndagsturer i året som kommer.
Tusen takk Hildegunn og Jan-Arne!! 


Til sist vil jeg ønske alle som er innom bloggen en fortsatt fin jul. Fikk du noe spennende til jul som du har lyst å fortelle meg om, så lytter jeg gjerne 😊

fredag 23. desember 2016

Marcel Proust - Sodoma og Gomorra bok 4

Med På sporet av den tapte tid bidro Proust til å endre romankunsten. Den tradisjonelle psykologiske romanen ble avløst av en mer utforskende og bevegelig fortellerform. For Proust er den indre verden den eneste virkelige, og det kommer sannelig frem i hans mesterverk, som anses som et hovedverket i europeisk litteratur.
Sodoma og Gomorra er bok fire av i alt syv bøker, som tilsammen utgjør en helhet, så nå er jeg halvveis i mitt lille prosjekt som går ut på å lese hele verket.

Denne boken er som de andre delt i to deler, men denne gangen er første del betydelig kortere enn del to.
I første del er vi fremdeles i Paris, hvor vår hovedperson fordriver tiden med å spionere på Monsieur de Charlus, og gjør en oppdagelse når han ser på Charlus komme Jupien i møte med en hengiven mine.

Dette er opptakten til en del av romanen som belyser noe som i dag er vanlig og akseptert, men som i bokens samtid var strengt tabubelagt, nemlig kjærlighet og samkvem mellom det samme kjønn.

Vår mann er en mester i å kamuflere sine reaksjoner, og bruker mye tid på å tolke de mekanismer som foregår i et menneskes ansikt i møte med andre mennesker.


Som tidligere nevnt bruker Proust mange ord, og i side etter side skildrer han alle tings flyktighet, og en mengde forbigående stemninger. Han gjør sine betraktninger rundt de enkleste fakter og bevegelser, blikk og bemerkninger som faller mellom menneskene.

Her er lite direkte handling, og vi hører lite om det hovedpersonen sliter med, som hans sykdom og hans dårlige nerver, men tidlig i romanen får vi bekreftet at han fremdeles har lange kriser hvor han er sengeliggende men søvnløs.
Et møte med legen som behandlet bestemoren før hun døde, ga noen sider med handlingsdrevet fremdrift, som jeg satte pris på. Vi får også innblikk i morens sorg over å ha mistet sin egen mor, og skjønner kanskje litt av hvorfor hun er så fraværende i hovedpersonens liv.

I del to skal vår hovedperson delta i en mottagelse hos prinsessen av Guermantes, en bankett han egentlig ikke er invitert i, men som han vil delta på. Deretter reiser han tilbake til Balbec og livet på landet, hvor han også tar opp kontakten med Albertine. Han vil ha henne som selskap, men påstår at han ikke er forelsket i henne, men når hun omgir seg med andre jenter blir han sjalu.

Jeg er fornøyd med å konstatere at jeg er i rute etter leseplanen, halvveis i mine forsetter om å lese alle syv bindene i storverket På sporet av den tapte tid. I januar fortsetter jeg med neste bok som heter Fangen, og er spent på om det er hovedpersonen selv som er denne fangen, eller noen andre. 

denne lenken kan du lese om prosjektet og omtaler av de andre bøkene.

onsdag 21. desember 2016

Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø

På min aller første leseliste på bloggen fra 2008 dukker navnet til Selma Lønning Aarø opp, for det året leste jeg hennes roman Venstre hånd over høyre skulder.  I høst ga hun ut en roman som er bygget på faktiske hendelser i livene til Anna Munch og Knut Hamsun, en fin roman å lese på tampen av året, siden jeg vurderer å fordype meg i Hamsun i 2017.

Fra bakpå boken:
I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 304
Kilde: Biblioteket

Hennes løgnaktige ytre er en roman som er lagt så tett opptil virkeligheten som mulig. Forfatteren ønsket å skrive en biografi om Anna Munch, men siden kildematerialet inneholdt for få kilder som viser hvordan omverdenen så på henne, ble prosjektet en roman.

Knut Hamsun fremstår som forbitret og sint over den "gale" Anna Munch sine tilnærmelser, et bilde som blir forsterket og bekreftet av hans mannlige biografer Robert Ferguson, Ingar Sletten Kollonen og Øystein Rottem.
Selma Lønning Aarø har valgt å feste seg ved et fotografi fra 1891 som fremstiller Knut Hamsun og den unge datteren til Anna, Signe Munch. Å la seg avbilde med en annen manns barn i 1891 er en temmelig intim handling, så kanskje de var gode venner en gang? Kan det være han har oppmuntret henne på et tidlig tidspunkt?

Romanen starter så vidt med slutten, men beveger seg raskt over til begynnelsen av Anna Dahls historie, når hun i 1856 blir født på Gaustad sykehus. I løpet av noen sider skildres barndommen hennes, med morens mange barnefødsler og fars karriere innen psykiatrien.
27 år gammel, i 1883 møter hun Ragnvald Munch, fetteren til den mer berømte Edvard. De blir fort et par, ikke at de er så fryktelig forelsket i hverandre, men de finner noe de savner i hverandres person.

Denne handlingstråden strekker seg over 14 år og tar for seg hendelser som skildrer Annas psyke, følelser og handlinger, i forbindelse med hennes liv og hennes glødende interesse for Knut Hamsun. Hun var mer forgapt i hans personlighet og interessert i hva han har å si, enn glødende forelsket, noe også denne romanen bygger oppunder.

Men, det er en handlingstråd til i denne romanen, og det er datteren Signe sin stemme. Den starter i april 1945 når Signe sitter på bussene som tar fangene vekk fra Grini. De er ikke fanger lengre, men kvinner, uflidde med sprukne hender, som så brått har fått friheten i gave.
Signe er ikke glad, hun er 60 år og har slitte nerver, hun vil ingenting og synes ikke det er en enkel sak å gå videre i livet.

Signe er tilstede i morens handling hele tiden. Selv om Anna var nødt til å forlate sin eneste datter hos hennes far, var hun alltid med henne i hjertet. På samme måte er det Signes stemme som skildrer Anna Munch sitt liv i årene etter 1897 og frem til hennes død i 1932.

