tirsdag 28. september 2010

Bernhard Hvals forsnakkelser

Jeg holder på med Lars Saabye Christensens siste historie. Det er en snurrig sak han kommer med denne gangen, en oppvekstroman igjen, og det kan han jo. Det er to kantete menn med de mystiske navnene Bernhard Hval og Notto Fipp, og deres vei gjennom livet det handler om. Bakpå boken loves det vennskap, lidenskap, galskap og skandaler, og det har vært mye av alt. En fin bok, er vel over halveis og lurer på om han klarer å avslutte på en verdig måte.
LSC skal være med i Bokprogrammet på NRK2 i kveld, noe jeg har lovet meg selv dyrt og hellig å huske å få sett.

søndag 26. september 2010

Fedjebjørnen 42 moh

Utsikt fra Fedjebjørnen
Ingen stor bragd å komme seg "til topps", men en av de toppene som satt langt inne å få tatt, for det er så kronglete å komme seg dit, (og kanskje litt nærmt hjemme?).
I dag var det imidlertid en nydelig høstdag hvor vi så vårt snitt. Følg skiltet mot Stormark til du har passert helikopterlandingsplassen på venstre side. Da har du Fedjebjørnen fortsatt på venstre side etter ca. 40 meter. Siden alt rundt er flatt blir det et fint skue utover. I dag var det blått hav og blå himmel så langt øyet kunne se.
To glade vandrere på toppen
Vi fortsatte turen utover til fyret og prøvde fiskelykken. Her bet det ikke, så vi suste avgårde til 13:05 fergen. På kaien på andre siden forsøkte Frode og Sondre lykken igjen, og fikk halt opp en torsk, akkurat stor nok til å koke kraft til suppe. Fisk til suppen hadde Frode vært forutseende nok å kjøpe på butikken i går.
Resten av søndagen går med til bilvask, husvask og rydding. Sjelden vi har ledig tid i helgene til sånt :)
Sondre med fiskelykken

lørdag 25. september 2010

Runderabben 1292 moh.

Fin høyfjellsfølelse fra toppen
Planen var å gjøre dette til en helgetur med overnatting på Norddalshytten, men den ble endret da jeg leste for Sondre at Otto og Ingerlise hadde gått på 3,5 time. Han kunne ikke skjønne at vi trengte å overnatte for en så kort tur. Som sagt så gjort, lørdag morgen er vi på tur fra 8-16. 2 timer kjøring via Mo og Modalen og opp forbi Stølsvatnet hvor vi pleier å parkere ved turer i disse trakter. Bommen sto åpen og nærmest ropte oss gjennom, så det ble til at vi kjørte opp svingene mot Åsabotnen. Vi snakket mykt og forsiktig til vår stakkars lille Auris, men han kom seg opp og ned uten noe tull.
Knall blå himmel gjorde turen vidunderlig, og det er ikke mange høydemeterene en trenger å forsere for å komme på 1292. Det hadde vært kaldt i natt, så mange steder lå det et tynt, blankt islag over steinene, som minnet oss på at det kan bli den siste høyfjellsturen til fots i år.
Vi brukte 2 timer opp, inkl. matpause. Det gikk nesten 2 timer ned igjen også, siden Frode fikk ånden over seg og absolutt skulle jage fire sauer nedover mot bilen.
Boken i boksen på toppen var kliss blaut dessverre, så det ble ikke til at vi skrev oss inn.

fredag 24. september 2010

Travel uke - travel helg

Vi har hatt en travel uke her i huset, og med meg på halv maskin, som utløste tidenes største utbrudd av elveblest i går. Takk og pris for fredagsfri! Etter å ha dyttet litt havregrøt i Sondre og sendt ham til skolen, krøp jeg til sengs igjen og sov av meg det meste av hodepinen, som jeg nesten hadde blit vant med. Nå er frisørtime bestilt, og litt pakking gjenstsår til helgens langtur, som går til Runderabben, høyeste topp i Modalen Kommune.
Frode løp Stoltzen opp i dag på den flotte tiden 15:26 Gratulerer!!!!
Høsten er kommet for fult i Bergen, det har regnet hele uken, men i dag skinner det opp, og de har lovet skyfritt en hel uke. Det er kaldt ute, men det gjør ingenting så lenge det er tørt. Håper alle får en flott helg!

