mandag 30. juni 2014

Jeg har besøkt Årets bokhandel 2014 - en Gullboken vinner

Rosendal bokhandel ble i år kåret til "Årets bokhandel" av forlagsbransjen. Det kan ikke være på grunn av sitt idylliske eksteriør, for selv om Rosendal er en nydelig bygd er bygget bokhandelen ligger i av det heller kjedelige slaget. Det blir fort slutt på kjedsomheten når en trakker over dørstokken, for her treffer en hyggelig betjening, i et lyst og fint lokale som fristet med en deilig lesestol i et hjørne, som jeg selvfølgelig måtte prøve.
Det er Den norske Forleggerforening og Bokhandlerforeningen i fellesskap som deler ut fem priser under paraplyen Gullboken.

Gratulerer Rosendal Bokhandel!

Juryens begrunnelse for å hedre Rosendal bokhandel:
Årets bokhandler kjennetegnes av sin viktige posisjon i lokalsamfunnet. Butikken er liten, men har et stort utvalg, ivaretar bokas spredning på en imponerende måte og er en drivkraft i det lokale kulturlivet. Juryen har latt seg imponere av engasjementet som ligger bak en slik bokhandel, som opprettholder et unikt forhold til sine kunder og arrangerer flotte arrangement stadig vekk.
Årets bokhandel har faktisk også årets bokhandler. I vakre Rosendal i Hardanger driver Bente Soldal årets bokhandel: Rosendal bokhandel.


Vinneren av Gullboken 2014 for Årets bokhandel 

Rosendal - en innholdsrik helg med deilig sommervær

Se den nydelige utsikten fra hytten til vi var på
I helgen var jeg så heldig å bli invitert med på jentetur. Kollegaen min har laget seg en idyllisk liten plass hvor det å lade batterier og slappe av står i høysetet. Når vi ankom gikk gjestene amok med kamera, for et flottere interiør enn dette har jeg aldri sett - et interiørblad verdig.
Etter ankomsten fikk tre driftige damer opp partytelt utenfor hytten, og vi koste oss med god mat, ute til kl. 02:00 om natten - det er sommer det!
Utenfor kafèen på Guddaltunet
Bente og Synnøve titter og drømmer - her var det mye fint!

Lørdag tok vi turen gjennom vakker natur inn til nyåpnede Galleri Guddal. I dag er det bare en måned siden galleriet flyttet fra kaien i Rosendal inn til gården Guddal. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bli en suksess, for her var det utrolig fint, og galleriet var kjempefint med flotte bilder, og mye fin kunst. Jeg kjøpte meg et flott bilde, så nå blir det fornying i stuen :)

Fire jenter som koser seg glugg ihjel i Rosendal
Turen videre gikk inn til "sentrum" som består av en skjønn butikk, og 10-12 vanlige. De har også et gammelt gjestgiveri som nå fungerer utmerket som restaurant, og her inntok vi en nydelig sen lunch. Da vi skulle forlate stedet ble vi invitert hjem til damen som hadde sittet på bordet ved siden av oss. Hun har sikkert hørt på oss, og tenkte at vi var fire interessante damer. Vel fremme benket vi oss i den frodige hagen hennes og fikk servert noe leskende. Når en regnbyge dukket opp, fortsatte vi samtalen i stuen hennes til vi var nødt å bryte opp til fordel for kveldens planer.

Vi følger gladelig med Marit Lange til hennes idylliske hus i sentrum av Rosendal
Stikkelsbærene til Marit var ikke det eneste frodige vi fant i hagen hennes 
Grunnen til at vi valgte akkurat denne helgen for utflukten vår var at vi ville gå på forestilling med Gunnar Staalesen, Julian Berntzen og Herborg Kråkevik på Baroniet om kvelden. Du skjønner nok at det handler om musikalen Hellemyrsfolket, som DnS setter opp til høsten. Julian har gått i bresjen for dette prosjektet og skriver musikken, mens han har fått Gunnar S. med på laget som omskriver av bøkene til Amalie Skram. Herborg skal synge rollen som Petra, som blir en av hovedrollene siden forestillingen får fokus fra Sivert og Petra sitt liv.
Det vi fikk høre og se var fantastisk, og jeg som allerede har sikret meg billetter til 3 forestillinger til høsten, gleder meg bare mer og mer.
Julian Berntzen fortalte om musikalen han har på gang, sang og spilte og sjarmerte oss i senk
Søndag gikk turen tilbake til Baroniet. Vi gikk gjennom skogen og fikk oss en god runde. Jeg ble overrasket over hvor stort område som er tilknyttet Baroniet, turen opp skogen anbefales. Det er vanvittig frodig her, med masse kjempetrær, en svær urtehage, grønnsakshage og selvfølgelig den flotte rosehagen som er med på alle bildene vi ser av selve Baroniet. Inne drakk vi kaffe blant alle blomstene, hvor enkelte atter en gang gikk amok med kamera.
Idyll i Rosendal
To herlige jenter på tur i skogen 
Etter rundturen gikk vi opp til Kvinnherad kirke som er en ærverdig steinkirke fra 1250. Boken jeg har hatt med på tur er Hildegard, hvor handlingen er fra et klostermiljø på 1100-tallet, og da passet det godt å besøke denne vakre kirken. Dagen og helgen ble avrundet i hagen til Synnøve, hvor vi fikk servert pannekaker før hun kjørte oss ned til båten som skulle frakte Anne og meg tilbake til Bergen.
Tusen takk for en nydelig helg Synnøve, Anne og Bente og riktig god sommer!

11 august er det igjen tid for motbakkeløpet NutenOpp. Etter en så fin helg som jeg har hatt denne helgen, vil jeg gjerne tilbake til Rosendal, og har derfor overtalt mann og barn til å delta også i år.

Malmangernuten tatt fra Baronihagen kl. 22:00

søndag 29. juni 2014

Berlin av Torgrim Eggen - turplanlegging for høsten

Berlin er en by med mye historie. I bøkenes verden har jeg vært innom Berlin mange ganger, men jeg har ennå tilgode å besøke byen selv. Nå er planene klare for høsten, Torgrim Eggens bok er lest, og en splitta ny Gatelangs kommet i hus.
Kart og bøker klar for planlegging av høstens jentetur til Berlin

Her vil jeg fortelle litt om hva jeg synes om Torgrim Eggens siste bok som kom ut i oktober i fjor. Når jeg nå går inn på forlagets side, ser jeg at den er utsolgt, så dette er en forfatter og en bok som går som varmt hvetebrød.