I denne romanen fremstilles ikke Anna Munch som gal eller utilregnelig. Måten Aarø beskriver henne og hennes beveggrunner i forhold til Hamsun, er i mine øyne ytterst troverdig. Man må ta i betraktning kvinnesynet som rådet mot slutten av 1800-tallet, og den begrensede frihet kvinnene hadde den gang.
Joda, Anna skrev, hun skrev så blekket sprutet, gjerne i forbitrelse og opphisselse, og sendte brevene gjorde hun også, i hui og hast før temperamentet hadde lagt seg, men hennes indre landskap var ikke preget av forfengelighet.

Anna hadde sett i Hamsun en sjel, som speilte hennes egen, og hun føler en intens samhørighet med denne mannen, som hun knapt kjenner. Hun var ensom i ekteskapet sitt og i verden, og ble åpnet opp da hun hilste på Hamsun første gang.
Jeg tolker hennes iherdighet i forhold til å oppnå kontakt med denne sære figuren, som et ønske om at han skal forstå hvor like de er.

Dette er glimrende lesning! Det er befriende å lese om Knut Hamsun i hans tidlige år, før de nazistiske hendelsene som preger det meste jeg leser om ham. Det var utrolig spennende å lese om forfatteren Anna Munch, som var for meg helt ukjent. 

Etter å ha fokusert på Shakespeare i år, har jeg fundert på om jeg skal fordype meg i Hamsun i 2017. Nå trenger jeg ikke lure lenger, Hennes løgnaktige ytre har gjort meg mer enn nysgjerrig på både ham og Anna Munch, så jeg tar dem gjerne med meg inn i det neste året. Først ut er Anna Munchs roman fra 1897 To mennesker, som er bestilt på biblioteket.

Andre som har blogget om denne boken: ArtemisiaGroskro, Minbokogmaleblogg og Bokelskerinnen. Det ser ut som vi alle jubler høyt over denne boken, så kanskje enda flere hiver seg med sånn på slutten av året. Ellikken?

søndag 18. desember 2016

Gjensynet av Knut Faldbakken

Gjensynet er den syvende boken hvor Jonfinn Valmann er hovedpersonen, så det er med senket blikk jeg innrømmer, at dette er mitt første møte med denne karakteren, og også med Knut Faldbakkens forfatterskap. Boken står i hyllen, men siden jeg fikk det "bråttom" med å strikke en nisselue, var det mer praktisk å få Helge Winther-Larsen til å lese for meg.

Forlaget om boken:
Else, Carl-Erik, Oscar og Hedda, fire middelaldrende medlemmer i en festkomité på Hamar. De har lite til felles utover at de alle tilhørte avgangskullet på Hamar katedralskole i 1985. Nå skal de planlegge trettiårsjubileet. Forrige gang kullet var samlet, på tjueårsjubileet, endte det i en tragedie. Hein, en av skoletidens ubestridte lederfigurer, ble funnet død i hotellbadstuen.

Jonfinn Valmann var også avgangselev i 1985, og han blir kontaktet av festkomiteen. Det er noen medelever som ikke lar seg spore opp, kanskje han kan være til hjelp? Valmann trekkes inn i en fortid han har forsøkt å legge bak seg, og han oppdager nye ting om både seg selv og sine medelever, hvor dramatikken gjærer under tilsynelatende harmoniske fasader.

Gjensynet er det jeg ville kalt en kriminalroman, med trykket på roman. Omstendighetene vi blir presentert for i begynnelsen viser seg å bare være "tilsynelatende", og forandrer karakter utover i historien.

Politietterforsker Jonfinn Valmann kommer på banen, først som klassekamerat som blir invitert i 30-års jubileum, men senere blir det dratt veksler på hans possisjon i politiet.

En stygg voldtekt og et par andre småsaker dukker opp hos Hamarpolitiet i perioden vi følger forberedelsene til klassefesten, men hovedfokus, sånn etterforskningsmessig ligger på det 10 år gamle dødsfallet, som skjedde på forrige gjenforeningsfest.

Karakteroppbyggingen i romanen er glimrende. Jonfinn Valmann var en hyggelig fyr å bli kjent med, han var nesten litt for "snill" og ordentlig. Vi får et innblikk i hans hverdagsliv, med det kjas og mas det medfører å ha kone og en liten baby, ved siden av jobb. Else og mannen Eddie, har sitt og stri med, men krumspringene Eddie greide å få til fra rullestolen, kunne jeg ikke hjelpe for at jeg ristet på hodet av.

Gjensynet har et gjennomgående tema som jeg tenkte var litt oppbrukt og kanskje gammelmodig, uten at jeg vil gå nærmere inn på dette. Ganske tidlig i handlingen blir det hintet om en mulig gjerningsmann, et hint som det bygges oppunder gjennom hele historien, men nær sagt "selvfølgelig" ble vi overrasket på slutten.

Liker du en velskrevet kriminalroman med gode karakterer og ikke har behov for dyptgående etterforskning eller høyt tempo, så er Gjensynet noe for deg!

Boken: Gyldendal
Lyttetid: 13 timer og 50 min.
Kilde: Lytte/leseeksemplar

fredag 16. desember 2016

Alt på stell - noveller av Vidar Kvalshaug

Vidar Kvalshaug er en erfaren forfatter med tretten tidligere utgivelser bak seg. Han debuterte med romanen Ingen landevei tilbake i 1996, og har etter det gitt ut mange barnebøker, en roman og flere novellesamlinger. Alt på stell er det første jeg leser av ham, men det ga mersmak, så jeg håper å få tid i julen til å benytte meg av eBokBib, og lese en av romanene hans.

Fra bakpå boken:
I Alt på stell leker Vidar Kvalshaug med novelleformen og undersøker relasjoner mellom barn og foreldre, ektefeller i sorg og ekstase over mulige nye partnere og nye veier i livet. Hvor langt kan det gå før det tipper feil vei? Hva kan vi glatte over, hva kan vi tilgi? Hva er det viktig å huske, og hva bør helst glemmes?

