lørdag 17. januar 2015

De syv søstre - ny romanserie av Lucinda Riley

De syv søstre er den første av i alt syv romaner i en planlagt serie. Etter å ha brukt ukens fridag på å lese denne tenker jeg at det jammen kan bli for mye av det gode. Liker du måten Lucinda Riley skriver på er du i himmelen, men hvis du, som meg synes dette blir litt for mye av det gode, så tenker jeg at det er greit om bøkene kommer ut med et års mellomrom.

Forlaget om boken:
Maia D'Apliése og hennes fem søstre er samlet i barndomshjemmet Atlantis, et vakkert og tilbaketrukket slott ved Genèvesjøen. De har akkurat fått vite at deres elskede far, den sky mangemillionæren som de bare kaller Pa Salt, er død.
Maia og søstrene hennes ble alle adoptert av Pa Salt som spedbarn, og nå har han etterlatt et spor til hver av dem som skal lede dem tilbake til deres opprinnelige opphav. Maias ledetråd fører henne til den andre siden av kloden, til et forfallent herskapshus i Rio de Janeiro i Brasil.
I Rio i 1927, i byens storhetstid, har Izabela Bonifacios far ambisjoner om at datteren skal giftes inn i aristokratiet.


Samtidig er arkitekten Heitor da Silva Costa i gang med det som skal bli den berømte Kristusstatuen, og han skal snart reise til Paris for å finne den rette skulptøren til å fullføre hans store visjon. Den lidenskapelige Izabela lengter etter å se verden, og hun klarer å overbevise faren om å la henne få lov til å følge med arkitekten og hans familie til Europa før hun gifter seg.

Det må med en gang innrømmes at boken ble slukt i en jafs, så den må jo ha fenget, selv om jeg syntes at det var en opphopning av klisjèer og ting jeg har lest før.
Riley har funnet seg et konsept, og har du lest de tidligere bøkene hennes vil du kjenne igjen måten hun skriver på. Det som er nytt er at hun gir oss en del spørsmål i denne boken, som nok skal svares på i de neste seks bøkene.
I denne serien tar hun for seg adoptivbarn og deres forhold til foreldrene sine. Hun stiller egentlig ingen spørsmål, men byr egentlig på tanker og følelser til disse adoptivbarna, som jeg finner litt "rare".

Romanen er todelt. I 2007 dør Pa Salt som er en sveitsisk millionær som har adoptert seks små jentebabyer. Jentene har blitt store og lever sine egne, vidt forskjellige liv, men kommer sammen i barndomshjemmet når faren er død. Den gamle barnepleiersken, som har vært som en mor for jentene, i fars travle jetsetliv, bor der fremdeles, og tar imot dem.
Ingen av de seks jentene har noensinne tenkt på å spørre etter sitt opphav, men når Pa dør gir han dem koordinatene til der hvor han hentet dem. I tillegg til den innledende historien handler denne første boken om Maia, det barnet som var det første han adopterte.

Jeg stilte meg mange spørsmål ved denne innledningen. Hvorfor behandler de Marina som en tjener, når hun har vært som en mor for dem hele livet? Og hvordan i heitaste kunne Pa bare reise rundt i verden og plukke med seg små jentebabyer på den måten? Historien sier ingenting om denne karakteren, om hvem han var, og hvorfor han valgte å forsvinne på den måten han gjorde. Dette er nok svar de får, de som velger å lese hele serien.

Når Maia reiser til sine koordinater, som er i Brasil, begynner vi å nøste i historien hennes, og den tar oss med tilbake til 1927 og oldemorens liv. Ord og navn som vi forbinder med Rio og Brasil som Copacabana, Ipanema, favela, kaffe, karneval og samba blir brukt ganske så skjødesløst, for å sette oss i stemning. Jeg vil allikevel påstå at jeg etter å ha lest boken ikke føler at jeg har vært der. Bortsett fra turene opp til Cristostatuen, kunne handlingen vært hvor som helst. Ofte er det skildringer av smaker, lukter, lyder og stemninger som gjør at jeg påstår at en "dameroman" er verdt å satse på.
I denne romanen blir til og med fattigdommen i favelaene beskrevet som "koselig", og alt en ser i Rio er vakkert og helt perfekt.

I begynnelsen av boken nevner hun de tre språkene i Sveits, og bommer med å bytte italiensk ut med engelsk. Noe så elementært bør være på plass, når resten av boken inneholder mer enn nok "snarveier".

Handlingen er klassisk lagt opp. Vi hopper fra nåtid til fortid med ujevne mellomrom, og får en familiehemmelighet vi skal nøste opp i. Problemene Maia møter på virker umulige å løse, men hun finner alltid ut av det til slutt.
Språket er som seg hør og bør i en dameroman (ja no har jeg brukt det forslitte uttrykket mange ganger...) ikke for poetisk, men heller ikke skåret ned til beinet. Fremdriften er egentlig ganske bra, noe mitt lesemarathon i dag bekrefter, men jeg er redd for at jeg ikke kan gjenfortelle handlingen når jeg våkner i morgen tidlig.