9 november 2005 blir forfatterens datter Sofie født. Det, og det faktum at 9 november, "Skjebnedagen" ansees for å være den viktigste datoen i moderne tysk historie, anslår tonen i denne boken. Dette er en bok fullpakket av tyske tradisjoner med nazismen som bakteppe og det moderne liv, synliggjort av historier rundt hans egen familie, og deres erfaringer med å bo i Berlin.

Berlin-journalisten Ursula von Kardorff var uvitende om nedslaktingen så sent som i januar 1944, forteller dagbøkene hennes. Etter krigen tilføyde hun: "Vi var realistiske og pessimistiske. Men Auschwitz?"

Vi advares først mot å gjøre en vanlig begynnerfeil. Bykartet er på 890 kvadratkilometer og er ikke dimensjonert for spaserturer. Parken Tiergarten som vi kjenner igjen som den grønne flekken midt på kartet, er like stor som fyrstedømmet Monaco. Vi får en rask innføring i infrastruktur, arkitektur og kultur, som seg hør og bør i en "reiseguide". Men, denne boken er så mye mer. Dette er en bok som tar for seg byens sjel, og vi som har vært i Berlin kun i bøkenes verden, kan lett kjenne oss igjen.
Som boligsøker tar han oss med til forskjellige steder når han er på visning på leiligheter. Tankesprangene er mange og vide, en visning kan lede an til tanker om både Rudolf Steiner, musikalen Cabare og Berlins skyggeside. Han snakker om kunst, kultur, musikk, om å legge på seg av den Berlinske maten (og drikken) om horer, homofile og narkotika. Her kommer han også inn på Christiane F. boken jeg husker fra mine tenåringsår.

Heroinen gjorde tross alt en god jobb med å demoralisere de forhatte vestberlinerne. Det har på den annen side gått sport i å gi Stasi-staten skyld for all slags ulykke og ondskap. (Det som er underlig, er at ikke DDR benyttet Å være ung er for jævlig som propaganda: Se her, slik lever de i det dekadente Vest-Berlin! Men folk østfra hadde stort sett ikke hørt om den.)

Dette er ikke en bok fylt av tørre fakta om Berlin, hendelser og kjente navn. Her synses og fabuleres det, og Eggens egne tanker om hva som kan ha lagt til grunn for historiske hendelser får vi ofte. Det meste er selvfølgelig fakta, men det filosoferes litt rundt de bakenforliggende årsaker til at ting ble som de ble.
Dette er ikke en reisebok i tradisjonell forstand, men en lærerik bok om Berlin som er kjekt å ha lest når en skal reise dit, og for alle som "reiser" til Berlin i bøkenes verden. Anbefales!

Etter å ha lest denne boken ser jeg med stor glede frem til jenteturen til høsten. Byen har fått sjel, allerede før jeg har vært der, og jeg gleder meg til å se stedene jeg har merket meg. Les gjerne hva Karete og Bokofilia sine flotte tanker om boken :)

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2013
Sider: 425
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 26. juni 2014

Mørketid av Jorun Thørring - blodfersk krim!

Mørketid er den tredje boken i serien om Aslak Eira. Glassdukkene og Ildens øye var så spennende at det var med stor forventning jeg så frem til 17 juni, når Mørketid hadde sin lansering.

Forlaget forteller om boken:
Et lik oppdages i en gammel, nedlagt internatskole utenfor Tromsø. Skolen har vært ubebodd i over 30 år. En tidligere elev har opplysninger om saken, men blir drept før møtet med politiet. Førstebetjent Aslak Eira avdekker raskt at alvorlige overgrep skjedde ved skolen, og utfordres samtidig av minner fra egen internatskoletid.
Hjemsøkt av fortidens spøkelser får Aslak Eira enda en drapssak på bordet. Noen vil hindre at sannheten avdekkes, men polarmørket skjuler ikke alle spor.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 17 juni 2014
Sider:348
Sjanger: Krim
Kilde: Leseeksemplar

Min mening om boken (ingen røpere):
Fra og med side hundre eller deromkring fant jeg tonen med denne boken. Før det var det noen kameler som måtte svelges, men spenningen tok seg betraktelig opp når jeg var kommet godt i siget. Jorun Thørring er flink å gi oss mange alternative gjerningsmenn, og jeg hadde vært innom flere før det ble avslørt mot slutten. Absolutt en spennende krim å anbefale, men for meg som hadde lest de to foregående bøkene ganske nylig ble den veldig lik dem.

Hun følger malen etter de to foregående bøkene, hvorfor forandre på noe som fungerer? For meg ble handlingen veldig tradisjonell og forutsigbar. Spenningen forsvant litt i haugen av klisjèer som i begynnelsen fulgte tett på hverandre. Etterforskerne kjenner vi jo, så noen bihistorie her er det ikke tale om i særlig grad.
Boken starter med funnet av et gammelt lik og like etter etterforskningen settes i gang, drepes en kvinnelig narkoman, som har prøvd å kontakte Eira med informasjon i saken. Aslak Eira og hans kollega Kine Berger besøker pårørende og psykologen til den døde kvinnen. Søsteren til den døde kvinnen er NAV ansatt, og hun blir beskrevet sånn som vi "vet" alle navansatte er. Søsteren Kristine, oppfører seg også sånn som vi tenker oss at alle storesøstre til rusmisbrukere vil oppføre seg. Til og med psykologen sitter der i et gammelt lokale i sine cordfløyelsbukser og colabunnbriller. Ikke mye originalt her nei.
Det skjer mange drap i denne historien og utrolig mange av de involverte har selv bodd på Fredheim i sin barndom. Kripos blir nevnt, men de kommer ikke på banen før morderen er tatt. I virkeligheten ville de vel dukket opp ganske kjapt i en liten by som Tromsø?

Tromsø er en liten by, men måten "tilfeldighetene" hoper seg opp i begynnelsen av denne boken tilsier at byen skulle vært mye mindre. Jeg har en "greie" med sånne tilfeldigheter som må til for at handlingen skal henge sammen, og henger meg fort opp i dem. Når jeg leste denne boken hadde jeg tre avmerkinger før side 50. Disse skal jeg ikke utbrodere for dere, for det er ikke alle som henger seg opp i disse detaljene. Når vi kommer til kapittel 18 introduseres den anonyme stemmen til morderen. Det røpes ikke om det er en mann eller en kvinne, ei heller hvem av karakterene det kan være.