Vidar Kvalshaug prøver i denne novellesamlingen å avdekke de små bristene i et liv som kan bli til store avgrunner. Eller fortsette å være små sprekker som vi dekker over ved å si at alt er på stell.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 160
Kilde: Leseeks

Novellesamlingen består av ti noveller av noenlunde lik lengde. De tar alle for seg mellommenneskelige forhold, og belyser situasjoner som de fleste mennesker kommer opp i i løpet av et langt liv.

Novellene har ofte flere tema. I Et liv slik vi vil ha det, møter vi to søstre, en som har flyttet tilbake til eksmannen sin, og en som har fått beskjed om at hun har en dødelig sykdom, som derfor vil flytte fra sin familie. Tematikken er urovekkende, og får meg til å tenke, noe jeg liker godt ved sånne korte historier.

I La oss gå bort til hestene, møter vi en voksen dame som, sammen med sin sønn besøker sin far, som hun har hatt lite kontakt med. Misforståelser rundt hvorfor de ikke har hatt kontakt, og er et sterkt tema, samtidig som avliving av en syk hest gir oss en utrolig fin skildring av hvordan vi voksne skal behandle barn i sjokk og sorg.

To av novellene er formet som dikt. Disse ble for svevende for meg, jeg forsto ikke hva forfatteren hadde på hjertet, og de vekket heller ingen følelser i meg.

Andre tema i novellene er selvmord, utroskap, tilgivelse og omsorg. Akkurat det handler den siste novellen om, en historie som har mange uventede vendinger og en veldig fin avslutning.

Vidar Kvalshaug bruker et flott språk, uten prosaiske krumspring. Novellene er på en måte litt teknisk avanserte, de har alle en litt gåtefull stil, hvor ikke alt sies direkte med en gang. Mye kan leses mellom linjene, og tar du deg tid og får med deg alle detaljene, vil du få en nydelig leseopplevelse.

tirsdag 13. desember 2016

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Dette er tittelen på Kyrre Andreassen sin roman som kom ut i høst. Det er ikke hans første roman, men de som har greie på det er enige om at det er hans beste. Boken ble nominert av både P2 lytterne og til Bragepris, så det kan ikke være tvil om at romanen har noe ved seg, men hos meg ble det bom.

Fra bakpå boken:
Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller en gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut.

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges er en roman om Krister Larsen, elektriker med yrkesstolthet og ryggprolapser. Det er en roman om å vite bedre, men aldri få rett. Om å skjønne systemet, men aldri få overtaket. Om kjærlighet, aggresjonsmestring og svart arbeid. 

Romanen starter med at Krister og konen blir innkalt til et møte på skolen hvor deres sønn Andreas går. Han har vært voldelig på skolen, og rektor, kontaktlærer, helsesøster og et par til, synes det er nødvendig å stille mannsterk, når de skal møte familien.
Videre hører vi om hvordan Krister bytter elektrikertjenester mot legemidler hos legen sin, og i det hele tatt om hvordan denne mannen snor seg i dagliglivet.

Han har et skråblikk på det meste, lett fordømmende overfor alle, bortsett fra seg selv. Jeg innrømmer det gjerne, sånne mennesker setter seg fast i halsen, jeg greier ikke svelge dem. Krister Larsen er rett og slett en drittsekk, en unnasluntrer av dimensjoner og siden han alltid setter seg selv først, går også de gode intensjonene hans til syvende og sist til fordel for ham selv.

Det var med mye sukk og stønn jeg leste de første hundre sidene. Til slutt måtte jeg legge boken bort og lese noe annet, og etter å ha slukt 2-3 romaner, plukket jeg denne opp igjen. "Den er jo prisnominert"! sier jeg til meg selv, "hva er det jeg ikke fatter"?

Hva er det som gjør at dette ikke passet meg? Det første som slår meg er at jeg ikke venner meg til språket forfatteren har skrevet romanen i, det blir et konstant irritasjonsmoment gjennom hele boken. Måten hovedpersonen snakker på og dialekten han bruker, gjør at teksten føles fryktelig muntlig, full av sjargong og halvkvedede viser. Uttrykk og ordtak er stykket opp og brukt i hytt og vær, noe som kunne vært morsomt, men når han snakker sånn hele tiden, blir det bare oppkonstruert og kleint.

Det er veldig lett å misoppfatte et hendelsesforløp når man får det gjenfortalt, når man ikke sjøl var til stede, og derfor, da Yvonne spurte åssen de hadde reagert på at jeg knuste ruta, sa jeg bare at de fikk det travelt. Alt hva remmer og tøy, sa jeg, de forsvant like fort som merra den blinde.

Hovedpersonen er fryktelig selvopptatt, noe som slår ut i en naivitet som ikke kler en voksen mann. Han skjønner ikke alle de uskrevne reglene i miljøet han ferdes i, og gjør flere ting som virker snåle på hans medmennesker. Han står fast på sine egne prinsipper, samtidig som han lett setter andre mennesker i bås, og fordømmer dem. Han har tanker om mangt og meget, og det aller meste i denne romanen er sett med Kristers øyne. Teksten blir båret frem av hovedpersonens tanker og fabuleringer, og den ytre handlingen virker som et reisverk for alle hans betraktninger, mer enn bærebjelke.

De andre karakterene er endimensjonale og ikke mulig å bli kjent med, de er liksom bare rekvisitter i det eneste som gjelder, Krister Larsens liv.

Det er interessant å legge merke til hvilke bøker som blir nominert til Brageprisen, og hvilke som blir nominert til andre, mer "folkelige" priser, som P2-lytternes pris og Bokhandlerprisen. Til sistnevnte pris hadde jeg lest alle de 10 nominerte, P2 lytternes pris har jeg lest 3 av 6 på kortlisten, mens av de 16 bøkene i de 4 kategoriene til Brageprisen har jeg nå lest to bøker, begge i klassen skjønnlitteratur.