mandag 20. september 2010

Stockholm

Denne kolossen er slottet
Med Hildegunn som organisator og Solveig som kartleser kan ingenting gå galt. Vi gikk litt å ventet på "katastrofen" men alt gikk som smurt, flyet tok til og med av fra Bergen 10 min. før tiden. Rommet på hotell Queens var stort og lyst, selv om to av sengene var type fluktseng.
Stockholm er en vakker by, som ligger på mange øyer forbundet med mer eller mindre vakre broer. Vi kom oss rundt for det meste til fots, så større enn det er den ikke. Vi tok sightseeing båt, og hoppet av på stoppet ved Vasamuseet. Båten fra 1628 som sank i fjorden og ble liggende på 30 meters dyp i 333 år, har blitt museum, og vi koste oss der noen timer.
Bortsett fra å ha besøkt masse butikker, så ble det ikke mer kunst&kultur. Vi har spist vanvittig godt, favoritten min ble selvfølgelig vegetarrestauranten Chutney, men tapas`en var også kjempegod. Takk for turen jenter, det var kjempegøy!!

Jentene i trappen

torsdag 16. september 2010

Jentetur til Stockholm


Endelig blir turen vår en realitet. Vi var uheldig å gikk glipp av møysommelig planlagt tur til Amsterdam i vår, på grunn av Island og utbruddene fra vulkanen der. Det viste seg at 3 av 4 av oss ikke hadde vært i Stockholm, i sitt voksne liv, så da ble det en "plaster på såret tur" hit i stedet. Denne gangen har vi ikke tørd å glede oss, så alt som er planlagt er fly og hotel. Vi skal bo på Queens Hotel som ligger strategisk plassert i Drottningsgatan. Flyet går om noen timer, så vi får 4 deilige dager vekk fra sjasogmas. I skrivende stund bøtter det ned her i Bergen, men litt rådslaging med jentene har bestemt at vi gir sjøstøvlene fri i helgen. Håper på lysere dager i Sveriges hovedstad.

onsdag 15. september 2010

Fjellet kaller...

Mount Everest, Himmalaya ekspedisjon... ja da, vi er kjent med navnene og tror vi vet hva det dreier seg om. Eller, jeg trodde i alle fall at jeg hadde en viss forståelse. Vi husker vel alle våren 2009 da Jarle Trå måtte reddes ned, og vi dannet oss en mening om hva som kunne ha skjedd. Da Sondre, Frode og jeg for få helger siden var deltagere på WWV`s treff i Innerdalen, var vi så heldig å få med oss et foredrag om dette. Stein R. Grønnerøe fortalte på en fantastisk livlig måte om sitt syn på hva som skjedde de dagene. Han var en av dem som var med på å redde Jarle Trå ned.
Bokutgivelse var på gang, og vi bestilte boken, som i dag dumpet ned i postkassen vår.
Den er utgitt på Kolofon, og de skriver:
Det er viktig å komme opp, men viktigere å komme ned.
Fjellet kaller … er boken for deg som ønsker å ferdes trygt i de høye fjellene. Begrepet høye fjellene er ingen presis betegnelse da mange av de utfordringer man bør mestre for trygg ferdsel i høyden også er tilstede i lavere fjellområder. Elementene blir imidlertid mer direkte og dramatiske i det man passerer 5000 meter over havet, selv om man utmerket godt kan bli høydesyk på Galdhøpiggen. Dette er ingen teoribok, men en bok som henger all kunnskap opp i praktiske opplevelser på veien opp til 8844 moh. Veien dit er ikke enkel, men går via en rekke andre topper hvor boka setter erfaringene i system.

Selve høydepunktet er toppbestigningen av Mount Everest våren 2009, med den etterfølgende dramatiske redningsaksjonen av Jarle Trå. Denne boken hopper ikke over noe, men er en utilslørt beretning om vennskap, slit, fortielse, tvil og løgn slik jeg opplevde det. Boken går også kraftig i rette med de norske myndighetenes holdning til redningsaksjonen hvor de i praksis ville la Jarle dø … Boken gir også et direkte innblikk i hvordan den tabloide presse med Dagbladet i spissen kynisk utnyttet Trå-tilfellet i et spill for økte opplag.