I mange krimhistorier blir etterforskeren involvert i kriminalsaken, Fra introen til forlaget kan en få inntrykk av at Aslak Eira blir involvert  her, men dette var såpass nedtonet at jeg pustet lettet ut.

Timene føk fort på terrassen på St.Hansaften

Det hadde vært artig å hørt om det er flere som reagerer på at etterforsker eller dens familie blir involvert i saken, eller hvilket forhold dere har til tilfeldigheter?

onsdag 25. juni 2014

George Orwells 1984 - en dystopi fra 1949

Jeg har lenge hatt på planen å lese 1984, men det var ikke før jeg falt for en kul genser i London at jeg fikk fingeren ut og lånte den på biblioteket.

Googler du boken kan du lese dette:
1984 er en fremtidsroman av George Orwell som ble utgitt i 1949. Boken er en dyster spådom om hvordan fremtiden kan bli, med et totalitært system der praktisk talt ingen individuelle rettigheter finnes. Denne boken ble skrevet i skyggen av annen verdenskrig med inspirasjon fra blant annet det nasjonalsosialistiske Tyskland og Sovjetunionen. Boken er dermed like aktuell selv om årstallet for lengst er passert. Tittelen, 1984 har sin forklaring i at boken ble skrevet i 1948 og Orwell valgte å snu om på årstallet.




I handlingen møter vi 6079 Winston Smith, en mann på 37 år, som bor alene. I alle husstander finnes det en fjernskjerm som alltid står på, og som i tillegg til å sende propaganda, overvåker de som bor der. Tidlig om morgenen piper den infernalsk og alle må opp. Like etter er det morgengymnastikk, og henger du ikke med, brøler de på deg.
Ingenting er ulovlig, men det meste befolkningen tenker eller foretar seg kan straffeforfølges av Partiet. I dagens samfunn råder frykt, hat og smerte, ingen følelsesmessig verdighet, stolthet eller dyp sorg.
Han tenker tilbake på en tid han vagt husker, hvor privatliv, kjærlighet og vennskap var en del av hverdagen, men alt minne skal være slettet og all historie omskrives etterhvert. Winston er kontormedarbeider og har som jobb å a jour føre historien i aviser, blader, flygeblader etc. sånn at man kunne bevise dokumentarisk at hver forutsigelse Partiet kommer med var riktig. Problemet til Winston er at han aner litt for mye av hvordan det var før revolusjonen, og dette er det viktig for de høyere makter å få plukket av ham.

Forholdene som skildres i denne boken er umulig å gjengi med noen få ord, så det skal jeg ikke prøve på. Etter 50 sider var jeg dypt fascinert, og begynte å føle desperasjonen disse menneskene levde med. Det sies at alt Orwell skrev var mer eller mindre selvopplevd, og det er lett å se at denne romanen avspeiler hans erfaringer i London under 2.verdenskrig. Med en god porsjon fantasi skildrer han hvordan samfunnet kunne ha utviklet seg om vi hadde endt opp med en totalitær stat.
Det er ikke ekkel lesning selv om mange enkelthendelser er ganske frastøtende. Min følelse når jeg leste var mer preget av ettertenksomhet og fascinasjon over det intrikate systemet han så for seg, men hvis noen gir meg Rom 101 heretter, kommer jeg til å steile :)

Nyt livet - vi har det utrolig godt dere.....

Forfatter: George Orwell
Utgitt: 1949/på norsk 1950
Sider: 286
Sjanger: Dystopi
Utfordring: 1001 bøker
Kilde: Biblioteket

tirsdag 24. juni 2014

Gled deg til Simon Strangers nyeste bok som kommer ut i august

Mitt første møte med denne norske forfatteren var romanen Mnem utgitt i 2008. Han hadde gitt ut tre bøker før denne, og tre etterpå og i august kommer det enda en ny bok. Denne heter De som ikke finnes og er en bok beregnet på ungdom fra 13 år.
En av hovedpersonene i denne boken heter Emilie. Jeg har sett litt på bøkene hans og ser at denne karakteren har vært med i flere av bøkene hans, både Barsakh og Verdensredderne. Jeg savnet ikke å ha lest disse bøkene da jeg leste De som ikke finnes, men etter å ha lest noe så bra, så kunne jeg jo ønsket at jeg hadde lest de to bøkene først.
Føler du at du ikke er i målgruppen for denne boken, ikke kvi deg, for dette er skrevet på en måte så en glemmer at det er en ungdomsbok.

Simon Strangers bibliografi:
2003: Den veven av hendelser vi kaller verden – Astrid Terese sin omtale
2005: Krusedullen – barnebok
2006: Gjengangeren – barnebok
2008: Mnem – min omtale
2009: Barsakh: Emilie, Samuel og Gran Canaria – roman
2012: En fremmed i verden – roman
2012: Verdensredderne – roman
2014: De som ikke finnes - roman

I denne boken møter vi 21 år gamle Samuel fra Ghana. Han lever et forferdelig liv i hjemlandet, og når faren blir arbeidsløs sender moren ham på dør for å jobbe. Han velger å flykte ut av landet for å klare å brøfø familien sin, og ender dermed på en reise, som er helt utenfor hans kontroll.
Samtidig møter vi norske Emilie og vi får oppleve gjensynet mellom Samuel og Emilie, som ble kjent på Gran Canaria for flere år siden, da han forsøkte å rømme landet første gang.
Emilie ga ham den gang en lapp med adressen sin på, så nå når Samuel er desperat etter å komme seg vekk fra en brutal plantasjeeier, tar han seg hele veien nord til Oslo og Emilie.

En smakebit av det nydelige språket:
Kan et menneske bli ødelagt? Kan en hjerne fylles med så mange minner og død, smerte og sorg at det ikke finnes noen vei ut igjen, annet enn døden? Finnes det hendelser som ikke kan glemmes, som ikke kan gjemmes vekk under dekke av nye dager, og som for all tid vil legge en skygge over tilværelsen?