Jeg håper at noen flere vil lese og blogge om Kyrre Andreassen sin bok, for jeg er sikker på at det er noe jeg ikke får med meg, siden den blir nominert til gjeve priser. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 368
Kilde: Leseeksemplar

 Ceterum censeo Carthaginem esse delendam

lørdag 10. desember 2016

Syng meg vekk av Bror Hagemann

Bror Hagemann er en norsk forfatter og jazzmusiker bosatt på østlandet. Han har skrevet ti bøker før denne, som ble mitt første møte med forfatteren. Det er ikke tvil om at jeg må sjekke ut noe annet han har skrevet, for Syng meg vekk ga meg en spennende leseopplevelse.

Forlaget om boken:
Det er musikken som vekker henne. På en tur til Nordmarkskapellet hører Ilka Bruno for første gang, og hun har aldri hørt noen spille så vakkert. Hun er i begynnelsen av tjueårene. Hun kom til Norge som barn. Etter amerikanernes invasjon var det umulig å være kristen assyrer i Irak. Bruno er en del år eldre enn henne, men forelskelsen er total inntil det selvutslettende, selv om hun nesten ikke vet noen ting om ham.

Men litt etter litt blir det klart at det er noe Bruno skjuler. Ilka finner spor av en fortid han ikke vil si noe om. Da hun i et øyeblikk presser ham, sier han bare: «Jeg ødelegger folk.» Men hvordan kan det finnes noe ondt i en mann som spiller så vakkert? Og til hvilke grenser er hun villig til å gå for å gjøre ham til sin?



Syng meg vekk er en original og urovekkende kjærlighetsroman. Tilstander som paranoia og fanatisme er tydelige ingredienser i denne romanen.
Måten romanen er skrevet på gjør at jeg ikke slapper av et øyeblikk. Noe ekkelt infiltrerer luften, som holder meg på pinebenken gjennom hele historien. Han har en gåtefull stil, men skildrer hovedpersonene sine krystallklart, og bruker et språk helt uten verbale unoter å henge seg opp i.

Jeg kan ikke si jeg likte Bruno noe særlig, han har en "kunstnersjel" som liksom tillater ham å være fryktelig selvopptatt og lite meddelende. Han er rett og slett en drittsekk, men utover i romanen får en en viss forståelse for hvorfor.
Ilkes tanker og følelser kunne jeg kjenne meg igjen i, og selv om hun til tider er godtroende og en smule naiv, så skrev jeg det på kontoen for ungdommelig overmot, og et lyst sinn.
Hun har en spaltet personlighet, og moter seg opp ved at den ene siden av seg selv strammer opp den andre. Når hun senere finner ut av hvorfor Brunos venner ser sånn på henne, får hun enda en personlighet å forholde seg til.

Så må jeg gi blaffen i at disse fremmede, som bare kjenner ham, ser på meg som en slags kopi. Men det er mer, alltid noe mer. En stadig sterkere følelse av at det er noe alle vet, som ingen snakker om, som er den egentlige grunnen til at jeg vekker disse reaksjonene.

Ilke er en assyrisk flyktning fra Irak. Minnene hennes fra sin egen og sin families opplevelser i krig og forfølgelse preger romanen, men tar ikke over.
Bruno er opptatt av musikk og historie, og hans interesse for den fremvoksende industrikulturen i Norge gir romanen en spennende innfallsvinkel.

Det er mange sterke scener i denne historien. En hendelse som kunne blitt tørt referert i en annen roman, er her skildret så dypt og treffende, med fokus på følelser ikke selve hendelsen. For eksempel når de har sex i kirken, og hvordan Ilkes følelsesliv virkelig får noe å jobbe med.

Handlingen har mange spor av dualiteten, mange ja og nei, for og imot, pluss og minus. Livet er jo sånn, vi kan godt ha lyst på noe vi samtidig vet vi ikke har godt av.

Jeg kjenner på et sinne, det dirrer i meg, men kanskje en enda større lengsel etter å komme ham i møte. Dirrende drift mot armene hans, og like sterkt dirrende motstand mot det, som tapper meg for kraft. 

Vi er i innspurten av årets lesing av nye bøker, og Bror Hagemann imponerte meg tilstrekkelig til å komme inn på listen av bøker jeg absolutt vil nominere til Bokbloggerprisen.


Andre som har blogget om boken: Beathe, Anita og Åslaug

onsdag 7. desember 2016

Glassmenasjeriet av Tennessee Williams

Glassmenasjeriet var ikke forfatterens første stykke, men det stykket som Tennessee Williams fikk sitt store gjennombrudd med i 1944. Til neste år setter DnS opp dette stykket, og jeg har allerede begynt forberedelsene til neste års teateropplevelser ved å lese skuespillet.

Handlingen utspiller seg i sydstatene i USA på 30-tallet. Det kunne vært hvor som helst, for hele handlingen foregår inne i leiligheten til familien Wingfield.

Her bor den litt eksentriske, middelaldrende kvinnen Amanda. Hennes mann har forlatt henne, og satt henne i en knipe økonomisk. Hun drømmer seg tilbake til sin barndom da hun vokste opp i en velstående familie, samtidig som hun bruker all sin energi på velmenende rådgivning overfor sine lite interesserte barn.
Sammen med henne bor Tom og Laura, to voksne barn, som av ulike grunner er sterkt knyttet til hjemmet, og sin mor. Sønnen Tom, er tvunget til å bo hjemme og tjene penger for å forsørge sin mor og søster, i alle fall inntil søsteren Laura er trygt gift, og plassert hos en ektemann.

Laura har et lite handikap som får henne til å halte litt når hun går. Dette, sammen med en fryktelig masete mor, har gjort at hun har utviklet en enorm sjenanse, og fryktelig dårlig selvtillit. Etter at hun droppet ut av kurset hun gikk på, er hun bare hjemme i huset og pusler med glassfigurene sine, mens hun drømmer om sin store ungdomsforelskelse.

Tom hater livet sitt, han rømmer ut hver kveld etter jobb, øyensynlig for å gå på kino, men det er lett å skjønne at han også gjør andre ting.
Han forstår at for å bli fri, er det er opp til ham å skaffe beilere til søsteren, så han inviterer en kollega med hjem til middag, for å hilse på søsteren.