Mulig jeg har vært litt streng her, og jeg er veldig spent på hvordan boken blir mottatt blant de norske leserne. I mine øyne ble plottet for lite troverdig, tematikken unyansert, og teksten litt for tynget av velmenende livsvisdom.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2015
Sider: 535
Kilde: Leseeksemplar

14 kommentarer:

  1. Grundig omtale, Tine. Må bare innrømme at jeg ville ikke "våget" meg ut på disse - er nok forutinntatt mot det romantiske klisjé aktige.(Minner kanskje om Kate Morton som jeg har lest en av?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg sjekket i regnearket mitt og ser at jeg har gitt de tre Kate Morton bøkene jeg har lest 5 og 6 mens Riley ikke har fått disse teningkastene. Det er samme sjangeren, men Morton har en litt kraftigere snert i handlingen sin.

      Slett
  2. Flott omtale. Jeg ar lest Lucinda Riley, og syns det er lett. enkel underholdning. Og det vil jeg ha innimellom mange andre bøker av tyngre karakter. Så gjerne en Lucinda-bok i dette året! God helg!

    SvarSlett
  3. Fin omtale, men man kan ikke plukke spedbarn. Det vet jeg alt om som er adoptivmor til tre, det er enorme prosesser både i forkant og i etterkant.
    Denne boka er nok litt for klisje for meg.
    Ha en fortsatt fin helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vet hvilken enorm papirmølle vordende adoptivforeldre må igjennom, derfor virket dette helt rart i boken. Nå skal det sies at det er en lang serie, så kanskje en form for forklaring dukker opp, men det gjorde det ikke i denne boken. I boken finnes det tanker fra adoptivbarn rundt det å være adoptert, men etter denne innledningen spørs det om disse tankene er reelle. Kanskje nysgjerrigheten er vekket, og du allikevel vil se på den :)

      Slett
    2. Jeg skummet fort gjennom Cathrine Krøgers anmeldelse av boka i Dagbladet i dag, hvor hun skrev at Riley dikter og velter seg i friheter, dvs hun bryr seg ikke særlig om fakta.. men lager eventyr. Kritiske Krøger liker faktisk bøkene til Riley og mener hun skriver godt tross alt, innenfor denne genren.. det har jeg sett før også. Ren underholdning som kan være kos en gang i blant. Jeg har enda ikke lest noe Riley, men har Lavendelhagen i ei eske her.. En dag kanskje, på stranda.. Fint å lese din omtale btw.:)

      Slett
  4. Vet ikke om det er noen bok for meg, men vakkert omslag, og fin omtale som alltid. God helg:)

    SvarSlett
  5. Riley sine bøker er den ultimate guilty pleasure for meg. Jeg digger å lese de selv om jeg spyr av klisjeene. Og de er det _mange_ av. Fikk nok etter Lavendelhagen og holdt meg helt borte siden, men boka står og roper på meg i hylla. Tror likevel jeg vil like boka mindre enn omtalen din 😊 Fornøyelig og godt!

    SvarSlett
    Svar
    1. -Og jeg lo høyt av Sveits blemmen du påpeker. Erre muuuuulig !

      Slett
    2. Ser ut som du har den helt rette innstillingen til denne typen litteratur, og kjære Lucinda. Kjekt at du likte omtalen, men jeg unner deg en lat lørdag med boken, for jeg har lyst å høre hva du synes :)

      Slett
  6. Den må jo nesten ha fenget når du leser en bok på over 500 sider på en dag! Jeg har enda tilgode å lese noe av Riley men jeg merker at jeg ser frem til å stifte bekjentskap med henne, kanskje etter at jeg har kommet hjem fra Sukkerplantasjen og Puerto Rico. Blir spennende å se om den faller i smak, men jeg liker dameromaner jeg så jeg har en god følelse til tross for enkelte blemmer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, den hadde unektelig en høy "greier ikke legge fra meg" faktor. Tror dette er noe for deg, så bare kjør på!

      Slett
  7. Jeg har kommet omtrent halvveis og syns det var en del logiske brister i starten av boken, og at det hele var en tanke distansert. Men allikevel er det noe som gjør at jeg fortsetter å lese, og delen der man ser tilbake til slutten av 20-tallet er ikke så verst, faktisk :)

    SvarSlett
  8. Jeg har lest flere av hennes bøker og likt dem godt, så jeg ser frem til å lese denne også. Hun skriver ofte om familiehemmeligheter, og det liker jeg :)

    SvarSlett