Simon Strangers nyeste bok svarte til mine høye forventninger etter jeg leste Mnem. Det at dette er en ungdomsbok er ikke noe å henge seg opp i, for han har et godt språk som uten tvil tilfredsstiller min "voksne" hjerne. En del hendelser i bokens begynnelse passer kanskje ikke for en naiv 13 åring, jeg vil i alle fall ikke anbefale denne boken til 13 åringen jeg har i hus.
Tema er jo brutalt og uansett hvilket syn en har på innvandring og norsk asylpolitikk, så kan en ikke unngå å bli preget av det en leser her. Kanskje det til og med vil forandre ditt syn på de menneskene vi ser i bybildet, som vi så lett unnlater å bry oss om. Dette er en liten sjelevrenger som jeg er veldig glad for at jeg har lest. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Cappelen Damm
Utgis: 18 august 2014
Sider: 175
Sjanger: Ungdomsroman
Kilde: Leseeksemplar

mandag 23. juni 2014

Stiklingen av Audur Ava Loafsdottir - gourmetprosa på sitt beste

Audur Ava Olafsdottir er som du sikkert kan tenke deg islandsk, men handlingen i boken foregår ikke der. Dette er en skjønn bok om forskjellige typer for kjærlighet, den mellom foreldre og barn, kjærligheten til mat og til sin spesielle interesse, i tillegg til den mellom mann og kvinne.

Forlaget røper dette om handlingen:
22 år gamle Lobbi vet ikke helt hva han vil i livet. Det eneste som er sikkert, er at han ikke vil studere, slik faren ønsker. Lobbi drømmer om å bli gartner og jobbe med roser – en lidenskap han delte med moren, som mot alle odds dyrket fram de mest fantastiske blomster i det karrige islandske klimaet. 

Med tre sjeldne rosestikling fra morens samling i bagasjen, setter han kursen mot et søreuropeisk kloster med en berømt, men forfallen rosehage. Etter en tid i klosterlandsbyen dukker plutselig Anna opp med lille Flóra Sól, datteren de fikk ved et uhell ni måneder tidligere, og Lobbi må brått forholde seg til sin nye rolle som far – og kanskje kjæreste.

Min mening om boken:
Det er noe med bøker hvor en "plutselig" er halvveis, og ikke har møtt på en eneste utfordring. Dette er en sånn bok, en medrivende handling som gjør at en bare vil lese og lese, og det er liksom ingenting som butter imot.
Vi blir kjent med Lobbi, tvillingbroren som er tilbakestående og faren som ikke vet hva godt han kan gjøre for guttene sine. Kjærligheten Lobbi har til sin døde mor og til deres felles lidenskap roser, er skildret på en utrolig vakker måte. Den kjærligheten han har til sin bror og far er av et helt annet format, men blir formidlet på en sånn måte at leseren lett kan kjenne seg igjen i hvordan det er å ha varme, men forskjellige følelser for forskjellige mennesker.

Jeg befinner meg midt i en skog, trærne omkranser meg, og jeg har ikke den fjerneste anelse om hvor jeg befinner meg. Kan et menneske som har vokst opp i den mørkeste skog, der man må bryte og bøye kvister for å komme seg fram gjennom villnisset med et brev som skal postes, skjønne hvordan det er å vente en hel barndom på at ett enkelt tre skal vokse?

Handlingen er enkel uten å bli banal. Det er tankene til Lobbi, hans samtaler med de rundt seg og hans følelser, grublerier og usikkerheter som er styrken i boken. Måten forfatteren har latt vær å plassere handlingen på konkrete steder, viser oss hva som er viktig her. Det nevnes aldri noe stedsnavn, verken på hvor han reiser fra, stedene han er innom på veien, eller sitt bestemmelsessted. Jeg er veldig konkret av meg, og savnet dette i begynnelsen, men etter en stund sluttet hjernen min å spørre etter "hvor og når" og jeg ble mer og mer begeistret over å ikke vite.
Henimot slutten får vi små drypp av noe okkult eller åndelig om du vil, men dette overtar ikke, det gir bare en ekstra nerve til handlingen. Løse tråder blir nøstet opp, og alle introduserte karakterer får sin lille avklaring. Slutten er nydelig, og jeg stakk boken under armen og gikk inn fra terrassen med et sukk og et smil om munnen.

Dette er en sånn bok som inspirerte meg til å ville gå ut i hagen og gjøre mitt beste, til å lage god mat av ekstra gode råvarer og jeg fikk til og med lyst til å strikke noe avansert til et lite menneske. 

Jeg slutter meg til Rose-Marie, Beathe og de andre som har omtalt boken og anbefaler den gjerne videre til deg.

Forlag: Pax
Utgitt: 2007/på norsk 2013
Sider: 266
Kilde: Biblioteket

søndag 22. juni 2014

Belinda Bauer sin nyeste: The facts of life and death

Belinda Bauer fornekter seg ikke, hun greide det igjen. Ikke lenge etter jeg har lest hennes siste bok som er oversatt til norsk fant jeg i London at hun nylig har gitt ut sin neste bok. Denne heter "The facts of life and death" og er skikkelig spennende. Jeg gikk med denne under armen gjennom flere dager, og lesing ble mer viktig enn sightseeing.

Av utgivelsene hennes er det bare bok to og tre som bør leses i rekkefølge, de andre henger ikke sammen.
Blacklands
Mørke dager
Som fortjent (Finders keepers)
Nysgjerrigper (Rubbernecker)
The facts of life and death


Her mother had always told her, never ever hitchhike. And she never ever would have... if only it hadn`t kept raining and if only the buses hadn`t stopped running, and if only two miles wasn`t such a long way in those stupid heels that lengthened her legs while they shortened her stride.

I denne historien møter vi Ruby, som er en 10 år gammel jente. Hun er litt tjukk, litt usikker og blir mobbet på skolen. Hun vil ikke bli dame eller jente eller mamma når hun blir stor, hun vil bli en cowboy, som sin kjære pappa.
I den lille landsbyen hun bor i dukker det plutselig opp både forsvinninger og drap, og de som skal finne ut av dette er to landsens politifolk som ikke akkurat er vant med mord. Calvin Bridge har akkurat byttet ut den trygge politiuniformen med "vanlige klær" og merker forventningene dette medfører. Når kjæresten hans Shirley lurer ham til å fri, og hun setter i gang med bryllupsforberedelser og planlegger resten av hans liv før han får snudd seg, får han flere andre ting enn mord å tenke på. Fokus er ikke på politietterforskingen i denne boken, for det er Ruby og hennes pappas søken etter ugjerningsmannen som får det meste av oppmerksomheten.
Boken begynner veldig rolig, nesten som en oppvekstroman, men før du vet ordet av det er du fanget i nettet. Skildringene av Limeburne på kysten sør i England, er gjort på en fantastisk levende måte, og både stedet og menneskene her står klart for meg når jeg leser. Spesielt stormen mot slutten av boken er godt beskrevet, og jeg ser levende for meg den langgrunne kysten, de mørke skogene og de fraflyttede husene.

