Veien til Mekka på DnS Teaterkjelleren - kun få dager igjen!

Kirsteh Hofseth ga oss i går kveld en litt dyster men veldig tankevekkende avslutning på sin skuespillerkariere. Jeg personlig ble hensatt til en litt meditativ tilstand etter stykket, og trengte tid på å ta det inn og fordøye.

                                                        Bilde: DnS

Veien til Mekka ble skrevet i 1984 av sørafrikaneren Athol Fugards. Det er to kjente størrelser fra DnS som er på scenen, Kirsten Hofseth og Karl Bomann-Larsen. Oppsetningen er et samarbeid med Teatret Vårt i Molde. Kirsten Hofseth var med å stifte Teatret Vårt i Molde i 1972, men nå har hun i mange år vært fast på DnS i Bergen. Nå pensjonerer hun seg, men først skal hun gjennomføre denne gigantrollen på nettopp Teatret Vårt, og heldigvis også på DnS.

Det har brent i huset der Helen bor. Menighetsrådet mener det beste for henne er å oppgi sin kunst og flytte inn på et av kirkens gamlehjem. I desperasjon tilkaller Helen sin venninne Elsa, en radikal frihetsøkende ung kvinne. Når pastor Marius kommer for overtale Helen om å flytte, oppstår intense konfrontasjoner mellom de tre. En kamp der  frihet og selvstendighet kontra det trygge og konforme, utkjempes. Hvor alene tåler vi å stå? Hvor sterk er troen på seg selv når fellesskapets normer presser på? Og hvor mange valg har man når livet går inn I siste fase?

“Du bryter ikke en vane du har hatt hele livet, uten å tenke heretter blir alt annerledes”

Elsa, den unge venninnen til Helen ble spilt av Helle Haugsgjerd. De to drevne skuespillerne hadde jeg forventninger til, så jeg fikk nesten hakeslepp da jeg så at Helle var helt på høyde med dem. For en forestilling hun ga oss. Hun var trygg og overbevisende i sin rolle som den modne og reflekterende unge damen som er en av få som virkelig har sett Helen som menneske.

Av programmet kan jeg se at det er uvanlig mange menn i produksjonen, og det var ingenting feminint over scenografien. Publikum satt med noen sterke lys i øynene hele tiden, og alt som var på scenen var fire dører som til stadighet ble åpnet og lukket.
Jeg ble dradd inn i dialogen mellom Elsa og Helen og syntes nesten at disse lysene var mer forstyrrende enn at de utdypet handlingen.
Det er ikke før i andre halvdel av stykket at pastoren kommer på banen, da blir kampen en helt annen. Ting kommer for dagen som ikke hadde kommet frem før, og jeg kjenner at jeg vil ta parti med jentene mot denne pastoren. Han vil bare Helens beste, men er kjærligheten hans tuftet på redsel, for alt det ukjente som Helen representerer?

Dette er et stykke med mange drakamper, fornuften og frihetsfølelsen sloss mot hverandre, og publikum sitter nok å kjenner at begge deler også er tilstede i en selv.

Veien til Mekka er ikke lystig underholdning, men gir publikum en anledning til å ta et dypdykk i seg selv. Er du fri? Lever du livet ditt på en måte som er deg?

Gratulerer med dagen alle teaterglade
i dag er det Verdens teaterdag :)