For alle som ønsker å delta i, eller bare lære om trygg ferdsel i fjellet er dette boken som formidler praktiske erfaringer fra de utfordringer man møter før, under og ikke minst etter at man er hjemme. Det er kanskje der det høyeste fjellet ligger.
Dette er ingen nøytral bok, men et klart partsinnlegg slik jeg opplevde dramaet på Mount Everest. Mange vil bli støtt av det jeg skriver, enkelte vil kanskje føle seg injuriert. Jeg står for det jeg har skrevet.
Stein R. Grønnerøe (f. 1958) er offiser, næringslivsleder og fjellvandrer. Fjellvandringen begynt allerede på 60- tallet i de norske fjellene og foregår fortsatt. Som Krigsskoleutdannet offiser forlater man aldri rekkene og stiller når det kalles.
Næringslivsaktiviteten har foregått i snart 25 år i en rekke land og verdensdeler, men har gått fra å være heltidsaktivitet til å bli en mer perifer del av livet.

søndag 12. september 2010

Helgens trettende kommunetopp, Finnøy

Etter en flott fjelltur til Heiahornet satt vi oss i bilen og kjørte til Hjelmeland. Herfra tok vi fergen til Ombo hvor vi skulle besøke høyeste toppen i Finnøy Kommune. Den heter Bandåsen og er 515 meter høy. Vi kjørte til Selvik og parkerte ved et nedlagt småbruk. Fulgte en gresset vei oppover til nesten usynlig skilt hvor det sto Bandåsen. Turen gikk for det meste i tett skog, men med bra stigning. Litt vindskjev varde på toppen.
Nå måtte vi begynne å tenke på returen til Bergen. Nesten ved fergekaien hadde noen satt ut plommer til salgs, og vi fikk oss to flotte kurver. Fergen gikk tilbake, til Nesvik denne gangen, og siden det er trekantsamband måtte vi rygge ombord i fergen. Vi tok fatt på veien mot Sand og neste ferge. En spesiell opplevelse ble det da en svær ørn stupte ned 10-15 meter foran bilen, rett mot oss som om den ville angripe. Litt senere krysset to bambier veien rett foran bilen vår.
Etter å ha kjørt på to ferger med sekunders margin var vi uheldig på Strand, her mistet vi fergen med 5 sekunder, og måtte vente litt. Artig sted dette, med fergeleie midt i "byen".
Kaoset startet ikke før Stord hvor vi først måtte vente litt pga. trafikkulykke og etterpå var det texas på fergeleiet, og vi måtte stå over en ferge. Vi var hjemme kl. 21 etter en lang og aktiv helg, 13 kommunetopper rikere.

Strand Kommune

Utsikt fra oppi bakken
Vi kravlet oss tidlig ut av de deilige sengene på Preikestolhytta og inntok en vidunderlig frokost. Været var lettet litt, så vi håpet på en fin tur. Siden vi har vært på Preikestolen ikke mindre enn tre ganger før, så fristet ikke det. Dagens tur skulle bli den lengste på rundturen vår, og også den flotteste. Heiahornet ligger på 774 moh. og er høyeste toppen i Strand Kommune. Vi kjørte det lille stykket fra hytta og parkerte ved Liarvannet. Fulgte lysløypen opp til skiltet står, og fulgte de røde dottene til topps. Vi hadde støvler på fremdeles, men stien var flott på tross av alt regnet. Vi sanket høydemeter i passe fart og nøt den varierte turen oppover. Vi brukte 2,5 time t/r.

Dobbeltopp!!

På vei fra Klepp til Time/Hå sin høyeste topp Brusaknuten 430 moh. fikk vi en skikkelig byge på oss. Det hadde vært vind, regn og tåke hele dagen, men nå regnet det så kraftig at vi nesten måtte stoppe bilen. Dagen var på hell, men å avslutte med en dobbeltopp hadde jo vært artig. Etter mange småtopper ble dette nesten for en fjelltur å regne. Vi kjørte til Brusali og parkerte ved porten. Her gikk vi inn og fulgte traktorveien oppover til ca. der hvor kraftledningene krysset veien. Da skjærte Frode ut til høyre og forsvant inn i tåkeheimen. Sondre og jeg hadde ikke noe annet valg enn å tusle etter. Det blåste kraftig og var nok tåke til at jeg kaller den "tett", men opp skulle vi. Kart skrevet ut fra godtur.no hadde vi fått med oss, men GPS og kompass lå igjen hjemme. Heldigvis har Frode stedsans for to, så vi fant toppen. Vi brukte ca. 1 time, men det føltes lenger så våt og forblåst som vi var. Tror vi har kommet over angsten for å gå tur i drittvær etter denne helgen.
En annen ting vi har øvd oss på er å utnytte dagen og ikke komme fram til overnatting før seint. Etter denne toppen kjørte vi mot Preikestolhytta. Vi hadde ikke bestilt på forhånd (!) og fikk siste rommet deres. Fergen fra Lauvvik til Oanes la fra kai sekunder etter vi kom ombord, og vi var innlosjert i et nydelig rom kl. 21:30