Det er Cappelen Damm som har gitt ut de forrige bøkene, og jeg håper inderlig at de har planer om norsk oversettelse også for denne. Enn så lenge får vi bare vente..... for jeg vil garantert lese den på norsk også.



lørdag 21. juni 2014

The red house av Mark Haddon

Etter å ha lest, og latt meg begeistre av boken Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon var jeg ikke vanskelig å lokke mot en ny bok av ham.
Dmhmhdn var hans første roman for et voksent publikum, mens The red house som jeg nå har lest er den tredje og hittil siste utgivelsen hans.

Gyldendal ga ut boken på norsk samme år som den kom på engelsk, og her kan du lese hva de sier om handlingen:
Den velstående legen Richard har nesten mistet kontakten med søsteren Angela. For å ta igjen det forsømte, inviterer han henne med på ferie, en hel uke i et vakkert, gammelt hus på den engelske landsbygda. Med seg har Richard sin nye kone og hennes datter fra et tidligere ekteskap - mens Angela ankommer i følge med sin umodne ektemann og tre barn hun til tider lurer på om hun i det hele tatt kjenner.

Mark Haddon forteller historien om denne uken på landet, slik den oppleves for hver av dem som er med. Slik blir Det røde huset til et kontrapunktisk mesterverk, der gamle feider, hemmelige drømmer og nye håp veves sammen til én storslått litterær symfoni, et dypt tenkt og sterkt følt portrett av familieliv i en moderne verden.

Jeg startet lesingen av denne boken på reisen hjem fra London. Jeg var godt inni engelsken etter fire dager i London og to bøker på rad på engelsk, så språket skulle ikke by på noe problem. Allikevel opplevde jeg det som en utfordring å holde på oppmerksomheten mens jeg leste. For å finne tråden, og huske karakterene måtte jeg lage meg en jukselapp med navnene, og etter det gikk det litt bedre.
Familiene til søskenparet Angela og Richard, som skal møtes for en ukes ferie sammen flytter inn i huset, og vi følger dem i dagene som kommer. Det er ikke lett å omgås en annen familie som en ikke er vant med, og handlingen stopper liksom opp her.

På side 161 bestemmer jeg meg for å kaste inn håndkledet. Da har jeg lest mange sider hvor jeg ivrer etter litt action, litt spenning eller driv til å lese videre. Boken er skrevet med all direkte tale satt i kursiv, men en vet sjelden hvem det er som snakker, før en har lest avsnittet. Alle syv karakterene har sin egen stemme, og det hoppes gjerne to ganger på hver side fra person til person, uten at det blir klargjort hvem det er som snakker.
Derfor ble det rett og slett for mye arbeid å lese videre, og jeg ga meg som sagt ca. midtveis. Handlingen var da stoppet helt opp, og jeg fantes ikke nysgjerrig på hva som kom til å skje videre.
Dette var en nedtur for meg etter å ha lest Hark Haddons forrige bok, men et par ganger i året unner jeg meg å ikke lese ferdig en bok.

Har du lest denne boken? Hvis noen har gode grunner til å ta den frem igjen, 
så har jeg den på lur i hyllen. 

fredag 20. juni 2014

Skandale i Bøhmen av Arthur Conan Doyle

Novellene som Arthur Conan Doyle fikk trykt i magasinet Strand i 1891, anses for å være hans store gjennombrudd med karakteren Sherlock Holmes.
Forrige helg bodde jeg på The Strand Palace Hotel og besøkte også 221b Baker Street, hvor det er stelt i stand et museum til ære for Sherlock Holmes. Litt rart å gå i rommene, blant tingene til en fiktiv person, men som bokorm og Sherlock fan, spanderte jeg den tieren. Jeg hadde allerede hørt fire av de seks novellene på lydboken, og frydet meg da jeg fant ting fra disse rundt i rommene i museet.


Disse novellene er med i samlingen:
- Skandale i Bøhmen
- De rødhåredes forbund
- Et identitetsproblem
- Mysteriet i Boscombe Valley
- De fem appelsinstenene
- Mannen med den vrengte leppen

Jeg har lest Sherlock Holmes før, og sett både tvserier og storfilmer om mannen, men det var nå når jeg hørte på disse novellene jeg ble nysgjerrig på forfatteren. Klikk gjerne på navnet hans og les om ham, det var veldig interessant. Han var utdannet lege, og satt i sin nye praksis i Portsmouth og kjedet seg mens han ventet på pasienter. Han hadde skrevet en del før suksessen med Sherlock Holmes, og han skulle bare vist hvor populære historiene hans kom til å bli.

De seks novellene på litt under en time hver seg, var underholdende og spennende. Ikke alle i like stor grad, men stemningene fra den tiden kommer alltid godt frem. Nils Nordberg som leser gjør en glimrende jobb. Han er ansett som Norges fremste Sherlock Holmes ekspert, og vet å formidle dette på en fin måte.



Lyttetid: 5:02
Utgitt: 2014
Kilde: Leseeks

torsdag 19. juni 2014

Monday to Friday Man av Alice Peterson

Alice Peterson sin bok er gitt ut på norsk, og heter Mandag til fredagsmannen. Klikker du deg inn på lenken til Bastion forlag, kan du lese to flotte anmeldelser fra medbloggere, og dette om handlingen:

Mens venner får barn og flytter ut av byen, befinner Gilly Brown seg alene i London med bare den lille hunden Ruskin som selskap. Det er på tide å se fremover. 
Etter råd fra en venn ser hun seg som etter en leieboer – av den typen som bare leier fra mandag til fredag – og til slutt finner hun den rette mannen: Jack Baker, en kjekk reality-TV-produsent. Ekstrainntekten kommer godt med, men hun hadde løyet hvis hun hadde sagt at hun ikke likte selskapet hans også.
Venner og familie ser på Jack som den perfekte medisinen for Gilly, bortsett fra Guy, det nyeste medlemmet av hundeluftergruppen hennes. Hva er det han ser, og hvorfor føler han det så sterkt?

Dette var boken som ble med meg som selskap til London. Det gikk raskt og greit å lese den, selv om jeg leste på engelsk. Da jeg byttet bok midt i ferien, merket jeg at språket hennes var lekende lett, for boken jeg begynte på etterpå fløt ikke like lett.
Dette er chick-lit på sitt beste. Ikke helt min sjanger dette her, men etter i sin tid å ha lest Beathe sin omtale bestilte jeg den på ARK, og jeg var glad jeg valgte denne boken til å ta med meg.