Det skal vise seg at denne kollegaen også er en gammel skolekamerat av Tom og Laura, og akkurat den gutten som Laura var så dødelig forelsket i, for mange år siden. Hun får panikk, men Jim, som han heter har mennesketekke og får henne på gli.

Stykket slutter med at Jim røper at han er forlovet og skal gifte seg til våren, og da faller alle drømmene til både Amanda og Tom i grus. Laura er selvfølgelig også skuffet, men hun hadde nok ikke lagt så mange forventninger i dette møtet, som de to andre.

Den utgaven av Tennessee Williams stykke, som jeg lånte på biblioteket er en skoleutgave på engelsk. Her fantes mange gode tips til hva en skulle se etter, bakgrunnen til forfatteren og mulige tolkninger av enkelte scener. Dette er et symboltungt stykke, med en litt gåtefull stil, men også den uerfarne skuespill-leser vil ha glede av å lese skuespillet i bokform.

Fortelleren i stykket er Tom Wingfield, og før hver av de syv scenene skildrer Tom omgivelsene eller rammene for det som skal skje. I min utgave finnes det også litt informasjon om forfatteren og hans arbeid, og også om den sosiale og politiske bakgrunnen for stykket.

Tidligere har jeg sett En sporvogn til Begjær av Tennessee Williams, hvor Marianne Nielsen var fantastisk i rollen som Blanche. Er det lov å håpe på henne som Amanda i neste års oppsetning av samme forfatter?

søndag 4. desember 2016

Kaninjegeren av Kepler - med en liten smakebit!

Kaninjegeren er den sjette boken i serien hvor finnen Joona Linna er hovedpersonen. Som alltid med Keplers bøker leser jeg med sammenklemte øyne, en rynke på nesen og med boken på armlengdes avstand, for her er det mye ekkelt.

Fra bakpå boken:
Joona Linna har sittet to år i Kumla fengsel da han blir ført til et hemmelig møte. Politiet trenger Joona for å stoppe den gåtefulle morderen Kaninjegeren. Den eneste koblingen mellom ofrene er at de alle hører et barn lese opp en regle om kaniner før de dør. TV-kokken Rex Muller havner midt i begivenhetenes sentrum. For første gang skal han ha ansvar for tenåringssønnen Sammy. Men i stedet for tre rolige uker blir det en forferdelig kamp på liv og død. 
Joona Linna og Saga Bauer blir i all hemmelighet tvunget til å samarbeide for å stoppe Kaninjegeren - før det er for sent.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 520
Kilde: Leseeksemplar

I første innledende historie møter vi Sofie, en prostituert som når hun er hjemme hos en rik kunde blir vitne til at han blir drept. Morderen ser henne, men bryr seg ikke om henne, så hun overlever og kan vitne om barnereglen han sier til offeret sitt, før han tar livet av ham. Bygget på det dette vitnet forteller, skjønner etterforskerne at denne morderen ikke er ferdig med prosjektet sitt, med dette ene drapet, det vil komme flere...

Saga Bauer er operativ etterforsker i det svenske sikkerhetspolitiet, og får i oppdrag å finne ut av hvem som drepte den høyprofilerte horekunden som Sofia besøkte.

Joona Linna har sittet to år i Kumla fengsel, men nå vil omstendighetene det at han innvilges permisjon i 48 timer, for å undersøke detaljer han allerede har funnet ut av på innsiden. Han blir raskt uunnværlig for etterforskningen, så etterhvert er han i full gang med å gjøre det han er god på.

Etterhvert fylles det på med flere handlingstråder. Vi møter TV-kokken Rex Muller, han sønn og manageren DJ. Flere av karakterene får lange detaljerte beskrivelser, også noen som til syvende og sist ikke har så mye med handlingen å gjøre.

Kepler er mestere i å få frem gode karakterer, DJ har narkolepsi, Nils Gilbert har parkinson og sitter i rullestol, Janus er bipolar og flere andre har litt "forstyrrende" personligheter. Hovedpersonene Linna og Bauer blir ikke skildret mye, og jeg antar grunnen er at forfatterne tenker at leseren allerede er godt kjent med personlighetene deres.

Det overordnede tema i denne kriminalromanen er hevn, men en kan også vinkle det mot hva en traumatisk oppvekst kan gjøre med et barn. Vi er innom tema som menneskesmugling og radikalisering i fengselet som leder vei til syriske terrororganisasjoner. Gamle hendelser i en hemmelig gutteklubb på en privatskole kommer for en dag, og belyser hva gruppepress kan gjøre med snobbegutter som er vant med å ta for seg.

Kaninjegeren er sterkt preget av vold og tortur, men har du mage for det kan du glede deg til en velskrevet krim med høyt action nivå. Den er preget av dunkle hemmeligheter som kommer for en dag litt etter litt, og holder på spenningen til siste scene. Det eneste minuset i mine øyne er at vi fikk bekreftet morderen ca. hundre sider før slutt, noe som er litt for tidlig i mine øyne.

**********


Det er lenge siden jeg har vært med på Maris utfordring En smakebit på søndag, men i dag sender jeg en hilsen til alle lesehester, men spesielt til våre naboer i øst, med en bit fra et av Sveriges hotteste forfatterpar. Leser dere Kepler?
Siden datoen i dag er 0412 har jeg valgt meg en smakebit fra denne siden, og med den sender jeg en hilsen fra Bergen og ønsker alle en fortsatt fin søndag!


Kaninjegeren hadde helst villet skjære over pulsårene hans i badekaret, men da det viste seg at den prostituerte kvinnen hadde klart å slite seg løs og utløse alarmen, ville han ikke ta noen sjanser.

fredag 2. desember 2016

Land ingen har sett av Edvard Hoem

Dette er den tredje boken i Hoems familiekrønike fra Norge, Amerika og Canada. Leste du Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien, er jeg sikker på at du venter spent på denne.