Klepp Kommune - Tinghaug 102 moh.

Siden det var mye igjen av dagen fortsatte vi sørover og kom til Klepp. Her er høyeste punktet i kommunen et fornminne fra jernalderen. Følg Postveien til nr. 130 og du er der.

Sola Kommune - Kjerrberget 101 moh.

Det bygges i Sola, og her har husene krøpet nesten til topps. Vi kjørte Varbergveien nesten til endes, parkerte i en sving hvor vi så en port inn til et gjorde. Her gikk vi inn, over jordet, under strømgjærdet (litt spenning blir det jo på sånne turer). Etter 10 minutter i en liten skog var vi oppe.

Stavanger Kommune

Ullandhaug 139 moh. Om ikke Brann slår Viking så slår i alle fall Bergen Stavanger når det gjelder fjelltopper. Her kjørte vi opp, helt opp. Frode fant ut at Aurisen vår godt kunne gå for turistbuss akkurat i dag.

Randaberg Kommune 75 moh

Heldigvis har de hatt vett til å ikke kalle det et fjell, Signalhaugen heter altså høyeste punktet i Randaberg Kommune. Vi kjørte Mekjarvikveien ca. 300 meter fra krysset. Der parkerte vi ved Frøvold Gård, et svært hagesenter som vi så oppi bakken på venstre side. Når en kommer opp tar en til høyre over en steingard og videre opp til haugen en ser. Vi fant de tre boltene som andre har beskrevet og regnet toppen for besteget.

Rennesøy Kommune

Toppen heter Hodnafjellet 234 moh. og er en av de toppene som er lite besøkt. Følg veien helt til Hodne. Vi parkerte på bussens snuplass og fortsatte videre oppover. Beskjeden som vi er, ville vi ikke gå gjennom tunet på gården så vi klatret over en port, for så å vasse i møkk og klatre over en steingard. Vi var ennå ikke ute i det fri og måtte klatre over gjærder med og uten piggtråd. Da var vi ute på veien igjen, som gikk rett gjennom tunet. Turen opp gikk over dyrka mark. Ingen sti, men du ser masten. Vi brukte 45 min. på turen. Vi gikk gjennom tunet på vei ned igjen.

Høyeste i Bokn Kommune

Boknafjellet heter denne toppen som "rager" 294 moh. På vårt raid må dette kalles en bonus tur for vi kunne kjøre helt opp på toppen. Du svinger mot Førresvik og så mot kirken. Ta 892 til venstre og følg grusveien helt opp. At ingen har foreslått sammenslåinger av kommuner i Rogaland er helt utrolig, de er jo så ynkelig små. Turen videre gikk med ferge over til neste lille kommune Rennesøy

Dyrafjellet - høyest i Karmøy Kommune

Det er ikke langt mellom toppene i denne del av landet, og en liten halvtimes kjøring etter Haugesunds høyeste topp, var vi ved Karmøys høyeste, Dyrafjellet 172 moh. De er litt kinkig å finne disse småfjellene, for de er skjelden hedret med skilt, og det virker ikke som lokalbefolkningen tar seg bryet med å gå opp dit. Kjør til Døleveien helt opp til nr. 81. Her kan du gå gjennom en port og over et gjorde. En ser en mast hele tiden, men det er ikke den. Vi gikk opp til masten, men fant ut at toppen ved siden av var høyere. Siden jeg i min iver ikke hadde husket GPS`en, besøkte vi begge toppene. Turen opp gikk gjennom lyng & brake og var ganske slitsom, men vi holdt ut de 40 minuttene det tok.

