tirsdag 7. april 2015

Om mørke av Josefine Klougart - skildring av en leseopplevelse

Kundemagasinet til SAS i dag
Josefine Klougart sies å ha en av Skandinavias viktigste kontemporære stemmer. Hun har flere prosautgivelser bak seg, og Om mørket er hennes fjerde roman, som kommer ut i Norge i april. Som seg hør og bør en av Danmarks litterære stjerner, har hun også vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, så da skulle det være greit da?

DETTE ER IKKE EN BOKOMTALE!!!!!

Leseopplevelsen jeg hadde, minner om den jeg har hatt når jeg har lest såkalt "utilgjengelige" diktsamlinger. Etter å ha lest lenge, rolig og konsentrert med et sterkt ønske om å få noe ut av lesingen, så viser hjernen min seg fra sin verste "tefloniske" side.
Ingenting har festet seg, hverken i hjertet eller i hjernen. Man kan bli stresset av mindre, men jeg går på med krum hals, leser litt til, før jeg studerer forlagets omtale enda en gang.

Passe sur bestemmer jeg meg for å prøve igjen når jeg kommer hjem. Nå sitter jeg på flyet så i frustrasjon legger jeg vekk boken og tar frem SAS bladet i lommen foran meg. Hvem andre enn Josefine Klougart er portretert i bladet?

Hun er jo stor jo! Det stemmer det forlaget sier om at hun er en av Skandinavias viktigste stemmer. Også skulle ikke jeg, JEG! klare å lese henne? (Hva for en superleser er jeg som ikke har hørt om henne en gang?)

Da jeg begynte lesingen tenkte jeg allerede etter første side "er det en sånn bok?"
Jeg leste videre og for hver ny side følte jeg at jeg begynte på en ny roman. Det er han og hun og mye om øyne, i et språk som minner om oppramsing i en dårlig fagbok.

Forståsegpåere med større litterær pondus enn meg, kan sikkert si mye om virkemidler og skriveteknikker som er brukt i denne romanen, så jeg burde egentlig slutte her. Jeg håper du som leser videre anerkjenner min famling, og dype ønske om å forstå, så siden jeg har dykket dypt i meg selv for å finne ut av hvorfor jeg ikke får til dette, må jeg bare skrive meg opp igjen.

På de første sidene begynner hver korte setning på venstre side. Det blir rart og, som nevnt oppramsende. Setningene gir ingen mening for meg, jeg ser ingen rød tråd eller handling, bare ord.

Brusk, når man klipper det med en sånn saks,
det at han på den måten skrumpet inn etter transplantasjonen.
Ansiktet som falt innover, som når man leser med en indre stemme.
Jeg vet ikke, hvisket hun en kveld, jeg er bare så lei meg. At jeg ikke var der for å trøste deg.
Det er sentimentalt, sier han.
Alle ruiner står som de sto. Når man ser fort på dem og så bort. 
Så ser man det som det var.

Senere i kapitlet Sapfofragmenter får vi noen løsrevne ord og setninger løselig spredd ut over noen titalls sider. Jeg googlet Sapfo-fragmenter og fant en antikkens lyriker, uten at dette gjorde meg noe klokere hva boken jeg leser angår.


Etter dette dukker det plutselig opp en prolog, som starter med svart jord og vind, og 8 scener i et skuespill, er det neste på programmet. Det er en mann og en kvinne som har replikkene, og når epilogen kommer og den handler om varm lava og lys, er jeg like klok.

I de siste førti sidene er vi tilbake i formatet som preget begynnelsen av boken.
Phew... jeg er i mål! Jeg har vært gjennom boken, uten at jeg kan si at jeg har lest den. Fremdeles aner jeg ikke hva forfatteren vil med det hun skriver, eller hva jeg burde få ut av den. Er jeg på viddene når jeg sammenligner med Sara Stridsberg på sitt beste (eller verste?). Kanskje det bare var det antikke skuespillet som sendte tankene mine i retning Stridsberg og Medealand.

Romanen kommer ut på norsk 9 april 2015, så nå får jeg bare krysse fingre for at noen bokbloggere vil plukke den opp og skrive seg varm, så jeg kan nyte godt av deres klokskap. Boken ligger på hyllen og skal tas ned igjen så snart jeg føler inspirasjonen komme. Ønsker du å lese hva forlaget sier om boken kan du ta en titt under.
Takk til forlaget for leseeksemplaret!