Forlaget om boken:
Begge brørne skal bygge seg opp frå nesten ingenting. Dei konkurrerer med kvarandre og inspirerer kvarandre og bruker stadig fleire av døgnets timar for å sikre eit betre liv seinare. I den store verda rasar første verdskrig, og titusenvis døyr i skyttargravene på vestfronten. Da krigen er slutt, endrar konjunkturane seg, og det viser seg at det er mange ting i livet som sjølv ikkje hardt arbeidande menn er herre over.
Utgitt: 2016
Lyttetid: 10 timer og 27 minutter
Kilde: Lytteeksemplar

I fortsettelsen på slektskrøniken er vi i Dakota, i Alberta, Canada og hjemme på Hoem i Møre. Vi følger de tre delene av familien, samtidig som et samlende overblikk skildrer de skjøre båndene mellom dem.
Alle tre familiene er hardt arbeidende bønder, og selv om Serianna og familien i Norge tror at de som har emigrert har det mye bedre enn dem, så lever også Gjertine og familien til nevøen Eilert et strevsomt liv.

Den opprørske Gjertine, som har bodd på Dakota-prærien i tretti år, forlater i fortvilelse sin mann Ole, og finner veien til dit hvor sønnen  Severt Olson, har slått seg ned. Dette var en slitsom reise som tok mange dager, men den sta Gjertine kom seg fram. Mottakelsen ble ikke som hun hadde sett for seg, men Gjertine er en tøffing, som ikke har det i seg å gi opp.

I Molde sitter Serianna igjen alene etter mannen er død. Hun får et rykte på seg, siden hun går rundt og snakker med seg selv, røker pipe og vil ikke at sønnen Eilert skal krysse Atlanteren for å komme hjem til Norge for å besøke henne.

Tidene etter første verdenskrig brakte med seg mye nytt, som telefoner, biler og strøm, men utpå 1920-tallet ble det igjen dårlige tider, med dårlig fiske, og nedgangskonjunktur som gjorde at Frena sparebank, og Anton Edvards bedehuspenger forsvant. Berit Anna fyrer opp mannen så han ikke gir opp drømmen sin om å bygge bedehus på Hoem.

I Alberta bor Eilert og Martha, som er farmere og lever et hardt liv. De er glade i hverandre og får mange barn, noe som senere skal by på utfordringer for dem. I det lille nybyggersamfunnet de er en del av greier de i fellesskap å få bygget kirke og skoler og etterhvert greier de å holde barna sine i skole, lenger enn vanlig.

Mange små men artige detaljer avsløres, som at det gikk mange år før enkelte lærte seg engelsk, siden det var så mange nordmenn der at de kunne snakke norsk til daglig. Det gikk mange år før de i kirken sin preket på engelsk, og det samme på skolen de bygget, språket ble ikke offisielt engelsk før etter mange år.

Vekslingen mellom de tre delene som handlingen er bygget opp av, gjør  historien levende og spennende å følge med på. De tre trådene har forgreininger inn i hverandre underveis, slik at det flettes sammen til en helhet som naturlig hører sammen.
Denne personlige beretningen er bygget på forfatterens egen familiehistorie, den er innsiktsfull og velskrevet til tusen.

Til tross for de karrige kårene disse menneskene lever under, er det en optimistisk undertone i det jeg leser, og historien engasjerte meg og har gitt meg ny innsikt i hvordan livet artet seg i årene før, under og etter første verdenskrig, for bønder på to kontinenter.

Jeg gleder meg til neste bok i serien, og kan varmt anbefale lydbokversjonen som er vakkert lest av Edvard Hoem selv.



Samtidig som jeg hørte denne boken ble jeg gjort oppmerksom på en fersk nyhetssak som har sine røtter i Nord-Dakota. Her kjemper Sioux-indianerne for sine rettigheter, for sitt grunnvann og dermed også for muligheten til å fortsette å leve der de har levd i flere hundre år.
Den norske banken DNB er inne i prosjektet som tar livsgrunnlaget fra indianerne med 3 000 000 000 kroner, så jeg kan ikke fri meg fra tanken på at vi nordmenn nå lager problemer for indianerne for andre gang i historien.

Edvard Hoem nevner bare indianerne i historien sin en gang, og jeg kjenner at jeg gjerne skulle visst mer om hvordan indianerne tok i mot innvandrerne som kom til prærien på 1800-tallet. 

onsdag 30. november 2016

Lansering av 2017-programmet på DnS

I dag var den årlige "luskesegutfrajobbenmidtpådagen- dagen" for neste års teaterprogram på DnS lanseres alltid ved høylys dag i november. I fjor gikk vi litt småskuffet derfra, men i år ble flere av stykkene bejublet, og stemningen var høy da tre teaterglade damer tuslet tilbake på jobb.

Tema for neste års program, handler om det gode og det onde, den gode som forsøker å gjøre godt, men ender med å bli ond. Hm... jeg er spent på om jeg kjenner igjen dette temaet i stykkene utover året. Etter å ha talt etter har vi 16 teaterstykker å se frem til, inklusive Askepott og Danny og den store fasanjakten, som er familiestykker. Litt underlig er det at de velger å sette opp Roald Dahl året etter resten av verden feiret ham, men Danny er et sikkert stikk, og jeg gleder meg til å se det.


Den første premieren neste år er Min Kamp. Den 3622 sider lange romanen har blitt teaterstykke, så for oss som så vidt kom oss gjennom den første av de seks bøkene om og av Karl Ove Knausgård, kan nå få kortversjonen på 2,5 time.

Den andre premieren er også et samtidsdrama skrevet av Olaug Nilssen. Stort og stygt handler om to par som er gravid, og vi ble lovet at det skulle være både morsomt og rørende. Jeg ble litt skeptisk når jeg hørte at stykket er på nynorsk, da blir det plutselig så teatralsk, og det skal mye til for at det som foregår på scenen blir mer en en scenetilstelning.

Å så, endelig en tragedie, for i begynnelsen av februar braker det løs med selveste Hamlet

Jeg har hatt mye Shakespeare på programmet i 2016 som er jubileumsåret hans, så igjen kommer DnS haltende etter. De er tilgitt, for Hamlet var virkelig en av godbitene på neste års program. Smakeprøven vi fikk i dag var veldig fin, og det blir spennende å se denne versjonen av stykket, etter jeg så stykket i Stratford upon Avon i vår.