Klauv - høyeste topp i Haugesund Kommune

Lørdag er vi tidlig på farten, ivrig på å ta fatt på vår første Rogaland topp, Klauv 246 moh. Vi tar av fra E39 rett etter fylkesgrensen. Stien starter fra en firefotet trafostolpe, her er det parkering til et par biler. Kjører du sakte, spotter du den på høyre side. Vi fant den på første forsøk. Her er ingen skilt eller merking men fin sti til toppen. Vi brukte 1 time t/r. Som bildene vitner om, er vi allerede iført "Bergensbunaden" og den skulle vi komme til å bære hele helgen.

Kommunetoppraid i Rogaland

Ivrig og motivert etter WWV treff forrige helg, heiv vi oss avgårde sørover denne helgen. Dette ble bestemt når Frode var på jobb fredag og jeg påtok meg oppgaven med å pakke i bilen til han kom hjem. Siden vi måtte forsere fredagsrushet forbi Lagunen og være på fergekaien på Krokeide til kl 17, så gikk planleggingen litt fort for seg.
Første tur ble en av de få Hordalandtoppene vi hadde igjen, altså Austevoll.
For å komme til startpunkt for bestigning av Loddo 243 moh. kjører du fra Hufthamar og i rundkjøringen etter Storebø kjører du til høyre inn på vei 546. Kjør nøyaktig 4,3 km. slipp gassen og ta av til venstre midt i en krapp sving. Her finner du parkeringsplass og stistart
(velg den til høyre).
Det var en godt brukt sti opp til toppen, bred og tør og passe bratt. Vi brukte 30 min. opp og 20 ned igjen. Flott utkikstårn på toppen.
Raserpakkingen min medførte at jeg tok med noen gamle fjellsko til Frode uten såler, men han tok det med et smil. Det skulle vise seg at alle turene resten av helgen måtte tas i sjøstøvler alikevel.
Turen går videre med ferge til Sandvikvåg og kl. 21:10 ankommer vi Langenuen Camping hvor vi leide en liten hytte for kl. 360,-

onsdag 8. september 2010

Min familie

I dag er det endelig slutt på sommerferien når det gjelder teaterbesøk. Jentene og jeg skal på Store Scene og se oppsettningen "Min familie".
Det er Anne Marit Jacobsen som spiller den manipulerende og pillespisende moren, som skruppelløst avslører alle sine døtres hemmeligheter, mens selvbedraget langsomt får henne til å krakelere.
Når storfamilien samles etter at familiens far Beverly Weston (Helge Jordal) plutselig er forsvunnet, eksploderer barndomshjemmet i heftige følelser, pinlige avsløringer og komiske oppgjør. Det som skulle være en tid for å samle familien og støtte seg til sine nærmeste, forvandler seg til det stikk motsatte.
I sentrum for begivenhetenes gang står en pillespisende og desillusjonert morsfigur. Hun har en skånselløs høne å plukke med enhver som måtte komme innenfor hennes rekkevidde. Og hvilken bedre samling av målskiver kunne hun finne enn denne samling av de aller næreste og kjæreste? Med sin skarpe og destruktive tunge, detonerer hun hele minefeltet av hemmeligheter, skuffelser, løgner og skakkjørte skjebner.
Krigen bryter ut og fasadene faller, en etter en. Etterlatt i det krater som en gang skulle forestille å være familiens trygge rede, står hun selv, mest avkledd og stakkarslig av dem alle.

Min familie er en av de store publikumsuksessene på Broadway den siste tiden.

Morgen i Jenin

Sterke saker, som jeg kunne ønske jeg hadde lest for lenge siden. Det at det er (eller kan være) en sann historie og at det pågår fremdeles, gjør det ekstra sterkt.

Palestina, 1941. I den lille landsbyen Ein Hod fører en patriark sitt følge med familiemedlemmer og arbeidere gjennom olivenlundene. Mens de går mellom trærne, faller de grønne fruktene til marken og velsigner folket med årets bugnende grøde.
1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod og blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal, patriarkens sønnedatter, som forteller om lillebroren som blir stjålet i kaoset som oppstår og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag står brødrene ansikt til ansikt.
Amals historie er både vakker og grusom. Den handler om stjålet barndom, om å være mor under umenneskelige forhold, om knuste drømmer og om tap - men mest av alt om forsoning og kjærlighet.
Noen ganger kan en bok forandre folks måte å tenke på. "Morgen i Jenin" er en slik bok.
Den forklarer Palestina-konflikten bedre enn noen annen bok. Og det gjør Susan Abulhawas roman først og fremst fordi debutanten lykkes i å veve Palestina og Israels historier sammen med skjebnen til enkeltmennesker på begge sider i konflikten."
Denne gripende, og godt oversatte, boken følger en familie gjennom flere generasjoner. Vi begynner i forkant av staten Israel og lever oss gjennom mange (alle?) viktige episoder i den palestinske tragedien. Det er menn og kvinner som trasser seg videre, knekker sammen, mister vettet, språket, alt de eier, barn, elskede.

