Tim Burton`s Alice in Wonderland

En våt og tåkefull dag i Bergen er perfekt for kinobesøk, spesielt når Frode er hjemme og tryller frem noe kulinarisk til middag.
Sondre og jeg leste Alice i eventyrland for en stund siden, og i dag skal vi se hva Tim Burton har fått ut av den 145 år gamle historien til Lewis Carol. Boken stiller de evige spørsmål som "hvem er jeg?" uten å servere leseren svarene på sølvfat. I actionfilmen, som denne versjonen har blitt, er temaet utfordringer unge kvinner har i overgangen til voksenlivet, her er færre spørsmål og flere svar. Historien begynner med at Alice faller ned i et kaninhull og forsyner seg av en flaske hvor det står "drikk meg". Da krymper hun til 25 cm. og begynner sitt eventyr. Hun fabulerer over hvem hun er og hva som er "normalt". Alt som skjer med Alice kan tolkes som følelser og situasjoner som barn, ungdom og voksne opplever i livet. At fler av oss skulle lært seg å leve i gråsonen mellom indre og ytre virkelighet, for på den måten å oppleve mer lek og glede i livet, er helt sikkert.
I dagens BT skriver psykolog og forsker Anna Helle-Valle en flott kronikk, om hvordan filmen og boken kan tolkes.
Har du sett filmen? Hva syns du?
Sondre og jeg likte filmen veldig godt. Som voksen kan en sitte å trekke paraleller til de store spørsmålene i livet, mens barn på 8 muligens har nok med spenningen. Sondre hadde trodd det var en "jentefilm", men det var nok krig og farlige drager til at den gikk inn hos en gutt i rett alder.