Historien er først og fremst morsom. Gilly har en skjønn personlighet og jeg ble fort glad i henne og det herlige livet hun lever. Samtalen med den heller mislykkede eiendomsmegleren var fornøyelig lesning, og når hun får en ny venn og en ny leieboer på samme tid, blir det mye tanker å holde styr på for Gilly. Hun er en heldig dame som har masse venner rundt seg, og hunden Ruskin er en kjær venn. Hun blir ringt til, spurt etter og tatt med ut, og på bursdagen sin blir hun feiret (arrangert av andre) og får kort og gaver av alle rundt seg. Ikke noe "gratulerer med dagen" på facebook her i gården...
Hemmelighetskremmeriet rundt Guy gjør at handlingen har en viss nerve som driver en til å lese videre. Jeg kan ikke si at jeg likte typen, men Gillys forhold til ham utviklet seg på en troverdig måte, så det var ikke vanskelig å godta det som skjedde.

Har du lyst å lese en lett, fin bok i sommer, så kan jeg anbefale deg denne :)

Et av mange rosebilder jeg tok i Regents Park

onsdag 18. juni 2014

Herr Fikrys litterære liv av Gabrielle Zevin - utgis i september!

To måneder etter boken ble sluppet i England, USA og Canada hadde den funnet sin plass på New York Times bestselgerliste, og rettighetene var i juni solgt til over 20 land. I september kommer den også ut i Norge, selv om noen heldige bokelskere, sånn som meg, har smuglest den allerede.

Handlingen er lagt til Alice utenfor Cape Cod i USA. Vi blir kjent med A.J Fikry som etter sin kones plutselige død fremdeles holder bokhandelen deres åpen. Man kan ikke akkurat si at han driver den, for det som driver ham i hans liv og virke er ikke tanken på at bedriften skal lønne seg.
I sine private gemakker ovenpå har han en førsteutgave av Edgar Allen Poe debutbok Tamerlane.

En morgen han våkner opp etter en fuktig kveld alene hjemme, oppdager han at boken er borte. Denne er mye verdt så han slenger på seg morgenkåpen og styrter ned på politistasjonen for å anmelde dette. Noen dager senere finner han en jente på to år i bokhandelen sin, med en lapp hvor det står at moren vil at Maya skal vokse opp blant bøker.

Når i tillegg den litt pågående Amelia fra forlaget Pterodactyl dukker opp og gjør inntrykk på ham ved sitt besøk, forandrer det livet til A.J.

A.J. betrakter Maja i den rosa kjolen, og kjenner en kribling inni seg, en følelse som er merkelig kjent og så fantastisk at det er nesten uutholdelig. Han har lyst til å le høyt eller slå hardt i veggen. Han føler seg full, eller i hvert fall ør. Han føler seg sprø. Først tenker han at det er glede, men så innser han at det er kjærlighet. Helvetes kjærlighet, tenker han. For noe mas. Kjærligheten har stilt seg i veien for hans plan om å drikke seg ihjel og ruinere seg fullstendig. 

Dette er starten på en utrolig fin roman. Den handler om å være tro mot seg selv, om hvor vanskelig det kan være å finne den rette og om de underlige ting som kan skje i livet som fører oss på veier en ikke ante muligheten av. Dette er en handlingsmettet roman med nerve som gjør den vanskelig å legge fra seg. Det er nesten som å spise en pose M, det går jo ikke an å legge bort posen etter noen få biter - denne boken ble slukt i en jafs.

Mellom kapitlene er det en sidelang liten "muntlig" omtale av en bok. Forfatter, tittel og årstall blir nevnt, og etterhvert skjønner en på ordlyden hva dette er. Mer vil jeg ikke røpe, bare hinte om at dette ikke er tilfeldige avbrytelser av den ordinære historien.
Boken blir markedsført som en drømmebok for alle som elsker litteratur. Det er den, A.J. sin måte å lese karakterer fra bøker inn i menneskene han treffer på er fornøyelig. Hvordan hans eget syn på sjangere og forfattere som har ergret ham, endres etterhvert som han får et nytt syn på livet er fornøyelig og gjenkjennelig.
Gled dere til å lese denne perlen av en bok!

Forlag: Silke
Utgis: September 2014
Sider: 272
Sjanger: Roman (type koselig)
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 17. juni 2014

London 2014 - noe nytt og noe gjenopplevd

En eventyrlig utsikt fra 72 etage i The Shard
Min årlige Londontur foregikk i meget sømmelige og kultiverte former. Etter å ha reist nesten årlig siden 80-tallet, når jeg var aupair der, har jeg en del ting jeg bare , og en del ting jeg absolutt ikke gidder å gjøre. Som å stupe inn og ut av alle butikkene i Oxford Street eller krysse Leicester square en lørdag formiddag. På "må-listen" står ett eller flere besøk på vegetarrestauranter, og denne gangen ble det Mildreds, midt i Soho som ble valget. De åpner kl. 12, og en halv time senere satt det folk ved alle bordene. Atmosfæren er super, servicen likedan og når maten er så god som den er, ble dette et selvsagt valg.

Utsikt fra bordet mitt på The Narrow
Postboks biblioteket jeg skulle besøke ble en bom tur, jeg toget ut og vandret i gatene, men fant det rett og slett ikke. Det endte med at jeg tok med meg alle bøkene jeg skulle donere og toget videre til The Narrow. Her gjentok jeg suksessen fra sist og bestilte deres fantastiske fish & chips - anbefales!
Skal du besøke denne pub`en/restauranten og vil sitte ute og skue utover Themsen, må du huske å være der før kl.15:00, for da forsvinner solen rundt hjørnet.

Fredag opplevde jeg min første forestilling på Shakespeare sitt teater The Globe. Jeg hadde sete ganske langt ute på siden, og så det hele litt bakfra. Ikke at det gjorde så mye, men neste gang vil jeg være tidlig ute og spandere på meg sitteplasser midt i mot scenen. Stykket The last days of Troy, er ikke et av Shakespeare sine stykker, men det passet flott å bli fremført her. Skuespillerne var skikkelig gode, og det var en fin opplevelse.

