fredag 17. juli 2015

The story of a new name Bok II i Elena Ferrante sin Napoliserie

Denne serien på fire bøker fra Napoli, kommer ut på norsk i rask rekkefølge. Første bok Mi briljante venninne kom i vår, mens bok nummer to som på nynorsk heter Historia om det nye namnet kommer ut her til lands i oktober. Da jeg var i England i sommer snublet jeg over den engelske versjonen, og greide ikke dy meg for å lese den på engelsk i stedet for nynorsk denne gangen.

Det er fremdeles venninnene Lila Cerullo og Elena Greco det handler om. De er nå 16 år, Elena studerer mens skomakerdatteren Lila gifter seg med Stefano Carracci. Det går ikke så veldig bra med noen av dem, og de liker seg ikke når de ikke er sammen. Elena er ensom og føler seg mislykket, nå når Lila er "voksen" og har fått egen leilighet med badekar og telefon. Hun er forelsket i Nino, men han er ikke et godt parti og hun vet at det er Antonio hun bør gifte seg med.

Atmosfæren i Napoli på 60-tallet er anspent, her er mye trakassering og hykleri, og mafiaen er sterk. Det er viktig å ha kontakter og å holde seg inne med de rette personene. Det diskuteres mye og aggressivt om politikk og om fascistene skal få komme til makten igjen. Til og med på skolen får Lenù skriv om politiske spørsmål hun må ta stilling til.


Jentene har fortsatt de særegne personlighetene sine. Lila er et utpreget konkurransemenneske, hun er lynende skarp men sta, egen og vanskelig, og til tider ond, og det er kun Elenas uendelige tålmodighet og evne til å tilgi som gjør at de holder sammen. Vennskapet opplever dramatiske brudd, og det første kommer når Elena er invitert hjem til en av professorene sine på fest. Lina blir med, og for første gang er det Elena som får all oppmerksomheten. På denne festen ser jentene at Nino er sammen med datteren til professoren, og forelskelsen til Elena forsterker seg.

Sommeren etter reiser Elena sammen med den gifte og gravide Pinuccia, Lina som også er gift og moren hennes til et lite sted på øyen Ischia, i tre uker for å slappe av. Intrigene jentene imellom hardner til ettersom det kommer noen gutter inn i bildet. Stemningen blir tens og anstrengt, og Elena blir satt ut av at de gifte jentene ikke oppfører seg i henhold til sin rang og status.

Det er nesten litt for banalt å ramse opp hendelser fra romanen, for det er ikke de ytre linjene som gjør denne romanen stor. Alle karakterene utfordrer hverandres meninger på en vidunderlig måte, og valg av ord, toneleie og dialekter får en stor plass. Det italienske språket er unikt i så måte, det har flere dialekter, som brukes på tvers av stand og geografisk plassering. Dialektene indikerer følelser mer enn landsdel, og kan variere ut i fra hvor følelsesladet personen som snakker er.

I den første boken hadde Lila og Elena det samme fattigslige utgangspunktet i livet. Nå er Lila "rik" og nyter sin status som gift, mens Elena som fremdeles studerer er en fattig, hjemmeboende datter. Lila er fremdeles den onde mens flittige Elena, er den som styres av sin samvittighet og gode oppdragelse og gjør alt riktig - disse forskjellene duker for kontroverser.

Lesingen fløt veldig lett. Språket er fantastisk bra, den engelske oversettelsen lot meg beholde den italienske stemningen. Nå kjente jeg jo karakterene, så det gikk raskt å komme inn i handlingen. Denne gangen var jeg forberedt på at slutten kommer om to bøker. Bok nummer II ble avrundet på en herlig måte, med passe mengde avklaringer og håp for videre spenning.

Til alle dere som venter på den norske oversettelsen, gled dere! 
Jeg likte denne her mye bedre enn den første :)

13 kommentarer:

  1. Dette høres veldig bra ut Tine. Mulig jeg plukker den opp på engelsk på flyplassen jeg også, når jeg tar ferie - snart..:) Hvordan greier forfatter å skildre de italienske dialektforskjellen på engelsk, forresten?

