mandag 2. september 2013

Carmen Zita og døden av Karin Fossum - et mesterlig stykke arbeid

Carmen Zita og døden er Karin Fossum`s siste bok, som kom ut i høst. 
22 august ble hun, som den 19ende kvinne tildelt Amalie Skram prisen, og i juryens begrunnelse hørte vi blant annet følgende: "Karin Fossum tildeles Amalie Skram-prisen for sin store evne til å skildre mennesker slik at leseren ser, forstår, føler med og blir klokere."
Forfatteren som blir tildelt denne prisen skal skrive i Amalie Skram`s ånd, og i Carmen Zita kan jeg helt tydelig kjenne på denne kvinnesaksånden. Heldigvis slapp jeg å vente så lenge før boken havnet i postkassen min.

Sånn oppsummerer Cappelendamm handlingen:
Konrad Sejer er tilbake! I "Carmen Zita og døden" er han høyst nærværende, ikke bare som den sindige og skarpe etterforskeren, men også som mennesket Konrad Sejer som har sitt å slite med. Men på stueveggen henger bildet av hans elskede Elise som han hver dag deler noen tanker med, og hunden Frank Robert, en kinesisk Shar-Pei, er alltid ved hans side. Denne gang er det Skarre som er først på åstedet. Et lite barn har druknet i en dam. Et ubevoktet øyeblikk og så har det det aller verste skjedd. De unge foreldrene er sønderknuste, og alt ser ut til å være et uhell. Men Skarre stusser, det er noe med den unge moren, og han lufter sine anelser for Sejer. Etterforskning blir satt i gang som alltid ved brå død, og den unge moren, Carmen, viser seg å være noe for seg selv. Selvopptatt, grunn, forkjælet og pyntesyk.

Denne boken er akkurat som en pose m, når du først har åpnet den, er det klin umulig å legge den fra seg. Boken er kort, så det er ikke noe problem å lese den mellom arbeidstidslutt og leggetid :) Det gjorde i alle fall jeg, for dette var medrivende. Problemstillingen i handlingen er genial, og hun har balansert på en knivegg når hun har skrevet dette, for det kunne lett gått riktig gale. Men Karin Fossum klarte seg elegant uten at det ble usmakelig eller platt.
Hun har strødd endel "småbomber" utover i handlingen, så for å ikke ødelegge noe for noen, velger jeg å ikke si noe mer om handlingen enn det Cappelen allerede har delt med oss. Boken er ikke en heseblesende krim, men helt som vi kjenner Fossum. Så snart du begynner å lese svelger du agn og krok og det hele, og sitter i saksa.
Les den, du kommer ikke til å angre!

En smakebit fra side 101:
- Carmen, sa han lavt. Du må komme og se.
Hun nølte før hun reiste seg, som om noe holdt henne tilbake. Så kom hun likevel motvillig fram, gikk de få skrittene opp, stirret ned på sitt døde barn med et forpint ansikt. 
- Ja, sa hun. Han er fin. Det har jeg jo alltid sagt. 
Nicolai sto en stund i taushet.
- Ja, har du det? sa han bittert. Det har jeg aldri hørt.


7 kommentarer:

  1. "..akkurat som en pose m.." he-he, eg skjønnar kva du meiner. Gler meg til denne, Fossum er god.

    SvarSlett
  2. Denne boka står høyt på høstlista mi, og jeg gleder meg til å lese den!

    SvarSlett
  3. Har ikke lest noe av Fossum ennå men det bør jeg gjøre forstår jeg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, hun er lesverdig - Seriøs krim-forfatter, holder et høyt litterært nivå synes jeg. Stor menneskekunnskap. - Takker for blogginnlegget, Tine

      Slett
  4. Morsomt å lese hvor uenige vi bloggere kan være:)

    Jeg likte ikke denne boken, for jeg syntes den ble spekulativ. Og jeg likte veldig godt Elskede Poona, så det har ingenting med at det er en "rolig krim" å gjøre, det var nok mest plottet.

    SvarSlett
  5. Jeg synes boka var helt grei, men ingen stor favoritt. Jeg liker mer spenning i krimbøkene jeg leser! Men noen av skildringene og karakterene var gode og troverdige, unntatt Carmen, hun synes jeg det var vanskelig å få taket på.

    SvarSlett