Lørdag var jeg tidlig ute for mitt besøk opp i The Shard. Jeg hadde fått tid kl. 9:45 og vet ikke helt hva jeg forventet, men ikke det jeg fikk. Køen var stor kl. 10:00 når de endelig åpnet dørene, vi toget inn og byttet utskriftene våre i billetter før vi ble vist mot heisene. Dette er en turistfelle av dimensjoner. Det var vanvittig mange mennesker som jobbet her, og som så ut til å gjøre "ingenting". Utsikten var selvfølgelig formidabel, vi så ned på London Eye og Tower Bridge så ut som en liten legobro. Men, å betale £ 25 for noe som tok meg 10 minutter, fra jeg gikk ut av heisen til jeg var på gaten igjen, det var det ikke verdt. Bruk heller pengene på London Eye, en mye større opplevelse.

Fra The last days of Troy, med grekere, tyrkere og guder om en annen 
Publikum strømmer på, noen ser godt andre ser dårlig mens noen står - du får det du betaler for
Ettermiddagens forestilling på The Globe ble droppet, av forskjellige grunner (regn blant annet) og byttet i en billett til Good People på The Noel Coward Theatre. Imelda Staunton, som er godt kjent fra tv, spilte hovedrollen. Jeg så henne i Sweeney Todd for noen år siden, og hun var like morsom nå, som hun var skremmende da.  Lloyd Owen var hennes perfekte motspiller. Ham husker jeg som selveste livvakten i The Bodyguard, som vi så i fjor.

Etter å ha sett Privatliv på DnS i vår var det kjekt å se et Noel Coward stykke i London
Søndag var jeg våken kl. 06:00. Hotellet jeg bodde på hadde vegger av papir, så når naboene mine skulle tidlig opp, ble jeg også vekket. Kvelden før hadde jeg lagt og hørt på deres snakking, som gikk over i snorking og promping, og på morningen skulle damen (som snakket hele tiden), absolutt overdøve lyden av tapping i badekar og hårføneren. Jeg var derfor ute av hotellet grytidlig, og startet dagen i Regents Park. Her knipset jeg alle de fine blomstene, og fikk meg en deilig frokost i restauranten mens jeg ventet på at Sherlock Holmes museet skulle åpne.


Bokfrokost i Regents Park
Det slo meg da jeg var der, å betale £10 for å besøke huset til en fiktiv person er litt snålt. Museet var fint det, og det ligger jo i 221b Baker Street. Jeg hadde "tilfeldigvis" Sherlock på øret, og flere av oppslagene inne i museet refererte til to av novellene jeg akkurat hadde hørt, så det var jo litt gøy.

Gøy å se, men jeg lærte ingenting nytt om forfatteren eller Sherlock selv
Sjekk ut dybden i dette bildet...

Det neste på programmet var et besøk på British Library. Jeg hadde sett for meg et svært bibliotek, men etter å ha lest på oppslagene, og gått litt i trapper og ganger, gikk jeg ned i resepsjonen og spurte hvor alle bøkene er.  Følte meg litt dum, men damen kunne bekrefte at de ikke låner ut bøker på den måten jeg hadde forestilt meg, men hvis jeg ville se noe spesielt så var jeg på rett sted.

British Library  - et vanvittig svært bibliotek "uten" bøker 
Litt skuffet tuslet jeg videre til Charles Dickens museet. Dette var mer ekte, siden Dickens selv har bodd her i huset med familien sin.
Etter en tur oppom hotellet gikk jeg over til Southbank for å få meg noe å spise. Etter å ha myst litt rundt falt valget på en italiensk, og her ble jeg sittende i to timer. Jeg hadde snopt meg Belinda Bauer sin nyeste utgivelse, og satt dypt hensunket i bokens slutt mens jeg spiste. Denne kan dere glede dere til kommer på norsk! Ettermiddagen tilbrakte jeg i sengen, med litt vin og snop og Belinda :) Heldigvis var mine høylytte naboer ikke blitt erstattet med nye, så jeg kunne nyte kvelden i ro og fred.

Fra Charles Dickens Museet 

Mandag presset jeg på meg shopping-hatten og fikk snopt meg et par nye jakker og en bukse. Etter shoppestoppen som ble innført i januar har jeg nesten blitt imun mot å gå i butikker, noe som ikke gjør noe som helst, og ga meg ekstra mye tid til andre ting i London. Bøker var det ikke vanskelig å få tak i, jeg var innom blant andre Foyles, Waterstones og Blackwells. Førstnevnte var fletta ny, der luktet det maling i stedet for bøker.
Den nye butikken til Foyles var aldeles lekker - gled deg!
Litt bøker fra listen min og noen utenom - kanskje noen kjenner igjen anbefalingene sine?
Å reise til London er nesten som å ta en tur til byn, men jeg savnet muligheten til å dele gleder og sorger med noen, spesielt når det ble så lange dager. Jeg fikk meg no en god latter da en vanvittig gjeng med nakne syklister plutselig fylte gaten. Turistene så på hverandre, fniste litt og dro frem kamera. Vi måtte jo fint stå der og vente på å passere, så noe måtte vi jo fylle tiden med. Fant ut det var tryggest å legge ut et bilde fra "baksiden".

Interessant parade som for forbi, litt teit å ta bilder men alle de andre gjorde jo det :)

fredag 13. juni 2014

Fredag den trettende - Londontur og bloggpause

Lørdag skal jeg opp i den høyeste bygningen i EU
Det var da jeg satt og leste Bokhandlerens beretning at jeg helt på impuls bestemte meg for å ta meg en tur til London. Hva bøker kan gjøre med oss..... Med alle de sære planene jeg hadde, tenkte jeg det var best for alle at jeg reiste alene. Bare for å bevise at jeg ikke er overtroisk valgte jeg fredag den trettende som dagen for avreise, og avgårde drar jeg i dag.
Planen var å ta med pc`en, men etter noen strie arbeidsuker. som har tømt meg helt for energi, fant jeg ut at en liten pause fra blogging og facebook kanskje ikke var så dumt. Om kun få minutter tuter min kjære pappa utenfor, for å kjøre meg til Flesland, hvorpå jeg forlater mann, barn og pc hjemme.