****************



Forlaget om boken :
Om mørke er både en undergangsfortelling og en skapelsesberetning. Det er jordskjelv, laviner, eksplosjoner, skybrudd, hesteulykker, øyeskader, en ung mann som mister sin far, en kjæreste som vil ha tilgang til både sorgen og til ham, det er muligens et mord, i hvert fall masser av død. Det er forelskelse, perler, vakre presanger fra en familie, en tur til Italia, en spasertur på stranden, alt sølvet du kan bære med hjem, og rav.

Den undergang boken beskriver, er ikke bare den ekstraordinære, dramatiske undergangen, men først og fremst den undergang vi bevitner hver eneste dag. Den daglige konfrontasjonen med døden i smerten, sykdommen, kroppen som endrer seg, negler som stadig må trimmes, frukten som råtner på fatet, høsten som gnager seg inn i oss. Ganske enkelt alt man er vitne til i den altomsluttende avviklingen av hverdagen.

Samtidig er boken en protest mot disse grunnleggende premissene. Boken insisterer på at det ikke er så enkelt. At det ikke finnes noe på den ene siden og deretter på den andre, men at døden, forfallet, tapet og sorgen alle er deler av det samme livet, alt sammen rommer en skjønnhet i seg. At den meningsløse atskillelsen kan være livgivende rett og slett fordi det er livet i en annen fase: Alt er del av det samme kretsløpet. Døden som en bekreftelse på det livet som hele tiden er, den skjønnheten som finnes og kjærligheten som er.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2015
Sider: 320
Kilde: Leseeksemplar

11 kommentarer:

  1. Det er bare sunt å bli frustrert og du gjorde et forsøk. Det er jo noe.

    SvarSlett
  2. Dette innlegget gjorde meg veldig nysgjerrig! Har ikke hørt om forfatteren, så der er du ikke alene. Og når jeg leser hva du har opplevd, tror jeg ikke dette er noe for meg. Men jeg fikk skikkelig lyst til å titte på boken! Men akkurat nå ligger det lettleste romaner og krimbøker foran meg - så det får bli en annen gang!

    SvarSlett
  3. Dette var en helt ukjent bok og forfatter for meg, og etter hva du skriver høres det ikke ut som noe jeg liker å lese :)

    SvarSlett
  4. Så intervju med forfatteren på tv for en tid tilbake og ble veldig nysgjerrig på bøkene hennes, og når jeg fikk mail fra forlaget om denne boken i dag var jeg på nippen til å spørre etter den. Utrolig bra at du orket å lese hele boken til tross for at du ikke fikk med deg hva den egentlig handlet om. det er bare å bøye seg i hatten for.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er utrolig sta og blir irritert når jeg leser bøker hvor jeg ikke skjønner noe. Dette ble for abstrakt for meg, men jeg har opplevd flere ganger at bøker jeg ikke har forstått har gått "rett hjem" hos andre.

      Slett
  5. Jeg har hørt en del om forfatteren, men ikke lest noe av henne… Må prøve det, skjønner jeg. Din ikke-omtale (selv om den/boka ble omtalt) gjorde meg nysgjerrig.. Kristin Ribe kommer også med en ny bok nå, som kan minne litt om denne beskrivelsen- en mellomting mellom lyrikk og prosa..

    SvarSlett
  6. Jeg bøyer meg både i støv og hatt for at du fullførte boken. Etter smakebiten din å dømme hadde nok jeg falt av med en gang, tror jeg. Men det er absolutt sunt å utfordre sine egne grenser! Hilsen Anette :)

    www.anettesbokboble.com

    SvarSlett
  7. Jeg liker at du skriver ærlig og reflekterende om dine leseopplevelser! Det gjør det interessant å lese bloggen din :)
    Selv hadde jeg stor glede av å lese Klougarts Stigninger og fall - og ønsker å lese boken du skriver om også (jeg er snål og liker at jeg ikke alltid forstår :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så kjekt at du likte mine tanker om boken. Jeg tenkte du kanskje hadde vært borti Klougart før, og at denne ville falle i smak hos deg. Gleder meg til du skriver om den!

      Slett
  8. Det er jo din autentiske leseopplevelse av et verk jeg er interessert i :)
    Jeg har de tidligste bøkene til Klougart på leselista - og Om mørke blir nok også lest etterhvert

    SvarSlett
  9. He-he... Man bør jo ta av seg hatten (evt bøye seg i den!) for et trassig forsøk! Jeg må bare innrømme at jeg blir nysgjerrig av slike innlegg, men jeg kommer nok ikke til å bruke uhorvelig mye tid på den om jeg skulle snuble over den en eller annen gang ;o)

    SvarSlett