I mars lar vi komedien overta for tragedien, for hipp, hipp hurra!! Eirik del Barco Soleglad er tilbake på scenen og han skal spille Jeppe i Jeppe på bjerget. Det er rart at vi sitter og ler av en stakkar som drukner sine problemer i alkohol, og som latterliggjøres og utnyttes av sine omgivelser. Med Soleglad i hovedrollen forventer jeg krampe i magen etter teppefall.


Engler over Møhlenpris er første av to urpremierer på DnS til neste år. Dette stykket er et musikkteater skrevet av skuespiller Bjørn Willberg Andersen, og handlingen dreier seg rundt huset hans familie har hatt tilhold i, i mange generasjoner. Gode musikere og drevne skuespillere som skildrer vår egen kjære by, det må bare bli bra!

I forbindelse med Festspillene 2017 presenterer DnS samtidsdramaet Familien som kunne snakke om alt. Dette er en absurd farse som ser med skråblikk på vår selvtilfredse norske familie. Vi blir kjent med denne familien når vi deltar på en julemiddag, noe som sikkert blir litt rart, siden stykket har premiere når det livner i lundar her i Bergen den 10 mai.

Det siste stykket som presenteres i vår er den andre urpremieren DnS har til neste år. Albert & Anna er et samtidsstykke skrevet av Frode Grytten, som handler om livslang kjærlighet. Kari Simonsen og Stine Hansen spiller den kvinnelige hovedrollen som gammel og ung, mens Espen Leite og Kristoffer Sagmo Aalberg spiller den mannlige hovedrollen. Dette blir spennende, håper inderlig det spilles på bokmål.

Neste høst orker jeg nesten ikke tenke på, før jeg har fått meg en stor dose sol, sommer og ferie, men billetter kjøpes allerede nå, så jeg vil nevne stykkene som settes opp:

  • Ibsen på 78 minutter - komikk av Knut Nærum med Eirik del Barco Soleglad
  • Det gode mennesket fra Sezuan - drama av Bertolt Brecht
  • Vår ære/vår makt - som vi så to ganger i år
  • Askepott - familieforestilling på Store scene
  • Etterlyst: Jesus - musikkteater av Bjørn Eidsvåg
  • Krimlab - fire forfattere lager episodeteater
  • Glassmenasjeriet - drama av Tennessee Williams
Det ser ut som teaterglade bergensere har mye å se frem til på DnS i året som kommer. Sjokkerende dumt er det at DnS slutter med årskort. Det at vi har kjøpt årskort, og bestilt billetter til alle forestillingene uten å vurdere om det faller i smak eller ikke, har gjort at vi har fått se stykker som vi normalt ville valgt bort. Nå må vi betale for hvert stykke, noe som gjør at antall stykker som blir sett, blir kuttet drastisk ned. Vi kommer ikke til å se stykker flere ganger, stykker vi har sett før kommer vi ikke til å gå på, barnestykker og alt på nynorsk blir garantert utelatt, noe som selvfølgelig er dumt. 

Når dette regnestykket er satt sitter vi igjen med 9 teaterstykker på DnS i 2017. Jeg har gjort det lille regnestykket som skal til for å se hva dette vil koste oss med det nye teaterkortet som gir 40% rabatt på fullpris, og inklusive de 400,- kronene kortet koster, vil det koste oss den nette sum av 2.506,- å se ni teaterstykker. Denne summen er betydelig høyere enn det årskortet har kostet, selv etter prisøkningene de siste årene.

Teaterkortet som avløser årskortet er beregnet på de som går ofte på teater, men i mitt tilfelle får det meg til å gå mye mindre på teater enn tidligere. 

tirsdag 29. november 2016

Marcel Proust - På sporet av den tapte tid, bok 3 Hos Guermantes

Utfordringen jeg ga meg selv etter å ha lest En sommer med Proust fortsetter. Jeg ga meg i kast med storverket På sporet av den tapte tid, leser en bok i måneden, og har nå kommet til bok III. For meg må det til en god del selvdisiplin for å holde på fremdriften, for selv om det er flott det jeg leser, så skjer det så forsvinnende lite i handlingen, at dyp konsentrasjon er påkrevd. Denne tredje romanen er, som de to foregående delt i to, og jeg sier bare noen få ord om handlingen. Dype tolkninger av teksten overlater jeg til forståsegpåerne.

Hos Guermantes I 340 sider:
Det er Francoise, hushjelpen som leder an i begynnelsen av bok 3. Familien har flyttet litt ut fra sentrum av Paris fordi bestemor trengte renere luft. Francoise er nervøs på grunn av dette oppbruddet, og lengter tilbake, alle mest lengter hun til Combay. Hovedpersonen vår er sjalu fordi hushjelpen nærer sin egen følsomhet, og han som tross alt er den svake og hjelpeløse føler seg lite sett.
Vi får høre om familien Guermantes, om stedet og eiendommen med samme navn.

Der andre forfattere ville brukt et par ord, eller i høyden en setning på å forklare en stemning eller et blikk, bruker Proust gjerne flere sider. Det aller minste hint av følelse som stryker forbi, får uendelig med "spalteplass" noe som kan være frustrerende for en utålmodig leser, men som bygger ut en helhet som er helt unik.

Denne manglende overensstemmelse mellomblikk og tale fikk ham til å virke falsk på en måte som ikke var sympatisk, og av dette var han visst like plaget som en gjest iført vanlig dress i et selskap hvor alle andre opptrer i snippkjole, eller en som i samtale med en kongelig person ikke vet hvordan han skal tiltale vedkommende og løser problemet ved å snakke minst mulig.

Mot slutten av denne delen tar den unge hovedpersonen seg av sin bestemor. Hun er gammel og syk, har de samme nervøse tendensene som sitt barnebarn, men en fornuftig lege får henne opp av sengen, og ut på en liten tusletur.