søndag 5. september 2010

World Wide Viking treff på Innerdalshytta


Innerdalstårnet, tatt fra hytten om fredagen.
Vi kjørte fra Bergen torsdag ettermiddag, via Lærdal og til Øvre Årdal. Her tok vi Tindevegen og nøt synet av Skagestølstindane og Hurrungane mot knall blå himmel. Veien videre gikk til Lom hvor vi leide oss inn på vandrerhjemmet i Bøverdalen (rett ved oppkjørselen til Juvasshytta) og mimret om da vi besteg Galdhøpiggen.
Til 500,- var det ingenting og si på hytten. Fredag suste vi videre via Otta, Dombås og forbi Sunndalsøra. Her fant vi veien som førte opp i fjellet mot Innerdalshytten. Fra parkeringen var det en liten times lett vandring på grusvei inn til hytten, som var en stor hytte med mange gårdshus. Vi ble plassert i "Låven" som var nyrestaurert med strøm, men uten innlagt vann, og dermed den tradisjonelle "kaggen". I hovedhuset fant vi vannkloset og dusj og all den service et fjellhjerte kunne begjære.
Utover ettermiddagen kom de andre treff-deltagerene, og vi ble uniformert i make t-sjorter og navneskilt. Det var kjempegøy å få se ansiktene på alle vi har lest om turene til, og som vi har lært oss å kjenne via nettsiden.

På kvelden holdt Stein foredrag med bilder fra Mount Everest og ekspedisjonen hvor han var med å redde Jarle Traa ned. Det var veldig spennende og vi lærte masse nytt om sånne turer og hvordan en må gå fram. Han gir ut bok i september, så det skal bli gøy å følge med i nyhetene når det skjer.


Vi samlet oss på tunet før tur
Lørdag var det tid for fellestur til Innerdalstårnet (kjenner du det igjen som "Blåfjell"?). Dette hadde vi gledet oss til. Ingen kunne forstå hvor heldige vi var, da vi startet turen med knall blå himmel uten et vindpust. Sondre la ivei, og med så mye skryt som han hadde fått, ble det et forrykende tempo oppover bakkene. Det var en flott sti inn til foten av fjellet, hvor det ble betraktelig brattere. Vi kløv oppover og måtte ta i med armer og bein.


Sondre, Frode og de andre kommer krypende.
Ca. 200 meter fra toppen stoppet Sondre opp og ville ikke mer, så da gikk han og jeg ned igjen, mens Frode fortsatte til toppen med de andre. Vi hadde det fine været med oss hele dagen, så det ble blåbærplukking og soling til vi møtte de andre igjen.
Da vi kom tilbake til hytten igjen, ble det god stemning og vi kunne sitte ute i solen og nyte en velfortjent pils. På kvelden ble det servert mat og en ekte døl spilte musikk for oss.
Søndag startet vi tidlig på det som skulle bli en 10 timers biltur. Vi tok samme veien hjem igjen, sånn at vi slapp ferge.

onsdag 1. september 2010

Er det mulig? får vi skyfritt?

Vi har ikke vært velsignet med mye utsikt fra de høyeste toppene vi har besøkt. På Skålatårnet var det tjukk tåke, på Galdhøpiggen snødde det. Hardangerjøkulen, kraftig vind og tåke. For ikke å nevne alle "småtoppene". Til helgen skal vi kjøre langt, og lengre enn langt for å være med WWV på treff, nær Sunndalsøra. Lørdag skal vi sammen bestige Innerdalstårnet, som på bildene jeg har sett er et nydelig spist fjell. Siden jeg har fått kontroll på knærene mine, er det været som utgjør den store spenningen. Forstå-seg-påer`ne melder faktisk fint vær, så nå øker forventningene om å faktisk få se noe, også fra toppen av fjellet.