Lurer du på hva jeg skal gjøre på i fire dager alene i London, kan du ta en titt her, eller vente på bildebrevet som kommer på tirsdag :) Lurer du på hvilken bok som fikk æren av å være mitt selskap på turen? Valget falt til slutt på: Monday to friday man, like godt å venne seg til engelsken med en gang og den har også handling i London. Det var Beathe som satte meg på sporet av denne, lurer på om du har leste den ennå Beathe?
På øret har jeg Sherlock Holmes, siden jeg skal besøke 221b Baker street, passer det bra å høre seks av Doyles noveller, som ble trykket i Strand Magazine i 1891. Det må nevnes at jeg skal bo på Strand Palace Hotel :)

Det er med skrekkblandet fryd jeg reiser fra pc`en hjemme, 
ha en riktig god helg alle sammen!


torsdag 12. juni 2014

Mannen som ikke ville hjem av Roger Pihl

Det var mye latter med denne boken, og da jeg skulle finne ut av hvem Roger Pihl er, lo jeg godt av meg selv, for jeg hadde lest navnet hans på amerikansk (sikkert påvirket av dr. Phil). Denne Pihl (og ikke Phil) er ikke doktor, men en norsk grunder og reklamemann. Boken er gitt ut i år, så den kvalifiserer til Bokbloggerprisen - nok en positiv overraskelse :)

Har du denne i hyllen? Ikke utsett lesingen - den er knallbra!


Dette sier forlaget om boken:
Valdemar Vågen er gründer. Den eneste som tar ansvar i firmaet. En frontfigur i næringslivets hensynsløse kappløp. Inntil en bil kjører inn i ham mens han sykler.
På sykehuset får han endelig hvile. Ingen forpliktelser. Omsorg fra kvinner. Han har kommet til himmelen, og nå vil han ikke hjem.
Han gjør alt for ikke å bli utskrevet. Men han vet jo at han ikke kan være der til evig tid. Eller – kan han?

Sykehusets irrganger skjuler et mysterium. Kan det være andre som ønsker å leve resten av livet på sykehuset? Har noen gjort det før ham – og fått det til?



"Satire i verdensklasse" sier forfatter Tor Åge Bringsværd på coveret, og selv om jeg skjønner fra coverets innside at han er temmelig inhabil, må jeg si meg enig i at dette er godt skrevet. Satiriske kommentarer, vitser og bemerkninger kommer på løpende bånd, men det blir faktisk ikke pinlig. Jeg lager eseløre ved mulige smakebiter, men de blir så mange etterhvert at jeg bare må gi meg. Nå snakker en som ikke har humoristisk sans, og svært lav terskel før jeg opplever det jeg leser som tamt og kleint. Denne boken klarer seg faktisk mer enn bra, og grunnene til at Valdemar greier å forbli på sykehuset så lenge, er faktisk troverdige. Håper inderlig ikke at forholdene på sykehuset føles kjent for de som jobber på sykehus, men sånn for moro skyld er grunnlaget for boken troverdig.

Valdemar ligger på firemanns rom, og før Kristian, en av de andre pasientene blir skrevet ut har de en flott samtale om sjelevandring. Det begynner med at Kristian har grublet seg frem til noe som går raskere enn lyset, og i sin ørtende diskusjon om dette blander Valdemar religion inn i bildet, og vi havner i en fin meningsutveksling om sjelevandring. Denne sekvensen varer bare noen sider men er tankefull og fin.
Sekvensen når vaskemannen har skaffet ham en "symptomutslagsgiver" lo jeg så M`ene mine trillet ned fra magen (lå på rygg på sofaen, gumlet M og leste og lo)


Mot slutten tar det hele helt av og troverdigheten er "long gone", men det gjør liksom ingenting for smilet er på plass og det er bare gøy. Jeg kan ikke si annet enn at Roger Pihl har med denne boken fått det til. Det er nok ikke en bok jeg vil huske til evig tid, men den tiden det tok meg å lese den hadde jeg det veldig fint. Det slår meg at dette må være den perfekte gave til en som ligger på sykehus :)

En liten smakebit til slutt, når Valdemar for tredje (eller var det fjerde) gang prøver å snike seg vekk for å unngå å bli sendt hjem:

Valdemar måtte ha sovnet igjen, for han bråvåknet av at noen åpnet bøttekottet, og dermed veltet han ut på gulvet i selskap med langkoster og bøtter. Det var virkelig noe i det gamle slagordet om at tomme tønner ramler mest. Han fikk rikelig med oppmerksomhet, og for å komme eventuelle kritikere i forkjøpet, sa han:
 - Endelig! Jeg har ropt hele natten uten at noen har hørt meg.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2014
Sider: 238
Sjanger: Sykehushumor
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 11. juni 2014

Jeg har lest Tenkeboka av Birte Svatun

Tenkeboka er en barnebok for voksne som ønsker å snakke med barn om de viktige tingene i livet. Ofte kan det være litt vanskelig å komme i gang med en filosofisk samtale med små barn. Det er viktig å skape trygghet nok, til at barna greier å sette ord på det de undrer seg over. Vi voksne blir lett usikker og føler ofte at vi kommer til kort når vi setter filosofi på agendaen, og her kan denne boken være til hjelp.

Boken har 25 kapitler, hvert over to sider. Vi møter Vilde og Simon som går i samme barnehage. Vilde skal begynne på skolen, mens Simon har et år igjen i barnehagen. De er også naboer og verdens beste venner. Det er disse to som følger oss gjennom boken, gjennom årstidene fra sommer til høst og vinter. Hvert kapittel har en liten tekst som passer å lese for barna som en innledning til samtalen. Deretter følger 5-7 spørsmål, funderinger eller påstander som den filosofiske samtalen kan initieres fra. Her snakkes om tanker, om det å være alene, om hva en venn er, om å være lei seg og å være sint.

  • Går det an å ha flere tanker i hodet på en gang?
  • Kan du bestemme hva du skal tenke?
  • Hva skjer med kroppen din når du har urolige tanker?
  • Hva er forskjellen mellom å være alene og være ensom?
  • Hvem kan være en venn?
  • Kan noe være stygt og pent på samme tid?
En bok som også barn skal se i, er ikke bedre enn illustrasjonene som følger med, og til det har Birte Svatun fått god hjelp av Åshild Irgens. Tegningene er enkle og klare, så barna ikke trenger å bruke energi på å tolke, men kan fokusere fullt og helt på samtalen.

Jeg jobber selv i barnehage og vi har hatt filosofi som tema, drevet med filosofiske samtaler og har også trivselssamtaler med de eldste barna. Til dette er denne boken et godt redskap for å få barna på gli og for å få tips til tema og spørsmål som kan trigge en god samtale. Denne boken anbefaler jeg gjerne!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014
Sider: 61
Sjanger: Barnebok
Kilde: Leseeksemplar 

Bilde fra boken som viser de flotte tegningene og hvordan boken er lagt opp

Bilde fra boken