Hos Guermantes II 307 sider:
Del to starter der forrige del avsluttet. Hovedpersonen tar seg av bestemoren som får et lite slag mens de er ute, og forsøker å skjule det for sin mor at bestemor er dårlig.

Mennesker vi har møtt i de tidligere bøkene dukker opp igjen, Albertine, Saint-Simon, Monsieur de Charlun, Monsieur Norpois og Swann. Hjertet til den unge gutten er flyktig, og i denne delen er det Madame Guermantes han passer opp, og vil ha oppmerksomheten fra.

Hovedpersonen viser stor interesse for sin egen og andres herkomst. Hvilken samfunnsklasse de tilhører er viktig, til tross for at han selv ikke deltar i sosieteten, med mer enn sin tilstedeværelse. Han er en betrakter, han sier lite men får med seg alt som skjer, og når han er tilstede i det mondene selskap, i aftentilstelninger, mottagelser og teselskap, reflekterer han over de aller minste detaljer.

Det kan dreie seg om toneleiet i stemmen til den han konverserer med, et stemingsskifte når en Madame inntar rommet eller en blikkveksling. Tilføyinger og utdypninger står i kø, og gjør at det drøyer lenge før temaet vagt blander seg med neste. Her er ingen topper og bunner, ingen innledninger eller avslutninger, ei heller konklusjoner av noen sort.

Av de tre bøkene i På sporet av den tapte tid, som jeg til nå har lest, kan jeg ikke si at den ene skiller seg fra den andre. Det er et langdrygt prosjekt dette her, som jeg mer eller mindre tvinger meg gjennom. Nå er bokhøsten over, så jeg håper at en rolig førjulstid skal gjøre at bok 4, som jeg skal lese i desember, kanskje blir lest med hakket mer innlevelse og oppmerksomhet.


søndag 27. november 2016

Gatekunst i Bergen - bilder tatt av meg i dag

DOLK sitt verk Love krash er fremdeles å se i Skottegaten i Bergen
De  som kjenner meg vet at jeg er en av de som bråbremser og begynner å fomle etter kamera, når jeg spotter en streetart. Ved besøk i ukjente byer er det alltid jakten på gatekunst som står på programmet, men jeg har aldri kommet over en by som har flere verker enn Bergen. I dag lot jeg meg inspirere av bloggen Bergenart, og tok med meg mann og barn på en runde i Bergen sentrum.

DOLK er den norske gatekunstneren som for alvor brakte gatekunsten til Bergen. Han har oppført verkene sine over hele verden, og fått flere av dem beskyttet av plexiglass. Han er fremdeles å finne utendørs, men etter han i 2005 hadde sin første utstilling i en klesbutikk, har også funnet veien inn fra gaten, til gallerier og auksjonshus, så det er fullt mulig å få seg en DOLK på veggen hjemme i stuen.

PEZ sitt verk finner du på Muren, det står like fint nå som den første gang jeg så det
En av "forglemmegei" sine fiskere som smykker Bergen, her på Verftet
Rip er en aktiv kunstner i Bergen - men så anonym at jeg ikke vet noe om ham/henne
Fortvilelsen av VEST i Skottegaten
Kunstneren VEST vil at kunstverkene hans skal være et supplement til miljøet rundt, ikke dominere det. Denne visjonen kommer godt frem, når vi ser hvor godt verkene hans passer godt inn i gatemiljøet, så også Fortvilelsen som smykker et av de mest slitte husene i Skottegaten. Verket har vært å se i flere år, og slites av vær og vind, i samme takt som huset.

Gatekunst har ofte et budskap til "lytteren", enten det er politisk, humoristisk eller noe som går rett i hjertet på deg. Noen ganger tar jeg budskapet i fart, men som oftest stopper jeg opp og lar det synke inn, dette er levende kunst som snakker til det levende inni meg.

Lost at sea, painted in fear av forglemmegei, også under Smørsbroen
AFK`s nye paste up "The beginning is near" under Smørsbroen 
På bloggen Bergenart kan en lese følgende:
"Sioux-indianerne i Nord-Dakota har virkelig havnet i en nødsituasjon, og kjemper nå en hardnakket kamp for sine hellige landområder og sine grunnleggende rettigheter til rent vann. Det er denne kampen AFK støtter og setter søkelyset på med sin ferskeste piece: "The beginning is near".

Indianerne får støtte fra urfolksgrupper og miljøvernorganisasjoner over hele verden, når de nå protesterer mot oljerørledningen i USA. Den planlagte oljerørledningen skal legges bare 800 meter unna Standing Rock Sioux-folkets reservat ved Missourielven. Råolje skal transporteres under Missourielven dersom rørledningen blir bygget. Urbefolkningen frykter at hellige landområder og gravsteder vil bli ødelagt under byggearbeidet og at oljelekkasjer i fremtiden vil forurense drikkevannet deres.
De forteller også at myndighetene ikke rådførte seg med dem før de godkjente byggeplanene, slik loven slår fast at de skal. Både menneskerettighetene og urfolksrettighetene trues dersom prosjektet gjennomføres.
DNB har bidratt med tre milliarder kroner for å finansiere prosjektet.
Det er forferdelig at storsamfunnet fremdeles tråkker på urbefolkningen slik som skjer ved Standing Rock Sioux-folkets reservat. Det er kvalmende at norske interesser, USA og multinasjonale selskaper kynisk vil ødelegge hellig land og indianernes drikkevannskilde.
Disse råe kapitalkreftene ødelegger vanlige menneskers livsgrunnlag over hele kloden, og overgrepet er et klart brudd på urbefolkningens rettigheter og menneskerettighetene."

Les gjerne mer om hva som skjer under Smørsbroen på bloggen Bergenart!

Dette kraftfulle verket finner du ved Nye Sandviksvei/Bakkegaten
Har du lyst å lære mer om gatekunst, og følge med på hva som rører seg i Bergen kan jeg anbefale deg boken Streetart Bergen og tipse om at det finnes mange grupper på facebook som interesserer seg for det samme som deg og meg.

Gatekunst i Bergen, Gatekunst, AFK Street Art, Bergen Street Art, Street Art Norway