torsdag 6. mars 2014

Fasadefall av Liza Marklund - tiende og ferskeste bok i serien

Journalisten Annika Bengtzon som er hovedfigur i Fasadefall, og de ni andre bøkene i serien, har jeg fulgt siden første bok. Jeg har likt bøkene veldig godt, men lunkne omtaler om denne siste skrudde ned forventningene mine.

Boken starter temmelig rått med tortur av den tidligere riksdagsmannen Ingemar Lerberg. Torturistene lar ham så vidt leve, når de endelig gir opp å få ut av, ham hvor hans kone Nora er. Nora, på sin side er sporløst forsvunnet.
Når vi nå treffer Annika igjen er hun skilt fra Thomas, og har flyttet sammen med sjefen hans Jimmy, og hans to barn. I deres leilighet, som tidligere var hans, bor de nå hele gjengen, og det er ikke alltid fred og fordragelighet. De har det hengende over seg at Jimmy har blitt tilbudt en ny, spennende jobb i en annen by, men Annika har vanskelig for å se at de kan flytte barna hennes med seg, vekk fra Thomas, selv om han ikke er flink å ta seg av dem.
Den private historien rundt Annika har alltid vært en stor del av disse bøkene, så også denne gangen, selv om hun ikke roter seg inn i livstruende situasjoner, sånn som hun pleier. Hun krangler ikke med noen, og trenger ikke haste fra jobb for å rekke barnehage, ingen barn blir syke eller bortført, så endelig har Annika fått lov å "lande litt".
Sjefen hennes derimot Anders Schymann stormer det litt rundt. En 20 år gammel sak blir blåst liv i, og han må stå for ting han har sagt og gjort i denne gamle saken, som har paralleller til den saken Annika egentlig graver i.
På Rikskrim mer eller mindre kaprer kriminalsjef Q, Nina Hoffman. På sin første dag på huset, vil han ha henne over i en stilling hun ikke var forberedt på, noe som medfører at hun må ha med Annika å gjøre igjen.

Jeg har syntes at bøkene i denne serien har vært utrolig spennende, og ofte i overkant dramatiske. Denne gangen derimot, steg ikke pulsen nevneverdig. Jeg hadde lest ferdig hele boken uten å sikre meg en smakebit, for jeg venter alltid på et litt spennende avsnitt... For all del det er mye som skjer i denne boken, og den er aldri i nærheten av å være kjedelig. 

Annika får en praktikant i fanget, sønnen til en i styret, og tenk, hun behandler ham pent. Han viser seg til og med å være en oppegående kar, som det er litt tak i. Hun besøker miljøet til den forsvunne Nora, og det er vel med litt sarkasme hun beskriver dette litt snobbete husmormiljøet. Thomas, som sliter med den avkappede hånden sin, roter seg også opp i noe tull på nettet, som han absolutt ikke må bli tatt for. Og så er hun litt stygg med oss bloggere da. Mannen bak bloggen "Sannhetens lys" kan ikke være riktig rett i hodet sitt, og dette med blogging blir satt i et dårlig lys. Vel, det tåler vi :)

Her er rekkefølgen hvis du vil begynne på begynnelsen:
Studio sex (1999) – som utspiller seg åtte år før Sprängaren.
Paradiset (2000) – en direkte fortsettelse av Studio sex.
Prime time (2002) – tidsmessig mellom Paradiset og Sprängaren.
Sprängaren (1998)
Den röda vargen (2003) – en frittstående roman som starter der Sprängaren sluttet.
Nobels testamente (2006)
Livstid (2007)
En plass i solen (2008)
Borderline (2011)
Fasadefall (2013)

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2013
Sider: 402
Kilde: Biblioteket

7 kommentarer:

  1. Ble ikke særlig begeistret for denne jeg heller. Hun hadde fjernet alt annika-typisk og konsentrerte seg mer om politi-nina - som jeg er overbevis om blir hennes nye heltinne.
    Litt artig at jeg leste denne artikkelen om at mat/opplevelser gir lykke som kan kjøpes for penger - og hadde en større gjettekonk blant husets beboere - om hva dette magiske kunne være. Ikke er det lenge siden heller - litt rart - men det er sikkert fordi den ble publisert tidligere i Sverige? Maybe? Aner ikke -)

    (Førøvrig vil jeg fraråde alle å lese bøkene etter handling, men heller lese i den rekkefølgen forfatteren skrev dem.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er gjerne sånn at hvis noe først har krøpet inn i hodet så dukker det opp igjen og igjen. Jeg ble kjent med en jente fra Ukraina for to uker siden, og siden ha har det dukket opp 5-6 tilfeller med mennesker (dirigent, forfatter, ja til og med i Fasadefall er vi i Ukraina) veldig rart :)
      Jeg ble veldig nysgjerrig på hvorfor bøkene ikke bør leses i Annika-rekkefølge, vil du forklare?

      Slett
    2. Rekkefølgen:
      Jeg tenker at man får en mer autentisk opplevelse hvis man leser i skapelsesrekkefølgen (vet ikke om du vet det men jeg er en beinhard forkjemper for kronologi - alt annet er JUKS -). I Marklunds tilfelle føler jeg det er en del av opplevelsen og sitte med viten man egentlig ikke skulle hatt i forhold til handlingen. Jeg tviler på at hun planla det, men det gir en ekstra dimensjon og subjektiv ergrelse til leseren og vite mer enn Annika, vite hvordan det går og hvilken slask Thomas egentlig er.

      I mitt eget tilfelle, begynte jeg midt i - (utilgivelig) og fikk denne prosessen ytterligere forsterket, så til de grader at mitt Thomashat kjente ingen grenser da jeg gikk tilbake og leste tidligere bøker. Som sagt, ekstra dimensjon. Håper forklaringe ikke ble for rotete.

      (Det samme gjelder nå forøvrig Indriddason som nå plutselig har begynt å utgi bøker om helten sin som ung. Litt av greia er jo at vi vet hvordan det gikk/går med han som voksen.)

      Slett
    3. Takk for supert svar! Jeg higer alltid etter å lære mer om det jeg leser, og det har jeg gjort nå :) Har lest den siste til Indridasson, og vet hva du mener. Vet ikke helt hva jeg skal synes om det. Tore Renberg har vel forøvrig en sånn vri på de første bøkene om Jarle Klepp :)

      Slett
  2. Jeg har lest bare en bok av henne og syntes hun var litt kjedelig forfatter ...

    SvarSlett
  3. Har ikke lest noe av denne forfatteren og er egentlig usikker på om jeg skal ta fatt på serien i det hele tatt. Tiden får vise... Ønsker deg en fin helg,Tine :-)

    SvarSlett
  4. Jeg leste de tre første (tror jeg...) og har et par til ulest, så jeg mistet vel interessen for Annika B.. Det blir ofte sånn tror jeg med meg og seriekrim.. Den som har holdt lengst er Fredric Drum og Skarphedin Olsen (Nygårdshaug), hvor jeg har lest alle 11. Henning Mankell leste jeg også nesten alt av ganske lenge, også Karin Fossum--- Og Jussi Adler-Olsen er jeg godt i gang med, da jeg holder på med nummer fire. Jørn Lier Horst , Jan Mehlum, Chris Tvedt, Frode Granhus- alle de har jeg lest 3-4 av, men de vi jeg lese mer av ... God helg Tine!

    SvarSlett