Søndagstur som batterilader. Hva tenker du på når du går på tur?

Så langt har høsten kommet i Bergen, når vi sier farvel til september

Siden jeg ofte og gjerne går på tur alene, merker jeg stor forskjell på hvilket tankegods jeg bærer med meg. Noen ganger hopper tanken fra det ene til det andre, og det blir ikke orden på noen ting. Andre ganger klarer jeg å tvinge meg selv til å "tenke ferdig" før jeg mer eller mindre bevist går videre til neste "tema".
I dag hadde jeg en dag hvor jeg lot tur kameratene mine gjøre andre ting, og la i vei på en tur i terreng som tar 3,5 time.
Jeg bestemte meg for å ikke snakke på denne tiden, men forsøke å "tenke ferdig" det som måtte dukke opp, før jeg gikk videre. Det er ikke lett dette, men en utrolig god øvelse i å holde fokus. Jeg opplever også at jeg får "ryddet" litt i topplokket, og blir på en måte ferdig med en del ting.
Det var ikke mange mennesker ute i ruskeværet i dag, men allikevel opplevde jeg at de tre første menneskene jeg traff, stoppet meg og begynte å prate. Så med 15 minutters mellomrom, tre ganger på rad røk altså forsettet mitt om å ikke prate.
Folk er veldig flinke å hilse i disse ikke så veldig bynære byfjellene, men jeg har aldri opplevd at noen har stoppet meg for å prate. Hvorfor akkurat i dag, som jeg ikke skulle prate? Rart...
Turen ble lang og tung for stien var fylt med vann og lignet ikke på en sti lenger. Myrene var tilsvarende superblaute, og vanskelig å komme seg forbi. Når vinden i tillegg var så kraftig at det måtte planlegges hvor neste steg skulle settes i forhold til vind og blautaskit, ja, da tar det sin tid.
Jeg kjente det godt på musklene i hele kroppen  at jeg hadde fått en ekstra utfordring, på denne eller så velkjente turen fra Hjortland - Vikinghytten (nesten) - eggen bort til Storsåta og ned til Rolland.