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror å formidle dybden og variasjonen i språket har vært viktig for forfatteren, for hun minner leseren på hvilken type dialekt menneskene bruker mange ganger. Da er det ikke dialekt fra land eller by, men en aggressiv dialekt, eller en romantisk dialekt. Det kan jo være at ordet dialekt er oversatt til noe annet på norsk, det må sjekkes.
      Italia er jo et ungt land, og de forskjellige delene landet er satt sammen av har hatt veldig forskjellige språk, så den moderne italiensken er veldig sammensatt. Gled deg til å lese den :)

      Slett
    2. Ok, kan hende hun mener sosiolekt, det ligner mer det du beskriver… Men dialektene er jo forskjellige også fra nord til sør, mellom regionene etc.. Jeg har vært flere steder i nord, samt i sør og på Sicilia, både i byer og på bygd- og de snakker forskjellig, men stort sett ikke mer forskjellig enn at man kjenner igjen det italienske språket.. (tror spriket i Norge er mye større og vanskeligere å forstå for utlendninger som skal lære seg norsk) (har et språkkurs i italiensk, dog ikke så veldig avansert, men har likt/elsket og fulgt italiensk siden jeg var tenåring..:) La bella!

      Slett
    3. Jeg har lest flere romaner hvor språkforskjellene beskrives som så store at de har problemer med å forstå hverandre. Jeg har også et par italiensk-kurs og skjønner en god del, men fra der og få til en samtale er det lang vei. Det er uansett vidunderlig å lytte til innfødte i kassakø som prater sammen :)

      Slett
    4. Det har ikke jeg registrert i de bøkene jeg har lest fra Italia, men det er jo et stort land så det kan jo absolutt hende, …
      Tydelig at vi er Italiaelskere begge to.
      Har ofte følt det har mitt land- på mange måter. Det har jo alt, og språket er som musikk i mine ører. Enig i at det er en fryd å lytte til andres samtaler. Når jeg er i Italia går jeg og hermer ord, og virker sikkert smårar..*lol*
      Har forresten noen uleste Italiabøker liggende som jeg må ta fatt på snart. Både to til av Marina Fiorati (fine feriebøker), en krim av Roberto Constantini Du er ondskap (har du lest noe av ham? ) og Silvia Avallones siste Mariana Bellezza. Likte hennes Stål godt...

      Slett
  2. Eg har ennå ikkje lest den første boka, men den ligger i bokhylla og glitrer. Liker at du likte den andre betre enn den første. Mogleg at eg og leser dei på engelsk etterkvart, ifølge Moshonista kommer den fjerde på engelsk i oktober :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skulle nappet med meg bok nummer tre når jeg først hadde sjansen da jeg var i England. Vil ikke du lese de på norsk du som har et "naturlig" forhold til nynorsk? Det er jo ikke så mye oversatt litteratur som kommer på nynorsk :)

      Slett
    2. Jo, det kan eg godt, men det er jo og spørsmålet om kor lenge eg har tålmodighet til å vente ;-)

      Slett
  3. Jeg har heller ikke fått lest Mi briljante venninne enda, men den står da her i hylla mi :-) Jeg rygger litt når en bok får bare fantastiske omtaler for da får jeg for lett for høye forventninger . Men jeg skal lese den, tenker jeg :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror ikke min omtale av den første boken var så overstrømmende. Husker jeg slet med at det var lite fremdrift, siden jeg trodde det bare var en bok. Nå var jeg bedre forberedt, og jeg kan ikke si annet enn at det tok seg opp. Hopp i det Astrid Terese, du kommer ikke til å angre :)

      Slett
  4. Jeg har heller ikke fått lest den første, men den er notert

    SvarSlett
  5. Og jeg som ikke har lest den første!! Den står i bokhylla da, klar til å bli lest og etter denne fine omtalen blir jeg mer motivert av å lese den også :) Ha en fortsatt fin sommer Tine!

    SvarSlett
  6. Dette med dialektene er viktig: neapolitan er Ikkje berre en dialekt, type østnorsk og bergensk, men et eige språk. Italiensk er berre utgangspunktet for språket i Napoliregionen og sjølv italianerar frå andre regionar har vanskar med å forstå dialekta.

    Eg les første boka no og gler meg til fortsettinga!

    SvarSlett